Ingenting er bra nok for meg

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva det er som feiler meg.

Det er slik at jeg har den beste familien, som støtter meg og gjør alt de kan for at jeg skal ha det bra.

Jeg har de beste venninnene. Vi har det bra økonomisk. Vi bor i et palass.

Jeg har alt jeg kan tenke meg.

Selvfølgelig setter jeg pris på det, vær kveld når jeg legger meg tenker jeg over hvor heldig jeg faktisk er.

MEN, jeg har det rett og slett ikke bra. Slik har det vært så lenge jeg kan huske.

Det startet da jeg kom i puberteten. I 10 års alderen.

Det er som at ingenting er bra nok. Nå er jeg 17. Og jeg føler meg mer og mer hjelpeløs jo gamlere jeg blir nå, jeg gruver meg til å bli voksen.

Jeg gleder meg selvfølgelig til jeg kan gjøre det jeg vil og bestemme over mitt liv, men jeg liker ikke tanken på å bli voksen.

Jeg prøver å finne ut hva jeg vil senere i livet mitt, noe jeg vil like å holde på med, men jeg har ikke peiling.

Jeg vil bare være hjemme, ikke gjøre noen ting å være med venner.

Men jeg har virkelig lyst til å være selvstendig å ha et mål her i livet.

Jeg har en lang historie med depresjon, selvskading, selvmordstanker, selvmordsforsøk, angst osv.

Fått hjelp fra barneværn i 7 år, tvangsinnlagt på psykiatri 2 ganger, gått til 6 forskjellige psykologer på 7 år, fått hjelp fra BUP og PPT og andre.

Grunnen til at jeg føler meg mer og mer hjelpeløs jo gamlere jeg blir er pga. jeg har fått så mye hjelp, og både jeg og foreldre har på en måte gitt opp litt.

Jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre.

Er det noen som har noen tips hva jeg kan gjøre i denne situasjonen?

Om noen klarer å komme med noe som noen allerede ikke har sagt til meg hundre ganger før så blir jeg litt sjokkert:p

Anonymous poster hash: 4d3e3...f59

[AnonymBruker]

Samtaleterapi.

Du har nok ikke hatt den idylliske barndommen som du innbiller deg.

Ble du mye avvist, var det nok kjærlighet, ble du sett og hørt? Er det mye fasade i familien din? Mye falskhet? Har de gitt deg mye skyldfølelse, føler deg ikke god nok?

Bare spør, fordi jeg gikk selv lenge og innbilte meg at mine foreldre var gode, fordi de "hjernevasket" meg til å tro det. Men fikk etterhvert selverkjennelse nok til å innrømme overfor meg selv at barndommen min var preget av omsorgssvikt.

Når du finner ut hvor problemet egentlig ligger, kan du ta et steg videre.

Anonymous poster hash: f58a6...890

[AnonymBruker]

Samtaleterapi.

Du har nok ikke hatt den idylliske barndommen som du innbiller deg.

Ble du mye avvist, var det nok kjærlighet, ble du sett og hørt? Er det mye fasade i familien din? Mye falskhet? Har de gitt deg mye skyldfølelse, føler deg ikke god nok?

Bare spør, fordi jeg gikk selv lenge og innbilte meg at mine foreldre var gode, fordi de "hjernevasket" meg til å tro det. Men fikk etterhvert selverkjennelse nok til å innrømme overfor meg selv at barndommen min var preget av omsorgssvikt.

Når du finner ut hvor problemet egentlig ligger, kan du ta et steg videre.

Anonymous poster hash: f58a6...890

Jo jeg vil si jeg har blitt sviktet av folk jeg har vært glade i da jeg var mindre, men vil ikke si jeg har hatt noen fæl barndom.

Da jeg var i 10 års alderen mistet jeg veldig mange jeg var glad i. Det var vell 5-6 i familien på 2-3 år som døde av div ting.

Det var noen som sto meg veldig nære, det var også selvmord.

Min far har jeg aldri hatt mye kontakt med. Han har aldri vært der for meg.

