Erfaringer med BDD (kroppsdysmorfobi)?

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg har slitt med BDD i en del år nå uten å komme noen vei med behandling eller ved å jobbe med mitt eget hode. Hverdagen er tung og det er vanskelig å se lyst på livet, så jeg skulle så gjerne lest litt om andres erfaringer med sykdommen eller fått noen tips til hvordan andre med BDD takler hverdagen. Jeg har funnet veldig få norske poster om dette på nettet (annet enn artikler og fagdokumenter), så jeg prøver her: finnes det noen som har noen erfaringer med BDD? Eller kjenner noen som har det og har sett hvordan de klarer å forholde seg til det?

 

Ha en fin helg!

Anonymous poster hash: 43b41...261

[AnonymBruker]

 

Hei!

 

Jeg har slitt med BDD i en del år nå uten å komme noen vei med behandling eller ved å jobbe med mitt eget hode. Hverdagen er tung og det er vanskelig å se lyst på livet, så jeg skulle så gjerne lest litt om andres erfaringer med sykdommen eller fått noen tips til hvordan andre med BDD takler hverdagen. Jeg har funnet veldig få norske poster om dette på nettet (annet enn artikler og fagdokumenter), så jeg prøver her: finnes det noen som har noen erfaringer med BDD? Eller kjenner noen som har det og har sett hvordan de klarer å forholde seg til det?

 

Ha en fin helg!

Anonymous poster hash: 43b41...261

 

Jeg har hatt bdd i mange år. Startet med spiseforstyrrelser o.l. på barneskolen og jeg utviklet så flere og flere plager som etterhvert førte til bdd i voksen alder. Jeg gikk udiagnostisert så lenge at sykdommen ble veldig alvorlig og omfattende før den ble oppdaget. Jeg visste selv ikke om diagnosen før jeg tilfeldigvis leste om den via google. Da hadde jeg gått til psykolog en stund, og når jeg leste symptomene så stemte alt. Jeg turte ikke å si noe til psykologen fordi jeg var redd for at jeg ikke hadde diagnosen, men bare var så stygg som jeg trodde. Etterhvert fikk jeg diagnosen av min 3. behandler på dps. Da hadde den blitt "oversett" alt for lenge. Når sykdommen får festet seg så voldsomt som den gjorde hos meg før den blir tatt tak i, så er det mye vanskeligere å bli frisk. Den rakk å gjøre stor skade, både i form av alt jeg har gått glipp av i livet men også behandlinger på klinikker som f.eks. har resultert i arr fordi jeg var helt sikker på at jeg måtte fjerne "skavanker". Man er et alt for lett bytte for slike private klinikker med denne diagnosen, dessverre:/ Jeg har også brukt en formue på ulike produkter.

 

Jeg synes det er vanskelig å forklare hvordan jeg har det og hvordan sykdommen påvirker meg, så beklager på forhånd. Men jeg føler så sterkt for å kunne gi råd til noen i samme situasjon. 

 

Sånn som jeg har det nå så kjemper jeg mot sykdommen hele tiden, hver dag. Jeg må dempe belysning(når jeg kan, ikke hos andre altså ) og speil er min verste fiende. Jeg hater å dusje og stelle meg. Å gjøre seg klar til jobb eller til å dra på besøk f.eks. kan utløse en helt grusom angst. Selv om jeg har kjempe dårlig syn, pleier jeg å stelle meg om kvelden uten linser og også dusje uten linser. Noen ganger vasker jeg ansiktet flere ganger og sminker meg på nytt og på nytt for å få det sånn at jeg føler meg best mulig(jeg bruker ikke mye sminke), og det er veldig tidkrevende. Jeg er helt avhengig av å ha klær som jeg kjenner meg vel i, kan ikke ta på meg hva som helst. Hvis jeg både skal dusje, tørke håret og sminke meg så blir jeg helt dårlig. 

