Jeg føler meg helt mislykket!

[Gjest Anonymous]

Jeg har det helt fælt om dagen...

Har begynt å jobbe igjen, å ser ikke sønnen min mer enn tre timer om dagen. Jeg ser ikke noen fremtid med samboer, og vil egentlig bare flytte fra han før vi blir skikkelig fiender.

Akkurat nå føler jeg meg som verdens verste mor, ikke ser jeg gutten min, og ikke klarer jeg å holde oss samlet.

Og flytter vi fra hverandre må han til pappan sin annenhver helg, og da ser jeg han enda mindre. På toppen av det hele vet jeg at sambo kommer til å flytte hjem til moren sin da, og at det blir hun og ikke han som tar seg av sønnen vår de helgene han skal være der. Og jeg HATER tanken på at det skal være sånn!!!

Nå klarer jeg ikke å sette ord på ting engang.

Dere som er eller har vært alene, hvordan taklet dere det?

Nå innbilder jeg meg at ungen min ikke kommer til å knytte seg til meg engang fordi han ikke ser meg så ofte...

Livet er tøft innimellom... :cry:

[Gjest Anonymous]

Jeg har det akkurat slik som du beskriver at du vil få det etter et brudd.

Jeg bor på eksens hjemsted, der jeg ikke kjenner noen. Han bor omtrent hjemme og får servert middag hver dag + at svigermor også vasker i stua hans. Svigermor hjelper også til med andre ting, og gir min eks avlastning. Mine svigerforldre "hater" meg fordi jeg har forlatt deres sønn, og selv vil jeg heller aldri ha noe med dem å gjøre. Men likevel -det har faktisk gått rimelig bra til nå, da jeg er opptatt med mine ting, og jeg prøver å tenke så positivt som mulig. Barnet har jo også "rett" til kontakt med faren, og det ville bli vanskeligere om jeg skulle flyttet. Både økonomisk og på andre måter. Jeg må innrømme at det er tungt når ungen ikke er hos meg, men når det er her så er det jo bra. (Selv om det av og til også føles veldig tungt å være helt alene med barnet på et sted der jeg ikke har kontakt med noen))Og selv om jeg ikke akkurat "elsker" mine svigerforeldre, så ser jeg jo det positive i at ungen får kontakt med de...Og ungen (som er i småbarnsalderen)vet utmerket godt hvem som er dets mor! Men i det siste har jeg også begynt å bli litt redd for at de har begynt å sette ungen opp mot meg(men det er en annen sak).

En annen sak er også om jeg kommer til å få meg jobb her etter endt utdanning(finnes nesten ikke jobber her) og søker de etter folk så setter de krav om lokaltilknytning; hva de nå legger i det..) Kanskje får jeg reisevei på opptil 2 timer hver vei, og kanskje må jeg da flytte fra ungen...Noe som jeg ville se på som svært tungt. Vel, dette var en liten avsporing, og det ligger også noen år inn i fremtiden. Og ting kan jo ha forandret seg til da....man skal jo ikke ta alle bekymringer på forhånd!

Vel, uansett hva du bestemmer deg for; det hjelper å tenke positivt. og som noen har sagt til meg; det er ikke hvordan man har det som er det avgjørende, men hvordan man tar det!

[Mortie]

Er det ikke noe du har glemt her? DU synes får se sønnen din for lite nå, og mener det blir enda verre om du bryter med barnefaren fordi sønnen da må til faren sin annenhver helg! Hva med faren da? Annenhver helg er vel mer enn nok for han da mener du? For ikke å si motsatt, hvor lite sønnen din får se pappa! Og du er tydeligvis i samme gruppe som de fleste unge mødre i dette landet, med mening om enerett på barna om dere ikke orker å bo sammen med barnefaren mer? Skjerp deg! Tenker du på det beste for barnet, går du inn for delt omsorgsrett! Barnet trenger faktisk like mye å se pappa som mamma i oppveksten. Hilsen en pappa med delt omsorg, med samboer som også har delt omsorg med sin eksmann!

PS! Jeg tror ikke du er noe mer mislykket enn oss andre, men kanskje du burde revurdere synet på livet ditt, samboeren din, og ikke minst hensynet til sønnen DERES!

[Gjest Anonymous]

Om du skulle komme til å flytte fra barnefaren:

Jeg glemte å nevne at det jo også kan være positivt at du får litt avlastning når barnet er hos faren. Jeg synes det er deilig å få litt fri. Det tar på å både jobbe og å ta seg av barn, og som alenemor får du jo ikke mere fri! Selv om jeg forstod at det også slet på deg at ungen kanskje ville få mere kontakt med bestemoren sin enn faren....