Gangene jeg var der var det mye drikking, og han var utro hele tiden husker jeg. Jeg husker også en gang han hadde med seg en dame hjem, jeg lå i samme seng fordi jeg var lita å brukte å ligge i samme seng som de enda, og de hadde samleie helt inntil meg. Jeg husker han kom å gråt til meg mange ganger i fylla, jeg husker han også en gang la seg i samme seng som meg etter han drakk. Han gjorde meg ingenting, men måten han tok rundt meg på føltes veldig feil og ekkelt, så jeg sa han skulle slutte å gikk ut av rommet.

Jeg fikk høre av min far at han aldri ville ha noe med meg å gjøre lengre. Allikevel har vi nå tatt opp kontakten og har et fint forhold, selv om jeg ikke har mye kontakt med han.

Min mor er den som har prøvd å gjort alt for meg igjennom dette.

Men jeg tenker også på de gangene hun har sagt hun har hatet meg, og sier jeg var en feil og skulle aldri blitt til. Selv om jeg så å si aldri tenker på det. Men jeg føler jo på at min familie ville hatt det enklere uten meg. Hun har jo sagt det selv.

Det har bare vært 4-5 ganger hun har sagt dette til meg, fordi jeg selv har vært utrolig stygg mot henne.

Ellers er det hun som alltid har vært der for meg.

Anonymous poster hash: 4d3e3...f59

[Snurri]

Jo jeg vil si jeg har blitt sviktet av folk jeg har vært glade i da jeg var mindre, men vil ikke si jeg har hatt noen fæl barndom. Da jeg var i 10 års alderen mistet jeg veldig mange jeg var glad i. Det var vell 5-6 i familien på 2-3 år som døde av div ting.Det var noen som sto meg veldig nære, det var også selvmord.Min far har jeg aldri hatt mye kontakt med. Han har aldri vært der for meg.Gangene jeg var der var det mye drikking, og han var utro hele tiden husker jeg. Jeg husker også en gang han hadde med seg en dame hjem, jeg lå i samme seng fordi jeg var lita å brukte å ligge i samme seng som de enda, og de hadde samleie helt inntil meg. Jeg husker han kom å gråt til meg mange ganger i fylla, jeg husker han også en gang la seg i samme seng som meg etter han drakk. Han gjorde meg ingenting, men måten han tok rundt meg på føltes veldig feil og ekkelt, så jeg sa han skulle slutte å gikk ut av rommet.Jeg fikk høre av min far at han aldri ville ha noe med meg å gjøre lengre. Allikevel har vi nå tatt opp kontakten og har et fint forhold, selv om jeg ikke har mye kontakt med han. Min mor er den som har prøvd å gjort alt for meg igjennom dette.Men jeg tenker også på de gangene hun har sagt hun har hatet meg, og sier jeg var en feil og skulle aldri blitt til. Selv om jeg så å si aldri tenker på det. Men jeg føler jo på at min familie ville hatt det enklere uten meg. Hun har jo sagt det selv.Det har bare vært 4-5 ganger hun har sagt dette til meg, fordi jeg selv har vært utrolig stygg mot henne.Ellers er det hun som alltid har vært der for meg. Anonymous poster hash: 4d3e3...f59

Det er da søren ikke rart du sliter hvis det er slik du har hatt det! Det er ikke det at ingenting er godt nok for deg, og det må du slutte å tro på. Det hjelper ikke å bo fint og ha penger, hvis det mest grunnleggende mangler. Jeg håper du kan få hjelp videre, det høres ut som du er svikta av både mor og far (det du sier moren din har sagt skal en forelder ALDRI si til barnet sitt, uansett hvordan det oppfører seg!), og det er klart du trenger hjelp til å komme deg over det.

Legg fra deg skyldfølelsen og få hjelp hos noen som kan støtte deg i å utvikle deg til en selvstendig voksen.

[AnonymBruker]

Er enig med Snurri. Du sier at "ingenting er godt nok for deg", det høres ut som det er noen som har sagt til deg i barndommen eller sagt noe annet som får deg til å føle dette.