 

Jeg har isolert meg, klarer ikke å være sosial, opprettholde venner, familieforhold osv. Ved siden av denne diagnosen har jeg også sterk sosial angst(pga noe ennet enn bdd). Men bdd har også gjort at jeg synes det er vanskelig å være med på ting og fungere både i jobb, og på fritiden. Jeg må planlegge mye, og kan for eksempel ikke dra rett fra trening og på jobb da jeg må være for meg selv på badet når jeg skal ordne meg og også må ha god tid. Jeg har fra ungdomsårene hatt vrangforestillinger, som bare ble alvorligere. Til slutt ble vrangforestillingene så styrende og så langt fra sannheten at de første til behandlinger jeg for alltid kommer til å angre på. Hele denne siste perioden slet jeg med selvmordstanker, og ble til slutt innlagt. 

 

Jeg føler som deg at ingen behandling har hjulpet. Det har vært godt å ha et sted å gå til, men symptomene er de samme og jeg sliter som sagt med sykdommen dagen lang. Jeg har lest mye om sykdommen, særlig på amerikanske sider og det er visstnok en diagnose det er vanskelig å behandle og som man nok må regne med å leve med. Det er ekstremt viktig å starte behandling tidlig mens symptomene ikke er så alvorlige. 

Anonymous poster hash: fd305...b4f

[AnonymBruker]

Jeg er ikke diagnostisert, men kan ha dager jeg ikke vil gå ut pga utseende, vil ikke at noen skal se meg og føler utseende står imellom meg og lykken. Jeg sliter mye med komplekser og det å føle meg stygg.

Anonymous poster hash: 8ce0d...f42

[AnonymBruker]

 

Jeg har hatt bdd i mange år. Startet med spiseforstyrrelser o.l. på barneskolen og jeg utviklet så flere og flere plager som etterhvert førte til bdd i voksen alder. Jeg gikk udiagnostisert så lenge at sykdommen ble veldig alvorlig og omfattende før den ble oppdaget. Jeg visste selv ikke om diagnosen før jeg tilfeldigvis leste om den via google. Da hadde jeg gått til psykolog en stund, og når jeg leste symptomene så stemte alt. Jeg turte ikke å si noe til psykologen fordi jeg var redd for at jeg ikke hadde diagnosen, men bare var så stygg som jeg trodde. Etterhvert fikk jeg diagnosen av min 3. behandler på dps. Da hadde den blitt "oversett" alt for lenge. Når sykdommen får festet seg så voldsomt som den gjorde hos meg før den blir tatt tak i, så er det mye vanskeligere å bli frisk. Den rakk å gjøre stor skade, både i form av alt jeg har gått glipp av i livet men også behandlinger på klinikker som f.eks. har resultert i arr fordi jeg var helt sikker på at jeg måtte fjerne "skavanker". Man er et alt for lett bytte for slike private klinikker med denne diagnosen, dessverre:/ Jeg har også brukt en formue på ulike produkter.

 

Jeg synes det er vanskelig å forklare hvordan jeg har det og hvordan sykdommen påvirker meg, så beklager på forhånd. Men jeg føler så sterkt for å kunne gi råd til noen i samme situasjon. 

 

Sånn som jeg har det nå så kjemper jeg mot sykdommen hele tiden, hver dag. Jeg må dempe belysning(når jeg kan, ikke hos andre altså ) og speil er min verste fiende. Jeg hater å dusje og stelle meg. Å gjøre seg klar til jobb eller til å dra på besøk f.eks. kan utløse en helt grusom angst. Selv om jeg har kjempe dårlig syn, pleier jeg å stelle meg om kvelden uten linser og også dusje uten linser. Noen ganger vasker jeg ansiktet flere ganger og sminker meg på nytt og på nytt for å få det sånn at jeg føler meg best mulig(jeg bruker ikke mye sminke), og det er veldig tidkrevende. Jeg er helt avhengig av å ha klær som jeg kjenner meg vel i, kan ikke ta på meg hva som helst. Hvis jeg både skal dusje, tørke håret og sminke meg så blir jeg helt dårlig. 

