Høysensitiv - hvordan forklare arbeidsgiver?

[bib_84]

Jo, jeg finner MANGE, MANGE artikler. Men ingen som kommer til en konklusjon at dette er noe reelt, heller noe psykisk.  Anonymous poster hash: cb846...e51

Og hva er psyke? Er ikke psyke reelt? Jeg tror det er en kombinasjon av fysiske og psykiske faktorer som utgjør høysensitivitet, uten at jeg selvfølgelig har forsket på det. Men spiller det uansett noen rolle for arbeidsgiver? Jeg er som jeg er, uansett årsak.

[Gjest Evans]

Jeg tenker det beste måtte vært en type saksbehnalder jobb hvor du kan sitte stille med arbeidsoppgavene dine, og ett sted hvor du slipper å være i åpentlandskap. 

 

Jeg tror nok mange ikke vil ha forståelse hvis du sier at du er høysesetiv, sikkert mye fordi folk ikke vet så mye om det og dermed blir skeptiske. Tror jeg kanksje heller ville fokusert på hva det innebærer, og hvilke styrker som faktisk kan liggei det. 

[bib_84]

Hei! Tar denne som anonym.  Jeg er høysensitiv, og utdannet sykepleier. For meg fungerte dessverre ikke dette, og jeg tok senere en ny utdannelse. Jobbet ikke på en akuttavdeling, men et nokså rolig sted.  Høysensitive har ofte et meget godt utgangspunkt for å være skepleiere. Det er veldig lett å sette seg inn i andres ubehag, enten det er å rette på en pute fordi man med en gang ser det er ubehagelig, til å være de minste tegn på smerte, uro osv osv.  For meg ble det for mange inntrykk og klarte ikke å sile. Jeg tok for mye innover meg, og ble dessverre helt utslitt, fikk angst og ble sykemeldt.  Jeg tror det kan være vanskelig å tilrettelegge, fordi man i sykepleieryrket kommer overfor mange nokså krevende situasjoner, selv på de rolige avdelingene. Jeg mener egentlig ikke å skremme deg, og ser dette innlegget virker negativt, men har så lyst til at du tenker over yrkevalget ditt.     Anonymous poster hash: b9f27...04c

Takk for relevant svar! Oppfattet det ikke som negativt, det er jo din situasjon som den er Kan jeg spørre om hva du jobber som nå?

Jeg kjenner meg igjen i det at jeg er veldig vàr på hvordan andre har det, og at det er lett for meg å skjønne hvordan jeg kan legge tilrette for at de skal få det bedre. Det som går mest inn på meg er i hovedsak sanseinntrykk og stress. Jeg jobber i hjemmesykepleien nå, og har for eksempel en pasient tv'en høyt på samtidig som han prater til meg krever det store mentale kraftanstrengelser for å gjøre selv de enkleste oppgaver. Men jeg trives veldig godt i jobben, og opplever denne arbeidsplassen som bedre egnet enn da jeg f.eks. jobbet i butikk og barnehage. Jeg kommer nok til å fullføre utdannelsen, den kan jo brukes til mye og praksis på sykehus vil jo også gi meg et litt bedre innblikk i hvordan jeg takler dette yrket.

[AnonymBruker]

Det er utrolig slitsomt å ta inn lyd og lys og ikke minst andre folks humør, for min del. Det tar mye energi.

Det skal finnes teknikker for å lære seg å styre sensitiviteten slik at det ikke ødelegger hverdagen. Du kan sjekke ut det.

Anonymous poster hash: 6f7fb...9fb

[Neeli00]

Som du selv sier er dette en personkarakteristikk, ikke en diagnose. Hvilket betyr at du ikke kan forvente at arbeidsgiver, eller 'samfunnet' generelt tilpasser seg det. Med en diagnose, der noe er galt og man forhåpentligvis jobber for å endre det kan man forvente litt empati og bistand mens man er på vei til å bli bedre. Men ikke for en egenskap, selv om man opplever at denne er lite etterspurt.

