Angst (?) ødelegger for utdanningen min....

[AnonymBruker]

Har ønsket å bli lærer siden barneskolen, jeg vet ikke hva det er med læreryrket, men jeg har liksom alltid drømt om å bli det. Enten det eller barnevernspedagog. Drømmer om å kunne hjelpe barn og unge, og er generelt ganske skoleflink.

Pga diverse greier søkte jeg meg ikke inn på lærerskolen etter vgs, men begynte på en bachelorgrad. Etter det var planen å søke meg inn på PPU, og jeg kom inn høsten 2014.

Jeg har alltid vært ei ganske sjenert, men omgjengelig jente, så jeg var litt nervøs på forhånd. Sjokket var stort da jeg fikk angstanfall flere ganger i løpet av praksis. Det å stå foran elevene og snakke uten å stole på at opplegget var bra nok, irettesette dårlig oppførsel og selve veiledningssituasjonen gjorde at jeg ikke fikk sove om nettene, og fikk panikkangst hvor jeg hyperventilerte og ikke greide å puste. Etterhvert fant jeg ut at dette ikke gikk, selv om veileder og medstudenter mente jeg trengte mer øvelse, og at det var normalt å være nervøs.

Jeg droppet derfor ut etter eksamen, og har egentlig hatt det helt grusomt siden. Alle rundt meg sier det er lov å ombestemme seg, og at ikke alle finner ut hva de vil på første forsøk. Problemet er at jeg vil så gjerne, og jeg sliter med å legge fra meg drømmen :/ Føler meg som tidenes største taper, og vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre...

Anonymous poster hash: 52a04...337

[AnonymBruker]

Jeg må bare tilføye at det ikke er det å snakke foran andre som utløser angsten, men det at jeg ikke stoler på at jeg er flink nok og at jeg har laget et bra opplegg. Vi har aldri fått opplæring i hvordan vi skal lage til undervisningen, så jeg føler på en måte at jeg har blitt behandlet litt urettferdig. Alle sier det er lov å feile, og praksis er for å øve seg. Jeg føler det ikke sånn, jeg kjenner at jeg må gjøre alt perfekt fra første stund....

Bør jeg bare innse at jeg ikke er skapt for å være lærer, eller er det noe jeg kan gjøre?

Anonymous poster hash: 52a04...337

[Ferny]

Altså, du må jo jobbe med tankemønsteret ditt. Utdanningssituasjonen er jo for å lære - prøve og feile. Tåle å feile... tåle kritikk, ta til seg lærdom, bli bedre. Vet liksom ikke hva annet man skal si her... for det er sånn det er. Ikke ta deg selv så høytidelig. Du trenger ikke gjøre ting perfekt med en gang, og kanskje aldri... men gjør ditt beste, så er det kanskje godt nok. Mest sannsynlig er det jo det, dersom du faktisk legger litt arbeid ned i det du skal gjøre.

Men lærer ja... jeg tror det er tøft. Kjenner flere nyutdannede lærere - og flere av de har kommet hjem fra jobb med klump i halsen, og tårer i øynene. Det er ikke bare-bare, man føler seg vel ofte utilstrekkelig. Men det går over etter en tid, og de trives i jobben nå. Men man er bare mennesker, og man må tåle å snuble litt. Og tåler du ikke motgang, så nei... da er du vel ikke "skapt" for læreryrket. Men motgang møter man overalt... så hva har du da tenkt å drive med?

[AnonymBruker]

Hva jeg har tenkt til å drive med ... Det er nettopp det, jeg forsøker å vurdere hvilke muligheter jeg har, men alt stopper opp fordi at jeg tenker at jeg ikke er smart nok, utadvendt nok, sterk nok... Jeg finner grunner til å velge bort alt som virker interessant, sånn at jeg ender opp med hva? Kassa på Rimi? Jeg har et veldig stort kontrollbehov jeg ikke vet hvor kommer fra, men det må sies at jeg ikke føler behov for å kontrollere andre. Det er bare det at jeg må føle at jeg har kontroll over meg selv og det jeg skal gjøre.