 

Jeg har isolert meg, klarer ikke å være sosial, opprettholde venner, familieforhold osv. Ved siden av denne diagnosen har jeg også sterk sosial angst(pga noe ennet enn bdd). Men bdd har også gjort at jeg synes det er vanskelig å være med på ting og fungere både i jobb, og på fritiden. Jeg må planlegge mye, og kan for eksempel ikke dra rett fra trening og på jobb da jeg må være for meg selv på badet når jeg skal ordne meg og også må ha god tid. Jeg har fra ungdomsårene hatt vrangforestillinger, som bare ble alvorligere. Til slutt ble vrangforestillingene så styrende og så langt fra sannheten at de første til behandlinger jeg for alltid kommer til å angre på. Hele denne siste perioden slet jeg med selvmordstanker, og ble til slutt innlagt. 

 

Jeg føler som deg at ingen behandling har hjulpet. Det har vært godt å ha et sted å gå til, men symptomene er de samme og jeg sliter som sagt med sykdommen dagen lang. Jeg har lest mye om sykdommen, særlig på amerikanske sider og det er visstnok en diagnose det er vanskelig å behandle og som man nok må regne med å leve med. Det er ekstremt viktig å starte behandling tidlig mens symptomene ikke er så alvorlige. 

Anonymous poster hash: fd305...b4f

 

 

Hei! Så utrolig lettende å høre fra noen som har samme opplevelser. Men det er trist at du ikke føler at ting har går riktig vei. Det skrives jo mye om nettopp det du har opplevd, det at folk med BDD blir feildiagnostisert fordi man selv ikke opplever det som en vrangforestilling. Og om viktigheten av å få diagnosen for å kunne være i riktig behandling. Det må vel ha vært veldig vanskelig den perioden du ikke visste at det var BDD? Jeg husker i alle fall at jeg syns det var fryktelig frustrerende å prøve alt mulig for å reparere sitt eget utseende fordi man ikke forstår at det er psykisk. Det gjør jeg forsåvidt fremdeles. Jeg hadde mer flaks enn deg med tanke på å oppdage sykdommen, for jeg fant ut hva det var bare et halvt år etter at jeg isolerte meg. Det var veldig tydelig med tanke på at jeg hadde en relativt normal psyke frem til jeg på et tidspunkt brukte 5-6 timer foran speilet hver dag og til slutt ikke kunne gå ut døra på grunn av ansiktet. Da er det ikke så vanskelig å finne ut at det er BDD det er snakk om.

 

Hvor lenge har du vært syk? Klarer du å være i jobb selv om du må planlegge mye? Klarer du å håndtere hverdagen, å handle mat og å komme deg fra a til b? Selv har jeg ikke klart vanlig jobb på litt over 2 år, men jeg hadde en god periode nå i sommer hvor jeg klarte noen timer på jobb ca 3 dager i uka. Behandlingen jeg har vært i sier at eksponering er det viktigste hjelpemiddelet, så jeg hadde håpet at et halvt år med veldig god eksponeringstrening skulle gjøre vrangforestillingene litt mildere, men synet på meg selv er det samme og nå er jeg tilbake til mer eller mindre full isolasjon.

Har du prøvd medisiner? Det er jeg fryktelig nysgjerrig på! Jeg skal trolig starte på medisiner på torsdag. Hvis du ikke har hørt så mye om medisinering av BDD før skal du få et dokument av meg så du kan lese litt hva det har gjort for andre. Og så kan jeg melde deg for å fortelle hvordan det fungerer for meg hvis du er nysgjerrig?

 

Det er trist å høre at du blir så nedstemt og sliter med å opprettholde vennskap og familiebånd (hvis det er noen trøst forstår jeg deg kjepegodt, det er en kamp å klare å ha det hyggelig i sosiale settinger), og jeg håper at du kanskje får en litt lysere hverdag meg tiden.

