Bipolar

[AnonymBruker]

kjenner du noen som er bipolar? Hvordan synes du d går å bo sammen m noen som er d? :-)

Anonymous poster hash: c5e1e...da4

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar. Du ville aldri merket i dag at jeg var det. Jeg er symptomfri med medisinering. Jeg ville ikke gått inn i et forhold med meg selv om jeg ikke hadde vært symptomfri.

Anonymous poster hash: e81d7...cdf

[AnonymBruker]

Det gikk ikke og endte i brudd.. Antar det ville gått bedre om han var riktig medisinert fra begynnelsen av.

Anonymous poster hash: 916b0...3e8

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp fått vite at han jeg har forelsket meg i har det. Skal være ærlig jeg er ganske redd nå for hvordan ting. "funker" med det :-/ ser for meg at jeg må leve med tre ulike personer. Engelen og djevelen på skulderen og han iblant. Kjempe teit forklart da....:-)

Anonymous poster hash: c5e1e...da4

[UgleIMozen]

Jeg har bipolar lidelse. Blir utrolig lei meg når jeg ser så mange som går ut i diskusjonsforum og fremmer alle som er diagnosert med lidelsen som ikke i stand til å være i et langsiktig forhold av noe slag. Kjæresten min vet godt at jeg har det, men håper for guds skyld ikke han finner på å google det og finner tråder hvor folk sier han burde kvitte seg med meg så fort han har muligheten, og at jeg ikke er noe å samle på, hvilket jeg har sett mange av nå. (mener ikke dette er en slik tråd - hittil) 

 

(må understreke:) Når det kommer til psykiske lidelser, er det viktig å huske at det også ligger en personlighet bak som er med på å påvirke hvordan den diagnoserte responderer på eventuelle medisiner, samt takler symptomene, og skal derfor være forsiktig med å dra alle under en og samme kam. Noen kan oppleve at sinnstemningen som følger med bipolar lidelse kan gå ut over nærmeste familie, venner, jobb ect. Dette har jeg opplevd selv, da jeg har en Pappa med samme diagnose som meg. Jeg kan si meg enig i at han har vært vanskelig å ha med å gjøre i perioder, og at det kan ha preget forholdet til han og Mamma negativt, men til tross for dette er han fortsatt verdens beste Pappa! Det jeg har merket, er at han og jeg reagerer VELDIG forskjellig på symptomene; når han for eksempel er i "ubalanse" (stress, lite søvn, ect) kan han være et helvete å bo med, for å være ærlig. Når jeg opplever veldig mye stress, trigger det fortsatt akkurat de samme symptomene, men ingen har kunne gjettet at jeg er bipolar med mindre jeg har fortalt de det. Dette fordi jeg har en helt annen bakgrunn, og helt annen personlighetstype enn hva han har. 

 

Ingen av oss går på noe som helst form for medisinering, og det etter eget ønske. Ingen av oss ønsker å gjøre oss avhengige av en pilleboks for å fungere. Jeg har dog gått mye til psykolog, og har fått kartlagt hva som trigger symptomene mine, og hvordan jeg skal unngå det. Før jeg ble diagnosert var jeg et vrak som i det ene sekundet løp ned gata med all verdens energi, for så å måtte gå av bussen tidlig - helt overbevist om at noen hadde plassert en bombe under mitt sete, for så å være så deprimert at jeg ikke fikk meg opp av sengen. Jeg hadde omtrent daglige anfall, men greide å skjule de godt for mine nærmeste (foruten mania, det var vel heller merkbart, men de så for det meste på det som positivt, heldigvis ... ), og ingen av de har noen gang sagt at de har sett på meg som noe vanskelig å ha med å gjøre, uansett hvor ille jeg har hatt det innvendig. Nå er jeg så heldig å ha funnet en balanse, og er veldig flink til å lytte på kroppen min! 

Så - er jeg forferdelig vanskelig å være i et forhold med? Nei, det vil jeg absolutt ikke tro! Når jeg er med kjæresten min føler jeg meg utrolig avslappet og trygg. Jeg har vært med han når jeg har vært utrolig langt nede, og når jeg har vært nær med å havne i en manisk periode. Jeg gjør alltid mitt beste for å holde meg stabil, og å ha en sånn type relasjon hjelper i hvert fall meg personlig! Og ja, jeg har kanskje hatt små utbrudd rettet mot han (hvis jeg er nær en manisk periode og han ikke svarer på en snap, feks) men innser ganske fort hvor dumt det var og beklager meg like etterpå. Han har aldri vist noe som helst tegn til at han har opplevd meg som et problem. 

