Jeg eksploderte på stesønn i dag!

[AnonymBruker]

først vil jeg bare nevne at stesønnen min har veldig mange gode kvaliteter. Han er kreativ, omtenksom, hyggelig å ha samtaler med, han kan være veldig snill når han er i det rette humøret. Jeg vil også nevne at han har både stemor,stefar og søsken på begge plasser. Mor og far har delt omsorg. Så han blir sendt som en kasteball frem og tilbake. Han var vant til å ha pappa helt for seg selv til jeg kom inn i bildet, nå deler han også pappa med en baby på 5 måneder. Men jeg tar meg av baby så og si alene når stesønn på 5 er der for han krever veldig mye av far. Når han er alene med meg så er vi så og si bestevenner, han kan si han er glad i meg og kan sitte på fanget og slike ting, med en gang far er hjemme er jeg stygg, dum og han vil ikke gi meg en klem eller noe annet. Han styrer faren som han vil, han har gjort det i et år. Han gråter,brøler og skriker hvis han ikke får det som han vil, han nekter å legge seg, han slår, han kommer med trusler, han gråter når pappa ikke bærer han opp trappa eller hjelper han å kle på seg. Far unnskylder dette med trass, jeg mener at han er bortskjemt pluss at det er nok litt mye for han med to hjem og søsken og steforeldre på begge kanter. Før jeg kom inn i bildet sov far og sønn i samme seng, spiste godteri og cola til frokost og var våken lenge om kvelden. Far fant ut at han skulle begynne å sette grenser men han velger bort mange kamper jeg ville tatt om det var min sønn. Nå fikk dere litt av historien til denne lille gutten og hvordan det er hjemme hos oss. Nå kommer jeg til hvorfor jeg eksploderte...jeg skulle ha stesønn hjemme fra barnehagen i dag, noe han gledet seg til. Jeg tenkte at vi skulle kose oss skikkelig med litt tv-spill som er hans favoritt ting. (Vi prøver å unngå å spille for mye). Jeg sørget faktisk for at vi hadde en hyggelig dag, alt dreide seg om han i dag. Fetter til minsten og stesønn fikk komme på besøk. Han er 4 år. Så Jeg hadde 3 bråkete gutter hjemme i dag! ( haha, herregud så sliten jeg er nå). Far kommer hjem fra jobben, vi drar på butikken, han lager et helvete i butikken for at han ikke får et blad. Vi kommer hjem, han spiller enda litt tv-spill sammen med far etter middag, det blir kveld og leggetid. Han hyler og skriker og vekker lillebror, han får sjansen noen sjanser men velger og fortsette å skrike og brøle! Jeg eksploderer å sier NÅ!! Slutter du å oppføre deg sånn!! Dette er slitsomt for alle sammen og alt handler ikke bare om deg hele tiden!! Jeg river ut spill-konsollen og kaster alt i en pose, og sier: nå kaster jeg den her!! Hva skal jeg gjøre?? Trives ikke hjemme den uka han er hjemme...det er bare gråt og sutring, skriking og hyling! Hva kan vi gjøre for å hjelpe gutten? Hva kan vi gjøre for at alle skal trives? Far har ikke noe overskudd etter den uka han har vært hjemme..så det er ikke mye pappa igjen til minsten, eller kjæreste igjen til meg...

Anonymous poster hash: 81a67...e5f

[AnonymBruker]

Du høres ut som en slem kjæreste av barnets far!

Anonymous poster hash: dd718...cb4

[sjøhest]

Sett dere ned du og far og finn ut hvilke kamper dere skal ta og hvordan. Så gjennomfører dere det konsekvent. Han kan ikke oppføre seg som et småbarn når han er 5 år. Å hyle og slå for han ikke alltid får viljen er ikke Ok.

[AnonymBruker]

Søk profesjonell hjelp, til deg selv.

Anonymous poster hash: 82ee7...68a

[AnonymBruker]

Avsnitt....!

Anonymous poster hash: d368d...800

[AnonymBruker]

Du høres ut som en slem kjæreste av barnets far!

Anonymous poster hash: dd718...cb4

 

Okei? Har du lest hele HI?

Anonymous poster hash: b71ba...f3f

[AnonymBruker]

Ut ifra det du skriver høres det ut som om du er en god stemor. Det vanskelige her er jo at far ikke setter tydelige nok grenser, og dermed oppførselen når far er tilstede. Han vet jo at han får det som han vil...bare han hyler nok. Her mener jeg det er far som må ta seg sammen og se problemet. Dere har tross alt en baby i huset også. Mulig gutten rett og slett trenger oppmerksomhet, og at han ikke liker å være nr to (om han er det hjemme hos mor også). Er jo ofte slik med søsken når det kommer en til..

 

Men jeg mener du må ta den praten med far og få han til å skjønne det.

 

Anonymous poster hash: 2901f...844

[LilleBallerina]

Her må du og far snakke sammen og finne felles retningslinjer. Gjerne de samme som dere ser for dere med deres felles barn. Så må dere snakke med gutten om hvordan ting skal være fra nå av. Snakk også med han om hvordan han synes det er hos dere. Hva er det som gjør at han hyler og sutrer?

