Mannen vurderer jobb som ukespendler - synspunkter

[AnonymBruker]

Fullstendig uaktuelt så lenge han har andre muligheter til inntektssikring.

Anonymous poster hash: 2c932...27c

[malicious]

Uaktuelt hadde jeg sagt

[AnonymBruker]

Jeg er relativt sikker på at alle som skriver at dette hadde vært uaktuelt bor i byer. Gir mange som bor utenfor byen er dette en nødvendighet.

Lever selv med en mann som drar søndag kveld og er hjemme torsdag kveld eller fredag. Det går seg til. Selvfølgelig er han mye borte og det er kjedelig, spesielt for 2 åringen, men mannen er flink til å bruke all tiden i helgen med guttungen.

Anonymous poster hash: 3567b...b4e

[AnonymBruker]

Jeg er relativt sikker på at alle som skriver at dette hadde vært uaktuelt bor i byer. Gir mange som bor utenfor byen er dette en nødvendighet.

Lever selv med en mann som drar søndag kveld og er hjemme torsdag kveld eller fredag. Det går seg til. Selvfølgelig er han mye borte og det er kjedelig, spesielt for 2 åringen, men mannen er flink til å bruke all tiden i helgen med guttungen.

Anonymous poster hash: 3567b...b4e

Men nå er ikke dette nødvendig for mannen til TS. Han har jobb. Han har bare lyst på ny og kulere pendlerjobb. I tillegg har vi i denne familien at TS er kronisk syk og plaget av sykdommen, og at denne familien har tre små barn som skal følges opp, ikke bare ett.

Anonymous poster hash: 2c932...27c

[fuerza]

Har litt samme problemstilling her. Mannen ønsker å reise bort for å jobbe for å tjene mer penger. Jeg har vel ikke nektet han, men sagt i fra om at det vil bli veldig tungt for meg å være hjemme med barn og 100 % jobb. (og vi har bare et barn! Og null avlastning..) Så foreløpig holder han seg her, og jeg har dårlig samvittighet for at han ikke "får" dra. Synes du skal være ærlig mtp hva du føler. Det er tungt å oppdra barn alene,

[Gjest Vena Cava]

Mannen vurdere en jobb som innebærer at han drar av gårde tidlig morgen på mandag og er borte til torsdags ettermiddag/kveld. Han har selvfølgelig spurt meg om hva jeg tenker om det, og jeg har sakt at jeg ikke vil nekte han det hvis han selv ønsker det. Han har ikke tatt noen avgjørelse og vi har ikke diskutert det ordentlig.

Vi har 3 barn, 2 i barnehage og 1 på barneskole. Minste jenta har akkurat startet i barnehage.

Jeg har en kronisk sykdom, denne plager meg ikke med smerter i hverdagen, men jeg har akkurat begynt på sterke medisiner for at sykdommen ikke skal få utvikle seg. Medisinene gir nedsatt immunforsvar, og jeg må forvente mye sykdom i løpet av det første året. Sykdommen gjør også slik at jeg blir fortere sliten og trett enn friske mennesker.

I utgangspunktet var jeg positiv til at han kunne jobbe borte. Nå melder allikavel tvilen seg. Både med tanke på min helse og ikke minst med tanke på at mannen aldri får hverdager med barna.

Mannen vet ikke at jeg er i tvil og jeg vil ikke dele det med han før jeg er mer sikker.

Det er sikkert noen der ute som har erfaring med mann som jobber borte. Håper noen vil dele litt av det :-)

Anonymous poster hash: 4c7a7...721

Hvis du har lyst å være alenemor 4 dager i uka så versegod. Men jeg hadde ikke syntes det hadde vært ok.

[AnonymBruker]

Vil det fungere mht til levering, henting, handling og kjøring til eventuelle fritidsaktiviteter for eldstebarn, vennebesøk osv? Og er dette en periode eller for alltid?

