Jeg trenger en pause

[AnonymBruker]

Jeg trenger en pause på bare 1 dag. 1 dag er alt jeg ber om. 1 eneste dag hvor jeg ikke våkner mellom 4-5 om morgenen, hvor jeg kan ligge i sengen og bare slappe av, hvor jeg ikke blir mast på, hvor jeg slipper å lage frokost, lunsj, middag og kvelds. Min mann jobber en del. Og jeg lar han alltid få sove, uansett når på døgnet han trenger det. Eller når han har vært med venner. Eller hvis han bare er trøtt. I sommer har vi vært borte i 5 uker, det vil si jeg, fellesbarnet og stebarna. Mannen har hatt 5 uker med "fri". Eller, han har jo jobbet, men det har vært helt stille i hus siden vi har vært bortreist. Han velger selv når han skal jobbe forresten.,Er i tillegg gravid, så jeg er nå utslitt. Vurderer at vi kan bo hver for oss så jeg i det minste kan få en pause på 1 dag i uken, bare 1 dag. Det er alt jeg trenger.

For 2 år siden var jeg igjen utbrent etter dagjobbing + nattjobbing (jobbet over 55/60 t i uken). Da jobbet jeg mandag - fredag som normalt (8-16) og på fredagene dro jeg hjem, ordnet middag, la ungene og startet på jobb igjen. Kom hjem 5 om morgenen på lørdag, ungene våkner da så da stod jeg opp med de siden mannen "hadde lagt seg så seint i går"/"så på tv så lenge". Jeg fikk gjerne sovet i 2-3 timer midt på dagen, men ikke alltid. Mannen trengte jo også søvn, så vi dro ut på lekeplass/badested/tur etc og igjen på kvelden måtte jeg på jobb. Søndag var det det samme, opp med ungene klokken 5/6 etter jobb. Også la jeg meg sammen med ungene på kvelden og sov helt til mandagsmorgen. Dette gjorde meg så utslitt at jeg ba mannen flytte ut for en periode. I den perioden har jeg aldri hatt så mye egentid før. 1 dag i uken fikk jeg tid til meg selv, 1 dag i uken fikk jeg morgenen for meg selv. Så lovet han bedring, vi flyttet sammen igjen etter 2 mnd og det var bedre en liten stund. Nå har det vært samme tralte en stund og jeg er så sliten. Siden vi flyttet sammen har jeg ikke fått pause. Har tatt av meg stebarna fra dag 1. Den gang hadde vi ikke fellesbarn, men allikevel ofret jeg helger og ferier slik at han skulle få slappe av. Men nå er det min tur. Er konstant utslitt, har lavt stoffskifte, går på krykker inni mellompga bekkenløsning og har vært kvalm hele svangerskapet. Jeg kaster opp fremdeles og er i uke 30..Vi har bare 1 bil nå og siden han trenger den til jobb, leverer jeg ungene i bhg/skole og da går vi. Det er mange oppoverbakker på veien, så harde kynnere kommer og går ofte. Vi bruker 1 time på et relativt kort stykke fordi jeg må ta så mange pauser. I tillegg studerer jeg (og jobber), så etter levering må jeg dra på skole. Jobb kan jeg heldigvis gjøre hjemme ifra, men jeg vurderer faktisk å reise bort med en venninne i et par dager slik at mannen kan se hvor mye jobb jeg gjør. Vet ikke hva jeg vil med innlegget, men sitter på bussen på vei til forelesning med ekstrem hodepine, det svir i øynene, det gjør vondt i bekken og rygg og jeg kjenner at jeg er sliten. Mange tenker sikkert at jeg må ta meg sammen, at graviditet er ingen sykdom osv og det er helt sant. Prøver å ta meg sammen, men kroppen er så sliten. Trengte bare å få det ut. Tenker på den turen jeg vurderer å reise bort på, men føler jeg svikter ungene da. Det er jo "tabu" å ha fri fra ungene, men etter 9 år så trenger jeg det. På 9 år har jeg ikke tilbrakt mer enn 1 dag alene.. Og nei, prøver ikke å høste sympati, men dette har vært noe jeg har tenkt på en stund, så det var deilig å skrive det ned.

Anonymous poster hash: d668c...3ae

[AnonymBruker]

Du må ta deg sammen, men ikke angående kroppen din! Du skal gi deg selv et spark i rumpa og gi klar beskjed til mannen om hvordan ting står til. 

