Gå til innhold

Kjærestens oppgave i sorgen


Gjest anonym
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest Anonymous

La oss si den du elsker mister noen; forelder, søsker eller lignende. Hvordan opptrer du?

Jeg bare spør fordi jeg oppfattet min samboer som totalt ubrukelig da jeg opplevde et tap. Da han spurte meg hva han kunne gjøre den gangen, var jeg så i tåka at jeg ikke kunne komme med noe, annet enn å hylende be han komme seg til helvete ut og at jeg ikke hadde overskudd til å hanskes med hans følelser av maktesløshet akkurat nå... Kanskje ikke det mest sensitive svaret, men det var sant.

I ettertid er jeg fortsatt litt blank. Hva kunne han ha gjort for å hjelpe meg?

Vel, han burde tatt vare på meg - gjort virkeligheten litt enklere for meg. Hvordan? Kanskje ved å lage middag til meg (jeg ville nok bare pirket i den, men jeg hadde i det minste visst at han prøvde), rydde opp i rotet jeg laget fordi jeg ikke orket å reise meg fra sofaen. Snakket med felles venner og fortalt dem når bisettelsen var, slik at jeg slapp å gjøre det. Generelt gjøre det litt enklere å være meg. Er det MIN oppgave å ordne med blomster fra han? Nei, det synes jeg ikke - men det syntes tydeligvis han.

Burde han ha tvunget meg til å snakke om det? Ville jeg blitt rasende? Jeg vet ikke. Men det frustrerte meg at han ikke prøvde.

Var han en dritt da han var med meg på sykehuset på slutten og oppførte seg som en idiot fordi han ikke fikset det? Kunne han ikke bare bitt tennene sammen og tenkt at det tross alt er verre for hun jeg elsker - dette må jeg bare klare? Han kjente nesten ikke faren min, men han kjente meg og burde da for f¤%X klare å støtte meg?

Poenget er; samboer gjorde ingenting for meg annet enn å stryke meg på ryggen og fortelle meg gang på gang at han følte seg maktesløs (noe som gjorde at jeg følte meg enda verre enn jeg i utgangspunktet gjorde).

Hva gjorde din kjære for deg? hva ville du gjort om din kjære mistet noen? Hva gjør egentlig en god kjæreste når den man elsker er i dyp sorg??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hva man har behov for fra sin partner er nok veldig individuelt. Det finnes ingen fasit og dermed er det vanskelig å sitte å tenke at han burde han gjort ditt, eller burde gjort datt.

Da jeg mistet Pappa var det egentlig ingenting jeg ønsket fra samboeren min. Han gjorde det klart at han var der for meg, han tilbød seg å bli med hjem til begravelsen. Men bortsett fra det er det ingenting han kunne gjort som ville gjort det lettere. Hva jeg ville gjort? Sannsynligvis det samme, sørget for at den andre visste at jeg alltid var klar til å høre på dem, trøste dem, være med dem, hjelpe dem, men uten å være påtrengende.

Det er vanskelig for samboeren din også, å se deg gå gjennom dette. Jeg synes ikke du kan kreve at han skal nærmest være som en psykolog for deg. Han er ingen tankeleser, orker du ikke lage middag så be ham om det. Hvordan skal han vite om han skal tvinge deg til å snakke om det eller ikke? Jeg synes du ber om urimelig mye. Han er bare et vanlig menneske, ingen psykolog.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous
Hva man har behov for fra sin partner er nok veldig individuelt. Det finnes ingen fasit og dermed er det vanskelig å sitte å tenke at han burde han gjort ditt, eller burde gjort datt.

Da jeg mistet Pappa var det egentlig ingenting jeg ønsket fra samboeren min. Han gjorde det klart at han var der for meg, han tilbød seg å bli med hjem til begravelsen. Men bortsett fra det er det ingenting han kunne gjort som ville gjort det lettere. Hva jeg ville gjort? Sannsynligvis det samme, sørget for at den andre visste at jeg alltid var klar til å høre på dem, trøste dem, være med dem, hjelpe dem, men uten å være påtrengende.