Håper du har en god dag i dag, forholdene tatt i betraktning:)

Anonymous poster hash: 43b41...261

[AnonymBruker]

Huff, håper dere får den hjelpen dere trenger. Det høres grusomt ut å hate seg selv på den måten.

Anonymous poster hash: ffbbf...fab

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har også hatt BDD, men er frisk i dag. Jeg utviklet alvorlige spiseforstyrrelser i tenårene, og gikk i behandling for det lenge før jeg fikk diagnosen. Først da en behandler spurte mer om det at jeg opplevde meg selv som så heslig og stygg at jeg ikke visste hvordan jeg skulle leve med det, og tok den opplevelsen på alvor, var jeg i stand til å begynne å jobbe meg ut av spiseforstyrrelsen. Jeg brukte medisiner mot depresjon, men sluttet med dem etter eget ønske, innen jeg var helt frisk. Jeg vet ikke hvor mye medisinene hjalp meg, men det kan godt hende at de var en god støtte. At det faktsik var en sykdom, en mulighet for at jeg ikke var så stygg som jeg følte meg og så i speilet (de få gangene jeg klarte å se i et speil), hjalp meg mye. Og det var nok eksponering for livet, uten fokus på utseendet, nye erfaringer og samtaler med behandler og psykomotorisk fysioterapeut, som etter hvert hjalp meg. Dette tok lang tid, jeg klarte i lange perioder ikke å gå i butikken en gang. Eksponering i form av å øve seg på å se i speil e.l. eller å forholde seg til eget utseende, klarte jeg ikke. Jeg opplevde ikke at det hjalp.  Å begynne på skole igjen, få noen gode og forståelsesfulle venner, gå på konserter eller kafe uten å fokusere på hvordan jeg så ut, og på den måten få gode erfaringer, gikk derimot bedre etter hvert. Jeg unngikk speil, refleksjoner og bilder av meg selv veldig lenge, og holdt på å slutte på en utdanning fordi det ble snakk om at vi skulle filme hverandre under ferdighetstreninger. I dag har jeg god selvfølelse, og føler meg fin nok. Jeg er ikke veldig glad i å bli tatt bilde av, men det er deler jeg med mange som aldri har hatt BDD. Ser jeg et uheldig fotografi av meg selv, er det ubehagelig på en dårlig dag, morsomt på en god. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig, uten en haug av oprasjoner, som jeg egentlig heller ikke ville ta. 

 

Jeg har ikke noe godt svar på hva som hjelper, men jeg ville gjerne fortelle at det er flere som sliter eller har slitt med dette, og at det er mulig å få det bedre. Det er rart hvordan der man "ser" kan være så farget av følelser. I ettertid er det tydelig for meg hvor mye det hele handlet om følelser som jeg ikke klarte å håndtere. Fordi jeg i dag har konstruktive måter å tåle, regulere og forstå egne følelser på, og er trygg på meg selv, også i samhandling med andre mennesker, er jeg ikke redd for at jeg kan få et tilbakefall av hverken BDD eller spiseforstyrrelser.

 

Det er vondt å høre hvordan dere har det. Jeg håper dere snart får det bedre og at dere kan se dere selv med gode følelser

Anonymous poster hash: 44036...cbb

[AnonymBruker]

 

Hei! Så utrolig lettende å høre fra noen som har samme opplevelser. Men det er trist at du ikke føler at ting har går riktig vei. Det skrives jo mye om nettopp det du har opplevd, det at folk med BDD blir feildiagnostisert fordi man selv ikke opplever det som en vrangforestilling. Og om viktigheten av å få diagnosen for å kunne være i riktig behandling. Det må vel ha vært veldig vanskelig den perioden du ikke visste at det var BDD? Jeg husker i alle fall at jeg syns det var fryktelig frustrerende å prøve alt mulig for å reparere sitt eget utseende fordi man ikke forstår at det er psykisk. Det gjør jeg forsåvidt fremdeles. Jeg hadde mer flaks enn deg med tanke på å oppdage sykdommen, for jeg fant ut hva det var bare et halvt år etter at jeg isolerte meg. Det var veldig tydelig med tanke på at jeg hadde en relativt normal psyke frem til jeg på et tidspunkt brukte 5-6 timer foran speilet hver dag og til slutt ikke kunne gå ut døra på grunn av ansiktet. Da er det ikke så vanskelig å finne ut at det er BDD det er snakk om.

