Misliker barn, spørsmål

[AnonymBruker]

Det verste jeg vet er baby-snapper fra de nybakte mødrene, "åå, søskenkjærlighet❤️"... Etc etc. Jeg spyr.

Anonymous poster hash: dde5f...8a6

Ha ha... Dette føler jeg også sterkt på!

 

har alltid synes valper og dyr generelt er tusen ganger mer interessante.

Anonymous poster hash: 7d9cb...38b

Ble tatt litt ut av kontekst, men dette også! 

 

Takk til alle igjen!! Jeg blir veldig fascinert over deres kjærlighet til barna deres. Jeg forstår den ikke, men prøver virkelig. Jeg vil gjerne oppleve den, men vil ikke sette et barn til verden som en "forsøkskanin" for å bevise min hypotetiske kjærlighet heller. 

Anonymous poster hash: 3b26c...206

[AnonymBruker]

En ting til.. 

 

Jeg har fått hørt at moren min (som tidligere var musiker) tilbragte alle kveldene med meg da jeg var liten. Sang for meg, dulla, tok fri fra jobben for å trøste meg da jeg var syk (tross dagmamma som gladelig tok imot syke barn), solgte gitaren sin for å gi meg hoppeslott osv. Hun ga rett og slett opp hele karrieren sin og livet sitt for min skyld, og hun sier hun ikke angrer fordi hun elsket meg så utrolig høyt. Hadde dårlig råd, men hun nedprioriterte seg selv for å gi meg unødvendige ting som jeg "VILLE" ha.

 

Faren min derimot, ga f i oss begge til jeg var rundt 10 år. Likevel er han helt ærlig likeverdig i mine øyne nå. Kanskje fordi jeg higer etter hans oppmerksomhet, og verdsetter hvert blikk han gir meg. Jeg elsker begge foreldrene mine, og selvfølgelig er jeg veldig takknemlig for alt moren min gjorde for meg, men jeg husker rett og slett ikke noe av barndommen min før jeg var rundt 8 år, så alt før det er litt irrelevant ift mine følelser. 

 

Jeg syns generelt det virker som en utakknemlig jobb, og barn virker både frekke, usympatiske og uten evne til å tenke rasjonelt (noe som jo også stemmer til en viss grad) 
Samtidig kunne jeg tenke meg å forstå hvorfor man "orker". Dere forguder altså barna deres uansett? Blir dere ikke lei av dem, på en måte? 

 

Vet ikke hvordan jeg kunne skrevet dette annerledes, men forstår at jeg fremstår som (hva som helst). Om noen kan gi meg litt innsyn eller svar på dette, så blir jeg veldig takknemlig.

Anonymous poster hash: 3b26c...206

[AnonymBruker]

Jeg likte ikke barn før. Trodde derfor at jeg ikke ville ha egne heller. Men så giftet jeg meg, og det ble naturlig å få barn. Og nå liker jeg unger mye bedre. Vet liksom litt mer om hva de liker, og hva man kan si til dem. Min egen liker jeg selvsagt aller best

Anonymous poster hash: 4401c...213

[Gjest me2u]

