Han kaller meg schizofren

[Gjest Anonymous]

Hver gang jeg og typen krangler (dvs, hver gang jeg er uenig med han, han er besatt av å ha rett hele tiden) kaller han meg schizofren. han mener det er som å leve med to personer. dette er utrolig sårende, spesielt siden jeg sliter med depresjon og angst, noe som ble ti ganger verre når jeg ble sammen med han.

han gir meg omtrent aldri komplimenter, spøker hele tiden om hvor dum jeg er og hvor stygg jeg er (sier "du er vakker på innsiden, selv om utsiden ikke alltid er så.. ja, du vet"). han kysser meg nesten aldri, mumler alltid "jeg elsker deg" og vi har sjeldent sex lengre.

hver gang jeg er uenig med han angriper han meg. her om dagen hadde jeg fått et virus på pc'en som jeg prøvde å bli kvitt på egenhånd. jeg måtte spørre han et enkelt spørsmål om anti-virusprogrammet, og det jeg fikk var masse kjeft om at jeg ikke hadde skrevet ned navnet på viruset. jeg prøvde å forklare at det står jo i loggene. dette mente han var for dårlig. jeg var tydeligvis en idiot fordi jeg hadde fått et virus. han drev hele tiden på å kjefte på meg og himle med øynene som om jeg var helt tett i pappen.

jeg er så lei av at han sier jeg lyver. jeg sa her om dagen "du vet jeg elsker deg uansett hva du sier". i går sa jeg til han at jeg ikke satte pris på alt han spøker om, og at han behandler meg som en idiot. da skrek han til med "så det du sa om at du elsker meg uansett hva jeg sier var bare en løgn?".

jeg ble bare helt sjokket.. hva i all verden hadde det med saken å gjøre? poenget mitt var jo at jeg alltid ville elske han, men det betyr jo ikke at han kan si akkurat hva han vil til meg?? :o

jeg er bare så lei av han og måten han behandler meg på. enten lyver jeg eller så er jeg gal. han har alltid rett, alltid!

som f.eks så er han fra et annet land enn meg, og har derfor andre tradisjoner enn meg. jeg får ikke lov til å følge de norske juletradisjonene når jeg er sammen med han. han mener de er feil og det er kun hans tradisjoner som bør følges. dette sårer meg virkelig fordi jeg savner norge og vil gjerne ha litt "norsk jul" her og. jeg gruer meg faktisk til jul i år fordi jeg vet han kommer til å gjøre narr av de norske tradisjonene, også kalle meg schizofren når jeg reagerer på det.

jeg er vel ikke schizofren selv om jeg har følelser? selv om jeg reagerer på noe?

og jeg lyver da ikke selv om jeg endrer mening, eller ser ting fra en annen side?

de sier at det verste en samboer kan gjøre med deg er å mishandle deg fysisk, men dette er verre.. han får meg til å tvile på mine egne tanker, på mine egne meninger. han dytter meg så langt ned i søla at jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

[Gjest Cranebear]

I alle dager.. Hva har du rota deg borti? Før du sa han var utenlandsk tenkte jeg at dette måtte være en fra et annet land med en annen kultur og kvinnesyn.

Dette kan du ikke leve med, uansett hjvor høyt du elsker han og hvor god og snill han kan være til tider må du komme deg unna.

Du sier jo selv depresjonene ble 10 ganger verre etter du ble sammen med han?

Kom deg bort, og finn deg en som fortjener deg!

[Gjest Anonymous]

Det høres ikke ut som om du har det noe godt sammen med denne gutten/mannen. Har du fått hjelp for dine depresjoner/angst hos noen profesjonell?

Det kan høres ut som om han trenger å bli satt på plass og fortalt hvor grensa går. Men om du har det vanskelig med deg selv er nok ikke det det enkleste å gjøre. Ser du for deg at du kommer til å være sammen med denne mannen om fem år? Ti år? Er det han du vil oppdra barn sammen med?