Så vurderer du å bo med en som er diagnosert med bipolar lidelse, gjør vedkommende og deg selv en tjeneste: ikke døm ut ifra hvilken diagnose han/hun har, men hvordan vedkommende håndterer den! 

Endret 9. juni 2015 av UgleIMozen

[AnonymBruker]

Det kan gå bra og det kan gå dårlig.

 

Som UgleIMozen sier over her, varierer veldig fra person til person.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 986ed...484

[AnonymBruker]

Takk uglerImozen!:-)

Kan ikke noe for at ting jeg har lest på nett og ja....helt ærlig litt hva jeg har sett på film dukker jo opp i hodet mitt! Men jeg spør jo her fordi jeg vil heller høre noen som har d fortelle :-)

Han er en orntelig stødig fyr. Egentlig er han min klippe her i livet blitt og jeg har aldrig stolt sånn på noen så som du sier så er han jo den personeligheten åså. Men jeg fikk vite d da jeg sa jeg har et strengt regime hjemme (m hvor ting skal stå) og han fortalte at han var bipolar tilbake som en gjensidig betroelse og la til at d var ikke så skummelt å si likevel når han hadde sett dette trodde han ikke jeg ble skremt når jeg så han ule mot månen!:-D ment artig men jeg er redd dette ikke hadde blitt sagt dersom jeg ikke hadde mine egne problemer.

Svaret ditt var til mye hjelp :-) han aner ikke selv helt hvordan ting blir fordi han har ikke brukt medisiner under mani før og jeg har heller ikke sett han sånn. Vi får ta d som d kommer :-)

Anonymous poster hash: c5e1e...da4

[AnonymBruker]

Som flere over skriver,så er det veldig individuelt hvordan folk takler sykdommen. Jeg kjenner flere som er bipolare. En av dem ville jeg ikke bodd med for alt i verden,selv om jeg er veldig glad i vedkommende, fordi jeg rett og slett hadde blitt utslitt av ale svingningene. Mens de andre to takler sykdommen vesentlig bedre, selv om det svinger litt innimellom. En av disse er min aller beste venninne. Hun er et av de menneskene jeg støtter meg mest til i livet, og til tross for sykdommen er hun en fantastisk mor. I perioder der hun er langt nede blir gjerne venner prioritert vekk, fordi hun ikke har energi nok til å ta seg av både venner og barna. Det er helt greit,jeg synes det vitner om selvinnsikt og gode prioriteringer.

 

Hvis man skulle styre unna alle som har en diagnose man synes høres skummel ut, så ville man gått glip av mange fine relasjoner, samtidig som det,hvis alle gjorde det, ville gjøre livet enda vanskeligere for de som har slike diagnoser.  Det at du ikke forsto at det var "noe" før han fortalte, tyder jo også på at han har god kontroll på sykdommen. En diagnose er ikke noe man er, det er noe man har. Man er veldig mye mer enn diagnosen sin. Jeg ville aldri avsluttet et begynnende forhold på bakgrunn av en diagnose jeg ikke hadde misstanke om før jeg ble fortalt om den. Men når det er sagt, bipolar er en alvorlig diagnose, og det skader ikke å ta ting ekstra rolig. Jeg tror det er lurt om dere tar dere god tid til å bli kjent, med både gode og dårlige sider hos hverandre. 

Anonymous poster hash: 3c0e3...462

[Frk.K]

Tråden er ryddet for innlegg som er skrevet på dialekt.

 

Frk.K, mod.

[Kassiopeia]