 

Jeg er enig i de maniske jobbannonsene - de vil ha en ekstrovert, utadvendt, en "team player" selv som saksbehandler. Du kan troste deg med at dette ikke skal tas alvorlig. Samfunnet består av mange mennesker som ikke er slik, og samfunnet trenger dem og, samt at de ofte er flinke i jobbene sine. Så dette er egentlig bare floskler man skal se forbi. 

 

Like fullt skal man tilpasse seg noe. Jeg er naturlig en introvert som blir veldig tappet for energi sosialt og som fungerer absolutt best når jeg kan fordype meg, uforstyrret. Ideellt sett hadde jeg hatt en jobb der jeg fikk fullt utlop for dette men jobbmarkedet er jo ikke slik at man kan velge på overste hylle. Så på vei dit måtte jeg flere ganger bare ta det jeg kunne få og innrette meg best mulig. Jeg ba ikke andre tilpasse seg meg, jeg tok ikke ut egenmeldingsdager og jeg "varslet" ikke sjefen om mine karakteristikker. Jeg var simpelthen glad for å ha et sted å troppe opp hver morgen og en jobb som betalte regningene. Som min mentor har sagt "if you're under the age of 25 and you hate your job, please remember that you're probably a moron and say "just happy to be on the team"". 

 

Trivsel på jobb er viktig. Men man har en vei å gå dit, i riktig valg av utdannelse, skaffe seg rett kompetanse og bli etterspurt, og en lykkelig dag, uerstattelig. Da kan du begynne å stille krav. 

[bib_84]

Som du selv sier er dette en personkarakteristikk, ikke en diagnose. Hvilket betyr at du ikke kan forvente at arbeidsgiver, eller 'samfunnet' generelt tilpasser seg det. Med en diagnose, der noe er galt og man forhåpentligvis jobber for å endre det kan man forvente litt empati og bistand mens man er på vei til å bli bedre. Men ikke for en egenskap, selv om man opplever at denne er lite etterspurt.

 

Jeg er enig i de maniske jobbannonsene - de vil ha en ekstrovert, utadvendt, en "team player" selv som saksbehandler. Du kan troste deg med at dette ikke skal tas alvorlig. Samfunnet består av mange mennesker som ikke er slik, og samfunnet trenger dem og, samt at de ofte er flinke i jobbene sine. Så dette er egentlig bare floskler man skal se forbi. 

 

Like fullt skal man tilpasse seg noe. Jeg er naturlig en introvert som blir veldig tappet for energi sosialt og som fungerer absolutt best når jeg kan fordype meg, uforstyrret. Ideellt sett hadde jeg hatt en jobb der jeg fikk fullt utlop for dette men jobbmarkedet er jo ikke slik at man kan velge på overste hylle. Så på vei dit måtte jeg flere ganger bare ta det jeg kunne få og innrette meg best mulig. Jeg ba ikke andre tilpasse seg meg, jeg tok ikke ut egenmeldingsdager og jeg "varslet" ikke sjefen om mine karakteristikker. Jeg var simpelthen glad for å ha et sted å troppe opp hver morgen og en jobb som betalte regningene. Som min mentor har sagt "if you're under the age of 25 and you hate your job, please remember that you're probably a moron and say "just happy to be on the team"". 

 

Trivsel på jobb er viktig. Men man har en vei å gå dit, i riktig valg av utdannelse, skaffe seg rett kompetanse og bli etterspurt, og en lykkelig dag, uerstattelig. Da kan du begynne å stille krav. 

 

Veldig riktig det du sier her, men det er ikke "bare" det at jeg opplever mine egenskaper som lite etterspurt eller at jeg blir fort sliten som er problemet mitt. Når overstimulering fører til angst og angstanfall må jeg ta hensyn til mine begrensninger for å unngå hyppig bruk av egenmelding og sykemelding. Jeg har altså valget mellom å ikke si noe, bite tenna sammen og ende opp med å gjøre en dårlig jobb, bli sykemeldt og kanskje til og med slutte - eller å ta hensyn til meg selv ved å be om hensyn fra andre, og dermed gjøre en god jobb og unngå egenmeldinger/sykemeldinger.

Og ettersom jeg har passert 30 og i tillegg trives godt med jobben min føler jeg ikke at rådet til mentoren din treffer helt