 

Fra i morgen skal du hverken hente eller levere i barnehagen, fordi du er for dårlig til å gå langt. Han kan da velge mellom å skaffe en bil til (billigbil fungerer denne korte tiden), eller sørge for henting og levering selv, evt finne noen som kan gjøre det. Dere er to voksne i denne familien, og nå er den ene ikke i stand til å gjøre slike oppgaver. 

 

Kutt ut dullingen med mannen. Hvorfor trenger han å sove ut etter å ha sett på tv? Informer om at du er da for pokker gravid, nå må han la deg hente deg inn litt. Både lørdager og søndager skal du sove ut, du trenger det for å samle krefter til fødsel og spebarnsperiode. 

 

Hvis han velger å skaffe bil, så kan han stå opp og lage frokost og gjøre klar ungene om morgenen. Du kan sove til du må kjøre de i barnehagen. 

 

Hvis det er vanskelig å få gjennom dette, så dra han med til legen din. Snakk med legen på forhånd. Det er virkelig ikke rett at du skal slite deg ut slik. Så skjerp deg, stå opp for deg selv! Du kan da virkelig ikke sitte og godta slike ting!

Anonymous poster hash: 50af7...dc4

[AnonymBruker]

Du er rimelig dum da! Stakkars mannen din som tror at alt er greit mellom dere, og så presser du deg selv så langt at det sier stopp, og du ber om å flytte fra hverandre. Hadde han hatt valget ville han kanskje valgt å stå opp i helgene, la deg ha bilen o.l. Du må ta ansvar selv før det går for langt, du skulle aldri tatt på det så mye oppgaver. Du skulle holdt deg til en vanlig jobb. Hvorfor ville du ha enda et barn når du er utslitt fra før?

Anonymous poster hash: aa582...402

[AnonymBruker]

Dette høres HELT uholdbart ut, TS. Har du sagt i klartekst til mannen din hvordan ståa er? Hva sier han?

Anonymous poster hash: a3213...d57

[AnonymBruker]

Jeg synes du burde insistere på at mannen tar med alle ungene på telttur eller på besøk til besteforeldre/annen familie en helg.

Anonymous poster hash: a3213...d57

[AnonymBruker]

TS her mannen vet hvordan jeg har det, ja. Både sykehus og lege har bedt meg om å ta det med ro, mens han har vært med. Legen spurte meg på fredag hvordan jeg klarte å stå oppreist på beina og sa at han ønsket å sykemelde meg fra både jobb og skole. Jeg sa at jeg ikke ønsker å sykemelde meg, men at jeg trenger litt mer hjelp hjemme. Mannen var med til legen fordi jeg ønsket at han skulle høre hva legen sa slik at han ikke tror jeg overdriver. Jeg har selvsagt ikke sagt på dagen: "nå flytter du ut", men har pratet med mannen mange ganger om hvordan jeg har det. Og at dersom han ikke hjelper mer til/er mer hjemme, så ønsker jeg at vi bor hver for oss. Har også sagt at jeg selvsagt ikke ønsker at det skal bli slutt selv om vi flytter fra hverandre, men at særboerskap muligens er løsningen for oss. Men noe stopper meg, da dette ikke er ideelt for barna.

Vi har dessverre ingen familie i nærheten som han/de kan reise til. Da må de ta fly i noen timer. Telttur var et godt forslag, skal nevne det til han, men tviler på at det blir fulgt opp.

Barnet var ikke planlagt, men hjertelig velkomment. Lite visste jeg at jeg skulle få lavt stoffskifte, konstant hodepine, kvalme og bekken/ryggproblemer i svangerskapet.

Anonymous poster hash: d668c...3ae

[AnonymBruker]

Gadd ikke å lese hele innlegget ditt, men bare ta deg en dags pause da? Eller en uke. Mannen din får ta noen "sykt barn/syk barnepasser"-dager, hvis han ikke makter det hele. + selvfølgelig er helgene like mye helg for deg som for ham. Så deler dere slik man må: annenhver dag, eller "du tar henting, jeg tar levering", hvem handler i dag, hvem lager middag, soving på sofaen er fullt akseptabelt for deg som er gravid, ikke for ham. Han velger selv når han skal jo9bbe sier du, da må jo han ta all levering og henting forresten, siden han har bilen.

Reis bort en stund du.

Anonymous poster hash: 6822b...4ff

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal ta imot sykemeldingen.