Det er vanskelig for samboeren din også, å se deg gå gjennom dette. Jeg synes ikke du kan kreve at han skal nærmest være som en psykolog for deg. Han er ingen tankeleser, orker du ikke lage middag så be ham om det. Hvordan skal han vite om han skal tvinge deg til å snakke om det eller ikke? Jeg synes du ber om urimelig mye. Han er bare et vanlig menneske, ingen psykolog.

Jeg synes ikke jeg ber om urimelig mye når jeg skulle ønske han hadde gjort NOE (annet enn å få meg til å føle meg verre fordi stakkars han følte seg så maktesløs). Å bli med i begravelsen er en selvfølge når man er samboer. Og når man er veldig langt nede, så er det faktisk ikke lett å be noen tenke på en (det å lage middag var et eksempel på praktisk rettete ting han kunne gjort for å si at han brydde seg og for å lette min tilværelse).

Det hører med til historien at jeg var alene i sorgen og ikke hadde noen til å hjelpe meg noe særlig, verken med å ordne begravelse og dødsbo, eller å dele sorgen med.

Synes ikke det er imponerende at du kritiserer min måte å takle sorgen på - særlig i og med at jeg spurte om generelle tips til hvordan en kjæreste kan hjelpe sin kjære i sorgen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lizbet

Men hvordan kan du forvente at han skal gjøre noe når han åpent sier at han ikke vet hva han skal gjøre og du ber han holde seg unnaa??

Alle reagerer forskjellig på slike ting, uavhengig av om man har mange eller få og støtte seg til.

Jeg kan veldig godt forstå at han følte seg maktesløs. Hvem ville ikke det??

Hva ville jeg forventet? At han var der for meg. Hva legger jeg i det? At han kan trøste, prate med meg om det, at han stryker meg over ryggen eller på kinnet....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle reagerer forskjellig i en sorgreaksjon, og jeg er i mot å si at noe er "riktig" og "galt". Min samboer ble ikke med meg til sykehuset da søsteren min døde. Jeg skulle gjerne ha hatt ham med meg, men han orket ikke, og det respekterte jeg. I ettertid har vi snakket litt om dette her, og jeg var faktisk helt blind for at han også følte sorg og tap. Jeg vet ikke om man kan kreve så veldig mye av andre i en sorgsituasjon? Det er vel som mange andre situasjoner i livet, man må faktisk be om hjelp/støtte når man trenger det, og ikke regne med at folk skal forstå og bli skuffet over at folk ikke skjønner det.

Så kanskje svaret er: Du burde ha bedt om hjelp/støtte, og samboeren burde ha stilt opp med det han/hun kunne. Husk at det ikke er alle som orker/kan/vil støtte, da må man søke til andre/evnt. støttegrupper osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle reagerer forskjellig i en sorgreaksjon, og jeg er i mot å si at noe er "riktig" og "galt". Min samboer ble ikke med meg til sykehuset da søsteren min døde. Jeg skulle gjerne ha hatt ham med meg, men han orket ikke, og det respekterte jeg. I ettertid har vi snakket litt om dette her, og jeg var faktisk helt blind for at han også følte sorg og tap. Jeg vet ikke om man kan kreve så veldig mye av andre i en sorgsituasjon? Det er vel som mange andre situasjoner i livet, man må faktisk be om hjelp/støtte når man trenger det, og ikke regne med at folk skal forstå og bli skuffet over at folk ikke skjønner det.  

Så kanskje svaret er: Du burde ha bedt om hjelp/støtte, og samboeren burde ha stilt opp med det han/hun kunne. Husk at det ikke er alle som orker/kan/vil støtte, da må man søke til andre/evnt. støttegrupper osv.

Nå skrev jo trådstarter at samboeren hennes ikke kjente faren hennes, så en stor sorg kan det jo ikke ha vært. Jeg er enig med trådstarter i at hun kunne ha forventet med av samboeren sin, særlig hvis det er som hun sier at han er hennes eneste familie.

