Hvorfor/hvordan ble du overvektig?

[Susan Sto Helit]

For min del startet det litt da jeg begynte å jobbe. Først ble kostholdet mer godteri og kaloririk middag. Så sluttet jeg jo helt å trene/bevege meg på fritiden. Deretter fikk jeg en mer stillesittende jobb, noe som gjorde at jeg beveget meg ennå mindre.

 

Tok tak i det, og stabiliserte vekten på normalen igjen en stund, men så byttet jeg jobb igjen, og sluttet å trene. Og så steg vekta litt til.

 

Så kom det to barn, og selv om jeg ikke gikk opp i svangerskapene, så gikk jeg veldig opp når jeg ammet. Suget etter sjokolade og kaloririk mat var helt ufattelig. Når man da fortsetter dette kostholdet etter at ammingen er over, og fortsatt ikke har tid til å prioritere trening, så er det ikke rart vekten stiger.

 

Men nå har jeg tatt tak, og vekta er på vei mot noe som er mer normalt for meg.

[Pringle]

Hvorfor? Fikk i meg for mange kalorier gitt!

 

Hvordan? Kommer fra en borderline fattig familie, der mat ble prioritert. Det var alltid mye mat. Jeg var tynn og ble foret og nødet og rost hvis jeg spiste mye. Mor hadde en sykdom som gjorde henne veldig fokusert på kosthold, godterier skulle ikke bare begrenses, det skulle helst unngås fullstendig. Etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg å smugspise godterier, og da jeg flyttet for meg selv, trengte jeg ikke smuge lenger, det var fullt frislipp. Samtidig holdt jeg på de store porsjonene med mat. 

 

Jeg har gått ned i vekt en-to ganger ved hjelp av kaloritelling (Grete Roede) og selvdisiplin, men det var vanskelig (umulig) å holde vekta etterpå, jeg følte at alle rundt meg saboterte meg med alle mulige fristelser jeg burde unngå. Jeg trodde at man burde spise fettfattig, og det fungerer en stund, men til slutt blir man desperat etter næring og smak - jeg sprakk og kjøpte enorme mengder potetgull, sjokolade, kaker, is og sukkertøy, samt pølser, pizza, kjøttpudding...

 

Jeg var slapp og orket nesten ikke å bevege meg. Alt jeg tenkte på var hvordan jeg skulle få neste "dose" godteri. Fikk aldri nok. Ble aldri tilfredsstilt, aldri kvalm. Vanlig mat smakte kjedelig, jeg ble både matlei og udregelig. Jeg hatet hvordan kroppen min så ut og føltes, spesielt når jeg beveget meg, så det unngikk jeg så mye som mulig.

 

Siden jeg ofte lot være å spise halve dagen før jeg kastet meg over godteriene, ble jeg nok ikke klinisk fet før høsten 2013; da tok jeg grep igjen og startet med GR. Det fungerte, jeg begynte å gå turer, fikk mer lyst på mat, regulerte inntaket til mer normale porsjoner, og gikk ned noen kilo. Snart ble jeg dog mer og mer påvirket av "alternative" tilnærminger, leste masse om ernæring og psykologi og markedsføring, og testet ut noen teorier. En venninne som spiser en slags lavkarbo, og forumet på Myfitnesspal, og noen brukere her på Kvinneguiden, overbeviste meg om at fett ikke var farlig. Dette snudde hele situasjonen på hodet. Å spise normal kost tilberedt på tradisjonell måte er så mye mer tilfredsstillende. Jeg trenger jo mye mindre mat når det jeg spiser er næringsrikt og velsmakende. Jeg lager mye av maten min fra bunnen, og det smaker fortreffelig. Jeg har fremdeles lyst på søtsaker og snacks, og det smaker ikke plutselig "for søtt", men jeg har ikke lenger det intense suget. Jeg spiser forsåvidt det samme som før, men i andre mengdeforhold. Jeg har gått ned over 20 kilo og har nå for første gang i mitt liv holdt vekta i 10 måneder sammenhengende, ved å bare ta noen små grep i kostholdet og innføre mer hverdagsaktivitet. De største endringene er i hvordan jeg tenker og forholder meg til mat og bevegelse.

 

(Usikker på hva som faktisk er hva, av hvorfor og hvordan!)

Endret 25. august 2015 av Pringle

[AnonymBruker]

Jeg ble overvektig som barn fordi mine foreldre ikke hadde fokus på sunn mat og fysisk aktivitet. Min far ble selv veldig overvektig i tiden etter han ble far. Jeg vokste opp med sjokoladepålegg og hapå, fete salater som pålegg, kunne fint spise snop hver dag, noen dager var eneste grønnsaken jeg fikk i meg sprøstekt løk på hotdogen jeg fikk til middag. 

 

Jeg "vokste av meg" ting etter hvert heldigvis, og har for det meste holdt vekten. 