Anonymous poster hash: aa582...402

[AnonymBruker]

Du er rimelig dum da! Stakkars mannen din som tror at alt er greit mellom dere, og så presser du deg selv så langt at det sier stopp, og du ber om å flytte fra hverandre. Hadde han hatt valget ville han kanskje valgt å stå opp i helgene, la deg ha bilen o.l. Du må ta ansvar selv før det går for langt, du skulle aldri tatt på det så mye oppgaver. Du skulle holdt deg til en vanlig jobb. Hvorfor ville du ha enda et barn når du er utslitt fra før?

Anonymous poster hash: aa582...402

Jepp, dette.

 

Du har tatt på deg alt helt frivillig, og nå som du ser at det ble visst litt slitsomt, så tar du på deg martyrmasken.

 

Du må rett og slett sette deg ned og snakke med mannen din. Så kommer dere til en felles enighet om en mer jevn fordeling på arbeid i og med hjem og barn. Det høres ut som om han jobber ganske mye mer enn deg, så en 50/50-fordeling kan du ikke forvente. Ha også i bakhodet at det går an å kjøpe seg fri fra en del oppgaver, som f.eks. vaskehjelp annenhver uke, få middagspakker levert på døren gjør at man ikke må på butikken like ofte, etc.

Anonymous poster hash: 43fb0...082

[Jens]

Gadd ikke å lese alt engang, tenker bare skjerp deg og bli kvitt den mannen.

Helt utrolig hva enkelte kvinner finner seg i!!!!

[AnonymBruker]

Løsning for de stakkarer som har late menn uten selvinnsikt:

Delt bosted og 50/50. Da MÅ han jobbe og du får puste ut...

Anonymous poster hash: 3d188...5e0

[AnonymBruker]

TS her mannen vet hvordan jeg har det, ja. Både sykehus og lege har bedt meg om å ta det med ro, mens han har vært med. Legen spurte meg på fredag hvordan jeg klarte å stå oppreist på beina og sa at han ønsket å sykemelde meg fra både jobb og skole. Jeg sa at jeg ikke ønsker å sykemelde meg, men at jeg trenger litt mer hjelp hjemme. Mannen var med til legen fordi jeg ønsket at han skulle høre hva legen sa slik at han ikke tror jeg overdriver. Jeg har selvsagt ikke sagt på dagen: "nå flytter du ut", men har pratet med mannen mange ganger om hvordan jeg har det. Og at dersom han ikke hjelper mer til/er mer hjemme, så ønsker jeg at vi bor hver for oss. Har også sagt at jeg selvsagt ikke ønsker at det skal bli slutt selv om vi flytter fra hverandre, men at særboerskap muligens er løsningen for oss. Men noe stopper meg, da dette ikke er ideelt for barna.

Vi har dessverre ingen familie i nærheten som han/de kan reise til. Da må de ta fly i noen timer. Telttur var et godt forslag, skal nevne det til han, men tviler på at det blir fulgt opp.

Barnet var ikke planlagt, men hjertelig velkomment. Lite visste jeg at jeg skulle få lavt stoffskifte, konstant hodepine, kvalme og bekken/ryggproblemer i svangerskapet.

Anonymous poster hash: d668c...3ae

Var han enig i dette da, at han må bidra langt mer enn det virker som han gjør? Ut i fra innlegget ditt kan jeg nesten ikke se hva han egentlig bidrar med, bortsett fra penger.

Anonymous poster hash: a3213...d57

[AnonymBruker]

Hvis det ikke er mulig for mannen å ta med ungene noe sted en helg, hadde jeg dratt bort selv. Enten alene eller sammen med en venninne. Om det så bare hadde vært et hotell i nabobyen.

Anonymous poster hash: a3213...d57

[Lou Salome]

Mann og barn trenger jo ikke å reise bort, mannen trenger bare å dra lasset hjemmet. 50% til vanlig (eller mer siden du jobber OG studerer), og 100% akkurat nå siden du er gravid. Du skal selvfølgelig sykmelde deg og legge deg rett ned. Du må selvfølgelig sove i helgene. Det er ingen som GIR deg en pause, du må ta den. Det der med henting og levering av barn i barnehage fordi mannen din har bilen høres jo helt helseskadelig ut, hvorfor gjør du det?

[Britt Banditt]

Du gjør deg selv til et offer her. Du må sette foten ned. Det er greit at du har tatt praten med han noen ganger, men du må si i fra der og da. Nå skal DU sove. NÅ er det hans tur til å ta over. Han skal levere eller la deg få disponere bilen. Og stebarna? De er først og fremst hans ansvar. Du kan hjelpe til litt ja (til vanlig, når du er frisk), men de er hovedsakelig hans ansvar.