Jeg vet at da jeg sørget, ble jeg veldig takknemlig for de av vennene mine som ikke "holdt seg unna" og ba meg "ta kontakt når jeg følte for det". En venninne kommanderte meg med på cafè for å ta en øl, og bare det å komme seg ut blant folk og få litt "ferie fra sorgen" gjorde veldig godt - men blir veldig sliten av å ha folk rundt seg som går stille i dørene og ser på deg med bekymrede og medlidende blikk. En annen ringte og spurte om jeg hadde noe å ha på meg til begravelsen, og tok meg med ut for å kjøpe noe. Slikt satte jeg veldig pris på!!

Hva jeg egentlig prøver å si, er at alle føler sympati med den som mister noen. Det var ikke egentlig sympati jeg trengte (jeg visste jo godt at alle hadde sympati med meg, de trengte ikke å si det), men hjelp til å komme igjennom dagene., for de blir veldig lange om man bare skal sitte hjemme og se i veggen og tenke.

Så til spørsmålet om hva kjærestens oppgave er; kanksje det går på å hjelpe deg å komme igjennom dagene. Sørge for at du spiser, spørre om det er noe som skal ordnes, ta deg med ut en tur (bare en biltur om du ikke er i form til å se noen - det hjelper å komme seg ut, og oftehar man gode samtaler på biltur), avlaste deg mtp forpliktelser (snakke med jobben din, ordne med eventuell barnevakt osv)...

*tenker på om jeg kan komme på noe mer*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg må si meg litt enig med de andre her, selv om jeg vet veldig godt hvor vanskelig det er å sørge alene som du sier.

Nå er det min samboer som er død, og far som er problemet..så det er litt snudd på hodet.

Jeg har nå bedt klart min far om å stille opp mer for meg (slik han faktisk gjorde i begynnelsen da min samboer døde) og håper at dette hjelper.

Jeg har uansett tenkt å oppsøke støttegrupper og det er slettes ingen dum ide. De rundt deg, som elsker deg blir også slitne av dette især når en tar hele børen, det er på en måte greit å få utløp flere steder for å ikke tynge det hele på ett punkt. Hopper man for lenge på et punkt av planken vil planken knekke til slutt, derfor er det bedre å hoppe over hele planken, kanskje en litt teit metafor dette men uansett.

Dette er hva jeg har kommet frem til 7 måneder inn i sorgen etter min samboer.

Ønsker deg inderlig godt og håper at du vil finne den forståelsen du trenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi takler alle slike situasjoner hel forskjellig, også det å skulle takle andres sorg.

Noen blir maktesløse og trekker seg unna, mens andre stiller opp uansett. Hvordan folk reagerer gjenspeiler ofte hvordan de selv ønsker at medmennesker skal opptre dersom noe skjer...og det er svært forskjellig!!

Jeg har selv mistet en av mine nærmeste, og foretrakk de som sa at de ville stilte opp uansett hva, hvordan, og når som helst. Jeg skulle bare gi dem et vink!

De som derimot ville trøste og klemme hele tiden, de som "sprang ned" dørene for å hjelpe, de kunne jeg ikke fordra i den perioden. Det ble for mye for meg.

Da en i sambos familie døde ble jeg automatisk slik jeg ønsket at andre skulle ha opptrådt når jeg var i den situasjonen....om det var det rette for han visste jeg jo ikke da, men det falt meg naturlig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm. Tenker etter hva jeg ville at min kjæreste skulle ha gjort. Ikke lett den der.

Jeg har mistet flere av mine nærmeste og noen ganger har sorgen vært så tung og rå at ingenting han gjorde ville ha hjulpet. Sorgen er som en stor myr man bare må gå igjennom.

Det viktigste for meg har vært at han ikke har gitt meg opp. At jeg vet at han er der bare jeg strekker ut hånden.