Gjest 0907

[siina]

Hei.

Tenkte jeg skulle skrive et svar på dette innlegget og si noe om å se saken fra pappaens, og ikke minst fra barnets side, men ser at det trenger jeg jo ikke. Mortie har sagt det jeg tenkte å si, så godt som ordrett :D Takk!

-siina-

[Leia]

Eh... Nå har ikke jeg barn, og vet følgelig ikke hva dette betyr for livsinstilling. Nye ting blir "viktigst" osv. Men jeg er veldig fristet til å si *get a life* her, selv om det kanskje virker litt slemt. Du har kommet i en livssituasjon der dine egne drømmer og interesser har blitt fortrengt til fordel for alle andres. Og så får jeg inntrykk av at du på en måte "lever gjennom" ditt barn.

Dette har jeg sett før. Alenemødre som føler seg mislyket selv, og som tviholder på sin eneste sønn. Han er hennes eneste sosiale kontakt, hennes eneste drøm... Og du aner ikke hvor tungt dette er for barnet. Barnet som knytter seg til mange mennesker (hvilket er det naturlige) og får dårlig samvittighet for å ha andre enn sin mor. Får sosialt ansvar for henne.

Men hvor enn elendig alt virker nå, så har du selv en mulighet til å finne tilbake til deg selv. Det behøver ikke ende slik. Du kan finne tilbake til gamle venner, gamle hobbier. Være åpen for de potensielle nye vennene som du møter i dag. La gutten være hos sin far i noen uker og ta en ferie med en gammel veninne. Langt vekk! Bytt jobb hvis menneskene der er negative for deg. Og når du klarer å finne tilbake livsgnisten smitter det kanskje over på mannen din, og kanskje klarer dere å "se" hverandre igjen da?

[Gjest Anonymous]

Takk for svar!

Ser at jeg muligens har skrevet litt i ørska her om kvelden!

Jeg og samboer har allerede snakket om fordelingen av sønnen vår hvis vi bestemmer oss for å flytte fra hverandre.

Jeg har overhodet ingenting imot at han skal ha sønnen sin! Hallo??!

Det som plager meg, og jeg vet med fakta hvordan det kommer til å bli, er at samboer kommer til å overlate det meste av ansvaret til sin mor og han kommer til å bo der hos henne så lenge han kan. Han har selv sagt at han ikke orker å ha sønnen vår annenhver uke, for da får han ikke sove så lenge han vil i helgene...derfor vil han kun ha han annenhver helg og heller komme å besøke oss når det passer han. JEG ser helst at vi klarer å fungerer sammen som en familie alle tre under samme tak! Jeg er av typen som skal klare alt selv, og huden krøller seg på kroppen min når jeg ser hvor lettvindt alt er for sambo for han har sin kjære mor som ordner opp i alt for han...

Og DET gjør meg en smule oppgitt! At han ikke skal ta sin del av kaka hvis vi splitter lag! Men at han skal lempe sønnen vår over på bestemor for at han ikke skal hemmes over at han er far...

Det er ikke HUN som skal være med på å oppdra han, men pappan hans!

Selvføgelig skal de ha kontakt som normale besteforeldre, det er ikke det jeg mener. Syns bare det blir for gæærnt!

Og til Leia, du har tildels rett i det du sier at mine drømmer og interesser har blitt fortrengt. Jeg har gjort det meste av det jeg ville før jeg fikk barn, men det er jo selvsagt masse som står på lista. Jeg trives i jobben min, men har ofret mye for samboer som er musiker og følger drømmen sin uten å rokke. Det føles bare urettferdig at jeg må legge alt på hylla for han, men det er mitt valg og ingen andre enn jeg kan lastes for det. Det er bare det at nå som jeg har våknet til liv og skjønt at jeg ikke kan la han gå foran med sine ting heletiden, så blir han sur og sippete fordi han må droppe en øving eller to fordi jeg skal et eller annet...

Har på en måte møtt litt veggen! Jeg kan ikke forandre på han, det var jo HAN jeg falt for! Hadde han bare kunnet svelge litt av seg selv og møtt meg på halvveien...

[Gjest Eline]

Ser jo at innlegget trigger en del følelser, ikke minst blant papper og de som ikke har barn selv... Viljen er sterk til å totalt nedvurdere mammaen, det er blitt veldig "in" å rakke ned på mødre som hovedforsørgere nå. Dere som har svart på inlegget, har jo lest ting som ikke sto der engang, tolket helt uten grunnlag i teksten. Se på hva hun faktisk skriver i stedet...

