Jeg er flau over at jeg fortsatt sørger...

[Gjest FebrinaCollett]

Kanina mi døde for litt mer enn 2 år sida, og jeg sørger fortsatt... 

Jeg hadde det utrolig vanskelig når han døde de første 5 månedene, og etter at kanina mi døde døde bestefar noen måneder senere, og selv om jeg skammer meg må jeg si at jeg gråt og fortsatt gråter mer over kanina mi sitt dødsfall enn bestefars sitt, selv om jeg hadde et veldig godt forhold til han.

 

Jeg lar ikke noen snakke om kanina mi, og tør selv ikke å snakke om han heller. Jeg gråter fortsatt meg selv til søvn med skyldfølelse dypt inne i hjertet. 

 

Her om dagen brøt jeg fullstendig sammen når jeg var alene hjemme, jeg gråt helt sykt, og når mamma kom hjem så ho at jeg hadde grått. Ho spurte hva det var, men jeg turte ikke si at jeg gråt fordi jeg savner den lille gutten min. Jeg var for flau.

 

Jeg har fått inntrykk av at det ikke er vanlig, og veldig teit og barnslig å gråte over en liten kanin, men jeg syns ikke det er teit og barnslig. Kanina mi var min bestevenn i 4 år, det var hardt å miste han...

 

Hva skal jeg gjøre? Jeg gråter mens jeg skriver dette, og jeg gråter bare jeg ser en kanin, eller ser navnet hans skrevet i en bok eller lignende (Han het Flekken)

[AnonymBruker]

Få deg en ny kanin? Det hjelper ofte.

 

Mange som sørger over dyrene sine, det er helt normalt. Alle har forskjellige følelser.

 

Anonymous poster hash: e1496...5a2

[Crobern]

Dette er ingen ting å være flau over.Folk sørger i forskjellig tempo.

Endret 11. juni 2015 av Crobern

[Gjest FebrinaCollett]

 

Få deg en ny kanin? Det hjelper ofte.

 

Mange som sørger over dyrene sine, det er helt normalt. Alle har forskjellige følelser.

 

Anonymous poster hash: e1496...5a2

 

For det første så får jeg ikke lov til å få et annet dyr. Jeg er 16. Og for det andre vil jeg på ingen måte erstatte den gamle kanina mi. 

[Perelandra]

Du trenger ikke være flau for at du fortsatt sørger over kaninen. Det er helt normalt å sørge over et dyr som har betydd mye. Du skriver at kaninen var din beste venn i fire år. Den ble vel heller ikke så gammel?

Jeg har selv hatt flere katter som har sørga fælt over etter de døde. Hjemme hos foreldrene mine hadde vi en katt som ble veldig gammel. Pus døde da jeg var 20, og vi hadde hatt henne siden jeg var 3 år. Selv om det er mange år siden hun døde, savner jeg henne fortsatt.

[Gjest FebrinaCollett]

Du trenger ikke være flau for at du fortsatt sørger over kaninen. Det er helt normalt å sørge over et dyr som har betydd mye. Du skriver at kaninen var din beste venn i fire år. Den ble vel heller ikke så gammel?

Jeg har selv hatt flere katter som har sørga fælt over etter de døde. Hjemme hos foreldrene mine hadde vi en katt som ble veldig gammel. Pus døde da jeg var 20, og vi hadde hatt henne siden jeg var 3 år. Selv om det er mange år siden hun døde, savner jeg henne fortsatt.

Jeg kondolerer for dine tap.

 

Problemet er bare at jeg vil snakke om det, men tør ikke. Folk flest skjønner seg ikke på kaniner og sier bare; skaff deg en ny de er like alle sammen. Men det stemmer ikke.

[Perelandra]

Jeg kondolerer for dine tap.

 

Problemet er bare at jeg vil snakke om det, men tør ikke. Folk flest skjønner seg ikke på kaniner og sier bare; skaff deg en ny de er like alle sammen. Men det stemmer ikke.

Hvert dyr har jo sin egen personlighet, det gjelder både katter og kaniner. En ny kanin kan ikke erstatte den som er død. Likevel kan det være fint å få en nytt dyr. Da kan du glede deg over det nye dyret istedet for å bare sørge over det som er borte

 

Kanskje sorgen din er ekstra vond fordi du ikke klarer å snakke om det? Foreldrene dine har vel sett hvor glad du var i kaninen din, og burde forså at du er lei deg for at den er død. Jeg tror sorgen over kaninen vil bli litt mindre vond hvis du klarer å snakke om den.

 

Har du prøvd å snakke med vennene dine om kaninen? Å sørge over et dyr er ikke barnslig eller flaut. Det er sikkert flere på din alder som har mistet dyr og vært veldig lei seg for det.

[AnonymBruker]

Synes det er veldig merkelig å si "skaff deg en ny kanin/katt/hund" om den de har vært knyttet til dør.

Hvem hadde sagt "du kan jo finne en ny mann/du finner nok snart en ny" til noen som har mistet ektefellen liksom..?

 

Jeg tror det er lurt at du snakker med noen om dette, som du stoler på og som vil ta deg på alvor!