Anonymous poster hash: b16ed...97a

[Carrot]

Jeg lurer på om de som sier "uaktuelt" kan begrunne det litt mer? Som par skal man jo bidra til å bygge en fremtid sammen, man skal støtte hverandre og bygge hverandre opp - gi hverandre muligheter osv. Hvis man sier "nei" med en gang en mulighet for partneren byr seg basert kun på sine egne følelser - er man da støttende eller egoistisk? 

 

Jeg skjønner at for TS er helsesituasjonen kanskje den største utfordringen for å få til et slikt forhold, men samtidig er det kanskje ikke en reel showstopper om de har andre avlastningsmulgiheter osv.. Det er alltid mer enn en side å se ting fra.

[AnonymBruker]

Takk for mange svar. Må si jeg egentlig ble veldig overrasket hvor mange som hadde sagt at det var uaktuelt.

Var egentlig forberedt og ønsket svar av typen dette går bra, med deling av erfaringer hvorfor det går bra.

Vi har i dag god økonomi, men vil få enda bedre økonomi dersom mannen tar denne jobben. Dette er vel gjerne en selvfølge da han vil jobbe 14-16 timers dager (56-64 timer uke) mot 7,5/37,5 timers dag/uke. Men dette er ikke penger vi trenger for å leve godt økonomisk. I dag er det jeg som står for hovedinntekten og vi har helt felles økonomi. Mulig mannen ikke ønsker å være den som tjener dårligst? Og får at han ikke skal gjøre det må han bort å jobbe.

Vi har ingen til å avlaste meg dersom jeg blir mye syk, så jeg har spurt han hvordan han tenker vi skal løse det dersom jeg er så uheldig at det slår til. Selvfølgelig håper jeg at jeg får fortsette med maks 2 dagers fravær pga egen sykdom i året, slik det har vært alle de årene jeg har jobbet. Vet ikke om det kanskje kan være litt vel optimistisk når legen har gitt beskjed om at jeg må være forberedt på mye mer sykdom enn tidligere.

Deg jeg ser på som det store aberet med at mannen skal jobbe borte er at det ene barnet er skikkelig pappabarn. Jeg tror barnet vil få det tøft uten pappaen i hverdagen. Og de 4 dagene i uken uten han vil nok bli preget av savn.

Mannen har alltid vært veldig tilstede for barna, og vi står helt likestilt som foreldre.

Med tanke på vårt forhold, så trives vi veldig i hverandres selskap. Og velger ofte å gjøre ting sammen. I tillegg til å en og annen gang finner på noen hver for oss.

Ikke enkelt dette. Men nå har jeg latt mannen tenke noen dager, så vi er vel klar til å tenke sammen. Både med tanke på fordeler og ulemper.

Ts

Anonymous poster hash: 4c7a7...721

[AnonymBruker]

Jeg ville latt mannen overta hovedinntekten og gått ned i jobbstilling så mye jeg kunne slik at økonomien ble som den er på nåværende tidspunkt.

Ved å jobbe redusert så vil du kunne hente deg inn ganske så mye i hverdagen i forhold til din sykdom.

Pappabarnet vil få rutine på hvem som er hjemme til enhver tid og det vil selvsagt gå seg til. Det er bare tre netter og det går fort!

Jeg er ikke så nøye på å være rødstrømpe angående pensjonspoeng. Har selv jobbet redusert mens ungene var små. Det går ann å spare litt mer av lønnen med tanke på alderdommen. Det virker på dere som om dette kan gjøres økonomisk.

Jeg tror dette vil bli bra! Alt handler om innstilling, og man kan bestemme seg for at om to år så skal man revudere situasjonen påny og bestemme seg om dette var bra eller ei for videre satsing!

