Voksen søster bor fortsatt hjemme

[AnonymBruker]

Jeg er 33 år gammel og har en søster på 26. Jeg har utdannelse, eget hus, mann og barn, og flyttet hjemmefra da jeg var 18. Søsteren min bor fortsatt hjemme hos foreldrene våre. Hun jobber deltid i en butikk, men betaler ingenting for å bo hjemme. Hun får mat, klær vasket for seg, alle regninger betalt av våre foreldre, fri tilgang på bil og hva nå enn annet hun måtte "trenge" eller ønske seg.

 

Hun er frisk og rask, ingenting fysisk eller psykisk galt med henne. Dette går ikke utover meg på noen måte, annet enn at jeg føler det er helt tragisk at en såpass voksen kvinne ikke vet hvordan verden egentlig fungerer. Og i det siste har veldig mange bekjente kommentert dette og jeg tenker mer og mer på det. Har forsøkt å ta dette opp med henne og foreldrene våre flere ganger, men til ingen nytte. De ser ikke noe galt med situasjonen, og selvfølgelig gjør ikke hun det heller. Hvorfor skal hun flytte ut eller jobbe mer når hun ikke må? Hun har det jo som plommen i egget.

 

Er det noen her som har vært i liknende situasjon? Vil gjerne høre andres tanker og erfaringer rundt dette. Det plager meg mer enn jeg ønsker å innrømme.

Anonymous poster hash: 1a394...f52

[AnonymBruker]

Sjalu much?

Anonymous poster hash: 0dbb7...b6b

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er du som er den mest "normale" her! Hadde jeg møtt en som søstra du, hadde jeg faktisk reagert. Synes ikke det vitner om å ha det som "plommen i egget" dersom man bor hjemme hos mor og far i en alder av 26 år. Hva gjør hun når hun skal ha besøk av venner? Får seg kjæreste? Jeg håper virkelig mine barn har et mer selvstendig liv når de blir så gamle.

Anonymous poster hash: df795...963

[AnonymBruker]

Hvordan kan du si at hun har det som "plommen i egget"?  De færreste trives med å bo hos foreldre og ha deltidsjobb i butikk i den alderen der.  Det er det motsatte av å ha det som plommen i egget spør du meg.  Jeg tror det er noe med situasjonen du ikke vet.  Man vet ikke nødvendigvis alt om sine søsken. 

Anonymous poster hash: f148d...5c1

[AnonymBruker]

Sjalu much?

Anonymous poster hash: 0dbb7...b6b

Er du dum? Er DU sjalu på et godt voksent menneske som ikke har en eneste ambisjon eller fremtidsplan? 

Anonymous poster hash: 1a394...f52

[Gjest Angry Man]

Hun har det ikke som plommen i egget. Det er ikke stas å bo hjemme hos foreldrene. Det kan godt være at det er noen underliggende årsaker til at tingene er som de er.

[Gjest pelikanen]

Noen foreldre skjønner ikke barnas beste, og noen barn skjønner ikke sitt eget beste.

[AnonymBruker]

Sjalu much?

Anonymous poster hash: 0dbb7...b6b

Ya da bitch 2 mucho?

Anonymous poster hash: 9c300...45a

[AnonymBruker]

Kan det være hun har noen psykiske plager som du ikke vet om?

 

 

Om ikke så er det nok foreldrene som har skjemt henne bort og det blir de alle straffet for nå. Du kan jo ta deg en prat med foreldrene og spørre om de ikke ønsker mer for sin datter?

Anonymous poster hash: 09447...28b

[AnonymBruker]

 

Kan det være hun har noen psykiske plager som du ikke vet om?

 

 

Om ikke så er det nok foreldrene som har skjemt henne bort og det blir de alle straffet for nå. Du kan jo ta deg en prat med foreldrene og spørre om de ikke ønsker mer for sin datter?

Anonymous poster hash: 09447...28b

 

 

Foreldrene våre vet i såfall ikke om det, og vi har jo naturligvis spekulert litt i om det kan være en mulighet. Tilsynelatende virker hun frisk og normal psykisk, men dette kan man naturligvis aldri vite med sikkerhet. Uansett, så mener jeg at dersom det er tilfellet at hun sliter psykisk, så er jo dette noe som må taes tak i. Det gagner ingen at livet hennes flyr forbi uten mål, mening, ansvar eller fremtidsutsikter/planer. 

 

 

TS.

