be om møte med barnevernet?

[AnonymBruker]

Jeg har på eget initiativ tatt kontakt med BV når jeg gikk gravid. Jeg så jeg kom til å bli aleine og jeg har en diagnose som i perioder gjør at jeg trenger mer støtte enn andre foreldre. Det 3 første årene gikk bra. Vi hadde et bra samarbeid.

Men så begynte barnet å vise tegn på å han vansker. BV ble mer og mer mistenksom, de mente at min omsorg var grunn til det. Jeg på min side så et barn som var trygg og stabil hjemme, men på andre arenaer fikk større og større utfordringer.

Jeg ville få utredet hos ppt/bup, BV ville utrede meg og satt inn en hel drøss av tiltak.

Da jeg I fjor høst trengte hjelp over en lengre periode for jeg var veldig syk. Fra den perioden har jeg flere referat fra samtaler med de der det står at de finner utredning av barnet unødvendig da vi mener mors omsorg er grunnen til barnets sammensatte problemer. Og de står at de på faglig grunnlag ikke kan se at barnet skal ha en sykdom slik mor mistenker.

Jeg har vært gjennom så mye med BV ved å ikke bli trodd, presset til masse tiltak fom alle har blitt avsluttet før planlagt tid. Jeg har blitt fortalt så menge ganger at jeg er grunnen til hans vansker at jeg har ikke lenger selvtillit som mor. I perioder har jeg tenkt at barnet hadde hatt det bedre uten meg.

Men nå er utredningen ferdig og BUP har kommet frem til at det er autismespekterforstyrrelser som er diagnosen. Det forklarer alt som han sliter med.

Så hva gjør jeg nå? Jeg har vært gjennom et helvete de siste 5 årene. Jeg vil at BV skal få vite hva dette har gjort med oss som familie. Jeg vil konfrontere de med hva det gjør med meg som menneske å bli behandlet på den måten gjennom 5 år. Ville dere bedt om et møte? Eller hadde dere latt det gå? Jeg har ikke tenkt å kjefte og snelle. Men sette meg ned med de og la de få vite hvordan jeg har opplevd denne tiden, og hva vi som familie kunne vært spart for dersom jeg hadde blitt hørt. Jeg har forståelse for at de må undersøke men I fem år har de holdt på med observasjoner, veileding, påtvunget avlastningsfamilie(som jeg nå må beholde pga barnets tilknytning til de). Uten å finne noe å "ta meg på". De har sagt rett ut at de har lyst å plassere han I fosterhjem men de har ikke dokumentasjonen de trenger for å gå til fylkesnemnda.

Jeg er glad for at diagnosen ble satt. Ikke for at jeg ønsker at barnet mitt skal ha en diagnose, men for at nå kan han bli sett av andre for den han er, og ikke for det andre vil at han skal være.

Anonymous poster hash: b05c3...c6c

[ops2]

Etter min erfaring, så ville jeg ikke våget.

 

Like før påske, vi trenger ikke si hvilket år, fikk et barn en diagnose. Vi hadde selv bedt om hjelp to og et halvt år før. Du skjønner sikkert hvordan det har vært. Den type hjelp vi ba om, fikk vi ikke. Det finnes ingen brukermedvirkning. I juni, 10 dager før oppstartmøte med BUP om medisinering, informerte barnevernet om at de ville gå for omsorgsovertagelse. I desember samme år vant vi enstemmig i Fylkesnemda for barnevernsaker. BV anket ikke, for dommen ga de ingenting. Men den grusomme perioden på et halvt år, hvor en ikke visste om de ville få feire jul med oss, unner jeg ingen.

 

At det er satt en diagnose trenger slett ikke bety at de "frikjenner" deg.

 

Du har et skolebarn nå og vil måtte forholde deg til PPT, klasseforstander og BUP. Hvis det blir vansker i framtiden og en bekymringsmelding blir sendt barnevernet, så bør du ikke ha et slikt møte i referatene deres. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Etterlyser-et-mer-lydhort-barnevern-8113361.html Jo mindre kontakt, jo bedre.

