Overspising

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er ei jente på 20 år og sliter med overspising. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid vært glad i mat og søtsaker, og jeg var fæl på å snike i skapene når jeg var mindre.. Jeg var derimot aldri overvektig som barn og var og er fortsatt, mye i aktivitet og spiser sunt, utenom disse episodene da jeg overspiser.. Som 9-åring fikk jeg påvist diabetes type 1, og med dette ble hele livet mitt snudd på hodet. Det var strenge regler for hva jeg kunne putte i meg, og i og med at dette var nytt for både meg og familien min, visste vi ikke helt hva som var "greit" for meg å spise eller hvordan dette skulle behandles. Når jeg nådde en viss alder tok jeg mer og mer ansvaret for sykdommen, og de siste årene har jeg styrt alt selv. Jeg var alltid nøye med insulin og blodsukkermåling, og ja, jeg spiste som de andre, men passet likevel på. I løpet av de siste årene, føler jeg at tankene om mat og kropp tar mer og mer kontroll over hverdagen min. 

For ett år siden flyttet jeg for meg selv for å studere og det er nå jeg føler at problemene jeg har med overspising virkelig har eskalert. Jeg minnes at jeg i mange år har overspist, men da gjerne 1-2 dager i uken. Det siste året har det blitt mange flere enn det, og mengdene blir stadig større. Jeg har til og med spist så mye at jeg har kastet opp..  Før fikk jeg veldig dårlig samvittighet etterpå, skammet meg og ville helst være alene. Nå føler jeg meg helt likegyldig, og det skremmer meg. Blodsukkeret skyter i været, og jeg merker at ikke engang det bekymrer meg.. som nevnt har jeg alltid vært "flink", dette gjelder både med diabetesen og ellers. Jeg vet ikke hva dette er, kanskje et slags opprør mot meg selv, selv om jeg vet hva konsekvensene av en slik livsstil kan bli, i tillegg til at jeg har en diabetes å passe på, klarer jeg ikke stoppe.. Jeg ser nesten frem til å komme hjem å være alene etter jeg har vært ute på noe, for da kan jeg overspise.. Nå i sommer har det nesten blitt hver eneste dag.. Jeg føler jeg er i ond sirkel som jeg virkelig ikke klarer å bryte ut av, og jeg ser selv at jeg har lagt på meg, og trening frister bare mindre og mindre. Jeg har et par venninner her hjemme,jobb og er ellers utadvendt og blid. Likevel er jeg mye alene, og har aldri vært den som har "masse" venner. Heller et par nære. Problemet er bare at jeg lett tenker veldig nedsettende om meg selv og ofte føler meg alene og ensom. Dette er spesielt noe jeg har lagt merke til etter at jeg kom til en ny by. Jeg trodde jeg hadde høy selvtillit og var sikker på meg selv, noe jeg er utad, og om jeg er med folk jeg kjenner godt. Men, merker at jeg ofte synes det er vanskelig å si meningen min og jeg er generelt veldig konfliktsky. Dette er noe som plager meg bare mer og mer, og noe jeg tenker veldig mye over. Jeg trives veldig godt med studiene, men det sosiale ble ikke helt som jeg hadde forestilt meg. Jeg har blitt kjent med ei jeg er en del med, og ellers er vi et par jenter som finner på noe av og til. Men, jeg er også mye alene på hybelen og er ikke typen som er så mye ute på byen og synes noen ganger det er litt skummelt å ta initiativ.

Jeg har tatt kontakt med psykologtjenesten gjennom studentsamskipnaden, men pga min diabetes ble jeg fortalt at de ikke hadde den kompetansen som trengtes..(selv om jeg ikke vet om det er her problemet egentlig ligger..). Hadde en samtale, men fikk beskjed om å ta kontakt med diabetessykepleieren min, noe jeg gjorde. Hun kunne ikke gi meg noe konkret tilbud, men foreslo også psyk. tjenesten. Det jeg nå lurer på er om det er noen som er/har vært i samme situasjon og hvordan dere kom dere ut av dette mat-helvete? Jeg føler meg bare mer og mer desperat, og vurderer å kontakte fastlegen min når jeg kommer tilbake til høsten og evt be om en henvisning til psykolog/ernæringsfysiolog.   

