Når blir det bedre?

[AnonymBruker]

Jeg har nylig fått mitt første barn og jeg synes livet er veldig slitsomt og krevende.

Barnet er mye misfornøyd og jeg er tydeligvis ikke særlig flink til å trøste og roe. Barnet vil ikke kose eller holdes av meg, det eneste jeg kan brukes til er amming. De få gangene hun er våken og tilsynelatende fornøyd kan hun ligge på fars fang og de får fin kontakt. Hos meg er det uinteressant å ligge, da blir det sutring med en gang.

Hun sover maks et par timer om gangen. Spiser i en time og er utrolig vanskelig å få til å sovne igjen. Det er ikke nødvendigvis gråting, men sutring. Å ligge for seg selv er uaktuelt. Bæresele/sjal funker ikke. Å bæres på armen fungerer i korte perioder. Å bæres i babynest fungerer ganske ofte, men må gjøres i timevis og det er fryktelig slitsomt og smertefullt for bærer.

Føler meg mislykket og verdiløs som mor. Føler at barnet ikke liker meg og at jeg ikke klarer å dekke behovene hennes. Alle forteller meg at ting blir bedre og enklere, men når? Om en uke? En måned? Et år? Jeg synes det er vanskelig å holde motivasjonen oppe når jeg ikke vet hvor lenge vi skal ha det slik. Barnet er 5 uker.

Anonymous poster hash: fa893...745

[AnonymBruker]

Det er derfor det er best å ikke få barn.

Anonymous poster hash: 781de...a52

[AnonymBruker]

TS:

Hadde jeg visst da, det jeg vet nå hadde jeg nok også droppet barn. Dette er absolutt ikke kos og hyggelig og barnet er jo tydeligvis heller ikke fornøyd.

Anonymous poster hash: fa893...745

[AnonymBruker]

De første 3 mnd er verst! Så blir det bare bedre og bedre hver dag blir gradvis lettere! Hold ut

Anonymous poster hash: 0c45b...a20

[AnonymBruker]

Etter seks mnd blir det betraktelig bedre for dem som har vansker med å tilpasse seg den nye hverdagen.

Gråt og sutring hos deg handler mye om at du lukter melk, og aktiverer barnas instinkter for spising som innebærer sutring hos babyen.

La babyen sove på deg, ro ned sammen så mye som mulig og gi etter for barnets behov i stedet for å tenke at babyen burde sove mer, roes lettere og kunne ligge mer for seg selv. Gi etter og la alle babyens behov komme først, drit i alle tanker om rutiner etc, og dere vil bli mer avslappa begge to. Fornøyd mor og barn er viktigere enn rutiner, reint hus etc. Finn frem gode serier, plasser deg med baby på brystet og bli værende.

Anonymous poster hash: 1630a...a91

[AnonymBruker]

Jeg har nylig fått mitt første barn og jeg synes livet er veldig slitsomt og krevende.

Barnet er mye misfornøyd og jeg er tydeligvis ikke særlig flink til å trøste og roe. Barnet vil ikke kose eller holdes av meg, det eneste jeg kan brukes til er amming. De få gangene hun er våken og tilsynelatende fornøyd kan hun ligge på fars fang og de får fin kontakt. Hos meg er det uinteressant å ligge, da blir det sutring med en gang.

Hun sover maks et par timer om gangen. Spiser i en time og er utrolig vanskelig å få til å sovne igjen. Det er ikke nødvendigvis gråting, men sutring. Å ligge for seg selv er uaktuelt. Bæresele/sjal funker ikke. Å bæres på armen fungerer i korte perioder. Å bæres i babynest fungerer ganske ofte, men må gjøres i timevis og det er fryktelig slitsomt og smertefullt for bærer.

Føler meg mislykket og verdiløs som mor. Føler at barnet ikke liker meg og at jeg ikke klarer å dekke behovene hennes. Alle forteller meg at ting blir bedre og enklere, men når? Om en uke? En måned? Et år? Jeg synes det er vanskelig å holde motivasjonen oppe når jeg ikke vet hvor lenge vi skal ha det slik. Barnet er 5 uker.

Anonymous poster hash: fa893...745

Hun sutrer mer hos deg fordi du lukter mamma og melk. Det er helt normalt. Det betyr ikke at hun liker far bedre, men i hennes liv er du nå omsorgsperson nr.1 og hennes kilde til overlevelse (mat). Derfor vil hun automatisk sutre mer hos deg.

Skjønner det er slitsomt uansett. Vi hadde full kolikk på vår lille. Jeg sov 3 timer i døgnet de 4 første månedene. Var utslitt, gråt masse, følte meg som tidenes dårligste mor. Stresset meg selv opp, noe babyen merket. Mannen jobbet offshore på den tiden, familien min var på andre siden av landet, og svigerfamilien var aldri der. Til slutt sa jeg til samboer at om jeg ikke fikk noen form for hjelp så kom jeg til å pakke en koffert og bare dra. Alene. Da ringte han familien og ba dem hjørne til litt mens han var bortreist. Da fikk jeg litt hjelp av svigermor og svigerinne et par ganger i uken slik at jeg fikk sove ut. Plutselig ble alt bedre. Jeg fikk litt mer søvn, jeg klarte å takle komiker bedre og glede meg mer over babyen. I ettertid skjønner jeg at jeg antagelig hadde svangerskapsdepresjon (selv om jeg tror alle blir deprimert av 3 timer søvn per døgn i månedsvis).