Anonymous poster hash: 679b3...bc5

[ftk93]

Jeg ville nok synes det var tøft til tider, men hvis dette var noe mannen følte var viktig for han og for at han skal trives i jobben sin, samt at det lønte seg økonomisk tror jeg at jeg ville vært positiv til det. Behøver ikke være negativt med litt avstand fra hverandre heller

[AnonymBruker]

Her skal unne mannen å bygge karriere. Men ingen unner mor med skrantende helse å være to om å få hverdagen til å gå rundt med unger.

Anonymous poster hash: 7e1d9...809

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om de som sier "uaktuelt" kan begrunne det litt mer? Som par skal man jo bidra til å bygge en fremtid sammen, man skal støtte hverandre og bygge hverandre opp - gi hverandre muligheter osv. Hvis man sier "nei" med en gang en mulighet for partneren byr seg basert kun på sine egne følelser - er man da støttende eller egoistisk? 

Jeg synes vel kanskje det er langt mer egoistisk å skulle ta en sånn type jobb når man har en partner som er syk og små barn. Dårlig gjort mot partneren og dårlig gjort mot ungene. Det vil være ganske tøft for dem også dersom mor blir syk, ingen kan avlaste og far er borte på jobb. Skal mannen min egotrippe, får han gjøre det utenfor forholdet, rett og slett.

Anonymous poster hash: 8f776...c1b

[TrickyCicci]

Hva skjer dersom du blir langtidssykemeldt eller i verste fall ufør? Hvis dere klarer dere greit økonomisk nå, vil det endre seg dersom du ikke lenger kan være hovedforsørger? Hvis ja må dere jo nesten vurdere å la mannen få inn mer penger, slik at dere er sikret uansett. Selv om det å la han jobbe borte i verste fall kan føre til at du raskere blir sykere.

 

Og hvordan trives mannen i nåværende jobb? Hvis han f.eks. mistrives kan det påvirke alt annet også på sikt, hvis han er i en stilling han da blir "stuck" i, og kanskje ikke får mulighet til å endre på et senere tidspunkt hvis han ikke tar sjansen nå.

 

Er et vanskelig valg ja, og selv om jeg er frisk hadde jeg ikke ønsket at mannen skulle jobbet slik. Men jeg ville nok vurdert det likevel, og så heller se på mulighetene for avlastning/hjelp de dagene han er borte. Man trenger jo f.eks. ikke rydde hus man-tors, om det flyter litt så ja vel.

[Rosalie]

Jeg lurer på om de som sier "uaktuelt" kan begrunne det litt mer? Som par skal man jo bidra til å bygge en fremtid sammen, man skal støtte hverandre og bygge hverandre opp - gi hverandre muligheter osv. Hvis man sier "nei" med en gang en mulighet for partneren byr seg basert kun på sine egne følelser - er man da støttende eller egoistisk? 

 

Jeg skjønner at for TS er helsesituasjonen kanskje den største utfordringen for å få til et slikt forhold, men samtidig er det kanskje ikke en reel showstopper om de har andre avlastningsmulgiheter osv.. Det er alltid mer enn en side å se ting fra.

Man støtter jo ikke akkurat partner ved å stikke av til pendlerjobb og la partner sitte igjen med hus, hage, barn og hele pakka. Det er vel den som gjør dette som er egoistisk, ikke den som sier at "beklager, men det orker jeg faktisk ikke".

 

Alternativet for mange som blir igjen hjemme vil jo da være å gå ned i stillingsprosent, med dertil tapte karrieremuligheter, lønnsøkninger, pensjonsopptjening, samt vanskelig for å finne seg ny jobb, da man kun kan jobbe deltid, med svært rigide arbeidstider og aldri overtid eller mulighet til å delta på sosiale happenings med jobben. Er det rettferdig?

[AnonymBruker]

Hvis man er kronisk syk slik at man har større risiko enn "normalt" for å havne på uføretrygd etter hvert, er det jo i hvert fall dumt å redusere inntekten sin i forkant. 