Jeg sier ikke at du har hatt en fæl barndom hele tiden, men at det har vært enkelte ting som har vært galt. Det skjer med mange, ingen er perfekte. Sier heller ikke at du må være sint på dine foreldre, de visste ikke bedre fordi de var voksne redde "barn".

Din far ga deg en voksens ansvar, faktisk, og søkte trøst hos deg. Det skulle vært motsatt. Han skulle vært den trygge, stabile som ga deg trøst.

Din mor har sagt ting som har fått deg til å føle deg uønsket og mislykka. Et barn har behov for å føle tilhørighet, det har jo ingen andre steder å gå.

Nå er jeg bare hobbypsykolog her, men har vært borti noe lignende og lest mye om emnet.

Og det står i mange bøker, at barneårene er viktig for et menneskes utvikling. Du sier at du har kommet over det, men det ligger sannsynligvis og gnager i underbevisstheten din.

Det som har hjulpet meg, og det som du kan gjøre, er å ta dette opp med en behandler (psykolog/psykiater). Fortell alt om barndommen, ikke glatt over noe. Behandleren vet da hva slags terapi som er best for akkurat deg. Da har du noe å bygge videre på.

Det er viktig å få bygget opp selvfølelsen din, og gjøre om på barndommen. Dvs. gi deg selv trøst og trygghet. Behandleren har teknikker som h*n kan lære deg.

En ting til vil jeg si deg, jeg føler at du kjenner på presset om hva du skal bli når du blir stor. Men det trenger du ikke stresse med nå. Håper ikke foreldrene dine stresser deg.

Hvis du ikke får hjelp av psykolog, tror jeg du kan kontakte familievernkontoret.

Det er viktig at du får noen profesjonelle å snakke med om dette, for det kan være tøft å tenke på alene.

Bare spør hvis det er noe mer du lurer på. Jeg vil gjerne høre hvordan det går

Jeg ønsker deg alt bra, jeg vet at ting blir bedre og gir deg herved en klem

Anonymous poster hash: f58a6...890

[AnonymBruker]

Det er da søren ikke rart du sliter hvis det er slik du har hatt det! Det er ikke det at ingenting er godt nok for deg, og det må du slutte å tro på. Det hjelper ikke å bo fint og ha penger, hvis det mest grunnleggende mangler. Jeg håper du kan få hjelp videre, det høres ut som du er svikta av både mor og far (det du sier moren din har sagt skal en forelder ALDRI si til barnet sitt, uansett hvordan det oppfører seg!), og det er klart du trenger hjelp til å komme deg over det.

Legg fra deg skyldfølelsen og få hjelp hos noen som kan støtte deg i å utvikle deg til en selvstendig voksen.

Er enig med Snurri. Du sier at "ingenting er godt nok for deg", det høres ut som det er noen som har sagt til deg i barndommen eller sagt noe annet som får deg til å føle dette.

Jeg sier ikke at du har hatt en fæl barndom hele tiden, men at det har vært enkelte ting som har vært galt. Det skjer med mange, ingen er perfekte. Sier heller ikke at du må være sint på dine foreldre, de visste ikke bedre fordi de var voksne redde "barn".

Din far ga deg en voksens ansvar, faktisk, og søkte trøst hos deg. Det skulle vært motsatt. Han skulle vært den trygge, stabile som ga deg trøst.

Din mor har sagt ting som har fått deg til å føle deg uønsket og mislykka. Et barn har behov for å føle tilhørighet, det har jo ingen andre steder å gå.

Nå er jeg bare hobbypsykolog her, men har vært borti noe lignende og lest mye om emnet.

Og det står i mange bøker, at barneårene er viktig for et menneskes utvikling. Du sier at du har kommet over det, men det ligger sannsynligvis og gnager i underbevisstheten din.

Det som har hjulpet meg, og det som du kan gjøre, er å ta dette opp med en behandler (psykolog/psykiater). Fortell alt om barndommen, ikke glatt over noe. Behandleren vet da hva slags terapi som er best for akkurat deg. Da har du noe å bygge videre på.

Det er viktig å få bygget opp selvfølelsen din, og gjøre om på barndommen. Dvs. gi deg selv trøst og trygghet. Behandleren har teknikker som h*n kan lære deg.

