Hadde du bært nag for dette?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv og hadde en fin barndom så jeg vet ikke noe om det jeg skal skrive om. Det er derfor jeg skriver her i håp om råd.

Jeg har ei venninne som har luftet seg for meg. Hun har en datter på nesten 4,5 år og hun er gift med en kronisk syk mann.

I perioder så har mannen gode perioder, i andre perioder er han dårligere. I disse periodene så kan tålmodigheten være kort og han kan bli raskt sur på datteren. Min venninne liker ikke helt de periodene han er dårlig og dermed har kort lunte. Hun har kommet til meg for å høre om hun gjør rett i å bli værende i forholdet med de utfordringene det er. Datteren hennes virker ikke påvirket av dette, hun gir ikke noe uttrykk for at hun er redd faren sin eller noe. De har heller ikke fått tilbakemelding fra barnehagen om at det virker til at dette påvirker datteren. Min venninne er også veldig flink til å forklare at i de dårlige perioden så er far mer sliten og dermed litt kortere lunte, men at det ikke er datteren sin feil. Slik jeg ser faren er han en hengiven far som tydelig viser at han virkelig er glad i barnet sitt. Jenten er veldig knyttet til pappaen sin og etterspør om ikke de kan finne på ting alene.

Min venninne har som sagt landet på å bli i forholdet selv om hun ikke liker de dårlige periodene. Grunnen til at hun har falt ned på det er fordi hun tydelig ser at datteren ikke påvirkes negativt i de dårlige periodene og fordi barnet er så knyttet til far. Hun har også tenkt mye på at et eventuelt samlivsbrudd vil være mye mer belastende for datteren hennes enn hva de dårlige periodene eventuelt gjør med henne. Og de dårlige periodene til mannen er på ingen måte så graverende at samvær ikke hadde vært aktuelt. Så en samlet vurdering gjør at hun blir værende i forholdet.

Det hun har uttrykt ovenfor meg er at hun frykter for om dette er et godt valg og om datteren hennes når hun blir eldre vil tenke om det hadde vært bedre om det hadde blitt skilsmisse. På en annen side ville hun, dersom hun tok ut skilsmisse, vært redd for at datteren når hun blir eldre ikke ville likt det heller og ment at det var et dårlig valg.

Jeg får vondt av venninnen min for hun vil tydelig gjøre det som er best for datteren, men at hun egentlig ikke helt vet hva som er best. Jeg har som sagt ikke barn og kan ikke stort om dette. Men jeg har sagt til henne at så lenge datteren virker til å ha det fint med pappaen sin og ikke virker til å bli påvirket av de dårlige periodene så må det gå fint å fortsette forholdet. Hun er vel enig i det, men virker ikke som hun helt klarer å slå seg til ro med dette. Det virker som hun er redd for at datteren hennes skal bli sur, bære nag og i verste fall ikke ville ha kontakt med henne når datteren blir eldre, fordi hun kanskje burde valg annerledes. Er det noen som har noen tanker rundt dette, som kanskje har opplevd noe lignende selv? Hverken min venninne eller jeg har opplevd noe som gjør at vi har noe godt svar på dette.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Hva slags kronisk sykdom er det snakk om da? Og hvor lenge varer de dårlige periodene i forhold til de lange?

Umulig å svare på spørsmålet ditt, kommer jo an på barnet. Hvor sterkt det er mentalt Osv.

Men det tåler vel en del hjemme hvis alternativet er skilsmisse - for det stresser opp et barn uansett. Det har jeg sett via jobben.

Anonymous poster hash: d1844...002

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke gå inn på hvilke type sykdom det er. Og hvor lenge periodene varer er litt forskjellig.

Jeg vet jo heller ikke hvordan den mentale tilstanden til barnet egentlig er siden det er min venninnes barn. Men jeg tenker som så at når jenta virker normalt harmonisk og ikke sier/hinter noe om at hjemmesituasjonen så er ikke det noe som plager henne. Hennes tilknytning til faren tyder også på det i mitt hodet. I barnehagen har de hatt masse om følelse som å være sint, lei seg, redd. Min venninne har spurt barnehagen om jenta har sagt noe der, men det har hun ikke. Barnehagen syns ikke det virker som om hjemmesituasjonen er noe jenta tenker særlig over og hvertfall ikke uttrykker på noe måte.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Nok en historie om den samme familien?

