Hvis stemor ikke kan gi konsekvenser...

[Arabella]

Jeg tror det er de samme som går igjen her inne vedr. stemødre.  Det blir en helt unaturlig vinkling.

 

Ingen barn, uavhengig av relasjon, får lov å herje fritt i mitt hjem. Det gjelder de fleste av oss.

 

Jeg synes eksempelet med leppestiften er helt latterlig. Man må ikke ringe andre voksne for å redde sin egen leppestift, eller sofaen den er i ferd med å farvelegge.

De som har det slik må virkelig gå i seg selv. Man kan ikke få tro at slikt er gyldne eksempler.

 

Alle barn man har ansvar for må man ta på alvor. Igjen; uavhengig av relasjon!

 

Dette eksempelet er slett ikke latterlig. Satt på spissen, kanskje, men hvis du faktisk har lest innleggene her, ser du vel at stebarn ikke på noen måte må korrigeres eller snakkes til av stemor for dårlig oppførsel. Det er bare mor og far som har den rettigheten. Stebarn kan herje, furte og kreve, ødelegge lekene til mindre søsken osv.

[Kattugla]

Jeg tror ikke du helt forstår...

i en barnehage så er det institusjonalisert grensesetting: barn lærer sosialisering i fellesskap og foreldrene betaler for det.

Du er grådig ufin som konkluderer ut fra mitt innlegg og smiler godslig mens du skriver at jeg da er enig i at "steforeldre bestemmer mer enn barnehageansatte". Mitt svar til det er klart "nei": hos enkelt, som hos oss, så er det slik at det er kun foreldrene som oppdrar barna: mor og far.

Fars og/eventuelt mors kjæreste er ikke med og oppdrar mors og fars barn. Det er heller ikke slik at det i alle 50/50 delt bosted-hjem er "mine, dine og våre barn".

Noen har det slik at det kun er mors og fars barn (og det blir ingen flere). Slik er det hos oss.

Du får bare innfinne deg med at enkelte har det slik at i barnas hjem; der er det kun foreldrene som oppdrar barna - og ingen andre.

Hva som skjer i barnehagen og på skolen er et annet kapittel og har lite med saken å gjøre.

Du skriver også "steforeldre som engasjerer seg døgnet rundt året rundt". Hos enkelte, som hos oss, er det ikke slik: der er det kun foreldrene som engasjerer seg 100 prosent 50/50 i delt bosted i samme nabolag. Kjærester (eventuelle) av barnas foreldre får bo i egen bolig. Vi har fått de barna vi skal og det blir ingen flere med andre partnere. Noen har litt anstendighet.

Anonymous poster hash: 53e4e...046

Så lenge dine barn ikke har steforeldre er uansett ikke din situasjon relevant i denne tråden i det hele tatt.. Dette er ikke en tråd om hvordan single aleneforeldre uten andre å ta hensyn til, velger å oppdra sine barn.

Men hvis din eks -mot all formodning- en vakker dag blir hodestups forelsket i en annen dame og flytter sammen med henne og får barn med henne, da må du nok innfinne deg i at hensynet til hele søskenflokken i den husholdningen, vil veie tyngre enn hensynet til DINE ønsker for deres barn. Og hvis stemor har barn fra før må de selvfølgelig også tas hensyn til. Man kan ikke forskjellsbehandle barn i samme husholdning, de må ha samme regler! Du styrer selvfølgelig showet når barna er hos deg.

Og naturligvis stiller steforeldre som faktisk bor med barna, steller i stand bursdager og drar på ferier sammen og kjører hit og dit, høyere i rankene enn lærere eller barnehageansatte! Det tross alt ikke slik at livet handler kun om "institusjonalisert grensesetting" på den ene siden og foreldrene på den annen side..

Ps. Jeg tror forresten ikke du bør snakke om at andre er "grådig ufine", da du selv har ikke en påfallende trivelig tone mot de som er uenig med deg i denne tråden..!

[AnonymBruker]

Så lenge dine barn ikke har steforeldre er uansett ikke din situasjon relevant i denne tråden i det hele tatt.. Dette er ikke en tråd om hvordan single aleneforeldre uten andre å ta hensyn til, velger å oppdra sine barn.

Men hvis din eks -mot all formodning- en vakker dag blir hodestups forelsket i en annen dame og flytter sammen med henne og får barn med henne, da må du nok innfinne deg i at hensynet til hele søskenflokken i den husholdningen, vil veie tyngre enn hensynet til DINE ønsker for deres barn. Og hvis stemor har barn fra før må de selvfølgelig også tas hensyn til. Man kan ikke forskjellsbehandle barn i samme husholdning, de må ha samme regler! Du styrer selvfølgelig showet når barna er hos deg.

