Hvorfor/hvordan ble du overvektig?

[AnonymBruker]

 

Jeg søkte litt nå, og hvis du bor i Oslo har Volvat endokrinologer som kan hjelpe, og her er en liste over private endokrinologer i Norge.

 

Anonymous poster hash: b0f21...127

 

Godkjente endokrinologer, skulle det stå.

Anonymous poster hash: b0f21...127

[Zzyzx]

Jeg spiser for mye. Veldig glad i mat, og har vokst opp med mer enn nok mat hver eneste dag. Det var sjelden det ikke var rester igjen. Familien er gårdbrukere og fiskere, så mye av maten kom fra egenproduksjon og fangst og derfor var det ikke noe økonomisk aspekt i det hele. 

 

Jeg har tatt med meg disse vanene videre i livet, og jeg har alltid trodd at jeg spiser normale mengder mat. Jeg har forsøkt meg på å kutte ned porsjoner før, men det har bare endt opp med at jeg blir fysen senere på dagen, eventuelt at jeg har vært "flink" og spist en mindre porsjon, og derfor kan jeg med god samvittighet stappe i meg en pose ostepop. Jeg har egentlig aldri forstått at mine prosjoner nok er i største laget, det ser ut som jeg spiser det samme som andre folk gjør. Jeg spiser jo sunt og variert, så jeg har ikke helt koblet vekten min til matinntaket mitt. 

 

Hadde jeg svart på dette spørsmålet for tre måneder siden ville jeg helt klart ha svart "jeg aner ikke hvorfor jeg er feit". Ikke nå lenger.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært lat og glad i søtsaker og var tjukk som tenåring også. Hadde en bra oppvekst, med et greit kosthold og tynne foreldre, men spiste mye godteri hos bestevenninnen på barneskolen og når heg fikk styre inntak selv. Sluttet med barneidrett, bodde et år i USA og vips nesten 100 kg før jeg var ferdig med VGS. Etter at jeg flyttet hjemmefra har jeg gått opp og ned ganske mye flere ganger.

Ingen god unnskylding, men forskning viser jo at noen er mer glad i å spise, mens andre naturlig er mer aktive. Man kan se forskjell blant søsken med samme oppvekstvilkår.

Anonymous poster hash: dbb61...7fc

[Gjest Fluttershy]

Depresjon og medisiner

Neida, det er jo mye mere samensatt en som så. Jeg har både fysisk og psykisk sykdom og ha i tillegg vert borti ganske mange forskjellige medisiner som har rotet med både forbrenning og matlyst. Jeg har hatt nesten 4 mnd nå hvor jeg ikke har fått beveget meg noe særlig pga sykdom. Når jeg da har større matlyst en normalt pga medisiner så sier det seg selv at der kommer noen kg ekstra på kroppen. Jeg prøver å være bevisst på det, men det er ikke alltid like lett å motstå sulen når man bare ligger på sofaen pga sykdom og ikke har noe som distraherer for sulten.

Endret 24. august 2015 av Fluttershy

[Gjest Gjest_Idja]

Jeg er bare så vidt overvektig (eller så vidt ikke), men har gått opp 10 kg på kort tid. For meg skjedde det veldig "plutselig" - i løpet av et halvt år, kanskje. Aner ikke helt hva som skjedde, men noe av årsaken er nok at jeg ikke lenger "kan spise hva jeg vil" uten å legge på meg. Tidligere har jeg nok vært heldig, mens jeg nå "plutselig" er mer normal. Jeg elsker mat, jeg elsker kaloririk mat (fløte, smør, brød, olje, avokado, rømme), så selv om jeg spiste sunt spiste jeg for mye. Ser jo nå i ettertid at middagene mine ofte var på 1000 kcal alene. Lunsj var 4 brødskiver. Alt i alt ble det for mye,og løsningen er bare å spise mindre enn jeg gjorde før.

[AnonymBruker]

For meg er det en lang historie med spiseforstyrrelser. Jeg ble grovt seksuelt misbrukt som barn. Så da jeg ble tenåring, og plutselig fikk pupper og rompe, så taklet jeg dårlig den oppmerksomheten jeg da fikk fra det motsatte kjønn. Så jeg fikk anoreksi i en lett grad, og med litt bulimi. Etter og ha sultet meg en uke, så overspiste jeg, og kastet opp. Men fikk hjelp, og sluttet og sulte meg, fikk mer greit forhold til kroppen. Men det og overspise og kaste opp fortsatte jeg med. Men gjorde det bare en gang i uken ca, noen ganger kunne det gå flere uker og. Holdt på sånn i 12 år. Så bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle kaste opp igjen, og har faktisk ikke gjort det etter det. Men overspisingen tok ikke slutt. Jeg har og lav forbrenning, så legger veldig lett på meg.

Nå er jeg 10 kg overvektig. Men var 20 kg overvektig for 1 år siden. Har aldri vært mer overvektig enn det. Og jeg prøver nå og gå ned det siste, men det er tøft, og tar tid. Overspiser fortsatt iblant. Prøver bare å begrense det så godt jeg kan.

