Modern Family

[MissStiles]

Skummelt med de trappene altså.. Godt at det går bra med lillebror.

[j86]

Åh herregud for en opplevelse. Er glad for at det gikk så bra som det gikk! Er så utrolig fort gjort dette her, er vanskelig å skulle holde kontrollen 24/7. Jeg mistet lillesøsteren min med hodet først i bakken når hun var bare noen få måneder gammel, og hun har ikke tatt noen skade av det overhodet selv om jeg var sikker på at hun skulle omkomme. Du får bare gjøre så godt du kan med å komme over det, men kjenner godt til hvor sterk en slik opplevelse er!

[Beccy87]

Huff da! Det må være så skummelt! Tenker også på de to store som skulle passe på, håper dere har fått pratet ut om det så de ikke sitter igjen og føler seg alt for skremt. 
Det er jo fort gjort med de små når de først har begynt å rase rundt (jeg gikk bla. på tryne ned trappa TO ganger på samme dag før jeg fylte året, uten å ha fått varige mén... ), godt det gikk så bra som det gjorde! 

 

[Porcelain]

Uff, for en opplevelse!  Så bra at det gikk bra,  men støkken sitter jammen i en lang stund.  Håper du får sove litt i natt! 

[Fibonacci]

Grøss, så skummelt! Godt det gikk bra, ikke rart det satte en stor støkk i dere!  

[miore]

Ekkel opplevelse! Jeg var den storesøstra som lot lillebror fyke ned trappa da han nettopp var blitt mobil - jeg var ikke kjapp nok da jeg så hvor han satte avgårde. Ikke noe morsom opplevelse det heller; selv om jeg var "den store" som skulle passe på var jeg ikke så stor  Lillebror gråt selvfølgelig, men kom ellers unna uten varige men. De tåler heldigvis (!) en trøkk!

[Sjela]

Uff for en forferdelig opplevelse  Håper det går bra med dere alle.

Jeg hadde selv en forferdelig opplevelse med lillesøsken en gang på vinterstid. Vi reiste ut for å skli. Jeg tror jeg var rundt 7-8 og så glapp jeg akebrettet med lillesøsken på 3-4 år oppi. Satt der helt forsvarsløs stakkars  Rutsjet ned bakken, over veien (jeg takker o store makter for at det ikke kom noen bil akkurat da), inn innkjørselen til en bolig og ned en steintrapp. Jeg husker jeg var så redd og livredd for kjeft. Dette har virkelig gått inn på meg, og jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Heldigvis tåler småtrolla utrolig mye. Det er skremmende der og da men det går som regel bra.

Sender deg en og en  

[Trampe]

Tusen takk for klemmer og gode ord

Opplevelsen sitter fortsatt kraftig hos meg, kjenner jeg. Jeg er mammaen, mitt ansvar, jeg skulle ha passet på. Men ingen er tjent med at jeg spar meg ned i et hull på grunn av dette - selv om jeg har en enorm skyldfølelse. 

Vi har hatt noen tøffe netter siden fredag. De to første nettene var han våken oftere enn vanlig, men han roet seg ved puppen og sov inntil meg. Tredje natta var den verste vi noen gang har hatt. Jeg må nesten forklare i detalj for å få med hvor mange ganger han faktisk var våken. Jeg ga ham pupp i senga vår om kvelden, men han sovnet ikke. Han brukte da en halvtime på å sovne i egen seng, og vi var inne og bysset og roet mange ganger. Han sovnet til slutt 20:00. 20:45 var han våken første gangen, gråt og ville opp. Igjen var vi ut og inn av rommet, tok ham opp og roet ned, og la ham ned igjen. Tre kvarter senere sovnet han igjen. Han var våken for andre gang 22:15. Da var det bare å ta ham opp, bysse i 30 sekunder, så sovnet han igjen. Han var våken for tredje gang 23:30. Da fikk han pupp, og sovnet. To minutter senere var han våken igjen, illskrek og var helt utrøstelig. Lille har holdt meg våken i timesvis nesten hver natt etter han ble født, men han har aldri skreket om natta. Jeg talte antall ganger han sovnet, sov en kort stund og bråvåknet, og det gjorde han 18 ganger. 04:15 så jeg på klokka siste gangen, da sov han endelig. 05:45 var det på tide å stå opp og skifte bæsjbleie. Så til sammen var han våken 21 ganger fra vi la ham om kvelden til han sto opp. Det krever sin tålmodighet det, å roe ned hylende baby 21 ganger på en natt. Han sovnet i armene mine hver gang, det tok bare noen minutter å roe ham ned, men hver eneste gang jeg la meg ned gikk det bare noen minutter til han fikk en kjemperykning gjennom kroppen - dere vet sånn man får når man nesten har sovnet - og kjempet seg våken. Jeg hadde lyset på mobilen på noen ganger bare for å se hva som egentlig skjedde, og han rykket først til, så bevegde han armer og hodet og liksom kjempet seg ut av søvnen. Når han endelig hadde klart å komme seg ut av søvnen begynte han å gråte, for han var jo stuptrøtt, ikkesant. Fytti, for ei natt. En og en halv times søvn på meg. Mannen kom hjem tidlig fra jobb, så jeg fikk sovet noen timer. 

