livet er over som 24 åring

[AnonymBruker]

Jeg er deprimert, men hvem ville ikke vært det med hvordan livet mitt har blitt. 

Jeg har en BMI på 42, ingen venner, gjeld på 30 000 kr og studie lån på 173 390 fra akademiet for å fullføre videregående skole. Jeg strøk i eksamen, men besto resten. Jeg må dermed vente enda et år, før jeg kan leve som et normalt menneske og ikke som den taperen jeg er. Jeg nærmer meg 25 år og har ikke gjort noe fornuftig eller kloke valg bortsett fra å kuttet kontakt med mine foreldre, og om jeg ikke får nettverk gjennom studie kommer jeg til å dø ensom. Sannsynligvis kommer jeg til dø ensom uansett for jeg ser heslig ut, er klønete sosialt og dum.

 

 

Jeg har siden jeg var liten drømt om trygg økonomi, min egen familie der alle er glad i hverandre og trygge. Men der ser ut som det ikke kommer til skje. Alt går til helvetet og jeg kan ikke forstå hvorfor jeg noen gang innbilte meg at jeg er vert å elske. Jeg gjør det ikke, mine foreldre gjorde det ikke, det er derfor lite sannsynlig fremmede skal det. Jeg er lei av alt og jeg kan ikke se en sluttresultat der jeg er lykkelig.

 

Jeg lever og jobber på en drittbutikk for ha tak over hode, Jeg er slettes ikke sikker om noen gang kommer til å studere og hater hver morgen for det betyr det er ny dag igjen. 

 

Anonymous poster hash: c5679...5ad

[AnonymBruker]

For meg virker det som om dine foreldre har trukket deg veldig ned psykisk. Ingen skal føle at de ikke er verdt noe. For det er du!

Du HAR jobb og du HAR bestått alt, bortsett fra en eksamen. Da er du allerede på vei oppover! Når det er vanskelig å bygge nettverk, kan det hjelpe å se etter en hobby der man kan møte nye mennesker.

Jeg har hatt samme tanken som deg tidligere, og ble med i en organisasjon, da røde kors. Det fungerte veldig fint og jeg har møtt mange, samtidig som annet i livet er det samme. Jeg er også da med og bidrar til noe positivt, og det har løftet meg mye. :)

Håper du forstår at du har mye å gi, og at det alltid finnes noen for deg. Jeg lever på tanken av at om min fetter kan finne noen, så kan alle (om du kjente han, hadde du forstått) Jeg synes det er fantastisk at du ikke gir opp skole, og fortsetter tross nedturer. Det viser styrke. Fortsett sånn! <3

Anonymous poster hash: 09eb7...3a9

[AnonymBruker]

Slutt å synes så synd på deg selv. Du er veldig ung og har hele livet foran deg. Den eneste som kan endre livet ditt er deg selv.

Anonymous poster hash: 98cb8...e29

[AnonymBruker]

Snakk med en psykolog. Da har du i allefall noen å prate med og dele følelser med, bare det kan hjelpe på humøret. For det virker jo som du er i en depresjon...

Når det er sagt skal jeg ikke påstå at jeg vet hvordan du har det, men jeg kan si det sånn at du ikke er alene om å oppleve motgang i livet, og selvom det føles som om livet så og si er over så kan du ikke bare gi opp. For det vil komme gode tider en eller annen gang bare du ønsker det og jobber for det. Man er sin egen lykkes smed til en viss grad. Noen får mer gratis enn andre.

Mitt liv ble også, hva skal man si, "ødelagt" da jeg var 23. Ikke det at det var noe godt utgangspunkt i det heletatt, men med sykdom og ptsd på slep føles det ofte som om livet ikke finnes mer. Men som sagt, man kan ikke gi opp.

Anonymous poster hash: 5a744...ecf

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan du føler deg.

Jeg har blitt droppet av alle venninnene mine, bortsett fra to stk (disse er mine bestevenninner), alle avskyr meg, folk ler av meg pga en sykdom jeg har osv.

Jeg hadde også mye gjeld, så dette ble jo en ekstra byrde ved siden av alt annet.