 

Og tror jeg aldri kommer til å ha et helt normalt forhold til mat. Men det har blitt sakte bedre.

Anonymous poster hash: 325b0...2dc

[AnonymBruker]

- Overvektig allerede som barn.

- Taklet problemer med overspising, noe jeg lærte hjemmefra.

 

Relativt lite av overvekten er kommet etter at jeg ble begynte på videregående. Har økt i perioder.

- Overspising var lenge eneste måte jeg taklet problemer.

- Depresjon, som så "måtte" takles med overspising. (Enten spiste jeg ingenting, eller "alt jeg kom over", og da var det fett og sukker som gjaldt.)

- Medisiner mot depresjon som ga vektøkning. Brukte dem ikke mer enn et halvt år, men la på meg 20 kg på det halvåret. (Hadde gått ned en del på forhånd på grunn av sykdom.)

 

Hvorfor jeg lot det gå så langt? Jeg veide 100 kg som 14-åring, så det virket håpløst å gjøre noe med det. (Som barn/ung tenåring var jeg ikke i stand til å ta ansvar for problemet selv, og foreldre/helsesøster gjorde ingenting.)

De siste årene har vekta heldigvis gått nedover igjen, veier mer enn 20 kg mindre enn jeg gjorde på mitt tyngste.

Anonymous poster hash: 730c8...5a8

[AnonymBruker]

Sånn som ALLE andre har blitt tykke. Jeg har fått i meg mye mere kalorier enn jeg har forbrent.

Anonymous poster hash: 890ae...b84

[AnonymBruker]

Har vært overvektig siden jeg var barn. Tror jeg var 6 år da jeg innså at jeg var tjukkere enn resten. Jeg ble satt på tåpelige dietter (sykehusdietten) fra ung alder. Foreldrene mine taklet veldig dårlig overvekten min... 

Dette utviklet ikke en direkte spiseforstyrrelse i den grad at jeg veide all mat og slikt, men et elsk/skamforhold til mat. Jeg kunne gå dagevis uten å spise noe, noe som medførte at jeg var konstant slapp og hadde hodepine. Jeg kunne også smugspise godterier, men det var forsåvidt ikke i unormale mengder. 

 

I voksen alder har det medført et ugunstig spisemønster der jeg rett og slett glemmer å spise, som ender i drastisk blodsukkerfall og etterfølgende inntak av sjokolade ol. 

Jeg fikk diagnosen diabetes type 2 (svært arvelig belastet) og pcos. Karbohydrater og meg passer dessverre dårlig sammen. 

 

Anonymous poster hash: af787...6e4

[AnonymBruker]

Gikk opp 15 kilo på 3 mnd av medisiner. Senere sluttet jeg på de og gikk ned alt igjen, når jeg begynte på en annen type medisiner gikk jeg opp nye 15. Det er alltid medisiner som har gjort at jeg har lagt på meg, jeg er naturlig tynn uten dem. Nå lever jeg på medisiner og diett og har gjort det i 3 år snart. Jeg kan aldri spise normalt så lenge jeg går på medisinene, og må passe på hele tiden. Nå er bmi rundt 22, jeg skal videre ned og så holde vekta, slik at jeg kan få tilbake kroppen min, men det er et slit.

Anonymous poster hash: 7327d...e92

[AnonymBruker]

 

Sånn som ALLE andre har blitt tykke. Jeg har fått i meg mye mere kalorier enn jeg har forbrent.

Anonymous poster hash: 890ae...b84

 

Det finnes bare en dødsårsak også, at hjertet stanser.

Men akkurat som at det finnes hundrevis av årsaker til at hjertet stanser, finnes det også hundrevis av årsaker til at vekten øker.

Anonymous poster hash: b0f21...127

[mereo]

Gikk fra å være ekstremt aktiv og spise hva jeg ville, til å sitte på rumpa og spise i samme gjenge som tidligere.

Også lider jeg av den kroniske sykdommen lat og glad i sjokolade.

[AnonymBruker]

Når jeg var yngre (opp til jeg var 18) så drev jeg aktivt på med sport. Veide vel rundt 75 kg (188 cm høy), men så bare raste det på ila. 2-3 år, veide på det meste 110 kg. Da satt jeg egentlig bare foran PC og spiste junkfood dagen lang.

 

Etter det brukte jeg 2-3 år på å gå ned fra 110 kg til 78 kg, og begynte videre å bygge muskler. Sakte men sikkert la jeg på meg 10 kg. Fikk meg kjærest for 3 år siden, og kombinert med mye skole og stress, så la jeg på meg 10 kg til, og ligger nå på rundt 100 kg. Kostholdet gikk til helvete, pluss at jeg ikke trener like mye som før. Også er jeg jo blitt eldre, og ser at forbrenningen faktisk går ned...før kunne jeg kutte 5-10 kg i løp av 3 mnd uten problem, i dag er det mye tyngre. 

 

Nå skal det jo sies at jeg har mye mer muskelmasse enn for 6-7 år siden, når jeg lå på samme vekt, og ser helt annerledes ut. 