En ting til vil jeg si deg, jeg føler at du kjenner på presset om hva du skal bli når du blir stor. Men det trenger du ikke stresse med nå. Håper ikke foreldrene dine stresser deg.

Hvis du ikke får hjelp av psykolog, tror jeg du kan kontakte familievernkontoret.

Det er viktig at du får noen profesjonelle å snakke med om dette, for det kan være tøft å tenke på alene.

Bare spør hvis det er noe mer du lurer på. Jeg vil gjerne høre hvordan det går

Jeg ønsker deg alt bra, jeg vet at ting blir bedre og gir deg herved en klem

Anonymous poster hash: f58a6...890

Dere to er utrolig gode:) Tusen takk for for råd og gode svar.

Jeg har gått av og på til psykolog i 7 år nå som sagt, men jeg føler ingenting har blitt bedre.

Problemet som er når jeg kommer til psykologen er det at jeg ikke vet hva jeg vil prate om, jeg vet ikke hvor jeg skal starte og jeg vet ikke hva jeg skal si fordi en dag skjønner jeg ikke hva som plager meg, jeg synes jeg bare er bortskjemt og skjønner ikke hva jeg skal ha en psykolog for.

En annen dag har jeg et problem som plager meg veldig. En annen dag er det noe annet og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre fordi jeg har det så vondt å tenker på alt og ingenting.

Så jeg synes det er veldig vanskelig det med å gå til psykolog..

Men jeg har nå fått et tilbud om en ny psykolog siden jeg var veldig misfornøyd med den forrige.

Jeg skal ha til sammen 5 timer med henne. Hun skal finne ut hva jeg trenger hjelp med og deretter henvise meg videre til noen andre om det er behov for det. Enten om det er å bli lagt inn igjen, gå til familie terapi, psykolog eller annen hjelp.

Satser på at dette blir bra:)

Anonymous poster hash: 4d3e3...f59

[AnonymBruker]

Ja, dette blir bra:)

Bare spør hvis du trenger hjelp til å formulere ting til den nye psykologen.

Anonymous poster hash: f58a6...890

[AnonymBruker]

Det er ikke rart du ikke blir bedre når du ikke anerkjenner at der er et problem. "Jeg har det veldig godt, alt er bra med meg. Jeg har bare slitt med selvmord og vært innlagt i fortiden og jeg har kjipe følelser".

Anonymous poster hash: 80439...eed

[Snurri]

Dere to er utrolig gode:) Tusen takk for for råd og gode svar. Jeg har gått av og på til psykolog i 7 år nå som sagt, men jeg føler ingenting har blitt bedre.Problemet som er når jeg kommer til psykologen er det at jeg ikke vet hva jeg vil prate om, jeg vet ikke hvor jeg skal starte og jeg vet ikke hva jeg skal si fordi en dag skjønner jeg ikke hva som plager meg, jeg synes jeg bare er bortskjemt og skjønner ikke hva jeg skal ha en psykolog for.En annen dag har jeg et problem som plager meg veldig. En annen dag er det noe annet og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre fordi jeg har det så vondt å tenker på alt og ingenting.Så jeg synes det er veldig vanskelig det med å gå til psykolog..Men jeg har nå fått et tilbud om en ny psykolog siden jeg var veldig misfornøyd med den forrige.Jeg skal ha til sammen 5 timer med henne. Hun skal finne ut hva jeg trenger hjelp med og deretter henvise meg videre til noen andre om det er behov for det. Enten om det er å bli lagt inn igjen, gå til familie terapi, psykolog eller annen hjelp.Satser på at dette blir bra:) Anonymous poster hash: 4d3e3...f59

Det høre lurt ut å prøve en ny psykolog ja! En psykolog skal jo kunne hjelpe deg med å finne ut hva som er kjernen til problemene dine og hva som plager deg. Det skal ikke ta 7 år å bli bedre, greit nok at enkelte problemer er langvarige, men i løpet av relativt kort tid bør dere sammen finne ut hva som er ting dere skal jobbe med og hvordan dette kan bedre seg. Hvis du ikke ser noen endring i løpet av noen måneder så mener jeg generelt at du går til feil psykolog...