Anonymous poster hash: 07c9d...89a

[Biloba]

Hvis mannen ikke mestrer humøret sitt når han har dårlige perioder bør din venninne kreve at han oppsøker hjelp. Både for å takle sykdommen bedre for sin egen livskvalitet, og for å ikke risikere familien.

[AnonymBruker]

Hvilke familie?

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Nok en historie om den samme familien?

Anonymous poster hash: 07c9d...89a

Tenkte det samme. .

Anonymous poster hash: 94fa8...457

[AnonymBruker]

Han går til behandling, både fysioterapi og psykolog. Hvor ofte vet jeg ikke.

Til tider har han veldig mye smerter samt veldig sliten.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvilke tråder dere referer til om samme familie. Men det er første gang jeg skriver her om den.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[Rysiseal]

Det er i hvertfall bra at din venninne kan få støtte av deg, selv om du har null erfaring med liknende situasjon prøver du å hjelpe så godt du kan, og hun får betro seg til noen. Det vil også gjøre at du kan veilede henne og at hun er mottakelig for råd fra deg.

 

Utifra det du skriver er det litt vanskelig å danne seg et godt nok bilde av situasjonen, og dermed desto vanskeligere å komme med en mening om hva som kan være best for jenta. Dessuten krever det litt mer kompetanse for virkelig å være sikker på hva man hevder.

 

Men det er noen ting som jeg gjerne vil skrive:

 

Din venninne bør kreve at faren oppsøker hjelp, som noen andre har nevnt. Dette er svært viktig. Han sliter, og det påvirker både henne og dattera. Uansett i hvilken grad, så gjør det det.

 

Det beste ville være at jenta får time hos en terapeut som har evnen til å vurdere i hvilken grad hun er påvirket av familiesituasjonen, og hvordan hun ville være preget av skilsmisse.

 

Også vil jeg nevne at skilsmissen/separasjonen i seg selv er en utfordring for barna, jeg trenger nok ikke å forklare hvorfor, men ikke alltid nødvendigvis i større grad enn en vanskelig familiesituasjon.

Det som barna mest preges av ved foreldres samlivsbrudd, er hvordan foreldre oppfører seg og hvilken opplevelse av bruddet de gir barna.

 

Det at de ansatte i barnehagen ikke har merket noen atferdsendringer ved jenta, ikke skal være avgjørende.

 

I en tidligere jobb traff jeg en ung jente på ca. 11 år. Ingen på skolen eller i familien hadde hatt den minste anelse om mareritten hun var i fordi hun alltid hadde et glimt i øyet, var i godt humør, lekte som vanlig med sine venninner, oppførte seg normalt i klassen og hjemme.

Det ble allikevel oppdaget at i tillegg til å oppleve vold i hjemmet (faren slo henne selv når hun oppførte seg helt korrekt), hadde hun vært offer for barnemisbruk på flere år av en voksen hun traff regelmessig.

Mora jobbet på båt, så hun var ikke alltid hjemme, og hun visste ikke at faren var voldelig mot dattera si.

Det eneste som mor reagerte litt på, var at hun noen kvelder så at jenta lå i senga og så ut til å tenke når hun egentlig skulle sove. Men jenta hadde også noen "venninneproblemer" som hun fortalte mora om, noe som gjorde at mora trodde det var det som gjorde at jenta ikke sov godt.

Heldgvis betrodde jenta seg til en venninne en dag, og venninna var modig og moden nok til å fortelle det videre til sin mor. Ellers hadde kanskje ingen hatt mistanke om at jenta hadde det så dårlig. Og det er kun da at det ble slutt på marerittet.

 

Jeg skrev om det for å vise at noen ganger kan et barn slite veldig mye uten at de som er barnets nærmeste, nødvendigvis kan merke det. Derfor ville det være lurt at jenta får snakke med en terapeut.