Så må du snakke med gutten i morgen. Si at det var feil av deg og eksplodere sånn. Samtidig så er det ikke bare deg. Men gutten må læres hvordan han skal være hos pappa. Og som det høres ut så må pappa også det.

[AnonymBruker]

Han er bare fem år. Han er vant til å ha faren sin for seg selv. Du er den NYE som har kommet i livet dems. Hvorfor er det så mange slemme stebarn tråder her? Må være noen vibber stemødre sender ut.

Anonymous poster hash: 69800...de7

[Sol-2]

Du høres ut som en slem kjæreste av barnets far!Anonymous poster hash: dd718...cb4

En helt unødvendig kommentar, som du ikke at godt nok grunnlag for å uttrykke!

[Sol-2]

Dere om foresatte må helt klart finne retningslinjer som fungerer for dere og blir gjennomført.

Når dere satt reglene, er det far som bør fortelle dem slik at gutten ikke har flere negative "knagger" rettet mot deg.

En annen viktig ting i mine øyner, er at far forteller gutten at den oppførselen han viser ovenfor deg er uakseptabel, og at bruk av ord som slem/dum ikke hører hjemme i deres hus.

[AnonymBruker]

Ut ifra det du skriver høres det ut som om du er en god stemor. Det vanskelige her er jo at far ikke setter tydelige nok grenser, og dermed oppførselen når far er tilstede. Han vet jo at han får det som han vil...bare han hyler nok. Her mener jeg det er far som må ta seg sammen og se problemet. Dere har tross alt en baby i huset også. Mulig gutten rett og slett trenger oppmerksomhet, og at han ikke liker å være nr to (om han er det hjemme hos mor også). Er jo ofte slik med søsken når det kommer en til..

Men jeg mener du må ta den praten med far og få han til å skjønne det.

Anonymous poster hash: 2901f...844

Dette er jo noe guttens far og mor må drøfte og finne løsninger på.

Fars kjæreste bør innordne seg etter foreldrenes konklusjon.

Anonymous poster hash: dd718...cb4

[Biloba]

Han liker deg og er en god gutt når dere er alene, men er "fiendtlig" innstilt til deg når pappaen også er der.

Det høres ut som at han ikke er trygg nok på at han ikke vil miste pappa enda og at det er utrygt å dele oppmerksomheten.

Faren er noe av det viktigste i verden for en femårig gutt, og han føler gjerne på en bevisst eller ubevisst frykt at du og babyen kan true dette, at han kan bli skvist ut til fordel for dere.

Man kan ikke fjerne sjalusi (som er frykt for å bli forlatt av far) ved grensesetting mot oppførsel. Han må få mye alenetid med far, og dere må flette inn i hverdagssamtalene at dere er glade i ham, hvor viktig han er i familien, fremheve det når babyen er glad for å se ham, pappa må si at han gleder seg til han kommer tilbake igjen, fortell ham at du er glad at babyen har en så flott storebror, osv. Far kan også støtte din og guttens relasjon, ved å fremheve til gutten at den betyr mye for ham. F.eks "Bente sier at dere hadde det så koselig i dag. Jeg blir så glad når dere har det kjekt sammen. Jeg gleder meg til i morgen når vi alle fire skal kose oss på stranden." "Jeg så den kjempeklemmen Bente fikk i dag, jeg blir så glad når dere er gode med hverandre." Målet er jo ar gutten skal være trygg på å være en likeverdig del av familien på 4, ikke at han må kjempe for å beholde posisjon nærmest far.

Ikke true med å kaste spillkonsollen og andre ting som er viktige for ham. Jobb med å gi ham trygghet på at han er ønsket og at han ikke trenger å kjempe for sin plass. En del av problematferden vil trolig forsvinne da, og så får dere finpusse litt på resten etterhvert. Og husk at en hel del tøys, grenseutprøving og frustrasjon er helt normalt for en femåring, og også at de sier sårende ting og favoriserer en forelder, også i intakte familier.

[AnonymBruker]

Han liker deg og er en god gutt når dere er alene, men er "fiendtlig" innstilt til deg når pappaen også er der.

Det høres ut som at han ikke er trygg nok på at han ikke vil miste pappa enda og at det er utrygt å dele oppmerksomheten.

Faren er noe av det viktigste i verden for en femårig gutt, og han føler gjerne på en bevisst eller ubevisst frykt at du og babyen kan true dette, at han kan bli skvist ut til fordel for dere.

Man kan ikke fjerne sjalusi (som er frykt for å bli forlatt av far) ved grensesetting mot oppførsel. Han må få mye alenetid med far, og dere må flette inn i hverdagssamtalene at dere er glade i ham, hvor viktig han er i familien, fremheve det når babyen er glad for å se ham, pappa må si at han gleder seg til han kommer tilbake igjen, fortell ham at du er glad at babyen har en så flott storebror, osv. Far kan også støtte din og guttens relasjon, ved å fremheve til gutten at den betyr mye for ham. F.eks "Bente sier at dere hadde det så koselig i dag. Jeg blir så glad når dere har det kjekt sammen. Jeg gleder meg til i morgen når vi alle fire skal kose oss på stranden." "Jeg så den kjempeklemmen Bente fikk i dag, jeg blir så glad når dere er gode med hverandre." Målet er jo ar gutten skal være trygg på å være en likeverdig del av familien på 4, ikke at han må kjempe for å beholde posisjon nærmest far.