Og naturligvis stiller steforeldre som faktisk bor med barna, steller i stand bursdager og drar på ferier sammen og kjører hit og dit, høyere i rankene enn lærere eller barnehageansatte! Det tross alt ikke slik at livet handler kun om "institusjonalisert grensesetting" på den ene siden og foreldrene på den annen side..

Ps. Jeg tror forresten ikke du bør snakke om at andre er "grådig ufine", da du selv har ikke en påfallende trivelig tone mot de som er uenig med deg i denne tråden..!

Fører en nøytral og saklig tone.

Vil føye til at i vår ordning ville det være fullstendig uantuelt at fars eller mors kjæreste skulle ordne med fødselsdag eller andre viktige ting som angår barnet: far og mor ordner med fødselsdag og alt annet.

Bevares, fint at du er fornøyd med deres ordning.

Anonymous poster hash: 53e4e...046

[Rotemor]

Dette eksempelet er slett ikke latterlig. Satt på spissen, kanskje, men hvis du faktisk har lest innleggene her, ser du vel at stebarn ikke på noen måte må korrigeres eller snakkes til av stemor for dårlig oppførsel. Det er bare mor og far som har den rettigheten. Stebarn kan herje, furte og kreve, ødelegge lekene til mindre søsken osv.

Jeg aner ikke hvor du får referansene dine fra, men de er ikke gode...

 

Det eksempelet viser faktisk kun omsorgssvikt av alle parter. 

Omsorgssvikt får ikke være stemødres hovedfane. At noen sitter her og shitstirer handler om misnøye i eget liv og har lite eller ingenting med den generelle relasjonen til barn å gjøre

[Arabella]

Jeg aner ikke hvor du får referansene dine fra, men de er ikke gode...

 

Det eksempelet viser faktisk kun omsorgssvikt av alle parter. 

Omsorgssvikt får ikke være stemødres hovedfane. At noen sitter her og shitstirer handler om misnøye i eget liv og har lite eller ingenting med den generelle relasjonen til barn å gjøre

 

Jeg beklager så mye. Jeg forvekslet og tok med elementer fra en lignende tråd, den delen hvor stesøsteren trampet på lekene til den minste.

[GørilB]

Forstår at du ikke liker at noen har så ordnede forhold men slik er det hos oss og flere andre.

Vi er såpass godt voksne begge to og var det også da vi fikk barn sammen - ingen av oss nye kull - vi setter være to små over alt og vil alltid la de få ha hjemmene sine med kun oss opprinnelig familie boende der:-) 

Muligens vanskelig for deg å forstå at ikke alle menn ønsker noen å bo sammen med eller starter med barnerunde nr 2.

Anonymous poster hash: 53e4e...046 

Hva jeg liker eller ikke har jeg ikke sagt noen ting om. Jeg stiller bare spørsmål til den ordningen dere har. For det kan umulig lønne seg når barna blir store og møter resten av verden.

Har heller ingen vanskeligheter med å forstå at menn ikke ønsker flere barn. Hvor har du det i fra? At min samboer ombestemte seg er hans og kun hans avgjørelse. På samme måte som at din eks kan ombestemme seg hvis han møter den rette. Det har du ingen garantier for med mindre han steriliserer seg.

[Maimira]

 

Fars kjæreste må selv klare å sette grenser... 

 

I de familiene der mor og far har det slik som hos oss, det vil si at mor og far, og kun mor og far, oppdrar sine barn, så bruker ikke fars kjæreste penger på barna eller gjøre dem tjenester: mor og far gjør all jobben selv - med glede.

Anonymous poster hash: 53e4e...046

 

Hva hvis du (mot formodning) skulle slumpe til å få deg en kjæreste.... Ville du virkelig ikke at han skulle bli kjent med dine barn, og bry seg om dem? Ville du at han skulle ha stått helt på sidelinjen og ikke blitt inkludert i fellesskapet? Og tror du at barna dine vil takke deg senere, den dagen du sitter igjen alene etter at de har flyttet ut? Steforeldre er mennesker deg også (akkurat som mor og far), og kan komme med gode innspill og hjelpe til.