 

Hvor lenge har du vært syk? Klarer du å være i jobb selv om du må planlegge mye? Klarer du å håndtere hverdagen, å handle mat og å komme deg fra a til b? Selv har jeg ikke klart vanlig jobb på litt over 2 år, men jeg hadde en god periode nå i sommer hvor jeg klarte noen timer på jobb ca 3 dager i uka. Behandlingen jeg har vært i sier at eksponering er det viktigste hjelpemiddelet, så jeg hadde håpet at et halvt år med veldig god eksponeringstrening skulle gjøre vrangforestillingene litt mildere, men synet på meg selv er det samme og nå er jeg tilbake til mer eller mindre full isolasjon.

Har du prøvd medisiner? Det er jeg fryktelig nysgjerrig på! Jeg skal trolig starte på medisiner på torsdag. Hvis du ikke har hørt så mye om medisinering av BDD før skal du få et dokument av meg så du kan lese litt hva det har gjort for andre. Og så kan jeg melde deg for å fortelle hvordan det fungerer for meg hvis du er nysgjerrig?

 

Det er trist å høre at du blir så nedstemt og sliter med å opprettholde vennskap og familiebånd (hvis det er noen trøst forstår jeg deg kjepegodt, det er en kamp å klare å ha det hyggelig i sosiale settinger), og jeg håper at du kanskje får en litt lysere hverdag meg tiden.

Håper du har en god dag i dag, forholdene tatt i betraktning:)

Anonymous poster hash: 43b41...261

 

Som sagt så hadde jeg en form for spiseforstyrrelser allerede som 10åring. Dette ga seg utover i ungdomsårene, men jeg slet alltid med selvtilliten. Trodde jeg var stygg osv osv. Fra 20 årene og oppover utviklet jeg mer og mer av disse symptomene knyttet tiil bdd. Jeg måtte alltid gå med sminke, selv om jeg ikke brukte mye altså... jeg kunne stelle og sminke meg på nytt og på nytt, og de fleste gangene ble dagen og/eller kvelden ødelagt fordi jeg ikke var fornøyd med resultatet. Disse "rutinene" ble mer og mer tidkrevende, og jeg kunne f.eks vaske ansiktet mitt 5 ganger fordi alt måtte være perfekt, eller legge mascare 15 ganger. Om jeg skulle noe spesielt i helgen, brukte jeg ofte flere timer kvelden før i tillegg. Et godt eksempel var når jeg skulle i et bryllup, men etter å ha ordnet meg hundre ganger meldte jeg avbud og lå i sengen hele kvelden. Etter hvert bare isolerte jeg meg fullstendig. Jeg ønsket kun å se ut som alle andre, og hadde det ekstra ille etter å ha vært sosial med venninner eller lignende fordi jeg så gjerne ville se ut som de. Folk på gaten, over alt. Jeg fant på unnskyldning på unnskyldning fordi jeg ikke klarte å dra på besøk og finne på ting. Det er som jeg skrev tidligere veldig vanskelig å beskrive fordi sykdommen er så utrolig inngripende i hverdagen og livet. 