Ikke true med å kaste spillkonsollen og andre ting som er viktige for ham. Jobb med å gi ham trygghet på at han er ønsket og at han ikke trenger å kjempe for sin plass. En del av problematferden vil trolig forsvinne da, og så får dere finpusse litt på resten etterhvert. Og husk at en hel del tøys, grenseutprøving og frustrasjon er helt normalt for en femåring, og også at de sier sårende ting og favoriserer en forelder, også i intakte familier.

Dette fordrer at far er oppegående og forstår at også han må gjøre noe konkret her...

Ellers vet man at det tar minst 3 år å bygge opp tilliten til andres barn når kan trenger inn i en annen familie:

http://www.kk.no/historier/mine-dine-og-vårt-barn-30853

Man vet også at bruddratene i familier som er "2.gang og ny partner" er den aller største: 3/4 går dukken.

Anonymous poster hash: dd718...cb4

[sjøhest]

Jeg mener også en selvfølgelig må gi hsn masse positiv input, men også grensesetting. Det må en jo kontinuerlig med barn, om det er stemor eller ikke i bildet. Det beste for barnet må jo være å vite hva han har lov til og ikke, og at de voksne er enige.

[Gjest]

Far høres ut som en sopp!

Fatter ikke at du valgte å få barn med han før han ryddet opp i forhold til grensesetting og oppdragelse.

Vil du at ditt barn får være våken halve natta og spise godter til frokost om forholdet du er i nå går i stykker?

Tror dere må få hjelp til far så han kan lære seg å håndtere fem-åringen uten å melde seg helt ut i forhold til dere to andre, og bli helt utslitt, som du sier.

[Biloba]

Dette fordrer at far er oppegående og forstår at også han må gjøre noe konkret her...

Ellers vet man at det tar minst 3 år å bygge opp tilliten til andres barn når kan trenger inn i en annen familie:

http://www.kk.no/historier/mine-dine-og-vårt-barn-30853

Man vet også at bruddratene i familier som er "2.gang og ny partner" er den aller største: 3/4 går dukken.

Anonymous poster hash: dd718...cb4

Jeg har ofte det som et utgangspunkt, at en mann/far er oppegående, så lenge det motsatte ikke er sagt;-)

[xinnia]

Virker som det igjen har gått litt fort i svingene her da.. om jeg leser HI rett;

far og sønn har bodd alene i 1 år, og dere har allerede sammen en baby på 5 mnd?

Støtter  ellers innlegget til Biloba..

 

[Harlekin]

Du og mange andre her hadde sikkert eksplodert om det var din egen sønn også. Jeg har også mistet tålmodigheten etter mye styr og jeg er skikkelig sliten, da på min egen datter. Jeg skriker ikke, men jeg hever stemmen skikkelig og hører godt at jeg ikke er hyggelig i stemmen. Det er ikke noe kjekt, men jeg er bare et menneske, og sånt skjer. Jeg sørger for å be om unnskyldning de gangene dette skjer.

 

Dere har enda større utfordringer, TS, men jeg synes det høres ut som du gjør så godt du kan og er en god stemor. Gutten liker deg, men han er nok usikker på relasjonen mellom deg og faren og han selv. Han har opplevd et brudd i ung alder, og nå er han kanskje redd for å oppleve dette på nytt. Fortsett å behandle ham som en av familien, du kan være like streng mot ham som du ville ditt eget barn.

 

Men selvsagt, prøv å unngå å eksplodere, og ikke true med å ta ifra ham det kjæreste han har. Snakk med faren om grensesetting og hvordan dere skal bli en velfungerende familie. Kanskje det kunne vært greit med en tur til familievernkontoret?

[AnonymBruker]

Det er lov å bli sint, men det hjelper ikke å eksplodere. Du er i en litt mer utsatt situasjon fordi du er en "nykommer" i familien, så barnet vil alltid tolerere langt mindre av deg enn sin far. Når det er sagt så er det ikke meningen at du ikke skal kunne veilede barnet, men truing, ta fra kjære ting osv er aldri, aldri, aldri greit. Verken fra biologiske foreldre eller bonusforeldre. Det er bare stygt, og du synker ned på et veldig lavt nivå. Jeg forstår at lunta blir kortere med bråkete gutter i hus, men det eneste du faktisk kan gjøre er å avlede og svelge noen kameler.

 

Men jeg stusser litt - du skriver at "han trives ikke hjemme, den uka han er hjemme"... Hvor er hjemme? Hos dere eller hos sin mor" Det er vel da logisk at der han ikke trives, er der han er minst eller?

 

Bortsett fra dette så virker du som en god ressurs for barnet, og det er bare slik barn er... Særlig gutter i den alderen, de bråker, brøler og herjer..

 

Anonymous poster hash: 0de73...631