Jeg har en mamma som er bipolar, men fikk først diagnosen i godt voksen alder for snart 10 år siden. Barndommen min var traumatisk, og det har preget henne så sterkt at jeg tror dessverre aldri hun kommer til å bli "frisk" nok til å leve et godt liv hvor hun ikke er deprimert, på grunn av all skyldfølelsen hun har slitt med i ettertid. Jeg elsker henne og hun er en av mine aller nærmeste, så det er tungt å se hvor vondt hun har det. Det er også veldig slitsomt og ustabilt at jeg aldri vet hvor jeg har henne. Stefaren min som har hatt et av og på forhold med henne i 25 år, har virkelig fått gjennomgå. Hun har så mange gode kvaliteter ved seg og jeg kunne aldri ønsket meg en annen mamma, men det er likevel forferdelig tøft.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en dame i 50- årsalderen som er bipolar. Hun har store personlighetsforstyrrelser,som gjør det vanskelig å ha noe særlig kontakt med henne. Hun har i hele sitt voksne liv vært for det meste alene med sønnen sin, som nå er godt voksen. Han bor ennå hjemme hos mor og har psykiske lidelser, som sin mor. Denne damen hat, tross både utseende og væremåte, hatt flere forhold med menn, menn alle forlater henne, fordi hun er håpløs å leve med. Hun har ikke fått tak i de mennene på normalt vis, men gjennom svik og bedrag. Har ikke tall på hvor mange forhold/ familier hun har ødelagt. Mennene klarer ikke leve med henne, fordi hun er unormalt manipulerende, bedragersk og høyt og lavt i humør, konstant.

Hun er i klammeri med alt og alle. Naboer får gjennomgå, og også familien. Vet at hun har hatt lite kontakt med nære familiemedlemmer som søsken etc. To av brødrene har hun ikke truffet på over 20 år. Stadig er det styr med offentlige instanser, og hun lager et sant helvete for disse mennene hun klarer å få seg ved hjelp av sjarm, utrolig nok, manipulasjon. Fellesnevneren for disse mennene er at hun får de til å bruke vanvittig med penger, og hun splitter familien til disse mennene, ødelegger alt av forhold både til barn og slekta. Hun har god kjennskap til advokater og rettssaker, men etter hvert rømmer mennene fra henne, men hun gir seg ikke med det første..

Må si at jeg har vært venninne med henne, men det skjønte jeg at det ikke gikk. Hun kan aldri ha et normalt forhold til noen. Alt er en kamp for henne, og alltid skal hun vinne. Humøret er opp og ned. Hun kan bære utrolig energisk, men flater ut like fort. Et mareritt å henge med.

Hun har all verdens tid. Er ufør pga sykdommen, manisk depressiv, bipolar og med store personlighetsforstyrrelser. Kan være veldig sjarmerende i sin framferd med mye skryt og stiger, men helvete lurer der bak hele tiden.

Jeg har vært vitne til alt dette gjennom flere pr. Holder avstand, det er jeg nødt til.

Enda en ting... Kan jo reise opp i det uendelige. Hun jobber svart i sin egen lille bedrift, retter seg aldri etter noen regler. Fartsgrenser fins ikke for henne når hun kjører bil, det er hun som er Gud, hun er over alt og alle og er utrulig slu, og vil påstå, ond til tider.

Vil presisere at slik som denne dama er, gjelder ikke for alle, men denne damen er slik. Og hun blir aldri bedre. Hun fortsetter å styre på, ingenting hjelper. Bare så synd folk blir ødelagte rundt henne. Tragisk.

Anonymous poster hash: 7ae3c...694

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en dame i 50- årsalderen som er bipolar. Hun har store personlighetsforstyrrelser,som gjør det vanskelig å ha noe særlig kontakt med henne. Hun har i hele sitt voksne liv vært for det meste alene med sønnen sin, som nå er godt voksen. Han bor ennå hjemme hos mor og har psykiske lidelser, som sin mor. Denne damen hat, tross både utseende og væremåte, hatt flere forhold med menn, menn alle forlater henne, fordi hun er håpløs å leve med. Hun har ikke fått tak i de mennene på normalt vis, men gjennom svik og bedrag. Har ikke tall på hvor mange forhold/ familier hun har ødelagt. Mennene klarer ikke leve med henne, fordi hun er unormalt manipulerende, bedragersk og høyt og lavt i humør, konstant.

Hun er i klammeri med alt og alle. Naboer får gjennomgå, og også familien. Vet at hun har hatt lite kontakt med nære familiemedlemmer som søsken etc. To av brødrene har hun ikke truffet på over 20 år. Stadig er det styr med offentlige instanser, og hun lager et sant helvete for disse mennene hun klarer å få seg ved hjelp av sjarm, utrolig nok, manipulasjon. Fellesnevneren for disse mennene er at hun får de til å bruke vanvittig med penger, og hun splitter familien til disse mennene, ødelegger alt av forhold både til barn og slekta. Hun har god kjennskap til advokater og rettssaker, men etter hvert rømmer mennene fra henne, men hun gir seg ikke med det første..