[Biloba]

Da ville jeg ha fortalt niesen på en diplomatisk måte at jeg ikke likte at hun gjorde..mot meg (hvis det var seriøst noe). Jeg ville overhode ikke ha oppdratt niesen eller forsøkt å styre henne!

Ellers ville jeg i første omgang ha henvendt meg til niesens mor eller far slik at de fikk ta en prat med niesen (om det var nødvendig). Jeg har ikke noe med å blande meg inn i oppdragelsen til niesen, det skal foreldrene hennes få gjøre.

Anonymous poster hash: 53e4e...046

Hva gjør du når niesen sparker lillebror sin eller vedvarende erter ham da, og det er 2 timer til foreldrene kommer hjem?

[xinnia]

Hva hvis du (mot formodning) skulle slumpe til å få deg en kjæreste.... Ville du virkelig ikke at han skulle bli kjent med dine barn, og bry seg om dem? Ville du at han skulle ha stått helt på sidelinjen og ikke blitt inkludert i fellesskapet? Og tror du at barna dine vil takke deg senere, den dagen du sitter igjen alene etter at de har flyttet ut? Steforeldre er mennesker deg også (akkurat som mor og far), og kan komme med gode innspill og hjelpe til.

Jeg valgte å være særboer til barna flyttet ut.

 

Helt supert for alle parter;-)

[AnonymBruker]

Hva gjør du når niesen sparker lillebror sin eller vedvarende erter ham da, og det er 2 timer til foreldrene kommer hjem?

Du forstår fremdeles veldig lite inne i boksen der...

I ditt eksempel er det ikke verre enn at hvis lillebroren gråter og tydelig plages og situasjonen krever en voksen for å redde lillebroren så griper man inn i situasjonen UTEN å oppdra andre barn.

Man griper inn og avverger at lillebror blir skadelidende.

Men man oppdrar de ikke...man rapporterer om hendelsen til mor og far og foreldrene er de som må OPPDRA.

Anonymous poster hash: 53e4e...046

[AnonymBruker]

Hva hvis du (mot formodning) skulle slumpe til å få deg en kjæreste.... Ville du virkelig ikke at han skulle bli kjent med dine barn, og bry seg om dem? Ville du at han skulle ha stått helt på sidelinjen og ikke blitt inkludert i fellesskapet? Og tror du at barna dine vil takke deg senere, den dagen du sitter igjen alene etter at de har flyttet ut? Steforeldre er mennesker deg også (akkurat som mor og far), og kan komme med gode innspill og hjelpe til.

Er det seriøst må en eventuell særboer gjerne hilse på men han ville aldri ha fått noen form for mulighet til å blande seg inn i oppdragelse/verdisett/innflytelse: det er kun barnas mor og far som får det.

Anonymous poster hash: 53e4e...046

[SiMa]

Vi har tillit til hverandre.

Anonymous poster hash: 53e4e...046

Ting skjer, folk blir forelsket og da kan sånne ting endre seg. Og du har ingen rett til å diktere hva din eks skal gjøre i en sånn situasjon. Særlig hvis barna fortsatt er små kan det bli lenge å vente før samboerskap er aktuell. Og en ev. ny partner kan ønske barn, og da hender det meninger endres.

[Maimira]

Er det seriøst må en eventuell særboer gjerne hilse på men han ville aldri ha fått noen form for mulighet til å blande seg inn i oppdragelse/verdisett/innflytelse: det er kun barnas mor og far som får det.

Anonymous poster hash: 53e4e...046

Får særboerne lov til å overnatte, reise på ferie med barna eller snakke med de overhodet? Jeg snakker altså om seriøse forhold der man har vært sammen i flere år og har bestemt seg for å satse på en fremtid sammen. På en måte er jeg enig med deg også, men det er mer med slike forhold der mennesker flytter sammen etter å ha kjent hverandre i 1 mnd, og ikke tar ting så nøye... Men skal man skape en ny relasjon med voksne/barn så er det jo veldig viktig at alle kjenner hverandre godt (på godt og vondt) - hvis ikke så vil jo aldri barna få noen nær tilknytning til stepersonen (særboeren) og vil for all fremtid være en diffus person som kun er mammas/pappas kjæreste. Og det er mye mer trist egentlig. Men for all del - jeg forstår deg også, tenkte sånn selv engang. Det gjorde jeg når bruddet var nytt, og jeg var fortvilet og redd for at barnefaren skulle finne seg en dame som ville ta min rolle....

