Angsten ødelegger livet mitt

[AnonymBruker]

Jeg er 17 år (eller, egentlig 16, men fyller 17 om et par dager) og jeg har gått til BUP i to-tre år, men har ikke fått noen diagnose. Det til tross for at jeg er relativt sikker på at jeg har en eller annen form for angst. Jeg har vært en såkalt "kasteball" i systemet, hatt mange behandlere, og det har alltid hendt ett eller annet som har gjort at jeg har måttet bytte behandler (behandleren flytter, blir sykemeldt, får permisjon, pensjonerer seg osv).

Legen min har skrevet i journalen min at hun mistenker bipolar lidelse, en annen lege har skrevet at hun mistenker at jeg har en personlighetsforstyrrelse, mens en annen igjen har mistenkt ADD/ADHD.

Problemet er at jeg føler at siden jeg ikke har noen diagnose, blir jeg ikke tatt seriøst.

Eller, det er en del av problemet. Jeg føler at "angsten" (som jeg for øvrig ikke er diagnostisert med, men jeg velger å stole på mine egne følelser) ødelegger livet mitt. Jeg unngår sosiale sammenkomster som butikkturer, familiebursdager (og "vanlige" bursdager), klasseturer, familietreff og til og med besøk til min gamle og syke bestemor. Jeg føler meg som et grusomt menneske.

Jeg har heller ikke tatt trafikalt grunnkurs. Jeg tør ikke.

Jeg har imot alle odds klart å fullføre vg1 og begynner på vg2 til høsten. Jeg går studiespesialisering og har 5,3 i snitt, men jeg gruer meg sånn til jeg er ferdig med vgs, siden jeg da må flytte for meg selv (ingen som kan gå på butikken for meg) og ordne alt selv. Enda mer gruer jeg meg til jeg skal ut i arbeidslivet. Jeg er virkelig ikke sosialt smart, og som mine klassekamerater sier, er jeg "ekstremt sjenert" - så ekstremt at jeg gjemte meg inne på do i min egen konfirmasjon.

Jeg har ikke fått meg noen nye venner i klassen, og jeg har bare én ordentlig venn (som går i en annen klasse). Det er imidlertid sjeldent jeg er på besøk hos henne, siden jeg da mest sannsynlig også må snakke med foreldrene og søsknene hennes.

Det føles veldig håpløst, at jeg i en alder av (snart) 17 ikke tør å gå på butikken alene, ikke tør å ta trafikalt grunnkurs, ikke tør å møte opp i min beste og eneste venn sin bursdag... Og verst av alt ikke tør å besøke min syke bestemor.

Dette ble veldig rotete, så beklager for det og eventuelle skrivefeil (skriver på mobilen). Trengte bare å få dette ut, siden det ikke er lenge til skolen begynner igjen og jeg begynner å grue meg veldig til å komme tilbake til hverdagen.

Anonymous poster hash: 32918...971

[AnonymBruker]

Hei, du!

 

Leit å høre at du føler deg som en kasteball i systemet og at flere har antydet til flere diagnoser uten å fortelle deg noe. Går du fremdeles i samtaler på BUP? Jeg ville forklart dem dette, slik at du får et svar. Det er flere ting du skriver, som jeg syntes er viktig at de som hjelper deg bør vite. Dette kun for at du skal få det bedre. Får du det bedre, så vil du ikke grue deg til å flytte ut. Hvis du syntes det er vanskelig å si alt sammen, så anbefaler jeg deg å vise dette du har skrevet over her eller skrive det ned som noen stikkord. Så kan dere ta det derfra.

 

Det er viktig at du får hjelp til å takle din problematikk nå mens du enda er ung. Du skal ikke behøve å ha det slik. Du er skoleflink og jeg vil tro du er flink på mange områder. Du skal kunne bruke ressursene dine. Men først må du jobbe med deg selv. Du er IKKE alene om å ha det slik.

 

Har du forresten kontakt med helsesøster/sosialpedagogisk rådgiver på skolen? Hvis ikke, så ville jeg kontaktet dem med en gang ved skolestart. Du skal fremdeles gå to år til, og det er viktig at du har det på best mulig måte. De kan være behjelpelige med å ta kontakt med andre i klassen eller på trinnet ditt også.