 

Du har sikkert erfart at hva du har sagt blir forvrengt gjennom at BV ikke tar opptak, men bare noterer stikkord og skriver ned sin subjektive oppfatning av samtalene. Å lese hva de skriver om deg er som å se i et trollspeil. I et slikt oppklarende møte, om du snakker om hvordan du har opplevd denne tiden, så tolker de hva de hører og skriver ned sin versjon.

 

Nå er vi nødt til å ha møter med barnevernet noen ganger i året, for oppfølging. Det er BV som tildeler midler for hjelpetiltak. Jeg har magesmerter og sover dårlig før hvert møte. Vi er bestemt på å ikke gi noe av oss selv, kun diskutere praktiske detaljer. Men vi må møte de, for å unngå framtidige beskyldninger om at vi "ikke samarbeider". http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Barnevernet-mener-mor-gjor-barnet-mer-hjelpetrengende-enn-hun-er_-tre-leger-sier-barnet-trenger-hjelp-8110309.html

 

Du bør heller skrive ned det du har opplevd som egenterapi og lagre det for framtidig bruk, hvis du får en bekymringsmelding. Eller for å la din sønn lese det hvis han vil når han blir voksen. Eventuelt stille opp hvis det er journalister som vil skrive en artikkelserie om barnevernet. Jeg vil ikke stå fram med navn, men barna blir større for hvert år, og når de er myndige... La meg si at vi har spart alle dokumentene.

Endret 31. august 2015 av ops2

[Gjest]

Om du bestemmer deg for å be om møte med BV, ville jeg invitert med saksbehandleren(?) deres fra BUP på møtet. Da har du en objektiv tredjepart der, som kan støtte deg om BV vrir på det du sier eller fremdeles mener at alt skyldes deg. 

[Gjest Blomsterert]

Jeg har på eget initiativ tatt kontakt med BV når jeg gikk gravid. Jeg så jeg kom til å bli aleine og jeg har en diagnose som i perioder gjør at jeg trenger mer støtte enn andre foreldre. Det 3 første årene gikk bra. Vi hadde et bra samarbeid.

Men så begynte barnet å vise tegn på å han vansker. BV ble mer og mer mistenksom, de mente at min omsorg var grunn til det. Jeg på min side så et barn som var trygg og stabil hjemme, men på andre arenaer fikk større og større utfordringer.

Jeg ville få utredet hos ppt/bup, BV ville utrede meg og satt inn en hel drøss av tiltak.

Da jeg I fjor høst trengte hjelp over en lengre periode for jeg var veldig syk. Fra den perioden har jeg flere referat fra samtaler med de der det står at de finner utredning av barnet unødvendig da vi mener mors omsorg er grunnen til barnets sammensatte problemer. Og de står at de på faglig grunnlag ikke kan se at barnet skal ha en sykdom slik mor mistenker.

Jeg har vært gjennom så mye med BV ved å ikke bli trodd, presset til masse tiltak fom alle har blitt avsluttet før planlagt tid. Jeg har blitt fortalt så menge ganger at jeg er grunnen til hans vansker at jeg har ikke lenger selvtillit som mor. I perioder har jeg tenkt at barnet hadde hatt det bedre uten meg.

Men nå er utredningen ferdig og BUP har kommet frem til at det er autismespekterforstyrrelser som er diagnosen. Det forklarer alt som han sliter med.

Så hva gjør jeg nå? Jeg har vært gjennom et helvete de siste 5 årene. Jeg vil at BV skal få vite hva dette har gjort med oss som familie. Jeg vil konfrontere de med hva det gjør med meg som menneske å bli behandlet på den måten gjennom 5 år. Ville dere bedt om et møte? Eller hadde dere latt det gå? Jeg har ikke tenkt å kjefte og snelle. Men sette meg ned med de og la de få vite hvordan jeg har opplevd denne tiden, og hva vi som familie kunne vært spart for dersom jeg hadde blitt hørt. Jeg har forståelse for at de må undersøke men I fem år har de holdt på med observasjoner, veileding, påtvunget avlastningsfamilie(som jeg nå må beholde pga barnets tilknytning til de). Uten å finne noe å "ta meg på". De har sagt rett ut at de har lyst å plassere han I fosterhjem men de har ikke dokumentasjonen de trenger for å gå til fylkesnemnda.