Natta i natt var litt bedre. Han var våken annenhver time fra midnatt til seks, men roet seg fort og sovnet ved puppen. Vi må vel ha en kutte-nattpupp-runde snart. Ihvertfall kutte et par måltider, han kan ikke spise tre-fire ganger om natta når jeg begynner å jobbe. Vel - det skjer ikke bare noen dager etter han falt ned trappa. Vil han ha puppen hele natta så får han puppen hele natta. Skjer ikke at jeg nekter ham det akkurat nå. Kanskje det ordner seg av seg selv. 

Lille fyker rundt på gulvet her og jakter på alt som måtte være i nærheten. Han smiler og babler og er lykkelig. Ba-ba-ba-ma-ma-ma. Ingen kan se på ham at han gikk på hodet ned ei trapp for noen dager siden. Nå skal han få bananmos. Lille ungen min

[malicious]

Nei for et mareritt! Det verste tenkelige! Sitter her med tårer i øynene. Så glad for at det gikk bra med lillebror!  

[Sjela]

Høres ut som noen tøffe netter, men fint at lille er ved så godt mot  Det er alltid tøft å se en vi elsker ha det vondt, og enda verre når det er et lite knøtt som ikke kan forklare seg om hvor det har vondt. Godt at det har gått så bra. Det må nok bare gå litt tid før det største sjokket har sluppet. Heldigvis går det lettere etterhvert  

[juliane]

Å herregud for en natt!  Selv om vi aldri har vært i nærheten av en sånn natt kjenner jeg igjen beskrivelsen din av hvordan han kjemper seg ut av søvnen, S har gjort akkurat det samme noen ganger. Er så frustrerende, hvorfor i alle dager  holder de på sånn?! 

[Saltsild]

Huff, for en natt du har hatt!  

 

[Trampe]

Nei, Juliane, hadde jeg visst det.... Aner ikke om det har noen sammenheng med fallet eller om det er tilfeldig. Hvem vet hva slags spor det har satt i det lille hodet. Om han husker det, om han har vondt noe sted, om han drømmer om det - aner ikke.  Det er kanskje sånn som du sier, Sjela, det må gå litt tid før det første sjokket har sluppet. For oss alle. 

 

Mannen var innom hjemme. Jeg har jo nevnt at jeg har ei uke på jobb, og så ei uke vinterferie. Han foreslår at han jobber ei uke ekstra, så jeg begynner på jobb etter vinterferien. Det er kanskje smart, det. Spesielt når dette skjedde, og vi ikke jobber aktivt for å få bedre netter. Akkurat nå må han bare få pupp og trøst og nærhet om natta, jeg greier ikke å være hard og nekte ham noe som helst akkurat nå. Vi var jo på riktig vei, vi var nede i to måltider om natta - og ganske mange netter bare ett. Må være der igjen før jobbstart, hvis ikke blir det uholdbart for min del. 

 

[Roadrunner]

Huff... Først trappa og så intense netter. Høres ut som tøffe tak hos deg, Trampe!

Godt lillebror er blid og fornøyd, håper nettene også går seg til igjen.

Hvordan har storesøsknene det? Skjønte at i alle fall storebror tok det tøft med trappeuhellet...

[Trampe]

Det var tøft for storesøsknene også. Spesielt storebror tok det veldig tøft. Han klandret seg selv umiddelbart. De ble helt sjokkert begge to, og sto helt apatiske mens jeg gikk rundt og prøvde å roe ned både lillebror og meg selv. Jeg skalv sånn da jeg skulle ringe legevakta at jeg ikke greide å trykke på telefonen, så jeg sa at mannen måtte gjøre det. Da kommenterte de at de også skalv skikkelig. Stakkars. De er store nok til at de kan passe lillebror i få minutter mens jeg går ut av rommet, så dette var kun på grunn av at de var opptatte med noe annet. Samtidig gjorde de en feil, og det kunne skjedd alle. Men det er jo til syvende og sist mitt ansvar.