Spesielt de gangene hvor min sorg viste seg som sinne mot ham. For det kan nemlig skje. (Synes å høre noe av det hos trådstarter også). Alt han gjorde irriterte meg. Men da bare var han der. Satte litt grenser. Og trøstet når jeg var mottakelig for det.

Hvordan jeg vil trøste ham når den tid kommer? Være der for ham. Gråte med ham. Støtte ham over myra han må slite seg igjennom. Jeg kommer sikkert til å gjøre noe feil i hans eller andre øyne. So what? Jeg vil gjøre så godt jeg kan fordi jeg er glad i ham. Og det viktigste er at han vet om det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest Lille_my

Det er vanskelig for samboeren din også, å se deg gå gjennom dette. Jeg synes ikke du kan kreve at han skal nærmest være som en psykolog for deg. Han er ingen tankeleser, orker du ikke lage middag så be ham om det. Hvordan skal han vite om han skal tvinge deg til å snakke om det eller ikke? Jeg synes du ber om urimelig mye. Han er bare et vanlig menneske, ingen psykolog.

Må si meg enig i denne jeg :Nikke:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest totten

Jeg har aldri mistet noen av mine nermeste, men min samboer mistet plutselig sin mor. Dette førte til en dyp sorg, for oss begge til tross for at jeg ikke kjennte henne. Min sorg gikk ut på at jeg aldri fikk kjenne henne.

Denne tiden ble svært vanskelig for oss, og det var den i nesten to år. Jeg stynts trådleder krever litt mye. Å kreve støtte er ikke mye forlangt, så absoludt ikke, men man må kunne si hva man trenger støtte til. Ble dypt rørt av trådleders innspill. Jeg kan se sorgen din! Men vil minne om at et menneske i en slik dyp sorg kan være vaneklig å leve med også. Man ender opp med å se alt igjennom sorgens øyne, også partnern. Selv fant vi ut at han måtte oppsøle psykolog. Når han begynnte å komme eg litt ovenpå datt jeg sammen. Da kom min sorg til syne. Jeg bar ham legne alene og var fryktelig redd og ensom fordi min sorg ikke var valid. Jeg hadde ikke mistet noen, det var han som hadde det vondt ,derfor kunne ikke jeg snakke om hvor vondt dette var også for meg. Å se den man elsker lide på den måten gjør nok at man nesten lider like mye selv...

Selv måtte også jeg oppsøke psykolog etter dette, nå klarer vi oss begge fint og har et sterk forrhold fordi vi har levd sammen gjenom våre mørkeste tider.

Til trådleder vil jeg si at å leve alene i en sorg er uuholdelig, og noe ingen burde gjennomgå og de som har en partner skulle heller absoludt ikke behøve det!!!! kanske du burde oppsøke en psykolog eller en sorggruppe, for støtte i sorgen og så kreve at partneren din skal støtte deg til slik at du klarer gjenomføre dette?

Lykke til videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Det jeg hadde trengt/ønsket meg da jeg mistet far min var at partneren min var der for meg.

At han trøstet meg, tok vare på meg og holdt rundt meg når jeg gråt.

At han tok hensyn til meg og "hjalp" meg i hverdagen - gjerne med enkle ting .. så jeg slapp å ta ansvar for alle vanlige dagligdagse ting (som for meg egentlig var helt uvesentlige - men som måtte gjøres i og med at vi har barn) - uten at jeg måtte planlegge det og be om det.

Jeg hadde også ventet at han hadde brydd seg noe om hvordan det var med mor min - hvordan hun fikset de rent praktiske tingene med å bli alene, og at han hadde tilbudt seg å hjelpe henne - om det var noe.

Desverre opplevde jeg ingen støtte/hjelp i sorgen fra ham - han hadde nok med seg og sitt, mens kolleger, venner og andre rundt stilte opp på en utrolig måte - og det gjorde vel at hans mangel på støtte ble tydeligere.

