Hvorfor/hvordan ble du overvektig?

[AnonymBruker]

Synes "alle" skylder på depresjon og medisiner når det gjelder årsak til overvekt. Kanskje bare et inntrykk, men lurer likevel på hvordan dere her ble overvektige? Hvorfor lot dere det gå så langt?

Jeg har ingen god unnskyldning eller forklaring. Noen kilo ekstra etter to svangerskap (men ikke mange!) først. Var mye alene med barna og ble derfor litt stuck hjemme alene på kveldene.

Det endte stort sett med en sliiiiten mor etter arbeidsdag og ettermiddag med barna = tv og godteri. Fordi jeg følte jeg fortente det.

Ble ofte en god (dvs kaloririk) kvelds først, så både chips, sjokolade og what not. Sammen med Netflix. Og sånn gikk dagene! Jeg visste selvsagt at kiloene kom snikende, men jeg orket bare ikke gjøre noe med det. Levde i et selvbedrag av "snaaaart skal jeg skjerpe meg"- tankegang.

Oh well. Angrer nå! +15 kg på etpar år.

Anonymous poster hash: 875ea...386

[AnonymBruker]

Jeg har spist mer enn jeg har forbrent, det er jo slik man blir tjukk. I en lengre periode har jeg også tatt medisiner som øker matlysten, noe som gjør det ekstra utfordrende. Jeg trøstespiser også når jeg har det vondt. Jeg er ikke noen storspiser når det gjelder vanlig mat, men lar meg lett friste av godterier og bakverk. Det inneholder ofte mange kalorier per enhet, så da er det fort gjort å legge på seg. Jobber med å finne andre måter å føle meg trygg/bra på og har sluttet på medisiner, så jeg har tro på at jeg sakte, men sikkert vil gå ned i vekt om jeg jobber godt med det framover. 

Anonymous poster hash: 17b73...622

[AnonymBruker]

Jeg ble deprimert og begynte på medisiner  
Skylder ikke på medisinene sånn egentlig, men i mange måneder leg jeg bare på sofaen uten stand til å gjøre noe særlig. Spiste søppelmat fordi jeg ikke orket å lage mat eller vaske opp. Hadde på en måte nok med å holde meg i livet, om du skjønner..

Anonymous poster hash: a0dfb...351

[AnonymBruker]

Jeg sluttet å jobbe og justerte ikke matinntaket nedover eller trente i steden for. Jeg hadde også en skade som vanskeliggjorde det å gå mer enn noen kilometer, så fra å spasere relativt mye nærmest kuttet jeg ut.

Anonymous poster hash: a1759...0ed

[AnonymBruker]

Det begynte med litt dårlige matvaner hjemmefra. Og så fortsatte jeg når jeg flyttet hjemmefra. Begynte å ta tak i det da jeg ble mer voksen, men så ble jeg kronisk syk. Medisinene tukla fælt med forbrenningen, og fordi jeg var syk orket jeg ikke å bevege meg særlig mye. Da ble det sofasitting og hurtigmat. Dumt, dumt, dumt. 
 

Trøster meg med at nå når jeg føler meg litt bedre kan jeg ta meg sammen igjen. Satser på å få til et skikkelig bra før-og-etter-bilde 

Anonymous poster hash: f0ef7...edb

[AnonymBruker]

For min del begynte det i tenårene. Etter en voldtekt ble mat min måte å takle alt det vonde på, og til slutt ble det til et stort og uhåndterlig problem for meg. Jeg måtte bli nærmere 30 enn 20 år, nå en BMI på godt over 50, samt møte på en fastlege som faktisk stilte de riktige spørsmålene, for å både forstå dette selv, og å få riktig type hjelp for det. Det er først i ettertid at jeg ser hvordan den systematiske overspisingen min, livsstilen min og vanene mine over mer enn ti år, var virkelig syk(e). Glad jeg har det bedre på alle plan nå, og jeg tror faktisk jeg hører til gruppen som ikke havner tilbake, sykelig fet, ved utgangspunktet, etter endt vektnedgang. Har lært meg å takle problemer på en annen måte, å bli bevisst tankene og følelsene jeg hadde omkring mat, og over tid har jeg lagt meg til vaner som jeg er optimistisk til at skal være sunne for meg, for resten av livet.

