-

[AnonymBruker]

Mange her som lever i uvisshet om at de aller fleste mennesker sliter psykisk på et eller annet tidspunkt i livet, ser jeg. De som jobber innenfor psykiatri er også mennesker og kan ha vært eller bli syke. Det gjør dem ikke mindre egnet til å jobbe innenfor feltet.

Når det er sagt synes jeg ikke at det er en kjempegod idé å søke jobb der du tidligere var pasient, TS. Spesielt ikke når det er så kort tid siden. Tror det kan bli ubehagelig for både deg, de som jobber der og eventuelle pasienter som kjenner deg igjen.

Anonymous poster hash: 841e4...748

[AnonymBruker]

Fryktelig dårlig ide. Blir du husket av den som ansetter får du sannsynligvis ikke jobb heller. Hvorfor folk som sliter psykisk på død og liv skal jobbe med andre som har psykiske vansker forstår jeg ikke, det er sjelden de klarer å distansere seg så godt som de tror selv. Og selvfølgelig gir de ansatte inntrykk av at de liker deg, det er jobben deres. Det gjør jeg og med pasienter, men jeg kan syns de er ufordragelige likevel. Hos oss hadde ingen som hadde vært pasienter som hadde fått jobb, ikke bare de ansatte som kan huske deg, gjengangerpasienter som var innlagt samtidig som deg kan også huske deg, da blir det bare trøbbel. Anonymous poster hash: df0c9...eb9

I alle dager da! Hvilket yrke/stillinger det du har?

Anonymous poster hash: 40306...c4f

[AnonymBruker]

Synes det var utrolig mange fordomsfulle, arrogante svar her.

Tenker helt motsatt, at det er en stor fordel å ha vært innlagt selv, man kan forstå situasjonen og andre pasienter mye bedre. Har vært innlagt selv en periode pga bipolar og en av de ansatte der hadde vært innlagt og var åpen om det. Han gjorde den beste jobben på hele avdelingen.

Det er også en grunn til at man ansetter folk med såkalt brukererfaring i psykiatrien, nettopp for å gjøre den bedre.

Psykiatrien er ille nok, og stigmatiseringen er ille nok ute i samfunnet, man burde prøve å gjøre den bedre og ha mer åpenhet, det er den eneste måten det tungrodde, hierarkiske, utdaterte systemet kan bedres litt på. 

Anonymous poster hash: 2cf99...9b1

[AnonymBruker]

Hvorfor det, fordi det er sant? Det er jo ofte slik at de som sliter psykisk har et bilde av seg selv og sitt sykdomsbilde  som ikke helt stemmer med virkeligheten som vi andre lever i. Og av en eller annen grunn så får mange av de den geniale ideen om at deres mål med livet er å hjelpe andre som sliter. Anonymous poster hash: 57fc3...b1d

For det første: TS sier jo at det ikke er noe problem å distanse seg og være profesjonell på jobb. Dessuten gjør medisinene TS stabil.

For det andre: er det veldig vanlig med denne geniale ideen om å hjelpe andre? Jeg har selv inntrykk av at de fleste som har denne "geniale ideen" ramler av studielasset ganske fort. Selv skal jeg bli psykolog og har en sykehistorie bak meg. BAK meg! Jeg har ikke fått noen genial ide. Jeg har bare valgt å studerer det jeg alltid har hatt mest lyst til, og har ikke gjort det for å hjelpe andre for å fylle et slags behov for min egen del.

Men jeg personlig ville aldri jobbet et sted jeg hadde vært innlagt. Å møte pasienter jeg tidligere har vært innlagt sammen med ville vært komplisert, og kanskje mest av alt: de som jobber der klarer ofte ikke å omstille seg og fatte at man er en helt annen person i dag enn man var for 15 år siden.

Anonymous poster hash: 40306...c4f

[AnonymBruker]

Skjønner heller ikke fordommene mot både psykiatri/det å ha vært gjennom psykiatrien selv kontra det å ville eller skulle hjelpe andre ETTER å ha kommet gjennom sine egne problemer OG fullført evt. psykologistudiet. 