Jeg har hovedomsorgen for vår sønn, han er to år. Jeg har vært såkalt alenemor siden han var 9 måneder. Pappaen var den som foreslo at vi skulle gjøre det slik inntil videre, fordi det ville være mer stabilt for et så lite barn, og han var langt mer fleksibel enn meg mht jobbing etc.

Det hører med til historien at vi bestemte oss for å se forbi hverandres følelser i forbindelse med bruddet osv - det sto helt klart for begge to at sønnen vår sin hverdag, stabilitet og trygghet måtte gå foran våre egne behov - både mitt behov for frihet og avlastning, og hans savn etter sønnen - vel og merke inntil videre, fordi sønnen vår var så liten. Eksen min og jeg snakket ofte og møttes ofte, vi gikk sammen på babysvømming osv, slik at sønnen vår har sett pappa mye hele tiden, og pappen var den første jeg ringte til dersom jeg trengte barnevakt til å gå på kino, spise med venninner etc. Dette har også hjulpet han og meg til å se på det positive i å være foreldre til en skjønn gutt, i stedet for å tenke på at vi mislykkes i forholdet - det ble en måte å bearbeide bruddet på. OK, det var ikke MORSOMT når eksen fikk kjæreste igjen, men det er viktigst for meg at sønnen min har det bra.

I dag er gutten vår to år, annen hver helg er han 4 dager hos pappa, i tillegg treffes de på svømming og andre ting som dukker opp. Eksen min har en periode bodd hjemme hos sine foreldre. Jeg sa han fikk ta ansvaret selv, ikke lempe det over på dem. Det har ikke vært noe problem, eksen min er utrolig med gutten og ville aldri gå glipp av tid sammen med ham. Hvis han vil sove lenger innimellom står farmor opp med gutten, men som eksen min sier - jeg sover tross alt hvor lenge jeg vil alltid ellers, skulle bare mangle jeg står opp med ham i helgene... Nå har sønnen min et utrolig godt forhold til hele familien både på pappas og mammas side, det kjennes utrolig godt å få gjøre det for barnet sitt, når man liksom har "sviktet" som samboende foreldre!!

Vi vil vurdere delt omsorg etter hvert som gutten vår blir større, fordi vi bor på et lite sted hvor det er praktisk mulig. Og takket være vårt gode samarbeid hittil og samkjørte rutiner, er sønnen vår rolig og trygg og lar seg absolutt ikke affisere av å sove på to steder. Delt omsorg bør ikke gjennomføres som misforstått prinsippsak, mener jeg, dersom det tærer mer på ressursene og mulighet for samarbeid, enn det bidrar til samhold. Det er mange måter å holde kontakt ved like på, et barns kjærlighet minsker ikke av den grunn, dersom man skulle være i den uheldige situasjon at å bo nær hverandre ikke er mulig. Det bør være et minstekrav for barn å få ha ett liv, gå på samme skole, få beholde venner osv - uansett om det er mor eller far barnet blir hos.

MEN - ikke alle er like heldige som meg, det er jeg klar over - jeg har en oppegående eks med en oppegående familie. Du har en slask av en eks som mener det er viktigere å sove om morgenen enn å være en god pappa, og som ikke engang klarer å bo og stelle for seg selv. I ditt tilfelle ville jeg gitt blaffen i enkeltes ensidige, fordomsfulle bilde av alenemødre, og heller kjempet for barnet mitt. Om barnet har en udugelig pappa, har du rett til å ta avgjørelser deretter!! Du har faktisk ansvar for å gjøre det! (Dette ville jo også gjelde omvendt.) Tillit må faktisk fortjenes. Jeg vet ikke hvorfor mange menn alltid føler for å håndheve loven når de argumenterer for å være sammen med barna - om de hadde oppført seg som helhjertede omsorgspersoner ville de blitt behandlet deretter... Paragrafer sier lite om egnethet som forelder, det ansvaret må man ta selv - og dette gjelder selvsagt både kvinner og menn!!

Dere burde gå til et familierådgivningskontor, de har ofte møte-grupper -dere kan treffe andre par med barn, og se hvordan andre gjør ting. La pappaen få se hvordan andre pappaer er, kanskje han etter hvert ser at det er en gave å få ha barn, at det krever litt, men at dere er to om det.