En ting til..  Jeg har fått hørt at moren min (som tidligere var musiker) tilbragte alle kveldene med meg da jeg var liten. Sang for meg, dulla, tok fri fra jobben for å trøste meg da jeg var syk (tross dagmamma som gladelig tok imot syke barn), solgte gitaren sin for å gi meg hoppeslott osv. Hun ga rett og slett opp hele karrieren sin og livet sitt for min skyld, og hun sier hun ikke angrer fordi hun elsket meg så utrolig høyt. Hadde dårlig råd, men hun nedprioriterte seg selv for å gi meg unødvendige ting som jeg "VILLE" ha. Faren min derimot, ga f i oss begge til jeg var rundt 10 år. Likevel er han helt ærlig likeverdig i mine øyne nå. Kanskje fordi jeg higer etter hans oppmerksomhet, og verdsetter hvert blikk han gir meg. Jeg elsker begge foreldrene mine, og selvfølgelig er jeg veldig takknemlig for alt moren min gjorde for meg, men jeg husker rett og slett ikke noe av barndommen min før jeg var rundt 8 år, så alt før det er litt irrelevant ift mine følelser.  Jeg syns generelt det virker som en utakknemlig jobb, og barn virker både frekke, usympatiske og uten evne til å tenke rasjonelt (noe som jo også stemmer til en viss grad) Samtidig kunne jeg tenke meg å forstå hvorfor man "orker". Dere forguder altså barna deres uansett? Blir dere ikke lei av dem, på en måte?  Vet ikke hvordan jeg kunne skrevet dette annerledes, men forstår at jeg fremstår som (hva som helst). Om noen kan gi meg litt innsyn eller svar på dette, så blir jeg veldig takknemlig. Anonymous poster hash: 3b26c...206

Nå er ikke jeg mor enda, men det er et eller annet inni meg som bare klikket når jeg fikk positiv test. Tanken på at det er liv inni meg. At det er en del av meg og mannen som vokser inni meg. Og første gangen på ultralyd når du ser babyen og hører det lille hjertet galoppere; det er nesten magisk. Du glemmer aldri det bildet og den lyden.

For å så kjenne liv inni deg. Starter som små bobler, så små dult og så sterke spark og du kan kjenne en liten hånd som "High Fiver" deg(!) Du begynner å drømme om babyen, så virkelig at du fremdeles kan kjenne varmen og lukten av mini i armene dine når du våkner. Det er helt surrealistisk. Den begynner å vokse en kjærlighet inni deg som du ikke visste eksisterte.

Da jeg plutselig måtte til føden fordi det var mistanke på lav puls på mini....Det var ærlig talt det jævligste øyeblikket i mitt liv. Hjertet stoppet nesten, tårene kom bare(jeg gråter ikke av noe ellers), jeg fikk panikk, angst og ble superstresset og alt jeg klarte var å holde og stryke på magen og be om at min ufødte sønn var ok fordi han allerede er så elsket og jeg visste ikke hva jeg ville gjøre om noe skjedde med han. Klumpen i brystet vokste så fort og ble så stor at jeg trodde jeg skulle kveles.

Da jeg kom på føden og fikk bekreftet at han heldigvis hadde perfekt puls, men at jordmor bare mistet han litt fordi han var så aktiv...den lettelsen var helt insane. Bare å skrive om det nå gjør at klumpen i brystet presser på. Det er helt sprøtt alle disse følelsene som allerede er der for et barn jeg aldri har møtt.

Men fremdeles så synes jeg ikke noe om andre sine barn. Ikke at jeg hater dem eller noe. Så lenge de sitter rolig og er stille så funker det, men om de hyler, trasser eller løper rundt i ring rundt meg på café så er jeg hun som bare ser på dem med olmt blikk

Men av en eller annen grunn så har barn alltid digget meg. Fremmede barn prøver ofte å få kontakt eller oppmerksomheten...aner ikke hvorfor, haha.

Uansett; jeg kan ikke beskrive hva som skjer når du venter/har eget barn. Det er noe helt unikt, sterkt og magisk og det er bare noe foreldre/kommende foreldre kan forstå.

[Zienna]

Jeg blir sjokkert når jeg leser hvor mange som kun liker sine egne barn, og ikke andres. Myrsniper, kalles sånne mødre, og det er slett ikke et kompliment!

Selv har jeg et bonusbarnebarn på 8 år. Selvfølgelig elsker jeg ham like høyt som jeg elsker de andre barnebarna mine.

[Wildstar]

Majoriteten ender nok opp med å elske egne barn, selv om de ikke liker andres.

Men så har du det fåtallet som får barn, selv om de egentlig ikke hadde noe særlig ønske om det, men tenkte som deg at det er jo noe man gjør i livet...også ender de opp med å ikke elske sitt eget barn.