[AnonymBruker]

Det er ikke rart du ikke blir bedre når du ikke anerkjenner at der er et problem. "Jeg har det veldig godt, alt er bra med meg. Jeg har bare slitt med selvmord og vært innlagt i fortiden og jeg har kjipe følelser".

Anonymous poster hash: 80439...eed

Sånn er det ofte for mange og hun er veldig ung. Så ikke kom her med de bedrevitende, sarkastiske holdningene dine.

Anonymous poster hash: f58a6...890

[AnonymBruker]

Sånn er det ofte for mange og hun er veldig ung. Så ikke kom her med de bedrevitende, sarkastiske holdningene dine.

Anonymous poster hash: f58a6...890

Om du leser det som bedrevitende og sarkastisk er din sak. Men om ingen forteller henne det, hvordan skal hun noen gang bli friskere?

Anonymous poster hash: 80439...eed

[AnonymBruker]

Om du leser det som bedrevitende og sarkastisk er din sak. Men om ingen forteller henne det, hvordan skal hun noen gang bli friskere?

Anonymous poster hash: 80439...eed

Hvorfor kommer du hit å skal trykke det i hodet på meg? Jeg vet det allerede

Anonymous poster hash: 4d3e3...f59

[AnonymBruker]

Hei:-)

Hvordan går det med deg da, ts?

Anonymous poster hash: f58a6...890

[Gjest FIN FYR / IDIOT]

 

Jeg vet ikke hva det er som feiler meg.

Det er slik at jeg har den beste familien, som støtter meg og gjør alt de kan for at jeg skal ha det bra.

Jeg har de beste venninnene. Vi har det bra økonomisk. Vi bor i et palass.

Jeg har alt jeg kan tenke meg.

Selvfølgelig setter jeg pris på det, vær kveld når jeg legger meg tenker jeg over hvor heldig jeg faktisk er.

MEN, jeg har det rett og slett ikke bra. Slik har det vært så lenge jeg kan huske.

 

Det startet da jeg kom i puberteten. I 10 års alderen.

Det er som at ingenting er bra nok. Nå er jeg 17. Og jeg føler meg mer og mer hjelpeløs jo gamlere jeg blir nå, jeg gruver meg til å bli voksen.

Jeg gleder meg selvfølgelig til jeg kan gjøre det jeg vil og bestemme over mitt liv, men jeg liker ikke tanken på å bli voksen.

 

Jeg prøver å finne ut hva jeg vil senere i livet mitt, noe jeg vil like å holde på med, men jeg har ikke peiling.

Jeg vil bare være hjemme, ikke gjøre noen ting å være med venner.

Men jeg har virkelig lyst til å være selvstendig å ha et mål her i livet.

 

Jeg har en lang historie med depresjon, selvskading, selvmordstanker, selvmordsforsøk, angst osv.

Fått hjelp fra barneværn i 7 år, tvangsinnlagt på psykiatri 2 ganger, gått til 6 forskjellige psykologer på 7 år, fått hjelp fra BUP og PPT og andre.

 

Grunnen til at jeg føler meg mer og mer hjelpeløs jo gamlere jeg blir er pga. jeg har fått så mye hjelp, og både jeg og foreldre har på en måte gitt opp litt.

Jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre.

 

Er det noen som har noen tips hva jeg kan gjøre i denne situasjonen?

Om noen klarer å komme med noe som noen allerede ikke har sagt til meg hundre ganger før så blir jeg litt sjokkert:p

 

Anonymous poster hash: 4d3e3...f59

 

Du må jobbe med å finne noen små ting i livet ditt som gir deg glede. Start med noe helt nytt. Skaff deg en pallekarm, fyll den med jord, så noen grønnsaker og blomster, finn ut hvordan du skaper noe av et lite frø. Bruk en time på dette hver dag. Dette er godt for mennesker. Prøv noe helt "crazy" som dette uten å få hjelp av noen. Hjernen og kroppen din har godt av å holde på med et prosjekt hvor man skaper og ser noe vokse. Det er bra for deg.

 

Klem til deg