MEN!!! Vit at livet sakte men sikkert overrasker deg. Du vet aldri hvor livet bringer deg, men ting blir bedre! Ta avgjørelser og grep som fører deg i positiv retning.

Jeg er 22 år gammel nå, og var ikke lange veien unna selvmord for noen år siden. Men nå har jeg verdens beste samboer som elsker meg for den jeg er, fremdeles mine to bestevenninner, min fantastiske familie (foruten far), et hus, god økonomi og en OK jobb. Fremdeles har jeg denne sykdommen, men jeg har lært meg å leve med at man kan ikke få absolutt alt her i livet, så man må sette pris på det man har og nyte det så lenge man kan ❤

Anonymous poster hash: 707cb...cd7

[AnonymBruker]

Prøv å nullstille deg. Ta tak i det du kan gjøre noe med. Gjelden din er helt normal, og eksamen kan du ta opp igjen. Du har jobb. Du er frisk. Dont get mad, get even! (Og jeg heier på deg:-))

Anonymous poster hash: fbf55...a1f

[AnonymBruker]

Tror du virkelig ting kommer til å være sånn som det er nå, om 50 år? Du har god tid på å gjøre forandringer og ta tak. Du kan begynne i det små, sett deg et mål om gangen.

 

Slutt å tenk på hvordan ting er nå, og se deg selv 1, 2 eller 5 år frem i tid. Du kan begynne å studere igjen, eller du kan ha spart opp penger til å kjøpe egen bolig. Du kan ha lagt om kostholdet og gått ned noen kg. Legger du om kosten bare litt, kan du gå ned noen kg over 5 år. Kanskje har du funnet en annen jobb du liker bedre, kanskje har du fått en partner

Anonymous poster hash: 75ee1...245

[AnonymBruker]

Dette var trist å lese, og utfra det du skriver skjønner jeg at alt føles helt håpløst og at du ikke ser noen fremtid.

Jeg vil anbefale deg å begynne hos psykolog, da det virker som du har en omfattende problemstilling (mer enn det du skriver her).

I tillegg kan du kanskje spørre psykologen om å bli henvist til en ernæringsfysiolog som kan hjelpe deg med å sette opp en matplan.

Lykke til, og for all del ikke gi opp.

Anonymous poster hash: 0c782...5e0

[BlendaSensitive]

Kjære deg, livet er ikke over! Selv om det føles sånn når du er 25. Jeg er snart 40, og har NÅ kommet inn på mitt drømmestudie!! Tenk, det er snart 15 år siden jeg var like gammel som deg, og da tok jeg in første utdannelse.

 

..og. Jeg fullførte aldri videregående skole, det var mer en ett fag jeg dumpet i. MEN, det gjør valgene senere mye lettere, i hva man skal studere. For meg har det satt begrensninger hvilken studier jeg kan ta.

 

 

Finn deg en god psykolog, for det er du verdt! Og mens du venter, se deg i speilet hver dag, smil og si du er glad i deg selv. Jeg vet, det høres helt ko-ko ut, men fungerer faktisk. Til og med smile "falskt" til seg selv hever serotonin nivået.

 

Never too old, never too bad, never too late, never too sick to start from scratch once again.”

-Bikram Choudhury.

[AnonymBruker]

Du er ikke alene 

 

Er 23 år, evig singel, to "venner" som gir blanke faen i om jeg dør eller ei, jeg er en byrde til familien og folk skyr meg som pesten. 

Jeg sliter med sosial angst og depresjon. Ingen utdanning, tre halvferdige utdanninger, som da mangler lærlingtid og et år her og et år der. 

 

Sitter her å hylgriner, for kjøretimen gikk til helvete, som alltid. Har holdt på i to fuckings år på grunn av den stygge angsten. Trangen til å hoppe ut fra ei bru er sterk, jeg makter ikke mer! 

Jeg klarer ikke å ta buss, taxi klarer jeg ikke.. ingen gidder å kjøre rundt på meg, jeg klarer ikke å gå ut frivillig før 1 om kvelden. Jeg MÅ ha den forbaskede førekortet slik at jeg får gjort det jeg skal uten å få panikk! 

Anonymous poster hash: aaf64...23d