Bipolar

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har lenge mistenkt at jeg kan være bipolar.. Men jeg har ikke vært hos legen, så det er ingen diagnose stilt.

Men er dette egentlig noe vits å gå til legen med? Har et inntrykk av at leger ikke er helt for selvdiagnoser, så vet ikke helt om det funker å si "hei, jeg tror jeg er bipolar"  

Kan noen fortelle hvordan de fikk sin diagnose stilt? Hadde de mistanker selv eller var det legen som tok det opp?

Anonymous poster hash: fd88e...9f2

[AnonymBruker]

Du skriver ikke noe om hva det er som gjør at du mistenker at du har bipolar lidelse, så gir deg råd på generelt grunnlag. Det du bør gjøre, er å gå til fastlegen, forklare hvorfor du tenker du kan ha bipolar lidelse (beskrive symptomer, fungering i hverdagen osv.) og be om henvisning til DPS eller evt. privatpraktiserende psykolog/ psykiater (med driftsavtale) for videre utredning. Legen er helt sikkert vant til at pasienter kommer og har selvdiagnostisert seg med en eller annen kroppslig sykdom, så ikke tenk på at det skal være et problem for å få hjelp. 

Anonymous poster hash: f7875...c86

[AnonymBruker]

Bipolar er en ganske tydelig personlighetsforstyrrelse, så det er ikke noe man kan tippe at man har fordi man føler seg litt ustabil, eller har oppe og nede perioder som alle andre også har.

Når man er bipolar så er man i oppeperiodene så euforisk at det kjennes ut som at man er på exstacy, man vil gjøre og klare alt, og mange sliter med å få utløp for de "superkreftene" man plutselig har i seg sånn at de ender opp med å gjøre svært uttaggerende ting, som foreksempel klatre opp på tak og hoppe fra tak til tak og være helt udødelig og i ekstase, man snakker fort osv. I nedeperiodene er man sterkt suicidal, kommer seg kanskje ikke ut av sengen, snakker sakte og monotont og finner ikke mening i noe som helst, man vil bare hoppe ut av vinduet eller at bilen på gata ikke skal stoppe for deg når du krysser gata. Det er en konstant tomhet og tristhet, som varer i kortere eller lengre perioder (ikke bare noen dager eller timer).

Desverre er det ikke noen enkel behandling å få når man er bipolar, man blir bare satt på forskjellige medisiner, og ofte forværrer medisinene en. Til slutt sitter man med en cocktail av legemidler som disconnecter en enda mere fra følelser, og kanskje ender opp med å søke ulovlige rusmidler for å slippe å føle seg som en kjemisk cocktail forsøkskanin. Noen får utbytte av samtale terapi for lettere å takle differansen mellom oppe perioder og nede perioder, og lære seg å mestre å fungere så normalt som mulig når det er på sitt mest intense (for eksempel unngå å bli sykemeldt osv men bli klar over at det er hjernen og ikke en selv som gjør en sånn). Som med de fleste andre personlighetsforstyrrelser så er det noe man har livet ut, og holdes best i sjakk ved å lære seg å mestre det uten medisiner eller flere tilleggsdiagnoser som definerer en. En psykolog vil i nesten alle tilfeller sette tilleggsdiagnoser på de som er bipolare for å få grunnlag til å medisinere vedkommende mer. Man havner i den kategorien hvor det egentlig ikke er noe hjelp å få, så de skyver unna problemet ved å gi deg andre diagnoser og medisiner sånn at de slipper å ha så mye med deg å gjøre.

Vanskelig for meg å si om du kan være bipolar eller ikke, men det virker ikke sånn når du bare tror det selv. Man merker det veldig godt, og alle rundt en merker det også, ihvertfall de som får se deg i både oppe og nede periodene. (Men ikke de som f eks kun ser deg i oppe periodene, de vil bare tenke at du er en sinnsykt glad og entusiastisk person). Er du allikevel så plaget at det går utover ditt vel og ve, og hverdagen din, så drøft det med legen slik at du evn. kan bli henvist til en psykolog for utredning. Hilsen bipolar.