På legevakta valgte jeg å ha de med inn til legen, slik at de også skulle få høre hva legen sa. Legen spurte hva som hadde skjedd, og før jeg fikk åpnet munnen reiste storebror seg og sa "Mamma sa at vi skulle passe på han mens hun gikk ned en liten stund, og vi passet ikke på han, og da datt han ned trappa". Alvorspreget storebror følte at det var hans ansvar å forklare hva som hadde skjedd. 

Heldigvis gikk det bra, og de kommer garantert ikke til å ta øynene fra ham igjen. Vi har snakket om det, de vet at vi ikke er sinte og at alt gikk fint. De er omsorgsfulle og kjærlige storesøsken begge to, lillebror er utrolig heldig som har to så flotte forbilder! 

[Trampe]

Jeg tenker litt på huset for tida. Lurer på hvor lang tid det kommer til å ta, og ikke minst hva utfallet blir. Vi hadde trengt et ekstra soverom nå!! Jeg tar meg selv i å tenke på oppussing og tapeter og gardiner og møblering, men det er jo slettes ikke sikkert vi kan beholde huset. Bare teit å drømme om hvordan jeg skal dekorere og innrede da. Sofaen jeg kjøpte står fortsatt på lageret på Bohus. Der har den stått siden oktober. Kan jo flytte den hit, men den er jo innkjøpt til huset, og skal liksom leveres dit. Da slipper vi å flytte den, og ved å få den levert hit gir jeg liksom opp huset, føler jeg. 

Det er ei uke igjen av tida motparten fikk på å uttale seg. Hva som skjer hvis de ikke gjør noe, aner jeg ikke. I følge advokaten vår kan vi da begynne med utbedring av feil, men vi kan jo ikke utbedre noe når vi ikke vet om vi skal beholde huset. Får vi ikke igjen nok penger til å dekke en del av feilene er det økonomisk idioti å beholde det. Da aksepterer vi jo at huset var i vesentlig dårligere stand enn vi trodde. Og hvis vi hadde ant hvilken stand huset var i, ville vi jo aldri gitt så mye for det. Så da venter vi, da.

I natt drømte jeg at leieboeren var flyttet ut uten å si noe til oss. Vi har ikke kontrakt med henne, hun bor bare der. Så hun kan jo flytte på dagen, eller hun kan la være å betale leie, eller hun kan ødelegge hele huset uten at vi har noe vi skulle sagt. Men vi tenkte at vi ikke tegner kontrakt før vi vet at vi skal beholde huset. Vi kommer til å gjøre noen endringer også. Hun har noen vinduer som lekker, hun trenger ny ytterdør og hun har ikke egen strømmåler. Så hun skal få nye vinduer og ny dør, og vi skal dele sikringsskapet i to. Dermed skal hun betale egen strøm, og det må jo stå i kontrakten. Slik det er nå betaler vi hennes strøm. Vi kjenner henne fra før, så det er derfor vi tør å la henne bo der uten kontrakt, altså. Både jeg og mannen har vært læreren til den ene av ungene hennes, og det er en veldig ok dame. Men hun vet jo at hun bor der på nåde. Vi leier jo ut ulovlig, det ble ikke godkjent av kommunen, og om ikke vi får godkjent søknadene må vi rive veggen til sokkelen og så må hun ut. Det er en skikkelig søknadsmølle, det der. Som vi naturlig nok ikke begynner på før vi vet at vi skal beholde huset. 

Jeg skulle bare ønske at vi fikk vite noe snart. 

[Saltsild]

vet du hva, jeg skjønner godt at du synes dette husgreiene er veldig vanskelig. Det hadde jeg synes også! Jeg håper for deres del at dere får igjen en god slant med penger og at dere kan begynne å utbedre huset. Dere skal jo ikke ha det sånn som det er nå. 
Vet dere om dere egentlig har lyst til å utbedre huset eller kjøpe nytt? Jeg lurer egentlig veldig på hvordan huset ser ut, merker jeg.