Noen går så drastisk til verks at de tar sitt eget liv fordi de ikke klarer skyldsfølelsen de får for å ikke elske sitt eget barn.

 

Så jeg ville tenkt meg godt om før du velger å få barn om du egentlig ikke har noe ønske om å få ett.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid mislikt barn men har nå egne barn og de er jo fantastiske hehe. Synes fortsatt tantebarn osv er vanskelig og vet ikke hva jeg skal si/gjøre med dem

Anonymous poster hash: 8b4d3...076

[AnonymBruker]

Jeg er litt motsatt. Jeg likte faktisk barn bedre før jeg fikk mitt eget...

 

Misforstå meg rett. Jeg liker mitt eget barn, og det går greit med andre barn jeg må forholde meg til (klassevenner av barnet mitt, barn i familien, barna til venner).

Men jeg synes igrunn ikke barn er så interessante. Før syntes jeg f.eks babyer var så spennende og søte og sånn, nå er det ikke helt sånn lenger. Mister fort interessen for babyer, med mindre det er tantebarna mine.

 

Før jeg fikk barn selv tenkte jeg at jeg godt kunne jobbe i barnehage, men nå: "Nei ikke f**n". Barnehage/annet med barn er havnet laaangt ned på listen over interessante jobber.

 

Kanskje jeg føler det sånn siden jeg er fulltids alenemor og har vært det i flere år.

 

 

Anonymous poster hash: e518a...b9f

[Dynamikk]

Jeg blir sjokkert når jeg leser hvor mange som kun liker sine egne barn, og ikke andres. Myrsniper, kalles sånne mødre, og det er slett ikke et kompliment!

Selv har jeg et bonusbarnebarn på 8 år. Selvfølgelig elsker jeg ham like høyt som jeg elsker de andre barnebarna mine.

Jeg tror de som skriver her snakker om fremmede barn, ikke evt bonusbarn. Mener du virkelig at man er myrsnipe for å ikke like fremmede barn like mye som egne?

Det er vel det mest naturlige i verden å elske sine egne barn mer enn andres. Stakkars barn hvis de må oppleve at en ikke er spesiell i moren sine øyne. Da tror jeg man vokser opp til å bli et veldig usikkert menneske.

[AnonymBruker]

 

Takk for innspill alle sammen!!  Jeg har ikke helt forstått dette, men jeg prøver å sette meg inn i tankene deres, hehe..

 

Jeg lurer på en ting til, har ikke funnet noen andre lignende spørsmål rundt dette heller, så mulig det er litt tabu eller "stygt" av meg å spørre. Prøver likevel, så får de som evt orker svare. 

 

De fleste barn har vel noen små "uvaner" i løpet av oppveksten. Vil understreke at jeg ikke tror alle barn er onde troll, men f.eks. biting, slåing, spytting, banning og generelt "frekke" kommentarer. Eller barn som slår seg vrange på butikken, kaster maten sin, nekter å spise eller rydde/hjelpe til osv.. Blir dere ikke forbanna? Hva om barnet sier "jeg hater deg" eller "jeg håper du dør", eller om det biter deg for å være morsom eller fordi det ikke forstår? Jeg er redd jeg ville blitt for irritert eller tatt det for personlig. Er det noe annet når man er ens eget barn?

Anonymous poster hash: 3b26c...206

 

 

Jeg har en femten-åring, og jeg likte ikke barn før jeg fikk han. Det kan jeg garantere. Jeg synes unger var noen plagsomme og brysomme greier, og kunne ikke forstå at folk orket å få mer enn èn iallefall

Men jeg liker min egen unge! Faktisk så elsket jeg han over alt på jord fra det øyeblikket han ble født. Det var Kjærlighet ved første blikk!

 

Du nevner spytting og slåing. Mulig jeg har vært heldig med min, men han har aldri sagt noe stygt til oss foreldre, som "jeg hater dere" eller noe i den stilen. Ingenting. Han har aldri slått eller spyttet på oss heller.  

Anonymous poster hash: 32b33...1ff