 

En siste ting er at endringen ved jenta kan ha skjedd gradvis, og da er det ikke lett for moren å merke det.

 

Jeg håper at du kommer til å overbevise mora om at faren må få hjelp og at jenta må få snakke med noen for å avgjøre hvor preget av familiesituasjonen hun egentlig er. Og selv om det er en sterk jente, betyr det ikke at hun fortjener å slite og bruke sine ressurser på å oppleve en vanskelig situasjon som ingen barn fortjener.

[prill]

Er vanskelig å få noe særlig godt bilde av situasjonen her, men generelt så er det jo ikke slik at barn trenger 100% optimale forhold for å vokse opp. Det høres litt ut som du og din venninne har et litt urealistisk bilde på ting.. Som om alle barn bør vokse opp uten å oppleve sykdom, samlivsbrudd eller vanskelige tider. Dette er jo en del av livet for de fleste. Og selv om ingen ønsker det for sine barn, så handler det jo aller mest om å gjøre det beste ut av situasjonen, og vise barna at de er elsket uansett. Det høres ut som faren i dette tilfellet har gjort nettopp det, i og med at han har et godt forhold til datteren.

[AnonymBruker]

Jeg skal ta med meg det du som skrev om 11 åringen skriver. At det ikke alltid er like lett å oppdage at et barn kanskje sliter med noe. Fikk helt vondt av å lese den historien, håper det går bra med henne i dag.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Prill: det kan være at du er inne på noe der,at min venninne og jeg tror dette er verre enn hva det er. At livet faktisk ikke er en dans på roser alltid. Slik jeg ser situasjonen så er det helt klart at faren viser og sier hvor mye datteren hans betyr for henne.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[Rysiseal]

Jeg skal ta med meg det du som skrev om 11 åringen skriver. At det ikke alltid er like lett å oppdage at et barn kanskje sliter med noe. Fikk helt vondt av å lese den historien, håper det går bra med henne i dag.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

Da er jeg glad for å ha delt denne historien her.

Det går forholdsvis ganske bra med henne nå, men det tok nok henne over 10 år før hun klarte å leve et nærmest normalt liv

[ops2]

Her var det mye svartmaling, Rysiseal. Noen ganger trenger man ikke å komme med en skrekkhistorie når forholdene er helt annerledes... Her er moren hjemme og jobber ikke på båt. Så frekt overfor kronisk syke å insinuere at de skal være mer disponert for å slå barn. Det er helt friske foreldre som slår også. Var faren i ditt eksempel syk, eller på noen annen måte lik denne faren?

 

Denne faren går til behandling som nevnt i innlegg #8. Ingen har lest det? Slutt å tjatre om at han må søke behandling. Psykologer har meldeplikt til barnevernet hvis det kommer fram at faren mister besinnelsen og slår.

[AnonymBruker]

Ops2: Slik jeg kjenner familien så er det langt i fra at det skjer slag, eller at han mister besinnelsen. Jeg er nesten helt sikker på at min venninne hadde pakket å reist om så var tilfelle.

Mannen tåler mindre bråk, skrik og sutring i dårlige perioder og terskelen for å si ifra er da lavere. Kanskje det kan sammenlignes med når andre har omgangssyke eller influensa, lunta er kortere og barnet får tilsnakk før enn vanlig.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv og hadde en fin barndom så jeg vet ikke noe om det jeg skal skrive om. Det er derfor jeg skriver her i håp om råd.

Jeg har ei venninne som har luftet seg for meg. Hun har en datter på nesten 4,5 år og hun er gift med en kronisk syk mann.

I perioder så har mannen gode perioder, i andre perioder er han dårligere. I disse periodene så kan tålmodigheten være kort og han kan bli raskt sur på datteren. Min venninne liker ikke helt de periodene han er dårlig og dermed har kort lunte. Hun har kommet til meg for å høre om hun gjør rett i å bli værende i forholdet med de utfordringene det er. Datteren hennes virker ikke påvirket av dette, hun gir ikke noe uttrykk for at hun er redd faren sin eller noe. De har heller ikke fått tilbakemelding fra barnehagen om at det virker til at dette påvirker datteren. Min venninne er også veldig flink til å forklare at i de dårlige perioden så er far mer sliten og dermed litt kortere lunte, men at det ikke er datteren sin feil. Slik jeg ser faren er han en hengiven far som tydelig viser at han virkelig er glad i barnet sitt. Jenten er veldig knyttet til pappaen sin og etterspør om ikke de kan finne på ting alene.