Anonymous poster hash: ec493...14b

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en kanin som døde for noen år siden. Jeg måtte ta den vanskelige beslutningen om å avlive ham. Han var riktignok godt voksen og hadde fått kreft stakkars, så det var sikkert godt for han å få slippe, men det gjorde allikevel forferdelig vondt, jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det nå.. Og jeg er godt voksen! Det vi gjorde var at vi skaffet oss 2 nye kaniner etter hvert. De er på ingen måte erstatning for min første kanin, men det ble faktisk litt lettere av å ha igjen noen firbeinte å ta vare på og det er jo mange kaniner der ute som trenger et godt hjem. Og selvfølgelig blir man jo glad i de og! ❤️

Anonymous poster hash: c7bc2...420

[AnonymBruker]

Jeg sørget over katten min i 7 år. Klarte ikke å se gleden i to nye valper heller, og 3 hamstere. 

Etter et år "sorgfri" så skaffet jeg meg katt, glad jeg ikke fikk han mens jeg sørget. 

 

Hunden min på 15 år døde i fjor. Har ikke grått en tåre, for jeg var ikke der da hun døde. Katten min døde på soverommet mitt, etter flere timer hos veterinæren. Mamma og pappa prøvde å overtale meg til å la han bli hos veterinæren over natten. Men jeg nektet, de kunne ikke gjøre noe før morgningen allikevel, for han var for svak til å operere. Så han fikk drypp og medisiner og ble med meg hjem. Sovnet med hånden på brystet hans, og i løpet av natten så sovnet han inn. Da jeg våknet så viste jeg det, før jeg så på han. Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg kjente det på meg at han var borte. Så jeg ropte etter pappa og han tok han med ned og la et teppe over han. Noen få timer senere så bråvåknet jeg (fikk beroligende for jeg hyperventilerte) og jeg løp ned får å sjekke om han virkelig var dø. Verste jeg har opplevd noen gang!! 

Hadde ikke samme traumatiske opplevelsen med hunden, og jeg fikk ikke være der da hun sovnet inn. 

 

Det har ikke gått opp for meg enda, og jeg klarer ikke å prate om det, er så redd for å knekke sammen. Hun var min første hund. Jeg klarer ikke å innse helt at hun er borte. Når jeg kjenner tårene presser på så sier jeg til meg selv "hun er hjemme hos mamma og pappa, det går bra". 

 

Jeg gråt ikke en tåre da bestefar og onkel døde. 

Anonymous poster hash: a8f6b...be0

[AnonymBruker]

Det er ingenting du trenger å være flau over. Folk sørger forskjellig i forskjellig tempo. Det må vi bare akseptere. 

Anonymous poster hash: 3a046...e7d

[Gjest gjestvest]

Hei TS

 

Du trenger ikke å være flau over at du sørger mer over ditt tap av din kanin enn ditt tap av din bestefar. Dette er forståelig. Man sørger forskjellig når det kommer til tap av de som har stått en nær.

 

Når det kommer til kjæledyr, nettopp fordi disse ikke snakker, knytter en en nærmere bånd til disse. Nettopp fordi disse mangler ord gjør det disse til mer sårbare: En vil ta mer vare på dem. Og når de også går bort blir selvsagt tapet enda større. Tomrommet større når en du har tatt så godt vare på blir plutselig borte.

 

Jeg er helt sikker på at du tok godt vare på Flekken: Jeg hører det i hvor lei deg du fremdeles er over tapet av ham. Og du har helt rett: Han er uerstattelig. Fordi: Din omsorg for ham var uerstattelig.  

 

* klem *

Endret 2. juli 2015 av gjestvest

[AnonymBruker]

Ikke noe å være flau over

Hunden min døde for 4 år siden, noen måneder senere døde også bestefaren min, men da jeg gråt i begravelsen gråt jeg fordi jeg tenkte på hunden min har veldig dårlig samvittighet for det.

Ble kraftig deprimert i to år også, og det var virkelig helt forferdelig etter hun døde. Gjorde så fysisk vondt i hjertet mitt at det føltes ut som jeg skulle død, eller at det kom til å kollapse. Tenker fremdeles på henne daglig, men gråter ikke like mye lenger, nå kan jeg mer tenke tilbake på de gode minnene, selv om jeg skulle ønske hun var her sammen med meg. Kan innimellom få noen tårer, men det er veldig sjeldent nå. Trodde aldri at det skulle bli bedre, men det ble det jo til slutt hun kommer alltid til å være en stor del av hjertet mitt. Jeg kan med hånden på hjertet si at den eneste jeg har elsket like sterkt som henne er min samboer.

Anonymous poster hash: 203fa...305

[missj85]

Kjenner den flauheten litt selv. På en annen måte. Tanten min døde for noen år siden, og jeg var veldig glad i henne. Men jeg klarte ikke reise til gården der hun bodde, som sønnen hadde tatt over, fordi jeg fremdeles var så trist og hadde det vondt. Tok to år før jeg klarte det, og jeg følte at jeg ikke hadde rett til å være så trist, fordi hun var jo "bare" tanten min, mens hun var hans mor. 

 

Men det med sorg er veldig individuelt, er omtrent ingenting som ikke er normalt. Så det å kunne prate om det er jo en ting som kan hjelpe?

 

Jeg har hatt katter og det å erstatte en med en annnen for å bøte på sorger syntes ikke jeg er noe fornuftig. Man må jobbe med følelsene først. Men det er som sagt også individuelt. 

[melatonin]

Hunden min døde for 8 år siden, savner henne fremdeles og sorgen satt i i det som føltes uendelig. De som sier "skaff deg en ny" har nok aldri opplevd den gleden av å ha en slik relasjon til et dyr, og de har gått glipp av noe. Sørg i ditt tempo, håper du finner noen å snakke med, hvis ikke ta kontakt på pm hos en av de som har svart deg.