Anonymous poster hash: 1a394...f52

[AnonymBruker]

Helt enig med TS her. Jeg tenker at her er det foreldrene som har sviktet, dessverre. Det er trist med sånne tilfeller som ikke kommer seg videre. Hun er heller ikke attraktiv for evt mannfolk som vil stifte familie, og det nærmer seg jo snart for henne også.

Her er det to ting jeg ser;

1) foreldrene ser ikke problemet.

2) din søster har trolig et psykisk problem som gjør at hun ikke kommer seg videre. For dette er IKKE normalt. Og jo lenger man venter jo værre blir det. Hvor lett er det å sette seg på skolebenken igjen når man nærmer seg 30 år? Når Venner får seg kjærester, barn, bil , hus , hytte, båt... (Kanskje å ta i litt, men u get the point.)

Det er flott du ser problemet, og jeg tror absolutt det er håp for henne! Ønsker dere masse lykke til!

Mvh

Mann 23

Anonymous poster hash: 06da7...547

[AnonymBruker]

Sjalu much?

Anonymous poster hash: 0dbb7...b6b

...Eventuelt bare glad i, og bryr seg om, søsteren sin?

Anonymous poster hash: c3f0e...273

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke? Hvis hun er OK med å bo hjemme, ser jeg ingen ulemper ved det. Det er tvert i mot en ulempe at vi i dette landet tror at alle må skaffe seg egen bolig så fort de fyller 18, det er grunn til at boligmarkedet er sprengt så til de grader.

Anonymous poster hash: fcc0b...3f5

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke? Hvis hun er OK med å bo hjemme, ser jeg ingen ulemper ved det. Det er tvert i mot en ulempe at vi i dette landet tror at alle må skaffe seg egen bolig så fort de fyller 18, det er grunn til at boligmarkedet er sprengt så til de grader.

Anonymous poster hash: fcc0b...3f5

Enig. Hvis HUN og foreldrene deres er fornøyde med ordningen, hva er problemet? Jeg ville ikke bodd hjemme hos mine foreldre i den alderen, men at andre trivest med det er da helt greit.

Anonymous poster hash: 259da...79a

[bobler]

Litt vanskelig for en person som jobber deltid i butikk å få seg eget sted og fortsatt ha råd til mat da, hva forventer du? Studerer hun i allefall? Eller har hun tenkt å jobbe deltid i butikk for alltid?

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke mulighet til å kjøpe leilighet før jeg var 26 år. Syntes dog det var helt forferdelig å bo hjemme de siste årene, selv om jeg hadde kjeller med egen inngang og kjæreste som jeg overnattet mye hos (han bodde også hjemme) vi studerte og sparte penger og det var en gledens dag da vi endelig fikk kjøpt oss leilighet.

At en jente på 26 år ikke ønsker å flytte syntes jeg høres merkelig ut, kanskje hun gjerne vil, men ikke har råd?

Anonymous poster hash: 0847a...302

[AnonymBruker]

Alle er forskjellige.

 

Anonymous poster hash: 203c9...db5

[AnonymBruker]

Jeg har sett dette skje med ei venninne. Har kjent henne siden hun var 20+, nå er hun over 40 og livet hennes har ikke gått fremover på noe vis. Hun har stått på stedet hvil alle disse årene. Hun er en veldig ålreit person, og jeg liker å tilbringe tid sammen med henne, men hun har ikke snøring på det å forsørge seg selv. Hun klager hvis hun har fått en regning på 1000 kroner, og skjønner ikke hvordan det er å ha huslån og alt som følger med det å eie bolig og ha egen familie. Hun jobber litt, men det er kun fordi denne jobben nærmest ble tvunget på henne av kjente. Foreldrene hennes begynner nå å bli gamle og skrøpelige, og jeg tenker: Hvordan i alle dager skal hun klare seg selv når de blir borte?

 

Ja, det er dyrt å kjøpe bolig. Det hadde ikke jeg råd til før jeg ble over 35. Før den tid leide jeg, og det gikk fint det også.

 

Jeg mener at det å la barna bare bli boende sånn, og på en måte å umyndiggjøre dem, er en av de største bjørnetjenestene en kan gjøre for sine barn. Jeg har små barn selv, og jeg tenker mye på det å lære dem selvstendighet og det å sette seg mål i livet.