Min venninne har som sagt landet på å bli i forholdet selv om hun ikke liker de dårlige periodene. Grunnen til at hun har falt ned på det er fordi hun tydelig ser at datteren ikke påvirkes negativt i de dårlige periodene og fordi barnet er så knyttet til far. Hun har også tenkt mye på at et eventuelt samlivsbrudd vil være mye mer belastende for datteren hennes enn hva de dårlige periodene eventuelt gjør med henne. Og de dårlige periodene til mannen er på ingen måte så graverende at samvær ikke hadde vært aktuelt. Så en samlet vurdering gjør at hun blir værende i forholdet.

Det hun har uttrykt ovenfor meg er at hun frykter for om dette er et godt valg og om datteren hennes når hun blir eldre vil tenke om det hadde vært bedre om det hadde blitt skilsmisse. På en annen side ville hun, dersom hun tok ut skilsmisse, vært redd for at datteren når hun blir eldre ikke ville likt det heller og ment at det var et dårlig valg.

Jeg får vondt av venninnen min for hun vil tydelig gjøre det som er best for datteren, men at hun egentlig ikke helt vet hva som er best. Jeg har som sagt ikke barn og kan ikke stort om dette. Men jeg har sagt til henne at så lenge datteren virker til å ha det fint med pappaen sin og ikke virker til å bli påvirket av de dårlige periodene så må det gå fint å fortsette forholdet. Hun er vel enig i det, men virker ikke som hun helt klarer å slå seg til ro med dette. Det virker som hun er redd for at datteren hennes skal bli sur, bære nag og i verste fall ikke ville ha kontakt med henne når datteren blir eldre, fordi hun kanskje burde valg annerledes. Er det noen som har noen tanker rundt dette, som kanskje har opplevd noe lignende selv? Hverken min venninne eller jeg har opplevd noe som gjør at vi har noe godt svar på dette.

Anonymous poster hash: 661f3...c7d

Kjære TS, har din samboer psykiske problemer (uant hvilke diagnoser) men vil ikke innrømme det og skylder på noe annet (tungmetaller, ME, annet)?

Høres ikke ut som om du elsker ham eller at er spesielt sjarmerende.

Du bør vurdere å flytte ut og at deler ansvar og omsorg for barnet deres.

Anonymous poster hash: e0b01...f83

[Florence]

Her var det mye svartmaling, Rysiseal. Noen ganger trenger man ikke å komme med en skrekkhistorie når forholdene er helt annerledes... Her er moren hjemme og jobber ikke på båt. Så frekt overfor kronisk syke å insinuere at de skal være mer disponert for å slå barn. Det er helt friske foreldre som slår også. Var faren i ditt eksempel syk, eller på noen annen måte lik denne faren?

 

Denne faren går til behandling som nevnt i innlegg #8. Ingen har lest det? Slutt å tjatre om at han må søke behandling. Psykologer har meldeplikt til barnevernet hvis det kommer fram at faren mister besinnelsen og slår.

Hun sammenlignet ikke de to situasjonene med tanke på vold, hun påpekte at barn kan ha det vondt inni seg uten at det synes utenpå og at barnet da kan tjenes med å snakke med en terapeut. 

[Florence]

Kjære TS, har din samboer psykiske problemer (uant hvilke diagnoser) men vil ikke innrømme det og skylder på noe annet (tungmetaller, ME, annet)?

Høres ikke ut som om du elsker ham eller at er spesielt sjarmerende.

Du bør vurdere å flytte ut og at deler ansvar og omsorg for barnet deres.

Anonymous poster hash: e0b01...f83

Les innlegget en gang til du. 

[AnonymBruker]

Les innlegget en gang til du.

Tolker det nok som om dette gjelder henne selv.

Anonymous poster hash: e0b01...f83