Du bør nok tenke gjennom hva du ønsker med forholdet deres. Og med livet ditt. Og hvis du ikke har fått hjelp med dine egne problemer vil jeg anbefale deg å oppsøke hjelp. En psykiater/psykolog vil også kunne lytte til dine problemer med din partner.

[Shagya]

Dette er ikke et sunt forhold, kom deg vekk fra denne mannen.

Slik han oppfører seg,sårer deg og angriper deg, vil han bare gjøre angsten og depresjonene dine mye værre.

[Gjest Anonymous]

Jeg ønsker å ha barn med han, ønsker å gifte meg med han.. men ikke sånn som han er nå.. jeg ønsker han som han var da vi ble sammen.

jeg kan ikke annet enn å skylde på meg selv for at han ble sånn som han ble. ja, jeg var langt nede en stund. jeg sa og gjorde ting jeg ikke kan forklare i dag.

det eneste jeg vet sikkert er at jeg ikke trengte terapi eller antidepressive piller før jeg ble sammen med han.

jeg går i terapi nå, men tilbudet her i landet er så begrenset at det er 3 måneder mellom hver time. mye som kan skje på 3 måneder.

alt jeg egentlig trenger er noen som kan fortelle meg at jeg ikke er gal. dette er ikke min skyld.

han sier "vet du hvordan det er å leve med en sånn som deg?" jeg svarer "vet du hvordan det er å leve med seg selv når ting er sånn som de er?".

jeg tenker, føler jeg skyld fordi jeg burde, eller fordi han har trykt det inn i hodet mitt at det er min feil?

jeg vet ikke lenger hva jeg kan stole på av mine egne tanker.

[Mossa]

.... han dytter meg så langt ned i søla at jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

...du pakker snippeska di...og forlater!!

[Gjest Anonymous]

Flytte? Hvor skal jeg gå? jeg bor som sagt i utlandet, hvor jeg ikke kjenner noen. jeg må ha skyss til flyplassen om jeg skal til norge. og hva skal jeg gjøre der? flytte tilbake til foreldrene mine?

sukk.. nei, jeg vet ikke.

- trådstarter

[Mossa]

Uansett hvor du enn er nå, er det viktigste at du kommer deg vekk fra han.

Hva om du måtte flytte hjem til foreldrene dine!? Det kan jo være kun for en periode...til du har fått hodet opp av søla!

Alt må vel være bedre enn å bli der du er nå? For å bli behandlet dårlig setter varige spor...og det er helt uakseptabelt å la et annet menneske ødelegge resten av ditt liv!!

[Gjest Anonymous]

jeg tror ikke jeg tør. forrige gang vi "gjorde det slutt" endte det i en kjempekrangel hvor jeg fikk høre hvor grusomt det var å leve sammen med meg, hvordan han ikke var forelsket i meg mer, hvor gal jeg var.. osv osv.

jeg tror det eneste jeg vil gjøre er å gå til doktoren og få økt dosen min på antidepressive.

- trådstarter

[Gjest Anonymous]

Det sier seg selv at med de problemene du har med deg selv og din partner kan du ikke bli der du er nå. Du trenger støtte og hjelp. Dette er du nødt til å fortelle din partner. Dersom det ikke er noe system som fungerer og din partner ikke gir deg den støtten du trenger så må du reise hjem igjen. Om du så må bo hos dine foreldre en periode, så tror jeg uansett at du vil få det bedre.

Hva tror du skal til for at han skal bli mannen du ble forelsket i? Tror du noensinne at han vil bli det igjen? Jeg vet ikke hvilket land han er fra, men for noen blir kulturforskjellene for vanskelige. Og når du har det vanskelig fra før hjelper jo ikke det.