Anonymous poster hash: 8f776...c1b

[AnonymBruker]

 

Hvis man er kronisk syk slik at man har større risiko enn "normalt" for å havne på uføretrygd etter hvert, er det jo i hvert fall dumt å redusere inntekten sin i forkant. 

Anonymous poster hash: 8f776...c1b

 

I tillegg til at prosentvis uførhet ift AAP regnes ut fra stillingsprosent man jobbet i før man ble sykemeldt. Så dersom man jobbet 60% før man ble sykemeldt, kan man kun være i stand til å jobbe 30% for å kunne få AAP (50% nedgang i arbeidstid).

Anonymous poster hash: 2c932...27c

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke gått med på det. Jeg vil ikke være alenemor halve uken, og jeg vil ikke at ungene skal få så lite tid med faren sin. Tenk hvordan det blir om bare tre-fire år, når du har tre unger som begynner med fritidsaktiviter som skal følges opp - det blir du som må gjøre alene... 

Anonymous poster hash: 2a7a8...7d0

[Carrot]

 

Jeg synes vel kanskje det er langt mer egoistisk å skulle ta en sånn type jobb når man har en partner som er syk og små barn. Dårlig gjort mot partneren og dårlig gjort mot ungene. Det vil være ganske tøft for dem også dersom mor blir syk, ingen kan avlaste og far er borte på jobb. Skal mannen min egotrippe, får han gjøre det utenfor forholdet, rett og slett.

Anonymous poster hash: 8f776...c1b

 

 

Men ikke alle som sier "uaktuelt" her er syke og har små barn.

 

Man støtter jo ikke akkurat partner ved å stikke av til pendlerjobb og la partner sitte igjen med hus, hage, barn og hele pakka. Det er vel den som gjør dette som er egoistisk, ikke den som sier at "beklager, men det orker jeg faktisk ikke".

 

Alternativet for mange som blir igjen hjemme vil jo da være å gå ned i stillingsprosent, med dertil tapte karrieremuligheter, lønnsøkninger, pensjonsopptjening, samt vanskelig for å finne seg ny jobb, da man kun kan jobbe deltid, med svært rigide arbeidstider og aldri overtid eller mulighet til å delta på sosiale happenings med jobben. Er det rettferdig?

 

Man stikker ikke av til en pendlerjobb - ærlig talt! Det å ha 12 timers dag, ofte 14 - 16 i et pendleryrke er ingen "dans på roser" bare så det er sagt. For egen del har jeg ikke redusert stilling selv om min partner jobber turnus/pendler og jeg har heller ingen problemer med evt sosiale happenings eller det å følge opp barna - OG jeg er kronisk syk

 

 

Hvis man er kronisk syk slik at man har større risiko enn "normalt" for å havne på uføretrygd etter hvert, er det jo i hvert fall dumt å redusere inntekten sin i forkant. 

Anonymous poster hash: 8f776...c1b

 

 

Jeg er kronisk syk - og overhode ikke i "fare for" å bli ufør. Det er ikke slik at kronisk syke har mer enn "normal" risiko for å bli ufør da kronisk sykdom kan være utrolig mye. Det samme kan "smerter" - min hverdag holdes i god sjakk av medisiner som fungerer, i perioder krever det nok at mer enn i andre da medisiner skal endres osv - men jeg tror de som ikke er syke ser mørkere på det enn de som faktisk er syk.

Endret 17. august 2015 av Carrot

[Alice123]

I din situasjon ville jeg ikke gått med på det. Du er kronisk syk, jten mulighet for avlastning og skal være alenemor for tre SMÅ barn halve uken? Selvfølgelig vil det fungere for alt fungerer om man er nødt, men jeg hadde ikke gått med på det om det var noen annen mulighet slik det er nå. Mannen din har jo allerede en jobb der dere er.

Så er det selvfølgelig det med DIN karriere. Om du går ned i stillingsprosent vil du tape inntekter, både nå, når du blir pensjonist og om du skulle bli syk/ufør.