[AnonymBruker]

Ting skjer, folk blir forelsket og da kan sånne ting endre seg. Og du har ingen rett til å diktere hva din eks skal gjøre i en sånn situasjon. Særlig hvis barna fortsatt er små kan det bli lenge å vente før samboerskap er aktuell. Og en ev. ny partner kan ønske barn, og da hender det meninger endres.

Ting kan skje. Verden kan krasje i morgen. Don't Worry, Be Happy.

Ikke bekymre deg slik for oss. Vi har en avtale, er enige og meget godt voksne og erfarne.

Begge forstår at man kan bli forelsket. Men som erfarne og godt voksne vet vi at vi ikke vet hvor seriøst det blir før etter ca 1-2 år. Vi ønsker ikke å blande barna inn i noe som ikke er seriøst. I vår "krets" er det ikke uvanlig med særboerskap; man kan være forelsket men vil bevare sine "greier" og bolig.

Du behøver ikke å forstå det - men bare ro deg ned nå om disse forelskelsene vi kan oppleve.

Anonymous poster hash: 53e4e...046

[AnonymBruker]

Får særboerne lov til å overnatte, reise på ferie med barna eller snakke med de overhodet? Jeg snakker altså om seriøse forhold der man har vært sammen i flere år og har bestemt seg for å satse på en fremtid sammen. På en måte er jeg enig med deg også, men det er mer med slike forhold der mennesker flytter sammen etter å ha kjent hverandre i 1 mnd, og ikke tar ting så nøye... Men skal man skape en ny relasjon med voksne/barn så er det jo veldig viktig at alle kjenner hverandre godt (på godt og vondt) - hvis ikke så vil jo aldri barna få noen nær tilknytning til stepersonen (særboeren) og vil for all fremtid være en diffus person som kun er mammas/pappas kjæreste. Og det er mye mer trist egentlig. Men for all del - jeg forstår deg også, tenkte sånn selv engang. Det gjorde jeg når bruddet var nytt, og jeg var fortvilet og redd for at barnefaren skulle finne seg en dame som ville ta min rolle....

Tror nok slikt løser seg naturlig hos bevisste, fornuftige og erfarne godt voksne som setter barnas interesser først.

Anonymous poster hash: 53e4e...046

[SiMa]

Ting kan skje. Verden kan krasje i morgen. Don't Worry, Be Happy.

Ikke bekymre deg slik for oss. Vi har en avtale, er enige og meget godt voksne og erfarne.

Begge forstår at man kan bli forelsket. Men som erfarne og godt voksne vet vi at vi ikke vet hvor seriøst det blir før etter ca 1-2 år. Vi ønsker ikke å blande barna inn i noe som ikke er seriøst. I vår "krets" er det ikke uvanlig med særboerskap; man kan være forelsket men vil bevare sine "greier" og bolig.

Du behøver ikke å forstå det - men bare ro deg ned nå om disse forelskelsene vi kan oppleve.

Anonymous poster hash: 53e4e...046

Jeg bekymrer meg ikke for dere. Synes bare avtalen kan virke litt lite gjennomtenkt, typisk noe som blir avtalt rett etter et brudd og som man kanskje angrer på når det er gått noen år og det kommer en ny partner inn i bildet. Jeg behøver ikke forstå det, men jeg er en person som liker å forstå. Og du virker veldig bastant og gir i flere tråder inntrykk av at alle foreldre bør velge som dere.

 

For øvrig er jeg helt enig i at barna ikke bør bli introdusert for en ny kjæreste før forholdet er blitt seriøst.

 

Jeg ønsker dere all mulig lykke, og håper dere begge finner en dere vil dele livet med, selv om det er snakk om å ha hver sin leilighet.

[xinnia]

Jeg bekymrer meg ikke for dere. Synes bare avtalen kan virke litt lite gjennomtenkt, typisk noe som blir avtalt rett etter et brudd og som man kanskje angrer på når det er gått noen år og det kommer en ny partner inn i bildet. Jeg behøver ikke forstå det, men jeg er en person som liker å forstå. Og du virker veldig bastant og gir i flere tråder inntrykk av at alle foreldre bør velge som dere.

 

For øvrig er jeg helt enig i at barna ikke bør bli introdusert for en ny kjæreste før forholdet er blitt seriøst.

 

Jeg ønsker dere all mulig lykke, og håper dere begge finner en dere vil dele livet med, selv om det er snakk om å ha hver sin leilighet.

Kjæresten og jeg har vært særboer med hver våres barn, men vi trengte ikke og ønsket ikke all hverdagsdramatikken som  oppstår med mine og dine barn.