 

For noen år siden la jeg på meg 8 kg ila et halvt år. Jeg reiste mye med jobben. Jeg elsker å smake på ny mat, og når jeg reiste måtte jeg jo smake på alt godt landene jeg reiste i hadde å by på. I tillegg var det store frokostbuffeter på hotellene, store lunsjer, gjerne 3-retters middager om kveldene osv osv. Jeg har klart å bli kvitt det nå, men det er en konstant kamp å holde vekten. 

 

Jeg elsker rett og slett mat, og føler som regel aldri jeg bilr tilfredsstilt. Der noen kan spise to stykker kake og så være mett/kvalm/føle de har fått nok, vil jeg bare spise og spise og spise og spise. Jeg blir aldri mett, aldri kvalm, og aldri tilfredsstilt. Jeg trener 10 timer i uken, det er antageligvis kun derfor jeg ikke er belmfeit. Spiser sunt og normalt i ukene, men klarer ikke styre meg i helgene. Da setter folk godsaker foran meg, og jeg klarer ikke holde meg til fornuftige mengder.. 

 

Rævva selvkontroll + voldsom matelsk, er vel problemet mitt, ja. 

Anonymous poster hash: 539d1...d1d

[AnonymBruker]

Ble kronisk syk, tok medisiner som økte matlysten som da dannet grunnlaget for vektoppgang, sluttet så å jobbe noen år etter og fikk en tilleggskade som gjorde at aktivitetsnivået gikk drastisk ned. Rimelig stillesittende + endel sjokolade i en periode gjorde ikke saken bedre. Er ikke overvektig, men alt har samlet seg på magen!

Anonymous poster hash: a93fa...cb8

[Petra75]

 

Jeg ble overvektig som barn fordi mine foreldre ikke hadde fokus på sunn mat og fysisk aktivitet. Min far ble selv veldig overvektig i tiden etter han ble far. Jeg vokste opp med sjokoladepålegg og hapå, fete salater som pålegg, kunne fint spise snop hver dag, noen dager var eneste grønnsaken jeg fikk i meg sprøstekt løk på hotdogen jeg fikk til middag. 

 

Jeg "vokste av meg" ting etter hvert heldigvis, og har for det meste holdt vekten. 

 

For noen år siden la jeg på meg 8 kg ila et halvt år. Jeg reiste mye med jobben. Jeg elsker å smake på ny mat, og når jeg reiste måtte jeg jo smake på alt godt landene jeg reiste i hadde å by på. I tillegg var det store frokostbuffeter på hotellene, store lunsjer, gjerne 3-retters middager om kveldene osv osv. Jeg har klart å bli kvitt det nå, men det er en konstant kamp å holde vekten. 

 

Jeg elsker rett og slett mat, og føler som regel aldri jeg bilr tilfredsstilt. Der noen kan spise to stykker kake og så være mett/kvalm/føle de har fått nok, vil jeg bare spise og spise og spise og spise. Jeg blir aldri mett, aldri kvalm, og aldri tilfredsstilt. Jeg trener 10 timer i uken, det er antageligvis kun derfor jeg ikke er belmfeit. Spiser sunt og normalt i ukene, men klarer ikke styre meg i helgene. Da setter folk godsaker foran meg, og jeg klarer ikke holde meg til fornuftige mengder.. 

 

Rævva selvkontroll + voldsom matelsk, er vel problemet mitt, ja. 

Anonymous poster hash: 539d1...d1d

 

Dette er nok det som stemmer best for min del også. Bortsett fra at mine foreldre ikke hadde så usunn mat, men kun norsk, tradisjonell husmannskost som jeg ikke kunne fordra, og endte opp med å smugspise nugatti, brødskive med masse smør, kjøpepizza osv. ved enhver anledning. Da jeg flyttet hjemmefra måtte jeg ta igjen for all den gode maten jeg aldri fikk hjemme.

 

Er gudskjelov litt aktiv, så jeg er heller ikke bælfeit, men jeg kunne lett ha blitt det. Mat er jo så GODT!!

[AnonymBruker]

Jeg ble deprimert og begynte på medisiner

Skylder ikke på medisinene sånn egentlig, men i mange måneder leg jeg bare på sofaen uten stand til å gjøre noe særlig. Spiste søppelmat fordi jeg ikke orket å lage mat eller vaske opp. Hadde på en måte nok med å holde meg i livet, om du skjønner..

Anonymous poster hash: a0dfb...351

da er vi 2.. Er i dag "frisk" med 20kg+ 😔

Anonymous poster hash: 20e75...d8a

[Gjest]

Her var det depresjoner og medisiner Ble både mindre glad i å gå ut, var mye inne, lå mye i sofaen, og fikk piller som ga økt matlyst! Fikk nye piller senere som i det minste stabiliserte vekta, men har ikke kommet meg stort nedover! Bare rundt 10 kg!