 

Jeg skjønte det ikke da, men jeg ser det godt nå, at sykdommen førte til at jeg ikke klarte å stå i flere studier som jeg måtte slutte på. Jeg var alltid skikkelig skoleflink og klarte å holde på karakterene lenge, men på videregående sprakk det. Da klarte jeg ikke mer og det gjaldt bare å komme seg igjennom. Dette har så klart fått store følger for meg i ettertid. Og nå sitter jeg med studielån, med 4 studier jeg har startet og sluttet på. Jeg har hatt mange ulike jobber, og er nå i en fast jobb, Jeg har vært sykemeldt i lang tid, men startet opp i jobb igjen i sommer. Jeg kjemper meg gjennom hver dag, men det er ikke lett og egentlig fungerer jeg ikke i hverdagen i det hele tatt. Jeg rekker som oftest ikke spise frokost fordi jeg styrer sånn på badet med å gjøre meg klar. Det verste jeg vet er å ta på linsene, teit, men sånn er det. Egentlig vil jeg bare ligge i en krøll på gulvet og gråte. Jeg tar på meg en "rolle" på jobb, men sykdommen er med meg hele tiden. På toalettet, i møte med andre, når jeg skifter....  Jeg klarer heller ikke å være særlig sosial ved siden av, og sliter med å handle og få i meg nok mat. Jeg er i en jobb jeg ikke ønsker å være i i framtiden og det er ekstra tungt. Så selv om jeg er i jobb, så isolerer jeg meg fortsatt. 

 

Jeg har forsøkt medisiner, seroquel og antidepressive. Ikke merket noe særlig effekt, men om du skal prøve ville jeg anbefalt seroquel da mange har god effekt av den på tankekjør osv. Selv merket jeg kun at jeg sov bedre med de, ikke noe annet. 

 

Jeg hadde bdd i mange år før den ble tatt på alvor. Da var det egentlig for seint og jeg hadde blitt så syk at den hadde rukket å gjøre alt for stor skade. De vrangforestillingene jeg hadde siste 1-2 årene var skikkelig ille og gjorde stor skade. Jeg har nok alltid hatt vrangforestillinger, men den siste tiden var de ekstreme. 

 

Dette ble et rotete innlegg, og forteller vel  1% av hvordan det er å leve med bdd, men håper noe kan være til hjelp, og advarsel;)

Anonymous poster hash: fd305...b4f

[AnonymBruker]

 

Hei. Jeg har også hatt BDD, men er frisk i dag. Jeg utviklet alvorlige spiseforstyrrelser i tenårene, og gikk i behandling for det lenge før jeg fikk diagnosen. Først da en behandler spurte mer om det at jeg opplevde meg selv som så heslig og stygg at jeg ikke visste hvordan jeg skulle leve med det, og tok den opplevelsen på alvor, var jeg i stand til å begynne å jobbe meg ut av spiseforstyrrelsen. Jeg brukte medisiner mot depresjon, men sluttet med dem etter eget ønske, innen jeg var helt frisk. Jeg vet ikke hvor mye medisinene hjalp meg, men det kan godt hende at de var en god støtte. At det faktsik var en sykdom, en mulighet for at jeg ikke var så stygg som jeg følte meg og så i speilet (de få gangene jeg klarte å se i et speil), hjalp meg mye. Og det var nok eksponering for livet, uten fokus på utseendet, nye erfaringer og samtaler med behandler og psykomotorisk fysioterapeut, som etter hvert hjalp meg. Dette tok lang tid, jeg klarte i lange perioder ikke å gå i butikken en gang. Eksponering i form av å øve seg på å se i speil e.l. eller å forholde seg til eget utseende, klarte jeg ikke. Jeg opplevde ikke at det hjalp.  Å begynne på skole igjen, få noen gode og forståelsesfulle venner, gå på konserter eller kafe uten å fokusere på hvordan jeg så ut, og på den måten få gode erfaringer, gikk derimot bedre etter hvert. Jeg unngikk speil, refleksjoner og bilder av meg selv veldig lenge, og holdt på å slutte på en utdanning fordi det ble snakk om at vi skulle filme hverandre under ferdighetstreninger. I dag har jeg god selvfølelse, og føler meg fin nok. Jeg er ikke veldig glad i å bli tatt bilde av, men det er deler jeg med mange som aldri har hatt BDD. Ser jeg et uheldig fotografi av meg selv, er det ubehagelig på en dårlig dag, morsomt på en god. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig, uten en haug av oprasjoner, som jeg egentlig heller ikke ville ta. 