 

Jeg vil også anbefale deg å fortelle alt du skriver her, om ikke bare noe av det til noen av dine nærmeste. Jeg vet at det kan være vanskelig å fortelle sine foreldre eller andre nære om de mest sårbare tingene, men du vil - dersom du får fortalt den/de rette personene om dette - oppleve en massiv støtte i tiden som kommer.

 

Du er sterk! Jeg heier på deg!

Barnevernspedagogstudent, 20

Anonymous poster hash: 97965...444

[AnonymBruker]

Hei, du!

Leit å høre at du føler deg som en kasteball i systemet og at flere har antydet til flere diagnoser uten å fortelle deg noe. Går du fremdeles i samtaler på BUP? Jeg ville forklart dem dette, slik at du får et svar. Det er flere ting du skriver, som jeg syntes er viktig at de som hjelper deg bør vite. Dette kun for at du skal få det bedre. Får du det bedre, så vil du ikke grue deg til å flytte ut. Hvis du syntes det er vanskelig å si alt sammen, så anbefaler jeg deg å vise dette du har skrevet over her eller skrive det ned som noen stikkord. Så kan dere ta det derfra.

Det er viktig at du får hjelp til å takle din problematikk nå mens du enda er ung. Du skal ikke behøve å ha det slik. Du er skoleflink og jeg vil tro du er flink på mange områder. Du skal kunne bruke ressursene dine. Men først må du jobbe med deg selv. Du er IKKE alene om å ha det slik.

Har du forresten kontakt med helsesøster/sosialpedagogisk rådgiver på skolen? Hvis ikke, så ville jeg kontaktet dem med en gang ved skolestart. Du skal fremdeles gå to år til, og det er viktig at du har det på best mulig måte. De kan være behjelpelige med å ta kontakt med andre i klassen eller på trinnet ditt også.

Jeg vil også anbefale deg å fortelle alt du skriver her, om ikke bare noe av det til noen av dine nærmeste. Jeg vet at det kan være vanskelig å fortelle sine foreldre eller andre nære om de mest sårbare tingene, men du vil - dersom du får fortalt den/de rette personene om dette - oppleve en massiv støtte i tiden som kommer.

Du er sterk! Jeg heier på deg!

Barnevernspedagogstudent, 20

Anonymous poster hash: 97965...444

Tusen takk!

Går fremdeles i samtaler på BUP, men det er dessverre sjeldent. Har nylig fått vite at den nye behandleren jeg har fått, skal flytte... Og at de har begrenset med ressurser.

Jeg har ikke kontakt med helsesøster på skolen. Jeg skjønner ikke helt hvordan man går frem, hvordan man får time hos henne. Må det gå gjennom læreren? Og helt ærlig vet jeg ikke om jeg tør... Kanskje hvis det er mulig at BUP ordner det for meg. Igjen, tusen takk.

Anonymous poster hash: 32918...971

[AnonymBruker]

Tusen takk!

Går fremdeles i samtaler på BUP, men det er dessverre sjeldent. Har nylig fått vite at den nye behandleren jeg har fått, skal flytte... Og at de har begrenset med ressurser.

Jeg har ikke kontakt med helsesøster på skolen. Jeg skjønner ikke helt hvordan man går frem, hvordan man får time hos henne. Må det gå gjennom læreren? Og helt ærlig vet jeg ikke om jeg tør... Kanskje hvis det er mulig at BUP ordner det for meg. Igjen, tusen takk.

Anonymous poster hash: 32918...971

Neida, du oppsøker helsesøster selv! Om du ønsker å gå via lærer, så kan du det. Men når jeg gikk på videregående, så kunne vi selv ta kontakt - enten per sms, telefon eller banke på døra. Jeg vet at du klarer det :-) Håper du får et bedre tilbud på BUP. Dersom du syntes du får samtaler for sjeldent, så syntes jeg du skal forklare dette. Det er vanlig å kunne få samtale ukentlig, ut fra hva jeg har hørt av andre.

Anonymous poster hash: 97965...444