Jeg er glad for at diagnosen ble satt. Ikke for at jeg ønsker at barnet mitt skal ha en diagnose, men for at nå kan han bli sett av andre for den han er, og ikke for det andre vil at han skal være.

Anonymous poster hash: b05c3...c6c

Ikke ta den samtalen.Syns forøvrig du har vist et stort ansvar ved å kontakte de da du tenkte du ville ha hjelp,det er jammen meg en honnør til deg!

La det være,for de vet,du trenger ikke bevise noe.Glem bitterheten og lev livet ditt.

[yxnyx]

Barnevernet vil ta en slik samtale til inntekt for at du setter ditt eget vel foran barnets beste. La det fare.

[AnonymBruker]

La det for all del ligge. Fly under radaren.

Anonymous poster hash: 42ec4...757

[Vival]

Etter min erfaring, så ville jeg ikke våget.

Like før påske, vi trenger ikke si hvilket år, fikk et barn en diagnose. Vi hadde selv bedt om hjelp to og et halvt år før. Du skjønner sikkert hvordan det har vært. Den type hjelp vi ba om, fikk vi ikke. Det finnes ingen brukermedvirkning. I juni, 10 dager før oppstartmøte med BUP om medisinering, informerte barnevernet om at de ville gå for omsorgsovertagelse. I desember samme år vant vi enstemmig i Fylkesnemda for barnevernsaker. BV anket ikke, for dommen ga de ingenting. Men den grusomme perioden på et halvt år, hvor en ikke visste om de ville få feire jul med oss, unner jeg ingen.

At det er satt en diagnose trenger slett ikke bety at de "frikjenner" deg.

Du har et skolebarn nå og vil måtte forholde deg til PPT, klasseforstander og BUP. Hvis det blir vansker i framtiden og en bekymringsmelding blir sendt barnevernet, så bør du ikke ha et slikt møte i referatene deres. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Etterlyser-et-mer-lydhort-barnevern-8113361.html Jo mindre kontakt, jo bedre.

Du har sikkert erfart at hva du har sagt blir forvrengt gjennom at BV ikke tar opptak, men bare noterer stikkord og skriver ned sin subjektive oppfatning av samtalene. Å lese hva de skriver om deg er som å se i et trollspeil. I et slikt oppklarende møte, om du snakker om hvordan du har opplevd denne tiden, så tolker de hva de hører og skriver ned sin versjon.

Nå er vi nødt til å ha møter med barnevernet noen ganger i året, for oppfølging. Det er BV som tildeler midler for hjelpetiltak. Jeg har magesmerter og sover dårlig før hvert møte. Vi er bestemt på å ikke gi noe av oss selv, kun diskutere praktiske detaljer. Men vi må møte de, for å unngå framtidige beskyldninger om at vi "ikke samarbeider". http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Barnevernet-mener-mor-gjor-barnet-mer-hjelpetrengende-enn-hun-er_-tre-leger-sier-barnet-trenger-hjelp-8110309.html

Du bør heller skrive ned det du har opplevd som egenterapi og lagre det for framtidig bruk, hvis du får en bekymringsmelding. Eller for å la din sønn lese det hvis han vil når han blir voksen. Eventuelt stille opp hvis det er journalister som vil skrive en artikkelserie om barnevernet. Jeg vil ikke stå fram med navn, men barna blir større for hvert år, og når de er myndige... La meg si at vi har spart alle dokumentene.

Jeg er en av de som ofte forsvarer bv i saker hvor det er tydelig at foreldre mangler selvinnsikt. Men av personlig erfaring som barn, vet jeg at de kan gjøre feil.

I saken deres virker bv til å bestå av mennesker som ikke har fulgt med i de få årene de har utdannelsen sin. Så forferdelig å måtte gå gjennom det dere går igjennom nå.

Håper dere klarer dere med psyken nogenlunde i behold etter dette.