 

Er vel rett og slett ikke like disiplinert som jeg en gang var. Da trente jeg 5 ganger i uka, telte hver eneste kalori og makro, og spiste godter hver andre uke. Nå gir jeg egentlig bare mer faen. 

Anonymous poster hash: 5dac6...580

[AnonymBruker]

Jeg har lavt stoffskifte, som antagelig var udiagnosert fra jeg kom i puberteten. Som tenåring syns jeg at jeg var for tykk og klarte ikke å spise foran andre. Spiste ikke frokost og heller ikke noe på skolen, så det ble bare middag og kveldsmat. Ødela nok mye av den lille forbrenningen jeg hadde da, og det har ikke blitt bedre av jojoslanking i årene etter.

Før jeg begynte på stoffskiftemedisiner levde jeg en periode på knekkebrøddietten og gikk likevel knapt ned en kilo. Ble ikke trodd da jeg sa at jeg ikke hadde spist noe utenom...

I dag kan jeg spise rundt 1500 kcal for å holde vekta stabil, litt avhengig av hvor godt medisinert jeg er. Hvis jeg grenser mot høyt stoffskifte, kan jeg leve på noenlunde normalt kosthold. Utskeielser i form av søtsaker og snacks kan jeg ikke røre i det hele tatt om jeg vil holde vekta over tid. Å gå ned krever at jeg går mye sulten.

De sier at stoffskiftet bare skal kunne påvirke en kilo eller to, men jeg og mange andre har motsatt erfaring. Alle prosesser i kroppen går mye treigere, inkludert forbrenningen. Ok, så kan man jo tilpasse inntaket, men det er ikke LETT å leve på det som for andre ville vært slankekost i lengden. Jeg drikker ingen kalorier (vann og kaffe bare) og spiser tre måltider om dagen. Trening gjør jeg når jeg har overskudd, men det krever også at jeg er godt medisinert for å orke.

Jeg er drittlei hele sykdommen. Det er så vanvittig frustrerende å ikke orke det som normale mennesker gjør. I tillegg må jeg leve med at folk antar at jeg bare spiser alt for mye og bare drit, når jeg antagelig spiser sunnere og mer variert enn gjennomsnittet. Alt lages fra bunn av. Ja, noen ganger sklir jeg også utpå og spiser snop eller ferdigpizza, men hvem klarer å aldri skjeie ut noe i det hele tatt?

Møkkakropp. Møkkakiloer.

Anonymous poster hash: 0eaa4...73c

[Silfen]

Det begynte med da jeg ble født og ble feit som faen på flaskemelk. Så ble jeg feit da jeg ble fjortis. Så fortsatte det, men jeg slanket meg noen ganger i tenårene. Og ble feit igjen. Så var smålubben, inntak vs uttak altså, frem til jeg ble gravid med første. Da ble jeg feit. Så var det litt opp og ned der også, men kom til et punkt der jeg ga faen. For folk som tror at det er enkelt å holde vekten nede, må tro om igjen, for min del iallfall.

[Hattifnatten]

Jeg var ekstremt aktiv tidligere, drev med sport og gikk idrettslinje. Da jeg skadet kneet kom jeg meg aldri helt tilbake, og kostholdet (det var ikke spesielt sunt, men jeg kunne spise nærmest hva jeg ville uten å gå opp i vekt) jeg hadde da jeg trente passet ikke særlig godt sammen med en nærmest inaktiv livsstil. Det var da det begynte. Så fulgte depresjoner når jeg ikke kunne holde på med lidenskapen min lenger. Og med depresjonene begynte jeg å trøstespise. Da kom kiloene.

 

Men for 3 år siden greide jeg å gå ned 15 kg, og var lenge normalvektig. Helt til jeg ble gravid. Etter graviditeten var de 15 kiloene jeg mistet kommet tilbake igjen.

[Hjertehåp]

For meg startet det med depresjon og antidepresiva, men hovedgrunnen var all dritten jeg dyttet i meg. Jeg hadde også ekstrem matlyst og kunne stå opp midt på natta for å snackse mye!!

[Frk.K]

Gikk fra å være ekstremt aktiv og spise hva jeg ville, til å sitte på rumpa og spise i samme gjenge som tidligere.

Også lider jeg av den kroniske sykdommen lat og glad i sjokolade.

Dette!  + cola.

[mereo]

Dette!  + cola.

Godt jeg ikke er alene

[AnonymBruker]

Jeg var lubben som liten. Ble mobbet, og antagelig trøstespiste da jeg kom hjem (til tomt hus). Så ofte på tv og småspiste til foreldrene mine kom hjem.

Flyttet hjemmefra for å gå på videregående da jeg var 16. Depresjonen utviklet seg, og mye lettvint mat, godteri og bakevarer gjorde sitt for at kiloene kom da. Itillegg drakk jeg masse alkohol hver helg, med påfølgende usunn mat.. endte opp på nesten hundre kilo før jeg skjønte at dette var livsfarlig.

Itillegg er 98 prosent av familie overvektige. Er kanskje fem stykker som er normalvektige, eller tilnærmet normalvektig.

De siste årene har jeg begynt å jobbe med saken. Så nå går det saakte, men sikkert framover.

Anonymous poster hash: 742a1...45b