Anonymous poster hash: 736f2...454

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har lenge mistenkt at jeg kan være bipolar.. Men jeg har ikke vært hos legen, så det er ingen diagnose stilt.Men er dette egentlig noe vits å gå til legen med? Har et inntrykk av at leger ikke er helt for selvdiagnoser, så vet ikke helt om det funker å si "hei, jeg tror jeg er bipolar"  Kan noen fortelle hvordan de fikk sin diagnose stilt? Hadde de mistanker selv eller var det legen som tok det opp? Anonymous poster hash: fd88e...9f2

Du drar ikke til legen for å få en diagnose som bipolar. Du drar til legen for å få henvisning til utredning. Detvar slik jeg fikk min. En allmennlege setter ikke slike diagnoser. Jeg hadde ikke mistNke om noe som helst annet enn at jeg visste jeg trengte hjelp. Utredningen tok sin tid den og

Anonymous poster hash: 5fe99...d6c

[AnonymBruker]

 

Bipolar er en ganske tydelig personlighetsforstyrrelse, så det er ikke noe man kan tippe at man har fordi man føler seg litt ustabil, eller har oppe og nede perioder som alle andre også har.

Når man er bipolar så er man i oppeperiodene så euforisk at det kjennes ut som at man er på exstacy, man vil gjøre og klare alt, og mange sliter med å få utløp for de "superkreftene" man plutselig har i seg sånn at de ender opp med å gjøre svært uttaggerende ting, som foreksempel klatre opp på tak og hoppe fra tak til tak og være helt udødelig og i ekstase, man snakker fort osv. I nedeperiodene er man sterkt suicidal, kommer seg kanskje ikke ut av sengen, snakker sakte og monotont og finner ikke mening i noe som helst, man vil bare hoppe ut av vinduet eller at bilen på gata ikke skal stoppe for deg når du krysser gata. Det er en konstant tomhet og tristhet, som varer i kortere eller lengre perioder (ikke bare noen dager eller timer).

Desverre er det ikke noen enkel behandling å få når man er bipolar, man blir bare satt på forskjellige medisiner, og ofte forværrer medisinene en. Til slutt sitter man med en cocktail av legemidler som disconnecter en enda mere fra følelser, og kanskje ender opp med å søke ulovlige rusmidler for å slippe å føle seg som en kjemisk cocktail forsøkskanin. Noen får utbytte av samtale terapi for lettere å takle differansen mellom oppe perioder og nede perioder, og lære seg å mestre å fungere så normalt som mulig når det er på sitt mest intense (for eksempel unngå å bli sykemeldt osv men bli klar over at det er hjernen og ikke en selv som gjør en sånn). Som med de fleste andre personlighetsforstyrrelser så er det noe man har livet ut, og holdes best i sjakk ved å lære seg å mestre det uten medisiner eller flere tilleggsdiagnoser som definerer en. En psykolog vil i nesten alle tilfeller sette tilleggsdiagnoser på de som er bipolare for å få grunnlag til å medisinere vedkommende mer. Man havner i den kategorien hvor det egentlig ikke er noe hjelp å få, så de skyver unna problemet ved å gi deg andre diagnoser og medisiner sånn at de slipper å ha så mye med deg å gjøre.

Vanskelig for meg å si om du kan være bipolar eller ikke, men det virker ikke sånn når du bare tror det selv. Man merker det veldig godt, og alle rundt en merker det også, ihvertfall de som får se deg i både oppe og nede periodene. (Men ikke de som f eks kun ser deg i oppe periodene, de vil bare tenke at du er en sinnsykt glad og entusiastisk person). Er du allikevel så plaget at det går utover ditt vel og ve, og hverdagen din, så drøft det med legen slik at du evn. kan bli henvist til en psykolog for utredning. Hilsen bipolar.

