Depresjonen kommer snikende

[AnonymBruker]

Jeg er i ferd med å gå inn i en ny depresjon. Jeg merker det kommer snikende, men som alltid er jeg usikker, kanskje dagene er ment å være tunge og meningsløse? Kanskje det er sånn for alle? Jeg har opplevd dette før, så egentlig vet jeg jo hva som skjer. Men så tar jeg på meg "glad-masken" når jeg er sammen med folk, og alle synes det er så fint at jeg har det så bra. Resultat: jeg later som enda mer, jeg vil jo ikke skuffe de rundt meg. Og jeg vil ha det bra. Og kanskje de vet bedre? Kanskje de kjenner meg bedre enn jeg gjør selv? De påstår i alle fall å kjenne meg godt nok til å se på meg hvordan jeg har det, og nå har jeg det altså bra. Det har jeg jo alltid, til jeg plutselig ligger i grøfta. I alle fall utad.

Anonymous poster hash: 2e7b7...b28

[AnonymBruker]

Jeg er kommet dit at jeg tenker mye på døden, at den hadde vært en befrielse.

 

Samtidig vet jeg at jeg "egentlig" har det bra, dette sitter i hodet/tankene/psyken, det er en sykdom, og bare jeg finner en vei ut av det (igjen) vil jeg se annerledes på det.

 

Jeg har trappet ned på antidepressiva, hvorfor legen syntes det var en god ide rett før ferietiden aner jeg ikke, følte meg ganske overkjørt da jeg satt der, protesterte, men det hjalp ikke. Hvor raskt ville jeg merket det hvis det var nedtrappingen som gjorde det? Har vel bare gått noen få uker, kanskje så mye som tre.

Anonymous poster hash: 2e7b7...b28