Jeg håper at dere får vite noe snart jeg også  

[Trampe]

Når vi lette etter hus, hadde vi et par krav bare: huset må ha fire soverom, og huset skal ligge i skolekretsen vår. Ellers har vi ingen krav. Det må ligge her, på grunn av særkullsbarn og jobbene våre og alt det der. Jeg har fulgt med på boligmarkedet i flere år, og det har vært ett interessant hus. ETT. Nå etter vi kjøpte huset i oktober har jeg fortsatt å følge med, og det har ikke vært noen andre interessante hus. Ingen som møter våre få kriterier. Dermed sier det seg selv at vi jo ønsker å beholde dette huset. Det er bare det at hvis vi ikke får noe igjen fra forsikringen, har vi gitt en million mer enn huset var verdt. Hvem ønsker det, liksom? Da må vi investere alle disse pengene i huset, bare for å få det opp til den standarden vi trodde det hadde da vi kjøpte det. Hvis vi får igjen penger, og gjør alle disse utbedringene, da får vi bra hus da. Det er jo det jeg vil, men om vi ikke får igjen penger nytter det ikke hva jeg vil. Det er å kaste penger ut av vinduet. 

Hvis vi hever kjøpet, noe jeg overhodet ikke ønsker å gjøre, betyr det at vi ikke aner når vi kommer til å finne et nytt hus. Tomter finnes ikke, ellers hadde vi bygd selv for lenge siden.

Det skal ikke være lett....!  

[Sharon90]

Den 17.1.2016 at 18.29, Trampe skrev:

 

Har lest litt her inne i dag! Du skriver så flott!

Høres ut som travle tider, synd med det huset ..grusomt å gå på vent slik!

Den 14.1.2016 at 10.11, Trampe skrev:

Puh. Dere som har immobile babyer har noe å se frem til, det må jeg si. 

Lille her kan ikke sitte enda, så jeg kan ikke sette ham i tripptrappstolen. Vippestolen kommer han seg ut av, ihvertfall halvveis, så der kan han ikke sitte hvis jeg ikke sitter ved siden av ham. Vi har ikke plass til lekegrind. Dermed er han på gulvet han da, når jeg skal lage meg frokost. 

Da vi sto opp var det kaldt i stua, så jeg fant frem noen leker, la de på leketeppet hans og begynte å få fyr i ovnen. Det er jo selvsagt mye mer interessant å hjelpe mamma med ovnen, så etter omtrent tre og et halvt sekund måtte jeg bruke ei hånd på mine fyr-i-ovnen-forsøk. Den andre var plantet godt i brystkassa på en siklende overivrig baby som SKAL oppi ovnen NÅ! Så kom pus og skulle selvsagt se hva oppstyret handlet om. Jeg trodde det var ille å ha baby oppi ovnen, men pus er enda mer interessant enn ovnen og meg, så dermed snudde lillebror tvert om og begynte å jakte kattehale i stedet. Jeg fortet meg med tennbriketter og avispapir og lighter og vedskiver, og fikk faktisk fyr i ovnen før pus ble lei av luggende små fingre. Bort med katta, kom lille venn, vi går på kjøkkenet. Mamma skal prøve å lage seg litt frokost. Brødskive her, kjele med tevann der, snu ryggen til lillebror i ett sekund for å strekke meg etter teposen i høyskapet - og vips så er pus tilbake igjen.

"Nnnnnnghnnnnghhh" - det betyr Vil Smake På Den Nå, det har jeg lært meg. Han rakk jo selvsagt å plante begge hendene godt ned i pelsen på pus før jeg rakk bort til ham, Heldigvis valgte pus å mjaue i stedet for å bite eller slå, og jeg fikk lirket ham løs. Fjerne kattepels fra våte siklefingre, gå bort nå pus. Pus lusker bort, lillebror finner en støvsugerledning å bite på. Jeg smører en brødskive, og prater litt til lillebror. Brødskive her, må hente en smørkniv bare. Han ler, og da kommer jaggu katta tilbake igjen. Denne gangen legger han seg demonstrativt rett foran lillebror, og jeg skjønner at hvis han blir kløpet i mageskinnet, DA biter han. Garantert. Lynkjapt føyser jeg katta bort, flytter bort en fornærmet lillebror, brødskiva havner på gulvet i farta. Lillebror spotter den. Nnnnnnnnnnghnnnnnghhhh. Jeg bærer ut pus denne gangen. Ti minus, det får bare være. Når han ikke har vett til å holde seg unna må han ut, han har fått mange forsøk nå. Og der koker tevannet over akkurat når jeg tar i døra. Jeg bråsnur med katta i armene, løper mot kjøkkenet, jeg glemte jo tevannet i farta, hva om lillebror får vann på seg nåååå... men han ligger og smatter brødskive langt unna. Kjelen av plata, sveiper over gulvet med blikket og konstaterer at det er tørt, så skal katta ut. Tilbake på kjøkkenet får jeg vann og tepose i koppen, får med meg lillebror på stua. Andre forsøk på de urørte lekene. Så var det brødskive, da. Koste opp den maltrakterte skiva på gulvet, smører ei ny skive, tar med skiva og tekoppen på stua. Private Practice begynner akkurat nå, det passer jo fint. Setter tennene i skiva, og akkurat da slipper lillebror leken han har i hånda, ser på meg med et salig blikk, lukker øynene og fyller bleien. Aaaaah. På badet for å skifte vi da. Tekoppen kan vel varmes i mikroen den. 