Mitt råd er uansett: søk hjelp. Har du ikke familie eller venner som kan komme og avlaste litt (et par timer søvn hjelper mye), så anbefaler jeg deg å snakke med helsesøster. Bare noen å snakke med hjelper mye. Spedbarn med kolikk og søvnmangel kan knekke den beste, å ikke få sove er faktisk en form for tortur.

Og ikke tenk at du er en dårlig mor. Det er du ikke. Det er jævlig tøft, men det går faktisk over. For oss sluttet det ikke helt før hun var 6 måneder og hun fikk konstatert melkeallergi. Kumelken gikk via morsmelken, og hun fikk det i seg på den måten. Når vi endelig fikk trumfet gjennom

hos legene at det var noe medisinsk galt og de ga henne diagnosen løsnet alt. Vi fikk en ny unge, og jeg et nytt liv. Endelig klarte jeg å glede meg over henne og føle på morslykken. Det var nemlig veldig vanskelig å føle seg som den lykkelige moren alle tror du skal være når ungen gråt 18 timer av døgnet, og alt jeg gjorde var å vandre rundt på stuegulvet med puppen ute.

Sender deg gode tanker. DET GÅR OVER! <3

Anonymous poster hash: 1db15...43a

[AnonymBruker]

Kjære TS,

Det du beskriver høres fryktelig leit ut. Det er klart at det er slitsomt i starten, men slike følelser du har nå synes jeg ikke du burde sitte med alene. Jeg ville ha ringt helsesøster og bedt om å få en ekstra samtale. Klem til deg☺️

Anonymous poster hash: 1a95e...948

[AnonymBruker]

Jeg har to barn og har vært gjennom slike perioder den første tiden med begge. Det er helt vanlig å bli utålmodig og usikker selv da pga lite søvn og masse hormoner og endringer i kroppen.

 

Roer babyen seg og trives baby med å gå trilleturer? Husker jeg i desperasjon for å få baby til å sovne gikk trilleturer klokka to på natta.

 

Tro meg - du vil se store endringer og en langt mer harmonisk baby om bare noen få uker :-)

 

Nå er mine barn 9 og 11 år og har blitt store, selvstendige og fine unger. Perioden fra de er 0-1 år virker  som en sammenhengende tåke når jeg tenker tilbake, men det er en utrolig koselig tid hvor du ser endringer og modning hos barnet hver eneste uke. 

 

Anonymous poster hash: 90633...33a

[AnonymBruker]

Å sove på meg er hun ikke i interessert i med mindre hun har pupp i munnen og det tåler jeg ikke. Har ikke hud igjen på brystene. Vil ikke klare å holde ut dette i 6 måneder.

Anonymous poster hash: fa893...745

[AnonymBruker]

Min erfaring:

Første 3 måneder var noe herk, forferdelig!

Etter 3 mnd ble det litt bedre.

Etter 1 år ble det betydelig bedre.

Etter 2 år ble det skikkelig moro, da kom også barn nr.2.

Etter 3 år er det helt fantastisk og jeg ønsker meg flere barn.

 

Hold ut, det BLIR bedre, men vanskelig å si når. 

Anonymous poster hash: ea4c8...dab

[AnonymBruker]

Å sove på meg er hun ikke i interessert i med mindre hun har pupp i munnen og det tåler jeg ikke. Har ikke hud igjen på brystene. Vil ikke klare å holde ut dette i 6 måneder.

Anonymous poster hash: fa893...745

Dette er TS forresten.

Anonymous poster hash: fa893...745

[AnonymBruker]

AB over her.

 

Hvis du synes at amminga er problematisk så avlast deg selv ved å gi flaske i tillegg. Jeg delammet begge mine, men strevde altfor lenge med amminga med førstemann og ble sår, fortvilet og helt utslitt. Delamming, evt. flaskebarn med fornøyd mamma er mye bedre enn fullamming og utslitt mamma.

Anonymous poster hash: ea4c8...dab

[Vera Vinge]

Det blir ikke som dette i seks mnd, selv om det sikkert føles sånn nå. Med lite/dårlig søvn blir nervene frynsete og man kan fort se ting litt for svart. Men det du opplever nå, er på ingen måte representativt for hvordan det er å ha barn. Min eldste var også en urolig baby, men han ble en utrolig blid og fornøyd fyr etter hvert. Hold ut, det blir bedre!