 

Det å ha litt innsikt, dvs. å ha kommet seg gjennom tidligere problemer (merk dere tidligere) som ALLE mennesker er gjennom ila. et langt livsløp, må da være en styrke og ikke en svakhet? Som en av profesjonsstudentene tidlig i tråden nevner - det er også stor forskjell på hva slags psykiske vansker det snakkes om. Kjemisk ubalanse i hjernen - nei da kan du nok ikke hjelpe andre gitt, det løpet er kjørt for livet? Det er som å si at du ikke kan bli bilmekaniker hvis du har vært i en bilulykke. Det er tydelig i denne tråden at folk har helt merkelige fordommer mot psykiatri, psykiske problemer av ulik variant og noen gammeldagse syn på hvem og hva som gjør seg i møte med andre som sliter.

 

Min første psykologiprofessor uttalte veldig tidlig i studieløpet (slapp av folkens, jeg er ikke og skal ikke bli psykolog, men har tatt psykologifag og funnet dem svært nyttige for videre studier innenfor ledelse) at det var ønskelig med mennesker innenfor psykologi som hadde både livserfaring og egen forståelse og erfaring med det å komme seg gjennom tøffe perioder. Empati og sympati kan nesten ikke sammenlignes i disse yrkene. Folk har mye rare oppfatninger om psykisk helsevesen, men at man er uegnet til å jobbe med andre fordi man har slitt selv, det stemmer ikke. 

 

Når det er sagt synes jeg du skal vurdere mulighetene dine nøye, TS. Hvis du selv ikke plages av dette og er villig til å se dette stedet og dine eventuelle fremtidige kollegaer i øynene vel vitende om at de har behandlet deg, så synes jeg du skal kjøre på. Håper du har det og fortsetter å ha det bra og får en fin, studierelatert jobb

Anonymous poster hash: 2ca96...4b1

[Gjest chisandra]

Det er nettopp dette psykiatrien trenger flere av; folk som har slitt selv og VET noe i praksis om følelsene rundt det. De fleste har kun lest seg til det. Supert at du utdanner deg til psykolog, du er virkelig nødvendig i fagfeltet.

Om du skal søke jobb der du var innlagt? Jeg vet ikke. Tror ikke jeg ville ønsket meg et sted der mine kolleger har sett meg på mitt svakeste, men hvem vet? Kanskje det kan funke.

[AnonymBruker]

Jeg går psykologi ved UiO,og vi får tydelig beskjed om at det ikke er lov å søke praksisplass der man selv har vært pasient.

Hadde du vært innlagt for 15 år siden hadde det vært en ting,men ett år synes jeg er problematisk kort tid.

Søk et annet sted. Du har garantert masse bra å komme med

Anonymous poster hash: 39ae2...cd8

[AnonymBruker]

Kan man ikke jobbe noen sted man har vært kunde? Hva om man har hatt en operasjon? Kan man ikke jobbe på det sykehuset da? Det gjelder i så tilfelle kun innen psykisk helse og bygger på fordommer. 

 

Jeg synes at det er en fordel at du har egen erfaring og kan sette deg inn i pasientens ståsted og det er også et veldig positivt eksempel på at man kan komme seg opp og frem i verden selv om man har slitt med psykisk lidelse. Det er det mange som lider som trenger å vite.

 

Hvis det er så at du kan jobbe på et annet sted, så er det jo kun hensyn til om folk vet om det eller ikke som teller. Hvis de må bearbeide sine reaksjoner på sine ideer om deg, så har de jo ressurser tilgjengelige. 

 

Anonymous poster hash: 171d4...c4a

[Gjest Badminta]

-

Endret 1. april 2021 av Badminta

[AnonymBruker]

 

Skjønner heller ikke fordommene mot både psykiatri/det å ha vært gjennom psykiatrien selv kontra det å ville eller skulle hjelpe andre ETTER å ha kommet gjennom sine egne problemer OG fullført evt. psykologistudiet. 