Anonymous poster hash: 55e3f...8d7

[AnonymBruker]

Depresjon kan vel være med på å gjøre en tjukk, men tenker nok en også kan bli deprimert pga. måten en blir behandlet på som tjukk. Blir litt høna eller egget-spørsmål.

 

Personlig vokste jeg opp i omsorgssvikt og fikk bare søppel-mat fordi det var lettvint evt. ting jeg fikk til å lage selv fra tidlig alder. I tillegg hadde jeg fysisk sykdom som gjorde at jeg hadde mye smerter og måtte sitte mye i ro, satt også i rullestol en periode. Var generelt mye syk(influensa, krupp, hjernehinnebetennelse, ørebetennelse, og alle mulige andre betennelser som måtte finens), samt fikk jeg ikke lov til å gå ut store deler av barneskolen. Lite penger hadde vi også så kunne ikke være med på f.eks. svømming som ville vært bra for meg. Ikke at hjemplassen min hadde basseng uansett. Topp det hele med en god dose mobbing så ble jeg jo selvsagt deprimert. Gjorde neppe ting noe bedre. Fikk mine første antidepressiva da jeg var 15, men av ulike årsaker sluttet jeg med dem etter et års tid.

 

Men så ble jeg nå student. Helsen hadde bedret seg og jeg fikk total kontroll over livet mitt, inkludert mat og trening. Dermed gikk jeg sakte men sikkert ned til en sunn vekt, og det er over 10 år siden:)

Anonymous poster hash: f2729...2da

[Gjest Evelynita]

Jeg flyttet ut hjemmefra så det ble mye ferdigmat. Jeg sluttet også med fotball og gikk fra masse trening til null trening og masse junkfood.

[AnonymBruker]

Jeg har vært slank hele livet fram til jeg fikk mitt andre barn. Etter fødsel hadde jeg naturligvis noen kilo til overs, og jeg hadde så mye å gjøre på så mange områder av livet at jeg ikke prioriterte å gjøre noe med det. Tvert i mot kunne jeg avslutte dagen på sofaen med usunn mat framfor å trene. Jeg spiste noe usunt hver eneste dag, og jeg visste jo at jeg ville gå opp i vekt av det, jeg orket bare ikke å gjøre noe annerledes. Trening og sunn mat føltes som nok en plikt. Jeg skal kanskje være glad for at det ikke var mer enn 10 kg jeg la på meg. Nå er jeg på god vei til å bli kvitt dem. Jeg har et annet overskudd nå, og jeg liker treningen (merker at kroppen har veldig godt av den, både fysisk og mentalt).

Anonymous poster hash: 6cfbd...0e0

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært den som har spist mest, men etter at jeg kom i puberteten raste vekten min opp, og det skyldtes ikke bare usunt kosthold! Men jeg fikk diagnosen PCOS et par år senere, så har slitt med overvekt siden puberteten! 

Anonymous poster hash: 70b7c...068

[^^Belle^^]

Her var det to tette svangerskap som var grunnen. Gjorde mye feil i første svangerskap, som å skylde på at jeg spiste for to blant annet, og så fikk jeg ikke tid til å gjøre noe med det før jeg ''plutselig'' var gravid igjen 10 måneder etterpå. Gjorde det meste rett i andre svangerskap da, og la bare på meg ''anbefalt'' mengde, men da hadde jeg allerede en del ekstra kilo fra førstemann. Lå i nederste sjiktet på overvektig.

 

Tok tak i det, la om livsstilen, og er nå tynnere og mer trent enn jeg har vært siden jeg var fjortis.