Anonymous poster hash: b702e...275

[AnonymBruker]

Huff! Får veldig vondt av å lese det du skriver, det er som å lese om meg selv for noen år siden.

Jeg syns det er veldig bra at du ser at overspisingen er et problem, og at du prøver å få hjelp. Syns det er hull i hodet at det skal bli så vanskelig for deg, men jeg tror du bare burde ringe fastlegen din og be om en henvisning. Fastlegen kan henvise til der du bor (om du ikke bor i samme kommune) eller evt komme med en løsning, for dette er viktig å ta tak i.

Overspising er en for for spiseforstyrrelse og det kan ligge mye bak som du kanskje ikke har tenkt over enda. Derfor er det kjempeviktig å få hjelp. Det kan fort utvikle seg til depresjoner osv, og det er lurt å prøve å unngå det. Men du skal være stolt over at du tar tak i problemet!

Håper det ordner seg for deg!

Anonymous poster hash: d4780...0f4

[Zyrtec]

Jeg er i samme situasjon som deg, og har vært det noen år allerede. Å lese din historie er som å høre meg selv tenke. Jeg har lenge vært i tvil om hva jeg skal gjøre for å bli kvitt overspisingen. Skal jeg snakke med lege? Fortelle samboern min om problemet mitt. Hvordan går man fram?

[AnonymBruker]

Du bør gå veien via fastlege, siden du har diabetes er det håp om at du kan får hjelp. Overspising er veldig sett ned på, og den minst anerkjente av spiseforstyrrelsene. Derfor er det færre som behandler denne, folk vil heller at du går på grete roede for å lære deg porsjonsberegning. Det er bare å lese på henvisningskriterier på ulike klinikker så står det masse om anorexi og bulimi, overspising er enten ikke nevnt eller avspist med en setning. Jeg har forsøkt å få hjelp, men kom ingen vei. Henvist hit og dit, bare fått avslag, og nå har jeg gitt opp. Er svært overvektig etter flere år med dette, og flere tilleggsykdommer, men får beskjed om å klare meg selv. Ønsker deg lykke til! 

Anonymous poster hash: e094e...325

[AnonymBruker]

Du bør gå veien via fastlege, siden du har diabetes er det håp om at du kan får hjelp. Overspising er veldig sett ned på, og den minst anerkjente av spiseforstyrrelsene. Derfor er det færre som behandler denne, folk vil heller at du går på grete roede for å lære deg porsjonsberegning. Det er bare å lese på henvisningskriterier på ulike klinikker så står det masse om anorexi og bulimi, overspising er enten ikke nevnt eller avspist med en setning. Jeg har forsøkt å få hjelp, men kom ingen vei. Henvist hit og dit, bare fått avslag, og nå har jeg gitt opp. Er svært overvektig etter flere år med dette, og flere tilleggsykdommer, men får beskjed om å klare meg selv. Ønsker deg lykke til!

Anonymous poster hash: e094e...325

Jeg har selv anoreksi, og har nettopp gått gjennom et program laget for alle de forskjellige spiseforstyrrelsene. På gruppen var det både anorektikere, bulimikere og overspisere. Det er sikkert lettere å komme gjennom med anoreksi og alvorlige former av bulimi, enn med overspising - men jeg er sikker på at disse spesialistene mener at uansett spiseforstyrrelse, så er det like ødeleggende for livet. Jeg tror grunnen til at anoreksi tar så mye plass er at kroppen fysisk svekkes så mye at det blir livsfarlig og fortere noe man trenger akutt hjelp til.

Det er jo ikke uten grunn at den beste evidensbaserte behandlingsmetoden er tverrdiagnostisk.

Finn en fastlege som har greie på spiseforstyrrelser, for det er dessverre mange leger som ikke har det. Det samme gjelder dps som ikke alltid forstår når spiseforstyrrelsespasienter bør henvises videre til 3. linjetjenesten.

Anonymous poster hash: 3df65...029