Desverre er det ikke lett å formidle hva vi trenger i en sorgprosess, derfor må det viktigste være at partneren viser at "jeg er her for deg".. og vil prøve å gjøre mitt til at du skal ha det så bra som mulig i denne vanskelige tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Annonse

Gjest Anonymous

Hva er din oppgave i sorgen? Å vise at du trenger hjelp og å ta imot hjelpen du blir tilbudt og å si hva du trenger hjelp til.

Dessverre blir ikke menneskene rundt en mer tankelesere enn ellers selv om en har mistet noen man er glad i og ingen kan da vite hva du vil de skal gjøre uten at du sier det. Hadde kjæresten min mistet noen og jeg prøvd så godt jeg kunne å hjelpe og være der og han hadde bedt meg dra til helvete er det faktisk mulig jeg hadde trukket meg tilbake...

Har selv mistet flere jeg var veldig glad i og også fått beskjed om at jeg meget mulig hadde en dødelig sykdom (hvilke heldigvis ble avkreftet etter et par måneder): Hva jeg har lært? Selv om jeg har det aldri så vondt er det ingen som kan hjelpe meg uten at jeg gir uttrykk for at jeg trenger hjelp og hva jeg trenger hjelp til.

Tidvis vil man ligge for seg selv å grine, tidvis vil man ligge i et fang å grine, man kan trenge hjelp til praktiske ting, noen til å sørge for at man spiser, følge til legen og innimellom vil man gi F i alt og drikke seg passe full og prøve å late som ingenting og ikke snakke om det i det hele tatt - hvis man holder de man omgir seg med løpende oppdatert på hvilke stadie man befinner seg i akkurat nå får man hjelp og støtte i rike mon til det man trenger.

Derfor: Om du har det aldri så vondt kan du likevel ikke bebreide noen rundt deg for å ikke gi deg "rett" hjelp når du aldri har sagt hva du trenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 måneder senere...

Litt sent svar, men likevel....

Da jeg mistet min mormor for 2,5 år siden var min kjære en enorm støtte. Min mormor døde veldig brått. Det gikk i underkant av en måned fra hun fikk kreftediagnosen og til hun døde.

Min samboer holdt helt enkelt rundt meg. Han sa ingenting. Bare holdt rundt meg. Noen ganger er det som regel slik at det enkle er det beste

Det samme gjorde han da min favoritt onkel død enda mer brått enn min mormor akkurat 1 år senere. (og jeg merer akkurat 1år! og på klokkeslettet!!). Han var den som ringte meg på jobb tidlig på morgenen og sa at in onkel døde i løpet av natten. Også den gangen holdt han rundt meg.

Kunne ikke bedt om mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...
Gjest 1111

Faren til kjæresten min døde for et par uker siden av kreft. Kjæresten var forberedt på at det skulle skje, han hadde levd på overtid i et halvt år, men han tok det likevel tungt.

For å være helt ærlig så hadde jeg ingen ide om hva jeg skulle gjøre og hva jeg skulle si, jeg følte meg helt maktesløs. Kjæresen var ikke så villig til å snakke om det, han smilte og lo og holdt det meste av sorgen inni seg, og det gjør han fortsatt. Det gjør det veldig vanskelig for meg å være der for han og vite hva jeg skal gjøre og si, i og med at han ikke slipper meg innpå han.

Jeg var med i begravelsen og har vært der når han har villet det, men utover det har jeg ikke gjort så mye, rett og slett fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Å være partneren til noen som mister foreldre/søsken/osv er vanvittig vanskelig og vi er avhengig at vår partner sier hva de trenger for oss til å kunne gjøre noe fornuftig, noe som hjelper. Vi er faktisk ikke tankelesere, vi er maktesløse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest Tari i.i

Det jeg hadde ønsket at mannen min da moren min døde etter langt sykeleie er at han klarte å være der for meg, noe han ikke var. At han klarte å si til meg at dette er tøft for meg også så beklager om du føler jeg ikke støtter deg, være ærlig om at dette bragte tilbake gamle følelser fra da faren hans døde. Og, ikke minst, ikke holde på med sextelefoner med ei dame han hadde funnet på chatten. Det er vel det største sviket av alle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...
Gjest Gjest

Jeg opplevde min samboer som helt ubrukelig også, da jeg mistet min bror og min far.