 

Jeg har ikke noe godt svar på hva som hjelper, men jeg ville gjerne fortelle at det er flere som sliter eller har slitt med dette, og at det er mulig å få det bedre. Det er rart hvordan der man "ser" kan være så farget av følelser. I ettertid er det tydelig for meg hvor mye det hele handlet om følelser som jeg ikke klarte å håndtere. Fordi jeg i dag har konstruktive måter å tåle, regulere og forstå egne følelser på, og er trygg på meg selv, også i samhandling med andre mennesker, er jeg ikke redd for at jeg kan få et tilbakefall av hverken BDD eller spiseforstyrrelser.

 

Det er vondt å høre hvordan dere har det. Jeg håper dere snart får det bedre og at dere kan se dere selv med gode følelser

Anonymous poster hash: 44036...cbb

 

 

Å, for et hyggelig svar! Så godt å høre at du har kommet deg gjennom det. Det er lettende at du ikke bare lever med det, men har kommet til et sted hvor du har bedre selvfølelse og ikke er redd for tilbakefall.

Anonymous poster hash: 43b41...261

[AnonymBruker]

Jeg har alltid tenkt at alle disse normale og pene jentene som har slike tanker som beskrevet i tråden, ikke har peiling på hva de tenker på, de har tross alt aldri hatt mitt utseende... Jess, kanskje jeg har et forvrengt syn på meg selv, men dette har vært mine tanker i alle år. "Dere er heldige, dere ser i det minste normale ut!"

 

Ikke har jeg en ansiktsform som er "normalen", øynene og nesen er plassert utenfor idealet der også. Lav, kompakt utseende med noen kg for mye. Skal ikke være lett

Anonymous poster hash: f5088...8f5

[-Missi-]

Jeg kan selv i perioder ikke se meg i speilet, se på refleksjoner osv. ser vekk så kjapt jeg kan og tenker at det der er ikke meg. Rart å tenkte for føler at det er jo meg? Det som hjelper meg er å tenke at det ikke er meg, unngå speil og refleksjoner så godt jeg kan de dagene det er verst. Føler at jeg har mer kontroll på det nå. Har hatt spiseforstyrrelser i mange år, og ble mobbet da jeg gikk på barneskolen. Tror det har satt noen spor. En periode jeg var veldig tynn, tok familien bilder av meg, jeg så fortsatt bare en stor jente, er først nå mange år etterpå jeg kan se på de bildene og tenke,jøss jeg var ganske tynn. Men føler heller ikke at det er meg, men en annen versjon av meg. I hverdagen tror jeg at jeg fremstår som trygg i meg selv og på meg selv. Alikevell er jeg jo ikke det. Prøver å tenke at den "meg" er den jeg er inni meg uavhengig av andre, og at det er den versjonen folk trives med, uavhengig av kroppen. Noen ganger føler jeg meg skikkelig bra, andre så er jeg "den ekle" som jeg ser i speil/refleksjoner togvindu osv..

 

går til psykolog og har nevnt det, men hun jeg går til nå er veldig bevist på å ikke sette diagnoser, da tidligere psykologer har vært for opptatt av det og ikke meg. Er ikke i tvil om at det er det som har plaget med i mange år. De vet det nok de og men er vell mer opptatt av at jeg skal få tilitt til de og prate med de..

 

usj. klem til dere

 

er og sånn som ikke liker å bli tatt bilde av for er alltid så usikker på "hvem" som blir på bilde, den ekle djevelen på ryggen-stygge versjonen eller den penere versjonen. Vet aldri helt hva andre egentlig ser, skulle ønske jeg viste hvordan andre ser meg, for er vell den jeg er?

 

nei hele greiene er dypt forvirrende