Anonymous poster hash: 0baa2...c14

[Cata]

Jeg skjønner hva du mener, TS, og jeg er i utgangspunktet enig med deg. Ikke desto mindre er dette en sak mellom din søster og deres foreldre, så det er ikke stort du kan gjøre annet enn å gremme deg i stillhet. Men  dine foreldre burde absolutt ta tak og kaste henne ut før det blir enda verre, så lenge hun ikke tar initiativ selv. Sannsynligvis vil dine foreldre dø før din søster og hva har hun da? Ingen utdannelse, kun en liten jobb og ikke noe sted å bo. Det må da være bedre for alle parter om hun tar tak i livet sitt og blir (mer) selvstendig nå i relativt ung alder enn om hun blir tvunget til det i femtiårene. 

 

Dette er ikke noen god situasjon i lengden, verken for din søster eller dine foreldre. Foreldrene dine er sikkert ikke så gamle, så jeg kan tenke meg det ville vært godt for dem med tosomhet i heimen noen år før alderdommen setter inn, og din søster ville så absolutt ha godt av å bli mer selvstendig. Det blir ikke enklere for henne med årene. 

 

Har ikke vært i samme situasjon selv, selv om jeg lett kunne blitt som din søster. Jeg hadde nemlig ingen lyst til å flytte ut da jeg gjorde det, men jeg tvang meg til det siden jeg tross alt ville ha en utdannelse. Jeg har venner med nesten voksne barn som er så bevisst på at barna ikke skal bli evige hjemmeboere at de rett og slett forlanger at "barnet" skal søke jobb eller skole. 

 

Har også andre kjente som har et voksent barn som sliter litt og bor hjemme. Dette er med tiden blitt såpass slitsomt at når de nå skal bytte bolig (pga. helt andre ting enn familiesituasjonen) så er de enige om at "NN skal ikke være med på lasset til den nye boligen - vi må finne en annen løsning". 

[AnonymBruker]

Jeg er 33 år gammel og har en søster på 26. Jeg har utdannelse, eget hus, mann og barn, og flyttet hjemmefra da jeg var 18. Søsteren min bor fortsatt hjemme hos foreldrene våre. Hun jobber deltid i en butikk, men betaler ingenting for å bo hjemme. Hun får mat, klær vasket for seg, alle regninger betalt av våre foreldre, fri tilgang på bil og hva nå enn annet hun måtte "trenge" eller ønske seg. Hun er frisk og rask, ingenting fysisk eller psykisk galt med henne. Dette går ikke utover meg på noen måte, annet enn at jeg føler det er helt tragisk at en såpass voksen kvinne ikke vet hvordan verden egentlig fungerer. Og i det siste har veldig mange bekjente kommentert dette og jeg tenker mer og mer på det. Har forsøkt å ta dette opp med henne og foreldrene våre flere ganger, men til ingen nytte. De ser ikke noe galt med situasjonen, og selvfølgelig gjør ikke hun det heller. Hvorfor skal hun flytte ut eller jobbe mer når hun ikke må? Hun har det jo som plommen i egget. Er det noen her som har vært i liknende situasjon? Vil gjerne høre andres tanker og erfaringer rundt dette. Det plager meg mer enn jeg ønsker å innrømme. Anonymous poster hash: 1a394...f52

Du skriver at hun får mat og klær vasket for seg, osv. I utgangspunktet høres hun ut som en bedagelig person som bor i en " "hotelliknende" situasjon. Du skriver ikke noe om din søsters innsats i hjemmet (rydding, vasking osv), men håper for all del at hun bidrar med sitt!

Ellers er jeg enig i det som flere nevner over her. Søsteren din kan ha problemer som du ikke vet om, så jeg synes vi skal være veldig forsiktige med å dømme henne.. Dersom hun virkelig har problemer du/vi

ikke vet noe om, finnes det sikkert måter du kan hjelpe søsteren din på. Det forutsetter selvsagt at hun åpner seg for deg.

Men pass godt på deg selv oppi dette, du har din egen familie, de behøver at du har tid og overskudd til dem.

Og du trenger og omgås personer som ikke tapper deg for energi, hverken gjennom handlinger eller tanker.

Det er noe som heter at man skal velge sine kriger. Kanskje dette gjelder for deg i forholdet til søsteren din og foreldrene deres. La dem leve som dem velger selv, ikke la det at du ikke er enig i valgene deres, oppta tankene dine for mye. Det kan du fort bli sliten av.

Ønsker dere lykke til, både deg, foreldrene dine og søsteren din. Håper på en annen ordning for henne, hvis

det er det hun egentlig ønsker seg.

Anonymous poster hash: 2f572...a32