Pus er sur og vil inn. Mjauuuuuu med stadig høyere volum utenfor verandadøra. Lillebror er sur og lei av å ligge på gulvet. Jeg har ikke spist enda. Teen er kald. Og jeg tror det har dødd ut i ovnen. 

Kjenner meg sånn igjen ! Har en liten på 10mnd og han kryper også etter katten og hunden...

Og frokost, det er en skikkelig utfordring til tider. Her er mini veldig glad i å smake på alt jeg har også, så når maten endelig er klar så kommer han etter for å smake ....  

Eller for å gjøre i bleia... Savner å spise i fred og ro

Men du skriver så utrolig bra!  

Den 17.1.2016 at 18.29, Trampe skrev:

Jeg har hatt den verste dagen noensinne. Den verste opplevelsen noensinne. Den sitter så sterkt fortsatt at jeg skjelver bare ved tanken. 

På fredag hadde vi det litt travelt da mannen var ferdig på jobb. Han kom hjem, og jeg hadde gjort klar ei handleliste som jeg bare skulle overlevere til han, så skulle han handle og vi lage taco. "Passer dere lillebror mens jeg går ned i to minutter, så han ikke går på hodet ned trappa?" "Jada" kommer det fra de to store i stua. Jeg går ned, og tretti sekunder senere kommer den verste lyden jeg noen gang har hørt. Lyden av et lite hode og en liten kropp som går dunk - dunk - dunk - dunk ned trappa. Jeg bykset bort til trappa og opp på avsatsen, mannen var hakk i hæl. Jeg røsket lillebror opp i armene mine, styrtet opp i stua, brølte til storesøsknene, og mannen fulgte etter. Livredd for at lillebror var skadet. "Dere skulle passe på han, jeg SA dere skulle passe på han, DERE SKULLE PASSE PÅ HAN!!!!!" Gud så redd jeg var. Livredd. Lillebror hylte som besatt, jeg hylte og mannen hylte. Så fikk jeg summet meg litt, bysset og roet ned en liten en som til slutt sluttet å gråte. 

Jeg la ham på gulvet, kledde av ham og fikk konstatert at armer og bein funker som de skal. Han blødde fra overleppa, men ellers kunne jeg ikke se noen synlige skader. Litt rød i hodebunnen kanskje. Så ringte jeg legevakta og forklarte situasjonen. De ville ha oss inn. Heldigvis var legevakta tom (det har jeg aldri opplevd før) og en lege kunne etter en kjapp titt si at dette hadde gått helt fint. 

Lillebror har et sår i munnen, en flik av gommen oppe er slått løs og er blitt hvit. Regner med det faller av av seg selv snart. Ellers er han ved godt mot. Blid og glad. En tapper, robust liten sak. Storebror har vært helt i sjokk. Han klandret seg selv tvert, og har hatt verdens svarteste samvittighet. Jeg føler meg som verdens dårligste mamma. Har sovet med ham tett inntil begge nettene etter det skjedde, og første natta sov jeg knapt. Hver gang jeg lukker øynene ser jeg den lille kroppen falle fra trinn til trinn. Lille nydelige vennen min, han er så forsvarsløs og liten og skjønn. Og det er min jobb å passe på han. Og han falt ned trappa. Han FALT NED TRAPPA for faen. 

Stor klem! 

Trist, men slikt skjer så alt for fort!!! Får helt angst jeg også når mini ramler og slår seg ... 

 

Håper sjokket snart legger seg !

 

Og at dere får bedre netter!

[Trampe]

Sharon90! Så koselig sagt av deg. Takk for det

 

Rolig morgen. Akkurat stått opp. Vi var oppe klokka fem også, og skiftet bleie, men heldigvis fikk vi sove litt igjen. Lillebror leker i pysjen på gulvet. Jeg ser Ellen. Jeg elsker Ellen!

Dagens plan: Skifte på senger, vaske et par maskiner klær og rydde kjøkkenet. Noen har bomba det.