Endret 24. august 2015 av ^^Belle^^

[AnonymBruker]

Jeg har rett og slett kost meg for mye. I motsetning til mange andre overvektige, så har jeg ikke et problematisk forhold til mat. Jeg trøstespiser ikke, og når jeg er nedfor eller stresset så er mat det siste jeg tenker på. Men jeg har ikke vært flink til å velge sunne løsninger. Det går i lettvint og kaloririk mat. Eller god mat laget fra bunnen av, men her forsyner jeg meg ofte flere ganger. Kaféturer med venninner over utallige kaffe lattes og kaker, utekvelder med mye øl og påfølgende gigakababs, grillfester på terrassen, restaurnatbesøk...

 

Nå har jeg bestemt meg for å skjerpe meg mens overvekten ennå er håndterlig. Jeg vet jo hva som må til, så det er egentlig bare å sette i gang 

Anonymous poster hash: 066b4...81d

[AnonymBruker]

Alene på kveldene med barn, sliten og som ts skriver; følte jeg fortjente noe ekstra godt.

+ Noen ekstra kilo etter graviditetene.

Deretter forsyne seg litt vel mye når det er god mat...

Og så trøstespiser jeg nok, og ved stress.

Å sette seg ned med noe godt å spise, endrer liksom hele settingen, og det som virket som en trist kveld alene blir en fest ...

Ei heller vokst opp med gode vaner.

Så jobber med dette nå, for at mine små skal ha et avslappa og normalt forhold til mat og godteri

Og ikke minst spise sunt og godt og variert

Anonymous poster hash: 47de5...dbd

[Gjest]

Det begynte med en kronisk sykdom som utviklet seg brått til det verre, og jeg gikk fra å være veldig aktiv til å være stillesittende

Så ble jeg satt på en hel rekke med medisiner i løpet av to år (jeg måtte gjennom alle medisinene som kan brukes ifht denne sykdommen, i tilfelle en av dem kunne hjelpe) Mange av medisinene gjorde at jeg gikk opp enda mer i vekt

[AnonymBruker]

Hovedsakelig stillesitting fra tenårene (var ikke overvektig som barn, men eskalerte da jeg var 12-13 år) + et dårlig kosthold i familien. Vi spiste vanlig hverdagsmat, men store porsjoner og lassevis med godteri i helgene. Å spise seg stappmett var standard, og jeg tok med meg dette kostholdet inn i voksenlivet. Nå har jeg tatt grep og spiser mye sunnere + er i aktivitet noen ganger i uka. Har gått ned en del, og skal gå ned mer, men må være veldig bevisst på hva jeg spiser. Føler at jeg går raskt opp i vekt igjen dersom jeg ikke passer på. Kostholdet fra barndommen sitter liksom litt igjen. 

Anonymous poster hash: a391e...296

[AnonymBruker]

Synes "alle" skylder på depresjon og medisiner når det gjelder årsak til overvekt. Kanskje bare et inntrykk, men lurer likevel på hvordan dere her ble overvektige? Hvorfor lot dere det gå så langt?

Anonymous poster hash: 875ea...386

 

Jeg ble overvektig grunnet medisiner, kombinert med sunt kosthold og trening.

Logisk er det ikke for de som ikke kjenner til denne tilstanden, men det er sannheten.

 

For å ta det siste spørsmålet først, hvorfor jeg lot det gå så langt.

Fordi jeg ikke visste!

Jeg spiste mindre, trente mer, og magen ble bare større og større, mens armer og ben ble bare tynnere og tynnere.

Jeg kontaktet allmennleger og personlige trenere, jeg søkte hjelp her inne, ingen trodde på meg! 

Alle hevdet at jeg spiste mer enn jeg sa jeg gjorde, at jeg ikke trente så effektivt som jeg trodde jeg gjorde, at jeg måtte spise mindre og trene hardere, at jeg løy, at jeg måtte slutte sutre, osv.

 

Så møtte jeg en endokrinolog som kastet ett blikk på meg, satte diagnosen, og fikk den bekreftet gjennom prøver.

 

Jeg har Iatrogen Cushings. 

Kort, og meget enkelt forklart: Medisinindusert Cushings.

