Kutte ut foreldre

[AnonymBruker]

Hei, jeg har så lenge jeg kan huske ha hat store problemer med moren min på alle måter. Hun har trakassert meg psykisk, stjålet penger fra bank konten min da jeg var 8-9 år, og hun har rett å slett vært helt for jævlig imot meg. Jeg har aldri hørt henne si at hun er glad i meg, å det er alltid noe hun kjefter om, jeg føler meg mislykket og alt jeg gjør er galt rundt henne.

Faren min brydde seg ikke om meg da jeg vag mindre, jeg var utrolig sjenert og sa nesten ingenting. De siste årene har jeg funnet ut mye som har såret meg, og jeg kan aldri snakke med han uten at han forteller alle..

Det er så mye mer, men vil ikke legge det ut. De 2 siste årene har jeg vurdert sterkt å flytte fra her jeg bor, å kutte kontakten fullstending for det sliter meg ut psykisk.

Er det hardt å flytte helt alene langt unna her jeg er fra? Jeg takler ikke dette lengre

Anonymous poster hash: 42e1d...294

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det var hardere å ha kontakt med en enpatiløs forelder som invaderte livet mitt og tok seg til rette, enn å kutte kontakten. Dessuten var det på mange måter den personen som kuttet kontakten med meg, når jeg begynte å stå opp for meg selv og sette grenser og slutte å finne meg i å bli overkjørt. Det har ikke vært lett, for i motsetning til den personen har jeg en samvittighet, og jeg har vært mye plaget med skyldfølelse og sorg. Men det er bedre å ikke ha kontakt.

Anonymous poster hash: fb401...b63

[AnonymBruker]

Å kutte ut kontakten med en av foreldrene har jeg erfaring med. Jeg kuttet ut min far for noen uker siden, ringte han og sa jeg ønsket å sette en strek. Jeg fortalte at jeg ikke hadde det godt med vår kontakt, at jeg gråt mye og at han aldri var der for meg (Stemor dilemma). Han valgte ikke å komme i mitt bryllup. Han har alltid valgt meg bort i ting som hun mener han ikke skal være med på i mitt liv. Fordi mamma er der? Ikke vet jeg.

Men etter å ha kuttet kontakten med han, har jeg det mye bedre. Jeg går videre med livet mitt, hvor jeg vet at han aldri kan såre meg igjen.

Det er vondt, men jeg følte en stor lettelse etter å ha sagt farvel. Og endelig kan jeg fokusere på å ha det bra, ikke kjempe for kontakt eller relasjon som jeg vet ikke vil være der. Jeg er fri

Tenk deg nøye gjennom det. Ikke handle ut av følelser, men av rasjonalitet. Reflekter over hvorfor du gjør det. Fortell mor det på en saklig og forståelsesfull måte. Vær ærlig, men ikke sårende. Bruk 《jeg føler》 eller 《jeg opplever deg slik at...》 og ikke 《du er alltid》 eller 《du har aldri》. Da vil hun kanskje forstå på en annen måte.

Stor klem til deg. Å ha foreldre som ikke er det de burde være for sine barn er vondt. Håper det ordner seg for deg <3 <3

Anonymous poster hash: 1be8e...999

[AnonymBruker]

En annen ting; Min svigerinne er 18 og flyttet ut når hun var 16 på grunn av dårlig relasjon til foreldrene. Hun har det mye bedre etter at hun flyttet ut. Hun bor i nærheten av oss, hvor vi er der for henne og passer på at hun har det hun trenger. Om du skal flytte ut, kan det være vanskelig i starten. Om du er selvstendig som person, da går det bedre. Min svigerinne var ikke, og måtte lære mye. Som å sette på klesvask, hvilken såpe bruker man til å vaske benker/gulv osv.

Men når man står på egne ben. kommer det fort til deg. Det praktiske vil være støtte om du flytter langt nok unna (fra lånekasse eller liknenede). Søk rundt og se hva du kan få for å bo alene.

Anonymous poster hash: 1be8e...999