lei, sinnt og sliten av å prøve

[Gjest gjest1]

Vi har prøvd lenge nå, mannan min og jeg. Vi har prøvd siden nyttårsaften for 2 år siden.. Har del gitt opp og bli gravid og har del gitt opp å drømme om det. Jeg blir så lei av å "prøve" blir så lei meg når mensen kommer. Vet det er feil men jeg føler meg så misslykka.. Folk rundt oss har (nesten) slutta å spørre, og det er jo fint det. Men.. Jeg vet ikke helt.. allt er så "tomt" på en måte..

Skal jeg virklig aldri få oppleve å gå med stor magen (okei, så er magen min stor, men det er jo ikke noe baby inni der..) SKal vi aldri få et lite barn som vi skal se vokse opp..

Blir så frustrert.. Måtte bare få det ut.. sorry

[miaen]

Hei Becca !!

Jeg skjønner SÅÅÅ godt hva du mener, og av og til må det bare ut. Vi har også prøvd i over to år.

Veninner som ønsket barn rundt den tiden vi begynte, venter sine barn nummer to.

Har også ei veninne, som egentlig skulle vente noen måneder med prøving, men siden vi strevde sånn, så fann ho ut at da brukte sikkert de også tid..

Jeg sa at det nok bare var tull for hennes "tante" kan en stille klokken etter...men joda... en måned !!!

så var hun gravid..

da begynte jeg å grine.. Ikke misforstå, er veldig gla på hennes vegne, men akkurat da, var verden veldig urettferdig..

Jeg tør ikke helt gi opp håpet da, men kan heller ikke se for meg at testen en dag, viser at jeg er gravid.. kommer den dagen, ja så kommer jeg til å grine da også...lykke tårer...

[Gjest Madden]

Helt normalt å føle det sånn becca...og først av alt:

en oppmuntrings- og litt :trøste: fra meg...du er ikke alene om dette..det skal du vite!

Har du/dere vært utredet i forhold til barnløsheten? jeg mener, to år er lang tid å prøve uten å lykkes i det hele tatt!! Vet dere noe om grunnen til at det ikke lykkes? For et legebesøk, og en utredning vil jo ganske raskt ( i de aller fleste tilfeller) kunne si noe om hva som er grunnen! Ofte er det også enkle midler som kan hjelpe folk igang, men trengs det mer hjelp, så får dere jo det også!

PS...det er bare å bruke forumet som utløp...for her er det mange frustrerte sjeler...det er iallefall sikkert...noe styrke har vi jo i å være flere!

[Gjest gjest1]

takk for oppmuntring og klemmer. Ja, jeg er utredet. Har PCOS.... Gubben skal teste svømmerne sine når vi får muliget til å komme oss til oslo.. (bor langt unna også må man være der tidlig, så det skal litt til å få til)

[Cinzia]

Yes. Kjenner følelsen. Veksler mellom å være full av håp og pågangsmot og det å være sikker på at dette aldri vil gå....Får heldigvis hjelp av en flink gynekolog som følger tett opp når jeg går på Pergo. Jeg tror ikke jeg hadde følt dette så tungt dersom jeg (og mannen min da...) hadde levd i et vakum hvor vi hadde trengt å forholde oss til andre mennesker, men det sliter veldig på når "alle" spør om vi ikke skal ha barn snart...og det er ikke bare når folk faktisk spør at det er tungt, men også de gangene man sitter og er nervøs for om spm. kommer, eller man får nyheten om at enda en i vennekretsen eller familien er gravid...Men vi får trøste oss med at når det blir vår tur (for det blir det mest sannsynlig en eller annen gang) får vi sikkert akkurat den babyen som var ment for oss!!!!

[Gjest Cuddly]

takk for oppmuntring og klemmer. Ja, jeg er utredet. Har PCOS.... Gubben skal teste svømmerne sine når vi får muliget til å komme oss til oslo.. (bor langt unna også må man være der tidlig, så det skal litt til å få til)

Mannen min måtte også ganske langt av sted for å få levert sædprøve. Men det løste han enkelt og greit ved å ta morgenfly.

Går ikke det, må han bare overnatte og dra på sykehuset på morgenen og så hjem rett etter.

Han betaler jo kun egenandelene, så det blir ikke dyrt heller.

[Gjest Hulderjenta]

Hei Becca!

En :trøste: til deg. Vet hvordan du har det

Vi har også prøvd lenge, er i PP 18 nå. Vi har visst fra før vi begynte å prøve at vi nok må få hjelp. Derfor føles prøvertiden til tider helt meningsløs, men man håper jo allikevel. Etter utallige skuffelser har jeg helt gitt opp håpet om at det skal klaffe på naturlig vis.

Det positive med å tenke såpass realistisk er at jeg kjenner mye lettelse i forhold til prøverstresset, jeg slapper av og koser meg med min kjære. Kanskje du også må "innse fakta" og akseptere at dere må få hjelp? Kanskje det blir mindre skuffelser og stress av det.

Men skuffelsen over at det ikke kan skje av seg selv, og savnet etter at det skal klaffe er der likevel. Nå er det heldigvis ikke så lenge til vi skal få hjelp - vi har en time på sykehuset om noen måneder, og i løpet av vinteren blir det assistert befruktning på oss. :D

Jeg antar at dere også trenger å få hjelp siden du har PCOS, og ønsker dere lykke til med det. Ikke mist håpet om å få barn, Becca! Kanskje du må gi opp håpet om å lage baby hjemme, men gi aldri opp håpet om å få stor mage! :D Det gjør i alle fall ikke jeg!

Stor klem fra Huldra

[Gjest MrsL]

Du skriver at du har PCOS. Har du fått noen informasjon om dette og om det er noe du kan gjøre for å bedre på ting?

[Gjest gjest1]

Takk for flere svar og oppmutnringer..

Den infoen vi har fått om pcos er liten.. Det jeg fikk beskjed om var å gå ned i vekt og da ville allt bli bedre

Vi har bestemmt oss for ikke å teste ut prøverør. Så vi får se hva vi gjør. Skal nå ned ca 50 kg :o før jeg begynner å planlegge hva vi skal gjøre med "problemet"..

Det vi har tenkt på er å prøve akepunktur i alle fall..

[Gjest MrsL]

Det er jo bestandig lurt å prøve å gå ned omman har noen kilo for mye. Har fått samme beskjeden selv (ikke PCOS, men for høyt insulin) og er i full gang med å gå ned. Vi går på prøverør over jul.

Synes det er en kjempemotivasjon for å gå ned.

*Stå på* :-)