Vektrelaterte konsekvenser av Cushings er blant annet at muskulatur blir brutt ned (noe som gir dårligere forbrenning), øker fettlaringen på overkroppen, og forstyrrer insulinresponsen.

 

Når jeg tar meg en løpetur bryter jeg ned muskulaturen i beina mine, samtidig som jeg setter ned forbrenningen, og lagrer fett på overkroppen (kortisol).

Hvis jeg samtidig spiser mindre, og trener hardere for å motvirke dette, forsterkes denne prosessen.

 

 

(Nei, jeg klandrer ikke de som ga meg dårlige råd! De visste heller ikke bedre enn meg.  De jeg irriterer meg over er de som hevder at folk lyver når det er noe de ikke forstår, og som sier at medisinindusert vektøkning kun er en dårlig unnskyldning.)

 

 

Anonymous poster hash: b0f21...127

[AnonymBruker]

 

Jeg ble overvektig grunnet medisiner, kombinert med sunt kosthold og trening.

Logisk er det ikke for de som ikke kjenner til denne tilstanden, men det er sannheten.

 

For å ta det siste spørsmålet først, hvorfor jeg lot det gå så langt.

Fordi jeg ikke visste!

Jeg spiste mindre, trente mer, og magen ble bare større og større, mens armer og ben ble bare tynnere og tynnere.

Jeg kontaktet allmennleger og personlige trenere, jeg søkte hjelp her inne, ingen trodde på meg! 

Alle hevdet at jeg spiste mer enn jeg sa jeg gjorde, at jeg ikke trente så effektivt som jeg trodde jeg gjorde, at jeg måtte spise mindre og trene hardere, at jeg løy, at jeg måtte slutte sutre, osv.

 

Så møtte jeg en endokrinolog som kastet ett blikk på meg, satte diagnosen, og fikk den bekreftet gjennom prøver.

 

Jeg har Iatrogen Cushings. 

Kort, og meget enkelt forklart: Medisinindusert Cushings.

Vektrelaterte konsekvenser av Cushings er blant annet at muskulatur blir brutt ned (noe som gir dårligere forbrenning), øker fettlaringen på overkroppen, og forstyrrer insulinresponsen.

 

Når jeg tar meg en løpetur bryter jeg ned muskulaturen i beina mine, samtidig som jeg setter ned forbrenningen, og lagrer fett på overkroppen (kortisol).

Hvis jeg samtidig spiser mindre, og trener hardere for å motvirke dette, forsterkes denne prosessen.

 

 

(Nei, jeg klandrer ikke de som ga meg dårlige råd! De visste heller ikke bedre enn meg.  De jeg irriterer meg over er de som hevder at folk lyver når det er noe de ikke forstår, og som sier at medisinindusert vektøkning kun er en dårlig unnskyldning.)

 

 

Anonymous poster hash: b0f21...127

 

 

Jeg mistenker at jeg har cushings, men får ingen til å teste det. Hvilken endokrinolog var det du var hos?

Anonymous poster hash: 656f0...e31

[AnonymBruker]

 

Jeg mistenker at jeg har cushings, men får ingen til å teste det. Hvilken endokrinolog var det du var hos?

Anonymous poster hash: 656f0...e31

 

Jeg ble henvist til sykehuset og har dessverre ingen private endokrinologer å anbefale.

 

 

 

Anonymous poster hash: b0f21...127

[AnonymBruker]

 

Jeg ble henvist til sykehuset og har dessverre ingen private endokrinologer å anbefale.

 

 

 

Anonymous poster hash: b0f21...127

 

Det var synd, men takk for svar uansett!

Anonymous poster hash: 656f0...e31

[AnonymBruker]

 

Det var synd, men takk for svar uansett!

Anonymous poster hash: 656f0...e31

 

Jeg søkte litt nå, og hvis du bor i Oslo har Volvat endokrinologer som kan hjelpe, og her er en liste over private endokrinologer i Norge.

 

Anonymous poster hash: b0f21...127