Jeg sto å laget middag mens tårene trilte.Jeg måtte være sterk og gjøre ting når jeg egentlig skulle bare ha vært svak.Det rare er at han ikke lærte da min bror døde.For når pappa døde, så var det som om ingenting hadde skjedd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har opplevd dette fra begge sider i løpet av det siste drøye halvåret. Ikke så nært som foreldre, det er besteforeldre vi begge har mistet, men det er vondt nok.

I vinter mistet min samboer sin bestefar. Det var ventet, men kom likevel som et lite sjokk når det endelig skjedde. Vi sørget begge to. Han over sin bestefar som han mistet, jeg over den mannen jeg bare så vagt fikk lære å kjenne. (han hadde vært syk siden før jeg traff ham første gangen)

Jeg følte den maktesløsheten, hva skal jeg gjøre? Jeg spurte, og fikk svaret "være der", så jeg var der så godt jeg kunne. Jeg holdt ham, jeg lot ham gråte, jeg lot ham være alene når han ville det, og jeg sørga for at han fikk i seg mat. Jeg sørga for at han hadde ren dress, og kjøpte seg ny hvitskjorte og sort slips. Jeg pakka klær, bestilte flybiletter og skaffa meg selvsagt fri fra jobb så jeg kunne være med ham i begravelsen.

Så i sommer, så døde min bestefar helt brått og uventet, han var helt frisk en mandag, og død den neste. Jeg fikk sjokk, komplett. Hva skulle han gjøre? Være der for meg. Holde meg, så jeg fikk gråte, støtte meg, og roe meg ned når jeg gråt så jeg ikke fikk puste. Lage mat og skaffe enda flere papirlommetørkler (vi har visst nok sånne for lang tid fremover, vi hadde så mange i ulike lommer og vesker da vi var i begravelse at jeg stadig finner sånne pakker på uventede steder)

Jeg hadde selv behov for å være praktsik, bestille flybiletter og pakke ned klærne (vi hadde jo i alle fall klær nå da, kjøpt i vinter...) Jeg satt om kvelden den dagen min bestefar døde og pusset sorte sko. Ok, sikkert sært, men de måtte jo pusses, og jeg trengte å gjøre noe. Min samboer pakka sammen sakene og ble med meg hjem. Denne gangen var vi hjemme ei hel uke, vi var der for minnestund og for begravelse og jeg trengte hver en dag av denne uka for å akseptere det faktum at min bestefar er borte. Ja, han avpasserte fra jobb og må opparbeide disse dagene med lange arbeidsadager nå. For å være der for meg.

En partner er ingen tankeleser, og blir en bedt om å dra seg til H vekk, ja så kan man ikke forvente at vedkommende skal skjønne at det betyr "lag middag og hold rundt meg".

Vi gjør så godt vi kan. Som partner til den som har mistet noen stiller en seg selv litt i andre rekke. en har kanskje sin egen sorg, som en må bearbeide, og det skal man ha lov til, men man gjør likevel så godt man kan for å være den som støtter den som har det tyngst.

Din oppgave er å si hva du trenger, hans er å gjøre det du ber om. For du trenger støtte, men han trenger å vite hva du trenger.

Ja, jeg kunne sikekrt gjort mye annerledes når min samboers bestefar døde, men jeg gjortde så godt jeg kunne. Han kunne kanskje gjort noe annerledes når min døde, men han gjrde også så godt han kunne, og jeg tror at ved at vi begge opplevde dette fra begge sider på kort tid så lærte vi en del om hvordan vi reagerer ved sorg.

forhåpentligvis kan vi bruke dette til å stå enda sterkere neste gang vi mister noen. Ja, vi har enda mange besteforelder å miste, men ikke minst: ingen kan garantre at folk dør i "rettferdig rekkefølge", vi kan også miste våre foreldre og søsken. Da må vi bare støtte hverandre og gjøre så godt vi kan.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...