Vet jammen ikke hva jeg kan si - blir lei meg over fedre som tar fra seg selv muligheten til å få være gode pappaer, og barn som må ha udugelige foreldre, enten det er en mamma eller pappa som svikter, det er alltid trist.

Vær så snill å ikke vær redd forå bruke de tjenestene det finnes tilgang på - hør med helsestasjon osv. Dette er spesielt viktig for deg som bor på et sted med lite nettverk, forsto det som du hadde flytte til hans hjemsted. Bruk alle muligheter du har, og ikke glem deg selv!

Stå på! Lykke til!!

[Viking]

Hei Eline

Kjempeflott innlegg. Jeg er en av dem som ofte snakker varmt om fars rettigheter. Grunnen til dette er at jeg selv har hatt liten kontakt med far, da mor på en måte saboterte samvær.

Vi som snakker varmt om delt omsorg snakker ikke om alle forhold. Det er tross alt ikke alle som KAN praktisere dette. Det vi reagerer på er vel heller holdningen til endel mødre.

Vi ser på oss selv som den selvfølgelige til å ha hovedomsorgen, og når argumentet er at de ikke orker å se barnet så lite, ja da kan en jo lure på hvems beste en tenker på. En tenker iallefall ikke på barnet som da bare får se sin pappa annenhver helg, noe som er altfor lite, og som heller ikke hjelper på forholdet mellom far og barn.

En tenker heller ikke på pappaen, som ikke kan velge dette uten en lang kamp.

Det jeg heller vil fremme, er at endel mødre må slutte å tenke kun på seg selv, og heller se etter mer fleksible løsninger. Dere har jo klart det på en glimrende måte høres det ut som.

Det må også en holdningesendring til i samfunnet generelt. Det blir mye snakk og spekulasjoner, hvis en mor er så uegoistisk, og klarer og se at kanskje barnet har det vel så bra hos far, og gir far hovedomsorg. Det er ikke godtatt, da blir det ofte snakk om å har gitt fra seg barnet etc.

Jeg kan være enig i at det er i tiden å snakke varmt for far. Men jeg synes ærlig talt at det er på tide, og kanskje må den bølgen være litt ekstrem en stund, slik at ting endres?

[Gjest Eline]

"Kanskje den holdningen må være ekstrem en stund"?? Kanskje IKKE?!

Kanskje pappaer bare kan prøve å kjenne etter hva de føler for barna sine, og handle deretter? Det er jo blodsbånd, tilknytning, kjærlighet og tilhørighet vi snakker om. Det var det jeg siktet til da jeg mente at det er passe håpløst at man slår paragrafer i bordet for å få "rettighetene" til barna sine, når det er ansvarsfølelsen, plikten og ønsket om å det beste for ens eget barn, som bør stå i sentrum. Sikkert mødre som er redde for å gi slipp, men jeg vet vitterlig om skremmende mange tilfeller hvor far bruker alle midler for å få "rettighetene" sine, på prinsipielt grunnlag, for å hevne seg på mor, for å gjøre det som er "politisk korrekt" akkurat nå etc. - alle andre motiver enn det eneste ene som bør være grunnen til å ha barn, nemlig uegoistisk, betingelsesløs kjærlighet og et minimum av ansvarsfølelse.

[Gjest Anonymous]

Takk Eline!

For at du har skjønt hva jeg mener!

Blir litt paff over at folk hogger til med engang det er snakk om å flytte fra en pappa og spørsmål om fordeling blir tatt opp.

Problemet mitt er at han er som du sier en umoden slask...

Deres løsning høres helt perfekt ut! Du har vært heldig som har en x som er litt ansvarsfull og moden.

Jeg har et lite håp om at han kansje en vakker dag blir voksen, men den dagen ser ut til å drøye lenge!

Jeg må tenke godt igjennom dette før jeg gjør noe, mulig jeg følger rådene dine om å bruke den hjelpen som finnes.

Takk igjen!

Hilsen gjest som startet tråden

[Mitsi]

Hei!

Men Eline og gjest, det var nok ikke slike papper Viking snakket om. Det er vel sikkert snakk om pappaer som gjerne vil være en del av barnas oppvekst.

Vi vet jo alle at det finnes tilfeller på begge sider, det finnes jo plenty av de mødrene som bruker barna til å hevne eksen og. Men det er jo ikke tvil om at slik systemet har vært til nå, så er mor blitt favorisert. Jeg mener at man må legge paragrafer og lover til rette for BARNA, og det er de fleste enige om, problemet er bare at endel mødre mener å ha enerett på å vite hva som er det beste for barnet.