Må si at jeg har vært venninne med henne, men det skjønte jeg at det ikke gikk. Hun kan aldri ha et normalt forhold til noen. Alt er en kamp for henne, og alltid skal hun vinne. Humøret er opp og ned. Hun kan bære utrolig energisk, men flater ut like fort. Et mareritt å henge med.

Hun har all verdens tid. Er ufør pga sykdommen, manisk depressiv, bipolar og med store personlighetsforstyrrelser. Kan være veldig sjarmerende i sin framferd med mye skryt og stiger, men helvete lurer der bak hele tiden.

Jeg har vært vitne til alt dette gjennom flere pr. Holder avstand, det er jeg nødt til.

Enda en ting... Kan jo reise opp i det uendelige. Hun jobber svart i sin egen lille bedrift, retter seg aldri etter noen regler. Fartsgrenser fins ikke for henne når hun kjører bil, det er hun som er Gud, hun er over alt og alle og er utrulig slu, og vil påstå, ond til tider.

Vil presisere at slik som denne dama er, gjelder ikke for alle, men denne damen er slik. Og hun blir aldri bedre. Hun fortsetter å styre på, ingenting hjelper. Bare så synd folk blir ødelagte rundt henne. Tragisk.

Anonymous poster hash: 7ae3c...694

Personlighetsforstyrrelser og bipolar er ulike diagnoser.

Anonymous poster hash: 3c0e3...462

[AnonymBruker]

 

Personlighetsforstyrrelser og bipolar er ulike diagnoser.

Anonymous poster hash: 3c0e3...462

 

 

Skulle til å påpeke det ovenfor innleggeren. Hun har heller ikke forstått at manisk depressiv og bipolar lidelse, er det samme.

 

Jeg kjenner et par stykker med bipolar lidelse og kan noe faglig om dette, og bipolar lidelse kjennetegnes ikke av det 694 beskriver.

 

 

Anonymous poster hash: 63bfb...8b9

[AnonymBruker]

Hva vil det si å være bipolar? At humøret svinger?

Anonymous poster hash: 9669a...333

[AnonymBruker]

Bipolar og manisk depressiv er det samme ja, og personlighetsforstyrrelser går ofte inn i det samme. Man kan ha personlighetsforstyrrelser og være bipolar, som denne damen jeg beskrev, har. Det er nemlig ikke slik at man har enten eller. Ofte kan problematikken være mer sammensatt enn det.

Anonymous poster hash: 7ae3c...694

[AnonymBruker]

Bipolar og manisk depressiv er det samme ja, og personlighetsforstyrrelser går ofte inn i det samme. Man kan ha personlighetsforstyrrelser og være bipolar, som denne damen jeg beskrev, har. Det er nemlig ikke slik at man har enten eller. Ofte kan problematikken være mer sammensatt enn det.

Anonymous poster hash: 7ae3c...694

Det er selvfølgelig mulig å ha mer en en diagnose, men når Hi ber om råd i forhold til en person som er bipolar, er det misvisende å komme med beskrivelse av en person som har sammensatte problemer. Humørsvigningene du beskriver er typisk bipolar lidelse, men de andre problemene vil jeg tro kommer fra personlightsforstyrrelsen. Ut fra den informasjonen vi har, har ikke mannen det er snakk om en personlighetsforstyrrelse. Nå oppfatter jeg det som om Ts ikke har så mye kjennskap til bipolar lidelse, og dermed er jeg redd svaret ditt kan skremme henne unødig.

Anonymous poster hash: 3c0e3...462

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig mulig å ha mer en en diagnose, men når Hi ber om råd i forhold til en person som er bipolar, er det misvisende å komme med beskrivelse av en person som har sammensatte problemer. Humørsvigningene du beskriver er typisk bipolar lidelse, men de andre problemene vil jeg tro kommer fra personlightsforstyrrelsen. Ut fra den informasjonen vi har, har ikke mannen det er snakk om en personlighetsforstyrrelse. Nå oppfatter jeg det som om Ts ikke har så mye kjennskap til bipolar lidelse, og dermed er jeg redd svaret ditt kan skremme henne unødig. Anonymous poster hash: 3c0e3...462