[Gjest chisandra]

Skjønner ikke helt hvorfor du takket nei til sykemelding?

For meg så fremstår det som du har det klassiske "flink-pike-syndromet" og du kommer til å møte veggen, noe så inderlig.

 

Ta vare på deg selv, nå.

[Lou Salome]

Og hvorfor hadde du FEM ukers ferie alene med alle barna? Hvem sitt forslag var det? Du har nå fem ukers barnefri til gode, bruk dem før baby kommer. Kombinert med sykmelding, trenger du ikke å løfte en finger. Det er ingen som tvinger deg til dette, og ingen som takker deg. Flytt for deg selv med det som måtte være av egne barn. Så får han håndtere dine selv, og dine halvparten av tiden. En dag i uken får du i hvertfall.

For en skrekkelig og lat dust du er sammen med. Og for ei stakkarslig dørmatte han har funnet seg. Mener du og tror at han fortjener mer å sove enn du gjør? (Er dere ikke etnisk norske foresten? Dette høres ut som noe fra landsbygda i et utviklingsland, eller Norge på 30-tallet).

[AnonymBruker]

TS her igjen! takk for innspill og tilbakemeldinger. Vi er etnisk norske, ja. Vi skulle egentlig dra sammen på ferie, "jeg må jobbe, kommer etter dere" ble sagt. Men han kom aldri.

Han jobber i blant i helgene også da han er medeier og daglig leder i et firma. Forresten så bidrar han ikke mer enn meg økonomisk. Han jobber såpass mye for å betale gammel gjeld som det er en hel del ut av. Hadde han jobbet så mye for å forsørge oss er det en ting, men det gjør han ikke. Det er mitt hus, jeg eier det alene. Jeg betaler alle utgifter på det + alle utgifter til mat til meg, barna og han. Han betaler alt på bilen, 6000 kr i mnd til røyk til seg selv og gammel gjeld.

Og nei, han er ikke enig dersom jeg sier at han må hjelpe mer til. Eller, joda, han er enig der og da, men situasjonen bedrer seg ikke. Han trener i tillegg 2 kvelder i uken, noe jeg overhode ikke har tid eller mulighet til. De dagene jeg har trent, så er alltid ungene med på barnepassen.

Jeg sa til han i dag at han må flytte ut for jeg har ingen tid for meg selv i det hele tatt. Jeg er så utslitt at jeg så vidt klarer å holde øynene åpen.

Anonymous poster hash: d668c...3ae

[Harlekin]

Jo mer du skriver, TS, jo mer er det åpenbart at dere vil ha det mye bedre uten ham. Hvis det ikke nytter å stå opp for seg selv og han ikke tar en alvorlig kikk på livet sitt og priteringenen sine og gjør noen seriøse endring, må du rett og slett bryte med ham. Både mht deg selv, men også barna dine.

[AnonymBruker]

TS her igjen! takk for innspill og tilbakemeldinger. Vi er etnisk norske, ja. Vi skulle egentlig dra sammen på ferie, "jeg må jobbe, kommer etter dere" ble sagt. Men han kom aldri.

Han jobber i blant i helgene også da han er medeier og daglig leder i et firma. Forresten så bidrar han ikke mer enn meg økonomisk. Han jobber såpass mye for å betale gammel gjeld som det er en hel del ut av. Hadde han jobbet så mye for å forsørge oss er det en ting, men det gjør han ikke. Det er mitt hus, jeg eier det alene. Jeg betaler alle utgifter på det + alle utgifter til mat til meg, barna og han. Han betaler alt på bilen, 6000 kr i mnd til røyk til seg selv og gammel gjeld.

Og nei, han er ikke enig dersom jeg sier at han må hjelpe mer til. Eller, joda, han er enig der og da, men situasjonen bedrer seg ikke. Han trener i tillegg 2 kvelder i uken, noe jeg overhode ikke har tid eller mulighet til. De dagene jeg har trent, så er alltid ungene med på barnepassen.

Jeg sa til han i dag at han må flytte ut for jeg har ingen tid for meg selv i det hele tatt. Jeg er så utslitt at jeg så vidt klarer å holde øynene åpen.

Anonymous poster hash: d668c...3ae

Hvorfor finner du deg i dette? Gjør det deg ikke sint at det er så skeiv og urettferdig fordeling?

Anonymous poster hash: a3213...d57