Lungekreft.. Hva skal man si?

[Gjest fast bruker 0 0]

En nær slektning har fått diagnosen lungekreft. Jeg er så fortvilet og lei meg, for jeg ser for meg det verste.. Jeg har ikke enda snakket med personen, og er veldig usikker på hvordan jeg kan møte han. Hva kan jeg si? Jeg er så redd for at jeg bare skal bryte sammen i gråt..

[Gjest Fighter 0 0]

Det finnes flere former for lungekreft og det er ikke sikkert kretfen kommer til å ta livet av h*n. Bare vær der gi trøst og oppmuntring.

[Usikker 11 124 37]

Javel - og hva er galt med å gråte?? :trøste:

Det er ikke noe feil i å vise følelser "fast bruker". Si at du synes det er vodt at h*n er blitt syk - og at du ikke vet helt hva du skal si - ord gjør h*n jo ikke frisk - men at du håper det beste. I dag så er ikke kreft ensbetydende med døden!

Er så dumt at vi mennesker ikke tør å ta kontakt med folk i sorg/folk som er syke/som har det vondt på en eller annen måte , fordi vi er redd for å begynne å gråte.

Hører så mange si akkurat det: "tenk om jeg begynner å gråte". Det er ikke farlig å gråte. Det kan være å bryte en barriere det!

Ønsker deg og "den syke" lykke til

[Gjest fast bruker 0 0]

Håper selvsagt på det beste, men frykter det verste i og med at det ikke kunne opereres bort og at det var kommet langt. Tusen takk for svar, Fighter!

[Gjest Fighter 0 0]

Skjønner at du frykter det verste, men mange blir friske av kreft selv om kampen er hard. Tanta mi døde av kreft i april, men hun hadde en veldig sjelden form for lungekreft. Den spredte seg til slutt til hele kroppen. Det var fryktelig at hun ble så syk og at hun måtte dø, men jeg vet at ikke alle blir så syke som henne. Kreft er en grusom sykdom og jeg håper ditt familiemedlem ikke blir så sykt som min tante ble. Og som Usikker skrev, det er ingen skam å gråte.

[Hilde 19 861 1 040]

Pappa hadde lungekreft, og det var også kommet langt når det ble oppdaget. Det eneste vi reagerte negativt på i forhold til hva folk sa og gjorde var de som ikke sa eller gjorde noenting. Om vi (moren min, søsknene mine og pappa) fikk en klem, en klapp på skulderen, eller bare et blikk med medfølelse så var det positivt.

Noen venner og fjern familie distanserte seg helt, og de har vi til dags dato ikke kontakt med. Vi bærer ikke nag til de egentlig, men det blir automatisk en dårlig stemning mellom oss om vi møtes. Dessverre døde pappa, men jeg er fortsatt utrolig takknemlig for alle hilsener, klemmer og lykkeønskninger. Det er naturlig at folk reagerer forskjelling, men alle de som på sin måte viste medfølelse og interesse for oss var en stor støtte.

Og, som Usikker sier, kreft er ikke ensbetydende med døden lenger. Det går ofte bra, men i tiden alt er usikkert var det i alle fall for oss utrolig viktig at andre deltok i sorgen vår.

[Litago 4 154 10]

Det blir aldri feil å være seg selv i en slik situasjon. Begynner du å gråte så gjør det. Stammer du og ikke vet hva du skal si så er det også helt greit.

Det viktigste er at du viser ovenfor den personen som er blitt syk at du bryr deg om ham eller henne.

[Anastacia 65 206]

Enig med de andre her. Det verste du kan gjøre er å ikke gjøre/si noen ting. Å om man gråter litt gjør ingen verdens ting. Når moren min ble syk av kreft var det enkelte som ikke ga lyd fra seg og det er vondt.

Nå skal ikke jeg si mye om sjansene for slektningen din, men lungekreft er veldig alvorlig.

Ikke vær redd for å si at du ikke vet hva du skal si eller som jeg bruker å si når jeg møter alvorlig syke: Jeg skulle virkelig ønske du slapp å gjennomgå dette.

Lykke til!

[Gjest Anonymous 0 0]

Bare vær der og vær en god venn. Ingenting er verre for en syk person når folk trekker seg unna.

[Sita 18 439 6]

Bare vær der og vær en god venn. Ingenting er verre for en syk person når folk trekker seg unna.

[ella.P 232 0]

Bare vær der og vær en god venn. Ingenting er verre for en syk person når folk trekker seg unna.

Det er så sant så sant.

Jeg mener det viktigste er å være der for mennesker som er syke. Det gjør ikke noe om du gråter. Bare si hva du føler - og vet du ikke hva du skal si, så si det.

Vi mennesker kommer noen ganger i livet opp i situasjoner som vi ikke helt vet hvordan vi skal takle, vi er redde for å si noe dumt, redd for å såre, redd for at det vi sier skal bli feil.....Det finnes ikke rett og galt eller noen fasit på dette - vi er alle så forskjellige og takler slikt på mange ulike måter.

Jeg vet personlig at det gjør utrolig godt å bare ha noen tilstede - det å vise at man bryr seg - man behøver til tider ikke så mange ord.

[Devana 1 727 9]

Mamma døde av lungekreft, og en av hennes venninner trakk seg mye unna da mamma lå syk fordi hun antageligvis var redd for hva hun skulle gjøre og si.

Men husk også at folk som har kreft er også forskjellige. Noen synes det er godt å snakke om det og få trøst, mens andre prøver å legge det litt til side for sine nære og kjære. Mamma gjorde nettopp dette før hun døde, og det var litt vanskelig for meg, men det er viktig å respektere uansett.

Jeg synes man alltids kan spørre den personen som har kreft om han/hun vil snakke om det, så har du fått det unnagjort.