Kort fortalt. Når man har en bipolar lidelse og lever sammen med en partner, kreves det veldig mye tålmodig av partneren. Man må ha en utrolig snill og tålmodig partner som klarer å holde ut humørsvingningene ved en bipolar lidelse, selv om det er medisiner inn i bildet, som det ofte er. Mange forhold går i stykker når en av partene er bipolar, for det krever ofte altfor mye av partneren. Det er ikke ment for å skremme, men reelle fakta. Man må nesten sette seg selv i bakgrunnen når man lever med en person med bipolar lidelse, eller for den saks skyld andre psykiske problemer. Det er nemlig ikke lett i lengden å leve med en person som krever så mye og som tar så mye plass, dessverre. Forholdet vil ofte over tid ikke vare, såfremt da partneren er umåtelig tålmodig. En person som er bipolar kan være verdens snilleste person, men når hans/ hennes problemer overskygger forholdet helt, så går det ofte ikke i lengden. Bipolar lidelse har dermed innvirkning ikke bare på deg selv, men også partner og evt barn og folk rundt. Dette er noe man må tenke nøye gjennom.

Anonymous poster hash: 7ae3c...694

[AnonymBruker]

Kort fortalt. Når man har en bipolar lidelse og lever sammen med en partner, kreves det veldig mye tålmodig av partneren. Man må ha en utrolig snill og tålmodig partner som klarer å holde ut humørsvingningene ved en bipolar lidelse, selv om det er medisiner inn i bildet, som det ofte er. Mange forhold går i stykker når en av partene er bipolar, for det krever ofte altfor mye av partneren. Det er ikke ment for å skremme, men reelle fakta. Man må nesten sette seg selv i bakgrunnen når man lever med en person med bipolar lidelse, eller for den saks skyld andre psykiske problemer. Det er nemlig ikke lett i lengden å leve med en person som krever så mye og som tar så mye plass, dessverre. Forholdet vil ofte over tid ikke vare, såfremt da partneren er umåtelig tålmodig. En person som er bipolar kan være verdens snilleste person, men når hans/ hennes problemer overskygger forholdet helt, så går det ofte ikke i lengden. Bipolar lidelse har dermed innvirkning ikke bare på deg selv, men også partner og evt barn og folk rundt. Dette er noe man må tenke nøye gjennom.

Anonymous poster hash: 7ae3c...694

Ja, det kan være vanskelig å forholde seg til en person som er bipolar, jeg kan godt forstå at forhold går i stykker fordi partneren rett og slett ikke orker å leve med slike svigninger. Jeg har aldri prøvd å bagatellisere diagnosen. Men det er variasjoner i alvorlighetsgrad, og det finnes mange som lever godt med sin bipolare partner. Har selv et vennepar som har vært lykkelig gift i snart 30 år, der en av partene er bipolar. Kjenner også en person med bipolar lidelse som stort sett ikkehar forhold som varer mer enn et par år, for da er partner utslitt.

 

Det jeg reagerte på med innlegget ditt var måten du blandet inn personlighetsforstyrelser. Hvis Ts hadde søkt råd om partner som hadde alvorlig astma, og du tilfeldigvis kjente en person med alvovorlig astma som også hadde kreft, ville det da vært naturlig å dra kreft, og symptomer som er typiske for kreft, inn i diskusjonen?

Anonymous poster hash: 3c0e3...462

[AnonymBruker]

Jeg har levd med en bipolar samboer, nå ex. Det gikk ikke bra, føler meg helt opprevet etter de årene vi var sammen. Følelsen av å måtte gå på nåler og veie hvert fordømte ord.

Og ikke minst hvor ille han har det, ja faktisk verst av alle i hele verden.

Nei aldri mer.

Anonymous poster hash: 10846...37a

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig mulig å ha mer en en diagnose, men når Hi ber om råd i forhold til en person som er bipolar, er det misvisende å komme med beskrivelse av en person som har sammensatte problemer. Humørsvigningene du beskriver er typisk bipolar lidelse, men de andre problemene vil jeg tro kommer fra personlightsforstyrrelsen. Ut fra den informasjonen vi har, har ikke mannen det er snakk om en personlighetsforstyrrelse. Nå oppfatter jeg det som om Ts ikke har så mye kjennskap til bipolar lidelse, og dermed er jeg redd svaret ditt kan skremme henne unødig.

Anonymous poster hash: 3c0e3...462

Jah! :-o veldig skremt!

Men mange av svarene er kjempegode :-) jeg tror jeg trenger bli m han til psykologen jeg? Eller blir det rart? Kan ikke gji opp oss uten å ha prøvd og jeg vil vite alt men ikke skrekk historier :-)

Lurer på en ting som jeg har lest da jeg googlet....vannskelige opplevelser kan påvirke at man får en bipolar episode?

TS

Anonymous poster hash: c5e1e...da4