Det er også et problem for meg at ingen forteller om når de føler seg usikre, så jeg har inntrykk av at alle får til ting lett og på første forsøk. Om noen stryker på eksamen eller går arbeidsledige lenge, tenker jeg aldri noe annet enn at jeg synes de fortjener bedre, og at jeg er lei meg for at de sliter. Skulle av og til ønske at jeg klarte å tenke sånn om meg selv.

Så ja, jeg trenger å jobbe med tankemønstrene mine, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg forsøker å si til meg selv at det er normalt å fomle litt i starten, men jeg tror ikke egentlig på det selv.

Anonymous poster hash: 52a04...337

[AnonymBruker]

Det høres egentlig mere ut som at du har presentasjonsangst som er helt vanlig. Vanlig å tenke at man ikke er bra nok og dermed føle stort ubehag rundt sånne ting. Det du trenger er mer eksponering for situasjoner du føler ubehag i sånn at du blir tryggere på de. Mindfullness kan hjelpe, der man lærer teknikker for å tenke "her og nå" og ikke fremtid eller fortid. Det vil si ikke tenker "jeg kunne gjort det og det bedre, tenk om jeg heller gjorde det" eller "hva om noen ikke liker hva jeg sier, tenk om jeg stryker" osv.

Angst er en ganske alvorlig tilstand som hemmer folk i å gå ut fra huset sitt, tørre å snakke med venner om vanlige ting, og henger ihop med schizoparanoide sinnslidelser.

Anonymous poster hash: eefde...e1a

[AnonymBruker]

Det høres egentlig mere ut som at du har presentasjonsangst som er helt vanlig. Vanlig å tenke at man ikke er bra nok og dermed føle stort ubehag rundt sånne ting. Det du trenger er mer eksponering for situasjoner du føler ubehag i sånn at du blir tryggere på de. Mindfullness kan hjelpe, der man lærer teknikker for å tenke "her og nå" og ikke fremtid eller fortid. Det vil si ikke tenker "jeg kunne gjort det og det bedre, tenk om jeg heller gjorde det" eller "hva om noen ikke liker hva jeg sier, tenk om jeg stryker" osv.

Angst er en ganske alvorlig tilstand som hemmer folk i å gå ut fra huset sitt, tørre å snakke med venner om vanlige ting, og henger ihop med schizoparanoide sinnslidelser.

Anonymous poster hash: eefde...e1a

Angst henger da i all verden ikke ihop med shizoparanoide lidelser..

Anonymous poster hash: 953b8...256

[Ferny]

Hva jeg har tenkt til å drive med ... Det er nettopp det, jeg forsøker å vurdere hvilke muligheter jeg har, men alt stopper opp fordi at jeg tenker at jeg ikke er smart nok, utadvendt nok, sterk nok... Jeg finner grunner til å velge bort alt som virker interessant, sånn at jeg ender opp med hva? Kassa på Rimi? Jeg har et veldig stort kontrollbehov jeg ikke vet hvor kommer fra, men det må sies at jeg ikke føler behov for å kontrollere andre. Det er bare det at jeg må føle at jeg har kontroll over meg selv og det jeg skal gjøre.

Det er også et problem for meg at ingen forteller om når de føler seg usikre, så jeg har inntrykk av at alle får til ting lett og på første forsøk. Om noen stryker på eksamen eller går arbeidsledige lenge, tenker jeg aldri noe annet enn at jeg synes de fortjener bedre, og at jeg er lei meg for at de sliter. Skulle av og til ønske at jeg klarte å tenke sånn om meg selv.

Så ja, jeg trenger å jobbe med tankemønstrene mine, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg forsøker å si til meg selv at det er normalt å fomle litt i starten, men jeg tror ikke egentlig på det selv.

Anonymous poster hash: 52a04...337

Poenget med den siste setningen i innlegget mitt, var mer at om du ikke tar tak i problemet og skal gå rundt å føle deg utilstrekkelig uten en egentlig reell grunn, så blir jo alt umulig. Jeg tror ikke du er mindre skikket til å bli lærer enn andre ting, dersom du klarer å se forbi prestasjonsangsten din. Er jo veldig dumt om du skal la gode evner og et ønske om å bli lærer gå til spille, bare fordi du føler at du ikke er god nok.