[AnonymBruker]

Jeg var nok litt lubben som barn. Men i tenårene tok det av. Jeg trøstespiste. Hadde matlager på rommet mitt. Mamma og pappa forstod ikke hvorfor jeg ble så stor, jeg spiste da det samme som dem!? Jeg forstod heller ikke selv at det var trøstespising jeg drev med før jeg ble 25. Da gikk det et lys opp for meg.

Jeg satt alltid igjen med en følelse av at jeg var dum, og ikke var verdt noen ting, etter jeg hadde vert sammen med "venner". Jeg sa i fra om hvordan jeg følte det. Tenkte kanskje at jeg faktisk var litt dum og ikke forstod en spøk, og hadde overanalysert. Men det hadde jeg visst ikke. De mente det faktisk. Hadde ikke regnet med at responsen skulle være "herregud så stygg du er". Jeg skjønner ikke hvofor de på død å liv skulle ha meg som venn når de egentlig ikke brydde seg om meg.

Jeg kuttet kontakt med dem, sluttet å trøstespise og gikk ned 20 kg. Beste avgjørelsen jeg har tatt. Flyttet til ny by og traff drømmemannen, og er nå som 38åring lykkelig gift og mor til 2

Anonymous poster hash: 9363e...d4a

[AnonymBruker]

Jeg la på meg mye(!) i svangerskapet/ene. Fikk en enda større knekk etter å ha født barna mine (jeg var deprimert fra før av) som gjorde at jeg slet mye med følelser og sinne, mm. Så jeg spiste. Når jeg var sint.

 

Og gjorde selfølgelig ingenting for å gjøre noe med det. Spiste heller litt til. Lå og så på tv døgnet rundt. Tatt GBP nå.

Anonymous poster hash: defc6...6e2

[AnonymBruker]

Jeg var tynn frem pubertetsalder. Da la jeg på meg. Har i senere år fått påvist pcos, og har hele mitt liv slitt med vekten. Jeg er 24. Jeg har også utviklet bulimi grunnet pcos og mobbing av blant annet vekt.

Anonymous poster hash: 0baa9...040

[AnonymBruker]

Jeg er kraftig overvektig. Jeg har på det meste veid 159 kg. Noen av kiloene er nok på grunn av sykdom, en del er ødemer, noen har jeg kanskje fått på grunn av gener og jeg har dessuten veldig kraftig benbygning, men først og fremst har jeg spist for mye. Jeg har alltid spist sunn mat; masse grønnsaker, belgfrukter, grovt korn og vann med noe egg, melkeprodukter, nøtter og frø. Men jeg har også alltid spist for mye.

 

Alt for mye.

 

Jeg har rett og slett aldri kjent meg mett; sulten har revet i kroppen min 24 timer i døgnet i snart 40 år. Jeg har prøvd å begrense spisinga, men når sulten fikk meg til å skjelve og det svartnet for øynene på meg, fikk meg til å svime av og kaste opp magesyre, hindret meg i å tenke på noe annet enn magen som vred seg og "knurret" så høyt at jeg har måttet forlate både klasserom og senere arbeidsplass og møter mang en gang fordi jeg bråkte for mye har jeg ikke alltid greid å stå i mot. Jeg har ligget søvnløs i timesvis hver eneste natt og grått av sult til jeg har sovnet av utmattelse utpå morgenkvisten, så jeg har gitt etter. Gang på gang på gang. Ikke hver dag, men alt for ofte.

 

Å spise mer enn kroppen trengte gjorde meg aldri mindre sulten, men det gav meg en liten pause hvor ikke kroppen skrek og skrek og jeg greide i det minste å tenke klart akkurat mens jeg spiste. 

 

Og sånn ble jeg 159 kg uten å på noen som helst måte være istand til å verken snu eller stabilisere vekta mi.

 

Så begynte jeg på nye medisiner mot en kronisk lidelse jeg har. De viste seg for å være ærlig å virke bare middelmådig på akkurat den lidelsen, men de viste seg å ha en fantastisk side- eller bieffekt for meg - de har gitt meg normal sult- og metthetsfølelse! Fra den dagen jeg tok første pille har jeg blitt mett av vanlige mengder mat og sulten bare når det begynner å bli lenge siden jeg har spist, og da snakker jeg "normalt" sulten. Den type sult jeg levde med konstant før har jeg bare opplevd en gang etter at jeg begynte på medisinen, og det var da jeg var innlagt på sykehus og hadde fastet i fire døgn sammenhengende. Og det ville vel hvem som helst blitt skrubbsulten av. 

 

Det er nå akkurat tre måneder siden jeg begynte på medisinene, og på den tida har jeg gått ned 16,5 kg helt uten å slanke meg. Jeg spiser akkurat det samme som før, bare i normale mengder. Om jeg noensinne vil bli normalvektig vet jeg ikke, men jeg har i hvertfall fått et normalt liv og det er mer enn jeg har turt å drømme om. Og aldri i verden om jeg slutter på denne medisinen uten kamp!

Anonymous poster hash: 656f0...e31