 

Det å ha litt innsikt, dvs. å ha kommet seg gjennom tidligere problemer (merk dere tidligere) som ALLE mennesker er gjennom ila. et langt livsløp, må da være en styrke og ikke en svakhet? 

 

Anonymous poster hash: 2ca96...4b1

 

Du må lære forskjellen på midlertidig og kronisk sykdom. Depressive episoder ifm dødsfall i familien, kjærlighetssorg, skilsmisse, jobbkonflikter, å stryke på eksamen, arbeidsledighet osv vil sannsynligvis alle mennesker komme innom ila livet. Kronisk psykisk sykdom som bipolar lidelse er, vil IKKE alle mennesker komme innom ila livet. Kroisk sykdom som reguleres med medisiner men som likevel vil kunne gi tilbakefall og påvirke hverdagen. Det er to helt ulike ting. Jeg vet forresten om helsepersonell som har mistet autorisasjonen pga bipolar lidelse, som mente alt var velregulert og fint, helt til de gikk i mani og fortsatt behandlet pasienter. Livsfarlig.

 

 

Anonymous poster hash: df0c9...eb9

[AnonymBruker]

På sykehuset i Telemark la de for litt siden ut en stillingsannonse hvor de ikke ønsket folk med utdanning, men med erfaring! De ønsket å ansette folk som hadde vært igjennom noen tøffe tak, enten psykisk eller rus, til å jobbe med disse problemstillingene på sykehuset.  

 

http://www.varden.no/nyheter/ma-ha-vert-syk-for-a-fa-jobb-pa-sykehus-1.1421085

Anonymous poster hash: 9f032...f28

[Kvark22]

Ts, du vil sannsynligvis ha god nytte av dine egne erfaringer hvis du velger å jobbe innenfor psykisk helsevern, men IKKE søk jobb der du selv var innlagt. VELDIG dårlig idé.

 

Er forøvrig mange som studerer til å bli psykolog som ikke har planer om å jobbe innen psykisk helsevern o.l.(inkludert meg selv). Er fryktelig mange som tror alle psykologer jobber innenfor helsesektoren 

[AnonymBruker]

 

Det er veldig mange med psykiske problemer som er velrenommerte psykologer. Bl. a. hun som har skrevet den der "I morgen var jeg alltid en løve" eller hva den heter. 

Anonymous poster hash: 22d2c...9ba

 

Du sier at én psykolog har hatt en psykisk lidelse. I psykologien lærer man om representative utvalg. Hver fjerde kvinnelige student sliter psykisk (kilde: http://www.nrk.no/norge/flere-studenter-sliter-psykisk-1.11912640). Psykiskelidelser er dermed ikke noe uvanlig hos studenter. At noen personer opplever psykiske lidelser og studerer til å bli psykologer behøver ikke å være vanligere enn at personer opplever psykiske lidelser og studerer til å bli jurist. En forskjell er derimot at psykologer befinner seg i miljøer hvor det er naturlig å snakke om vanskene. Da blir det mer naturlig å snakke om personlige erfaringer. 

Anonymous poster hash: 76f4a...edc

[AnonymBruker]

Ser du TS har tatt et valg, men kommer med en kommentar likevel.

Jeg ville heller ikke søkt stilling på et sted jeg selv har vært passient. (Er også bipolar II). Dette fordi de ansatte da ikke får et nøytralt bilde av meg som kollega og profesjonell yrkesutøvere. Jeg vil skille jobb og privatliv og det gjør man jo ikke om man søker et sted der noen vil kjenne bakgrunnen din. Bortsett fra dette synes jeg det er flott at ikke alle behandlere er "perfekte" friske folk, som ikke har noen erfaring med f.eks en bipolar depresjon. Så stå på, jobb godt og bli en fantastisk psykolog!

Anonymous poster hash: 2b74f...8b7