Du er ikke gal! Jeg har selv slitt med depresjoner i det siste. Og er det noe jeg er veldig glad for er det at jeg går til en flink psykiater og at jeg har en fantastisk mann som støtter meg 100%. Du trenger trygghet rundt deg - så får du gjøre det som må til for at du skal få det.

[Gjest Anonymous]

Ikke "gjør det slutt". Gjør det slutt med ham - for godt. Så reiser du hjem igjen. Du er ikke tjent med sterkere medisinering fordi din partner ikke gir deg det du trenger.

[Gjest Anonymous]

Det er en grunn til at jeg ikke kan dra hjem. 1. brødrene mine bor i nærheten. de er en av grunnene til at jeg utviklet depresjon. konstant mobbing fra de hele tiden.

2. har mottatt drapstrusler fra en gutt i bygda som voldtok meg da jeg var 10 år gammel. politet anbefaler meg å ikke dra hjem, om jeg drar kan jeg ikke gå ut alene om kvelden.

jeg føler at jeg er låst i en felle. minner meg om sangen Going under av Evanesence.

dessuten, hvordan vet jeg at det er han som er problemet? kanskje dette bare er i mitt hode, som han mener? han sa rett ut "you're fucked up in the head" her om dagen. det har han sagt før, og jeg begynner å tro det kanskje er sant.

eneste jeg vet er at jeg ikke var sånn før jeg ble sammen med han. det er det jeg holder fast i.

[Mossa]

jeg tror det eneste jeg vil gjøre er å gå til doktoren og få økt dosen min på antidepressive.

- trådstarter

Hvorfor?? For at du skal kunne klare å motta enda mer dritt!

Og det er mulig å starte et nytt liv et annet sted enn bygda du kommer fra!

Alle må jo før eller senere starte fra bunnen av når de flytter hjemmefra.

Tror ikke at det hjelper deg å fortsette å bli værende hos nok en mobber.

[Quinden]

Kom deg vekk i tide.... Ikke stift familie med ham, dette kommer det ikke noe godt ut av!!

[chardonnay]

Selv om jeg tviler på at du kommer til å følge noen av råda du får om å komme deg vekk, så ville hvertfall jeg gjort det! Du behøver ikke flytte hjem til foreldrene dine heller... Det må jo være et sted du kan flytte til for en kort periode? Og du har vel noen penger spart opp et sted så du har råd til å dra? Det nytter ikke å lukke øya, proppe i seg piller, og stå passivt å se på at denne drittsekken tømmer deg for livslyst!!!

[Gjest gjesten]

kom deg ut fra forholdet med en gang....det vil i hvertfall jeg si.

Kjip å lese om slike hendelser. Jeg lengter etter en jente jeg kan behandle som en "gudinne"..hehe. Men alle jentene er jo sammen med idioter..eller så føles det i hvertfall slikt..Kanskje jeg skal legge over til

drittsekk-mode?

[Gjest Anonymous]

jeg tror han er psykopat. det høres slemt ut, men det passer. han mangler totalt medfølelse for andre mennesker, bryr seg ikke om jeg gråter, sier aldri unnskyld.. sier bare "hva er vitsen med å si unnskyld om jeg ikke er lei meg?" i situasjoner hvor han burde føle noen form for anger.

han er utrolig dominant. han skal alltid ha rett (les; han HAR alltid rett), han skal vite om alle jeg snakker med, alle gutter jeg kjenner. han er sykelig sjalu. vil ikke dra til norge sammen med meg, eller la meg dra, fordi jeg har tidligere kjærester der.

men det mest skremmende av alt.. en gang fortalte han meg at han fantaserer om å drepe mennesker han ser. fantaserer om måter han kan torturere de på.

dette sjokkerte meg veldig, da dette er en tankegang som er helt ukjent for meg.