Nå er det veldig vanlig at nyfødte er urolige og sutrete. Men om du tror det er mer normalt, kan du forhøre deg med helsesøster? Om det er noe å gå med amming, om babyen har problemer med nakken eller noe annet? Min nektet å bli lagt på rygg, og der viste det seg at han trolig hadde fått en svakhet/skjevhet i nakken etter tangforløsning og/eller seteleie.

[AnonymBruker]

Jeg husker den første tiden mest som en litt sånn seig, tung, trøtt smørje. (Men jeg hadde det nok ikke så vanskelig som deg) Rundt 4 mnd bikket det litt, og ting begynte å bli bedre. Babyen kommuniserer mer og de gråter ofte mindre. Etter det har det gradvis blitt bedre og bedre. Nå er babyen 10 mnd og jeg koser meg veldig! Jada, det er fortsatt frustrerende til tider og jeg blir kjempesliten innimellom. Men det kan ikke sammenlignes med hvordan det var de første månedene.

Hold ut! Og ta gjerne en prat med HS om dette, sånt er tungt å gå og bære på alene

Anonymous poster hash: db066...997

[AnonymBruker]

Å sove på meg er hun ikke i interessert i med mindre hun har pupp i munnen og det tåler jeg ikke. Har ikke hud igjen på brystene. Vil ikke klare å holde ut dette i 6 måneder.

Anonymous poster hash: fa893...745

Det varer neppe i 6 måneder. Spedbarnskolikk er vanligvis over innen 3 måneder. Er det ikke over til da (som

det mest sannsynlig er) vil jeg anbefale deg å se på andre løsninger, som å kutte ut kumelk. Overraskende mange barn tolererer kumelk dårlig (i morsmelken altså).

Vil uansett anbefale deg å snakke med helsesøster. Hun kan henvise deg til kiropraktor for å se etter låsninger i nakke og rygg, noe en del spedbarn har etter fødsel. Og eventuelt også bare for å ha noen å snakke med og gi deg råd. Det hjelper virkelig å smaken med noen som skjønner deg, jeg lover! Og du klarer det! Har du ingen du kan be om å komme på besøk og ta babyen i noen timer? Du kan pumpe litt melk, eller kjøpe inn litt mme (ja det er lov!), og få litt fred til å sove og slappe av. Fu har jo en mann, kan ikke han ta babyen noen timer på kvelden etter jobb, så legger du deg? Babyen kan få flaske, så får du slapper litt av. Amming er supert, men ingen er tjent med en mor som er på bristepunktet. Da hadde jeg heller gitt erstatning, om pumping ikke er et alternativ.

Anonymous poster hash: 1db15...43a

[Gjest Hoppetau]

...

Endret 23. juli 2015 av Hoppetau

[Gjest me2u]

Høres ut som barselstårer og mild fødselsdepresjon(?)

5 uker er ingenting. Du er selvsagt overveldet av at et lite menneske konstant trenger kos, stell, oppmerkosmhet og trøst.

Det gjør deg ikke til en dårlig mor.

En venninne av meg fødte for 5 uker siden og hun ble også overveldet, frustrert, forsto ikke hva babyen ville de første 3 ukene osv. Når jeg møtte henne nylig så hadde det allerede bedret seg og selv om hun fremdeles ble kjent med mini og ikke klarte tolke han 100% enda så ble det bedre og bedre for hver dag.

Jeg skal selv føde innen 4 uker og aner ikke hva jeg har i vente, men jeg vet at det blir en omveltning. Men jeg har forberedt meg på det verste og håper på det beste. Håper det vil gjøre ting enklere å forholde seg til Men jeg vet at selv om jeg får dager som er tøffe og frustrerende så er jeg ikke en dårlig mot, bare mennesklig

[Gjest Hoppetau]

Den 26. juni 2015 at 22.39, Hoppetau skrev:

 

....

Endret 5. august 2016 av Hoppetau
Feil

[AnonymBruker]

Og ikke kall noe som er helt vanlig å bli nedstemt for for fødselsdepresjon. De fleste blir nedfor av å sove 3 timer døgnet i flere mnd (i mitt tilfelle 8 mnd), trenger ikke gi folk en diagnose for det.

Anonymous poster hash: 27305...034

[AnonymBruker]

Og ikke kall noe som er helt vanlig å bli nedstemt for for fødselsdepresjon. De fleste blir nedfor av å sove 3 timer døgnet i flere mnd (i mitt tilfelle 8 mnd), trenger ikke gi folk en diagnose for det.

Anonymous poster hash: 27305...034

Enig. Jeg var den AB som skrev at det kanskje var fødselsdepresjon i mitt tilfelle, men jeg mener selv at selv om jeg var deprimert så var det ikke det. Andre har fortalt meg at de trodde det var det, jeg mener at ALLE blir deprimert av så lite søvn. Men samtidig er det vanskelig å få den store tilknytningen til en baby når man er så utslitt, så jeg tenker man trenger hjelp uansett. Deprimert/utslitt eller fødselsdepresjon, å få avlastning, søvn og en skulder å gråte på hjelper uansett.

Anonymous poster hash: 1db15...43a