Eline snakker om uegoistisk, betigelsesløs kjærlighet. Tror nok de fleste følere dette for sine barn, men er det alltid like lett å være uegoistisk ved et samlivsbrudd. Tror ikke umodne late pappaer gidder å prøve å få delt omsorg, da dette innebærer masse arbeid. Og da er det jo ikke et problem.

Vi må lære oss å skille i slike debatter. Vi vet at det finnes et hav av menn som ikke er interessert i omsorg for barna sine, menn som knapt gidder å se dem annenhver helg. Men det er ikke disse vi diskuterer. Det er de pappane som kjemper for å få være sammen med sine barn, og ikke får det, fordi det fra gammelt av var mor som var omsorgspersonen.

På samme måte som vi har trengt paragrafer får å fremme likestilling synes jeg nå at vi trenger paragrafer for å fremme pappas sak i barnefordelingssaker, slik at ting kan bli lagt til rette for den viktigste parten i saken, nemlig barna.

Nå var det jo ikke det det opprinnelige innlegget handlet om engang, så denne debatten sporet nok litt av. Beklager gjest. Problemet ditt er nok ikke så ukjent for mange mødre, om de er alene eller i et forhold. Vi som jobber fullt har valgt bort tid sammen med barnet. Og slik er samfunnet lagt opp idag. Så kan en ta diskusjonen om kvanti- eller kvalitetstid.

Blir du alene med din sønn, vil du miste annenhver helg sammen med ham, men han vil være sammen med sin far og hans familie, som han har like mye rett på samvær med som deg og din familie. Og kanskje får du litt tid for deg selv, som kanskje ikke føles så verst når en venner seg til det. Hva vet jeg?

Uansett hva du velger ønsker jeg deg lykke til, og mener ikke at du har mislykkes.

[Mortie]

Beklager hvis det virket urettferdig ovenfor deg som mor og hoppe på denne saken!

Reagerte på det første innlegget rett og slett fordi barnefaren og hans følelser etc ikke ble nevnt med et ord.

Jeg les: "herregud det er så synd på meg, jeg må jobbe så jeg ser barnet for lite, og kan gå fra samboeren men det er så synd på meg, fordi jeg ikke får se barnet annenhver helg"

Ser at situasjonen er en helt annet, og kan bare si meg enig i hva de fleste her har sagt, SiBa og Viking ikke minst.

Eline er jo av de heldige (eller rettere sagt eksen og barnet hennes er heldige) men kunne jo prøve å se det fra andre fedres ståsted, de som faktisk ønsker å se barnet sitt, men i utgangspunktet ikke har noen rett til det, i dagens system. Hadde alle mødre vært som Eline, og alle fedre som eksen hennes ville det jo ikke vært noe problem!

Selvfølgelig finnes det late slasker av noen pappa'er som faktisk verken gidder eller bryr seg om sine barn. DE fortjener da absolutt ikke å bli påtvingt å dele på omsorgen!

Men uansett er det hva som er best for barnet som burde telle, og barnet trenger jo å se faren sin NOE, selv om pappa er en udugelig slask!

Det kan jo ikke barnet noe for!

PS! Håper du styrer unna egoistiske musikere videre i livet!

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Herregud så lite folk forstår!!!

Man skriver at fedre som ønsker kontakt med barna sine ikke kan være noen "ansvarsløse fedre"....Å nei??? Min samboer tok ALDRI ansvar for sitt barn da ungen var liten, han gjorde ingenting, slo f.eks til meg da jeg spurte om hjelp. Men samtidig fikk jeg høre hvor dårlig mor jeg var, og at ungen sikkert kom il å dø med meg som mor. Men da jeg flyttet fra han "våknet" han opp; da var han livredd for å miste kontakten med ungen. Men han bor jo nesten hjemme og får servert middag hver dag + får all annen hjelp fra sine foreldre. Er det noen sak da??Han mener nå at jeg er misunnelig på han! Jeg har valgt å bo på hans hjemsted, så han kan få mest mulig kontakt med ungen.

Når det gjelder det å få hjelp fra hjelpeapparatet på småe steder. Jeg må først si at jeg bare har møtt positive folk i hjelpeapparatet, og at jeg bare har godt å si om de jeg har møtt. Men dessverre føler jeg likevel at det er ganske slitsomt..man må forholde seg til folk i ulike roller hele tiden. Selv fikk jeg også høre fra svigers at jeg spredte rykter(jeg som ikke kjenner noen), at jeg løy, og at jeg trengte "behandling" da de skjønte at jeg hadde snakket med "noen".

Gjest 0907