men.. mens "vanlige" psykopater ofte lyver, er det motsatt med min type. (vet jo aldri helt sikkert om han lyver da). Han er besatt av ærlighet. Om man lyver til man er man det verste mennesket på jordet og skal aldri tilgis. han henger seg opp i bagateller som han kaller løgner, f.eks hvem jeg snakket med i går, eller hvor lenge siden det er jeg snakket med xxx. og han lar det aldri gå, drar det opp hver gang jeg skal "stilles foran dommeren", som jeg liker å kalle det.

det er som om at han holder fast i disse trumfkortene sine for å bevise for meg, og rettferdiggjøre for andre, at det er meg som er løgneren, det er meg som er "synderen".. det er jeg som er syk i hodet.

han ser ikke på sin oppførsel som syk, han ser ikke det jeg ser. så jeg kan aldri i verden få han med meg til en psykolog.. som er eneste måten jeg kan få vite om det er meg eller han det er noe galt med.

- trådstarter

[Gjest Anonymous]

sitat fra trådstarter:

han ser ikke på sin oppførsel som syk, han ser ikke det jeg ser. så jeg kan aldri i verden få han med meg til en psykolog.. som er eneste måten jeg kan få vite om det er meg eller han det er noe galt med.

Du ser tydeligvis at han er syk, alt du skriver i dine innlegg viser jo det. Man kan ikke behnadle et annet menneske slik han behandler deg, omg minst av alt sin kjære?

Så lenge du ikke ser at eneste vei ut av problemet er å dra fra ham er det vel lite som kan gjøres.

Kan jeg spørre hvor han er fra?

[Gjest Anonymous]

Han er engelsk, så vi bor i England, London

-trådstarter

[Ronja_80]

jeg tror han er psykopat. det høres slemt ut, men det passer. han mangler totalt medfølelse for andre mennesker, bryr seg ikke om jeg gråter, sier aldri unnskyld.. sier bare "hva er vitsen med å si unnskyld om jeg ikke er lei meg?" i situasjoner hvor han burde føle noen form for anger.

han er utrolig dominant. han skal alltid ha rett (les; han HAR alltid rett), han skal vite om alle jeg snakker med, alle gutter jeg kjenner. han er sykelig sjalu. vil ikke dra til norge sammen med meg, eller la meg dra, fordi jeg har tidligere kjærester der.  

men det mest skremmende av alt.. en gang fortalte han meg at han fantaserer om å drepe mennesker han ser. fantaserer om måter han kan torturere de på.  

dette sjokkerte meg veldig, da dette er en tankegang som er helt ukjent for meg.  

men.. mens "vanlige" psykopater ofte lyver, er det motsatt med min type. (vet jo aldri helt sikkert om han lyver da). Han er besatt av ærlighet. Om man lyver til man er man det verste mennesket på jordet og skal aldri tilgis. han henger seg opp i bagateller som han kaller løgner, f.eks hvem jeg snakket med i går, eller hvor lenge siden det er jeg snakket med xxx. og han lar det aldri gå, drar det opp hver gang jeg skal "stilles foran dommeren", som jeg liker å kalle det.  

det er som om at han holder fast i disse trumfkortene sine for å bevise for meg, og rettferdiggjøre for andre, at det er meg som er løgneren, det er meg som er "synderen".. det er jeg som er syk i hodet.

han ser ikke på sin oppførsel som syk, han ser ikke det jeg ser. så jeg kan aldri i verden få han med meg til en psykolog.. som er eneste måten jeg kan få vite om det er meg eller han det er noe galt med.

- trådstarter

:o GRØSS :o

Med hvert eneste ord, hver eneste setning over her, beskriver du min eks.

Og hvis han i tillegg er vanvittig stolt, sta og hyggelig overfor andre mennesker enn deg, ja, da er det nødt for å være min eks :o

Bortsett fra at han bor i Norge da.

Du er velkommen til å skrive p.m til meg om du vil :-)

Jeg kom meg ut av det. Det vet jeg ikke om du er klar for ennå(les.ennå). Men jeg kan komme med råd og erfaringer om hvordan jeg taklet han.