Barna viste om oss, fikk barna mine ikke tak i meg,ringte de kjæresten..og vise versa. Vi var også på noen ferieturer og hadde innimellom helgesamvær.Både han og barna hans var også selvskrevne gjester i familiesammenkomster og mottsatt.  Men ihverdagen så var vi hver for oss... 

Etter en periode fra hverander- er det såå godt å endelig møtes   

For oss har det funkert helt fint- nå har barna mine flyttet ut, hans er på vei ut- og vi nyter livet. Om vi blir samboer nå- tja får se.. koser meg faktisk med alenetiden min.  

 

[AnonymBruker]

Jeg bekymrer meg ikke for dere. Synes bare avtalen kan virke litt lite gjennomtenkt, typisk noe som blir avtalt rett etter et brudd og som man kanskje angrer på når det er gått noen år og det kommer en ny partner inn i bildet. Jeg behøver ikke forstå det, men jeg er en person som liker å forstå. Og du virker veldig bastant og gir i flere tråder inntrykk av at alle foreldre bør velge som dere.

 

For øvrig er jeg helt enig i at barna ikke bør bli introdusert for en ny kjæreste før forholdet er blitt seriøst.

 

Jeg ønsker dere all mulig lykke, og håper dere begge finner en dere vil dele livet med, selv om det er snakk om å ha hver sin leilighet.

Takk for det!

 

Mener ikke at vårt valg er like passende for alle. Det viktige er at den enkelte familie finner en løsning de mener alle involverte er fornøyde med, inkludert barna de har.

 

For meg ville en situasjon med "mine dine og våre" barn passet, jeg ville ha blitt sprø av det. Min ex ser ut til å være litt likedan, vi er begge avhengig av mye alenetid og liker minst mulig stress og mas. Vi har begge nok med situasjonen slik det er i dag.

 

I fremtiden kan ting endre seg men ingen av oss ser for seg nye barn da vi er såpass godt voksne. Vi er fornøyde med suksessen vår barn og lar det bli med det. Det blir mer eksklusivt. Hadde vi vært i 20-30-årene er det mulig at situasjonen ville ha sett noe annerledes ut, hvem vet.

Anonymous poster hash: 53e4e...046

[AnonymBruker]

 

Takk for det!

 

Mener ikke at vårt valg er like passende for alle. Det viktige er at den enkelte familie finner en løsning de mener alle involverte er fornøyde med, inkludert barna de har.

 

For meg ville en situasjon med "mine dine og våre" barn passet, jeg ville ha blitt sprø av det. Min ex ser ut til å være litt likedan, vi er begge avhengig av mye alenetid og liker minst mulig stress og mas. Vi har begge nok med situasjonen slik det er i dag.

 

I fremtiden kan ting endre seg men ingen av oss ser for seg nye barn da vi er såpass godt voksne. Vi er fornøyde med suksessen vår barn og lar det bli med det. Det blir mer eksklusivt. Hadde vi vært i 20-30-årene er det mulig at situasjonen ville ha sett noe annerledes ut, hvem vet.

Anonymous poster hash: 53e4e...046

 

"...passet dårlig", skulle det stå.

 

BTW så er vår avtale tvert i mot meget godt gjennomtenkt, som en naturlig konsekvens av hvem vi er som personer.

 

Nok om den. Føler vi kan bevege oss til et mer generelt nivå videre i debatten.

Anonymous poster hash: 53e4e...046

[AnonymBruker]

Kjæresten og jeg har vært særboer med hver våres barn, men vi trengte ikke og ønsket ikke all hverdagsdramatikken som  oppstår med mine og dine barn.

Barna viste om oss, fikk barna mine ikke tak i meg,ringte de kjæresten..og vise versa. Vi var også på noen ferieturer og hadde innimellom helgesamvær.Både han og barna hans var også selvskrevne gjester i familiesammenkomster og mottsatt.  Men ihverdagen så var vi hver for oss... 

Etter en periode fra hverander- er det såå godt å endelig møtes   

For oss har det funkert helt fint- nå har barna mine flyttet ut, hans er på vei ut- og vi nyter livet. Om vi blir samboer nå- tja får se.. koser meg faktisk med alenetiden min.  

 

Jeg er en annen gjest som svarer deg, "gjest":

 

synes den ordningen du viser til her er den som faller oss mest naturlig også. Det optimale for alle.

Anonymous poster hash: 53e4e...046