Familie som drar en ned

[AnonymBruker]

Ekstra merkbart ble dette etter jeg nylig kom hjem fra en hyggelig utenlandstur med ei venninne at jeg blir meg ekstra bevisst kontrasten at jeg sammen med dem alltid begynner å føle ubehag.

Åpenhjertig og tillitsfull kan jeg da ikke lenger være og de benytter en slem retorikksom får meg til å føle meg liten men vendinger som allikevel er uangripelige og jeg hater hele tiden å være på alerten da jeg ikke er slik av natur. Men forsvars masken må etterhvert på om jeg skal bevare siste rest av selvtillit.

Fytti å slitsomt det er!

Noen ganger når jeg kommer dit etter å ha vært med gode mennesker glemmer jeg hvor ille dette faktisk var så overrumpler de meg så blir jeg tvunget til å spille en rolle som ikke er meg.Enkelt sagt jeg kan ikke vøre meg selv sammen med min egen damilie for da knuser de meg.

Andre som har kjent på et slikt ubehag sammen med sine nærmeste?

Virker som de egentlig ikke vil at jeg skal blomstre og være glad og det har pågått i flere tiår.Jeg er 43 år og det er først siste tiden jeg har orket å sette ord på det og når jeg tar til motmæle strammer de grepet...

Anonymous poster hash: 0cf9e...eef

[Boletta]

Er det foreldrene dine? Mann og barn? Søsken?

[AnonymBruker]

Min søster med min svoger og mor som støttespillere da de ikke tør annet enn å støtte henne uansett hva som kommer utav hennes munn

Anonymous poster hash: 0cf9e...eef

[Gjest Walden]

Åjada. Kan på ingen måte være meg selv 100% rundt familie. Heldigvis kan jeg være det, og mer til (nesten) rundt min kone, og hun er som meg, så vi er i hvert fall "allierte"/oss mot verden. 

 

Vi har helt ulikt politisk syn blandt annet, og ulikt syn på barn, oppdragelse osv. Man kan vel si at vi tenker et skritt videre, i mens de bare gjentar og repeterer ting som står i Dagbladet, på nyhetene, som politikere sier etc. Vi er glade i å diskutere, og bruker som regel logikk, moral og fornuft når vi gjør det. Men vi blir som regel møtt med at vi er rasistiske, lite gjennomtenkte (selv om de ikke kommer med noen argumenter mot det vi sier - kun personangrep) osv. Så da blir det jo til at man tier still og jatter med om man ønsker ha et forhold til dem. 

[AnonymBruker]

Åjada. Kan på ingen måte være meg selv 100% rundt familie. Heldigvis kan jeg være det, og mer til (nesten) rundt min kone, og hun er som meg, så vi er i hvert fall "allierte"/oss mot verden.

Vi har helt ulikt politisk syn blandt annet, og ulikt syn på barn, oppdragelse osv. Man kan vel si at vi tenker et skritt videre, i mens de bare gjentar og repeterer ting som står i Dagbladet, på nyhetene, som politikere sier etc. Vi er glade i å diskutere, og bruker som regel logikk, moral og fornuft når vi gjør det. Men vi blir som regel møtt med at vi er rasistiske, lite gjennomtenkte (selv om de ikke kommer med noen argumenter mot det vi sier - kun personangrep) osv. Så da blir det jo til at man tier still og jatter med om man ønsker ha et forhold til dem.

De blir med andre ord den førende part i enhver setting? Verste er at mine forventer å være det men jeg har begynt å være mere selvhevdende selv om det irriterer vettet av dem.

Og manipulasjonsteknikker må møtes med kløkt og overbærenhet slik at eg knapt kan andast.

Er det rart jeg stadig oftere finner unnskyldninger for å ikke dra på familietreff.

Maktkåte emosjonelt så det rekker. Der er som om de må tråkke på andre for å styrke eget selvbilde.Tragisk.

Anonymous poster hash: 0cf9e...eef

[Gjest Walden]

De blir med andre ord den førende part i enhver setting? Verste er at mine forventer å være det men jeg har begynt å være mere selvhevdende selv om det irriterer vettet av dem.

Og manipulasjonsteknikker må møtes med kløkt og overbærenhet slik at eg knapt kan andast.

Er det rart jeg stadig oftere finner unnskyldninger for å ikke dra på familietreff.

Maktkåte emosjonelt så det rekker. Der er som om de må tråkke på andre for å styrke eget selvbilde.Tragisk.

Anonymous poster hash: 0cf9e...eef

 

Jo. Men jeg tenker at jeg har to valg; 

 

1. Dumpe alle sammen

2. Takle at de er slik

 

Av ymse årsaker velger jeg 1, siden jeg tross alt har det gøy med dem i blandt. Jeg aksepterer at det er visse ting jeg ikke kan si. Det er jo tragisk, men for husfreden så får man bare trekke seg unna diskusjoner som man vet er betent. Samtidig så får man jo tenke at de har noe de sliter med. 

 

La oss ta et ganske vanlig eksempel på logikk som mange ikke forstår. Folk som driver business regnes av mange som onde, pengekåte og liknende. Det de ofte glemmer er at det er disse folkene som skaper arbeidsplasser. Om man påpeker at ting kanskje er litt mer komplisert enn kun ett lag, så tror jeg mange menneskers verdensbilde rakner. De har låst seg i at slik er ting, for det har jeg bestemt i mitt irrasjonelle hode. Så når man da konfronteres med fakta så låser det seg. Man blir sint fordi man ikke vil tenke på at det man har trodd (basert på irrasjonalitet) er falskt. Man vil ikke "face the facts" så og si. Da er det lettere å møte det ukjente med sinne og nedsettende kommentarer. 

 

Jeg hever meg over det, men jeg kjenner jo ikke til din situasjon..den er sikkert mye verre. Jeg hadde seriøst vurdert å droppe familie dersom det plaget meg ekstremt mye å være rundt dem. Om alle middager og treff gjorde at jeg fikk vondt i magen, angst osv..og jeg var alles punching bag og ingen gav meg respekt,så hadde jeg gitt opp kontakten.

 

Ikke alt man skal finne seg i. 

[AnonymBruker]

Klarer heller ikke være meg selv og slappe av sammen med min familie.

Anonymous poster hash: bd03c...afd