Anonymous poster hash: 736f2...454

 

 

Det var en grunn til at jeg ikke skrev om grunnen til mine mistanker, det har jeg ikke behov for her, og har heller ikke et behov for å få en bekreftelse her på KG

Men takk for svar

Anonymous poster hash: fd88e...9f2

[AnonymBruker]

Bipolar er en ganske tydelig personlighetsforstyrrelse, så det er ikke noe man kan tippe at man har fordi man føler seg litt ustabil, eller har oppe og nede perioder som alle andre også har.Når man er bipolar så er man i oppeperiodene så euforisk at det kjennes ut som at man er på exstacy, man vil gjøre og klare alt, og mange sliter med å få utløp for de "superkreftene" man plutselig har i seg sånn at de ender opp med å gjøre svært uttaggerende ting, som foreksempel klatre opp på tak og hoppe fra tak til tak og være helt udødelig og i ekstase, man snakker fort osv. I nedeperiodene er man sterkt suicidal, kommer seg kanskje ikke ut av sengen, snakker sakte og monotont og finner ikke mening i noe som helst, man vil bare hoppe ut av vinduet eller at bilen på gata ikke skal stoppe for deg når du krysser gata. Det er en konstant tomhet og tristhet, som varer i kortere eller lengre perioder (ikke bare noen dager eller timer).Desverre er det ikke noen enkel behandling å få når man er bipolar, man blir bare satt på forskjellige medisiner, og ofte forværrer medisinene en. Til slutt sitter man med en cocktail av legemidler som disconnecter en enda mere fra følelser, og kanskje ender opp med å søke ulovlige rusmidler for å slippe å føle seg som en kjemisk cocktail forsøkskanin. Noen får utbytte av samtale terapi for lettere å takle differansen mellom oppe perioder og nede perioder, og lære seg å mestre å fungere så normalt som mulig når det er på sitt mest intense (for eksempel unngå å bli sykemeldt osv men bli klar over at det er hjernen og ikke en selv som gjør en sånn). Som med de fleste andre personlighetsforstyrrelser så er det noe man har livet ut, og holdes best i sjakk ved å lære seg å mestre det uten medisiner eller flere tilleggsdiagnoser som definerer en. En psykolog vil i nesten alle tilfeller sette tilleggsdiagnoser på de som er bipolare for å få grunnlag til å medisinere vedkommende mer. Man havner i den kategorien hvor det egentlig ikke er noe hjelp å få, så de skyver unna problemet ved å gi deg andre diagnoser og medisiner sånn at de slipper å ha så mye med deg å gjøre.Vanskelig for meg å si om du kan være bipolar eller ikke, men det virker ikke sånn når du bare tror det selv. Man merker det veldig godt, og alle rundt en merker det også, ihvertfall de som får se deg i både oppe og nede periodene. (Men ikke de som f eks kun ser deg i oppe periodene, de vil bare tenke at du er en sinnsykt glad og entusiastisk person). Er du allikevel så plaget at det går utover ditt vel og ve, og hverdagen din, så drøft det med legen slik at du evn. kan bli henvist til en psykolog for utredning. Hilsen bipolar. Anonymous poster hash: 736f2...454

Det er ikke en personlighetsforstyrrelse, det er en stemningslidelse. Husk at din opplevelse ikke vil være den samme som alle andre sine. Jeg går på lamictal og cipralex og er tilnærmet frisk. De er de eneste medisinene jeg har prøvd. Har ikke hatt episoder siden jeg begynte på medisiner for syv år siden. Har heller ingen tilleggsdiagnoser.

Ts: Bare si hva du tror og hvorfor. Ikke underdriv! Det er lang ventetid om du skal bli henvist til dps, så det er viktig at legen forstår alvoret.

Anonymous poster hash: 9de43...fe4