Når små barn dør! Livredd..

[AnonymBruker]

For en uke siden døde sønnen til en barndomsvenninne i krybbedød. Han ble bare seks måneder gammel, og det er så utrolig urettferdig.

Jeg har aldri hatt noe med barnet å gjøre, og mammaen har jeg ikke hatt kontakt med på flere år. Samtidig gjør det så ubeskrivelig vondt å tenke på. Jeg har en datter på samme alder, og tanken på at dette like gjerne kunne skjedd oss har streifet meg mange ganger.

Jeg føler meg så utrolig egoistisk her jeg sitter. Jeg har jo uendelig mye sympati for de nærmeste, men jeg sitter likevel og fokuserer mest på hvor takknemlig jeg er for at jenta mi er frisk og fin. Samtidig er jeg livredd for at vi skal gå igjennom det samme! fysj, så fæl jeg føler meg når jeg tenker over det...

Jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg vil med dette, måtte vel bare lufte meg litt. Er jeg helt forskrudd som tenker sånn, eller er det normalt?

Anonymous poster hash: fd30a...e20

[Ramona]

hva var årsaken?

[AnonymBruker]

Fullstendig normale tanker.

Anonymous poster hash: fee95...e25

[Plengionika]

Det er helt normalt å tenke slik.

[AnonymBruker]

For en uke siden døde sønnen til en barndomsvenninne i krybbedød. Han ble bare seks måneder gammel, og det er så utrolig urettferdig.

Jeg har aldri hatt noe med barnet å gjøre, og mammaen har jeg ikke hatt kontakt med på flere år. Samtidig gjør det så ubeskrivelig vondt å tenke på. Jeg har en datter på samme alder, og tanken på at dette like gjerne kunne skjedd oss har streifet meg mange ganger.

Jeg føler meg så utrolig egoistisk her jeg sitter. Jeg har jo uendelig mye sympati for de nærmeste, men jeg sitter likevel og fokuserer mest på hvor takknemlig jeg er for at jenta mi er frisk og fin. Samtidig er jeg livredd for at vi skal gå igjennom det samme! fysj, så fæl jeg føler meg når jeg tenker over det...

Jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg vil med dette, måtte vel bare lufte meg litt. Er jeg helt forskrudd som tenker sånn, eller er det normalt?

Anonymous poster hash: fd30a...e20

Kjære deg.

Dette er helt vanlig, altså, det du føler. Det å miste et barn, er heldigvis, veldig uvanlig i Norge. Før det utenkelige skjedde med meg, var jeg over-nervøs for barna mine og det gikk utover både trivsel og søvnkvalitet fordi jeg stod opp hver andre time for å sjekke om de pustet. Gjør det fortsatt med eldste, selv om jeg vet at risikoen er over for lenge siden.

Jeg vil på det sterkeste råde deg til å finne en måte å bekymre deg mindre på, for ditt eget beste. Det er ikke gøy å gå rundt å være redd for at noe slikt skal skje. Om det hjelper deg, finnes det pustealarmer som man kan legge i senga. Det gjør ikke bra for verken deg eller datteren din hvis du skal gå rundt å tenke på dette. Som sagt skjer det VELDIG sjeldent i Norge.

Når jeg mistet minste i krybbedød var det første jeg lærte at jeg skulle heller tatt bedre vare på tiden og vært mindre nervøs. Dette er ikke for å skremme, for jeg sier det igjen, dette skjer svært sjelden. Vi fulgte alle retningslinjene, sove på ryggen, ikke for varmt på soverommet, ingen pute, og så lignende. Men det skjedde uansett. Noen ting skjer bare, og det er ikke bra å gå rundt å være redd for at det skal skje. Jeg brukte 7 måneder på å bekymre meg og prøve å forebygge noe som skjedde, og jeg skulle ønske jeg heller brukte den tiden på å være så lykkelig som jeg burde ha vært. Nå var jeg lykkelig, og han fikk utrolig mye kos og kjærlighet, men jeg skulle ønske jeg var litt mer avslappet rundt dette med krybbedød. Det ble veldig mange søvnløse netter, og det var ikke fordi han ikke sov om nettene. Det var fordi jeg var så redd og måtte ''passe på'' hele tiden. For det skjer så utrolig, utrolig sjeldent i Norge idag. Men når uhellet først er ute, er det ikke så mye man får gjort.

Du er ikke egoistisk. Det er bare bra du er takknemlig for at du har en frisk og fin datter. Du er ikke fæl, jeg synes bare det er flott å se at mennesker bryr seg om andre uansett hvor lenge siden det er de har sett hverandre.

Bare ta vare på deg selv, og tiden. Dette går helt fint, og når det gjelder jenta di trenger du ikke engang å frykte at noe slikt skjer med henne. For, som jeg sa, dette skjer så utrolig sjelden.

Stooooor klem til deg

Anonymous poster hash: d47e9...5bd

[AnonymBruker]

hva var årsaken?

Det står i hovedinnlegget at han døde av krybbedød. Ellers kalt SIDS, eller uforklarlig og uventet barnedød. Skjer veldig sjeldent i dag, etter at barn begynte å bli lagt på ryggen på slutten av 80-tallet. Det finnes ingen forklaring på hva som har skjedd, selv etter en grundig obduksjon av hele kroppen når de får denne diagnosen. Ingen vet akkurat hva som skjer når et barn dør av krybbedød, men en teori er at når små barn er i den dypeste stadiet av søvnen, kan de ha vansker for å oppdage det hvis noe feks blokkerer luftveiene og flytte seg. Hvis vi voksne får ei dyne over ansiktet, flytter vi oss for å få frie luftveier. Noen barn har vanskelig for dette når de er i den dypeste søvnen. Det kan forøvrig skje uten at noe blokkerer luftveiene også. Så årsaken er jo veldig vanskelig å si hva det kunne ha vært i dette tilfellet...

Anonymous poster hash: d47e9...5bd

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg så godt. En venninne av min søster mistet et barn på halvpret pga en medfødt hjertefeil. De trodde det var en bagatell og oppdaget like før operasjonen at det ikke lot seg operere og var verre enn de trodde... Jeg var helt hypokonder på mitt egrt barns vegne i månedsvis ettrr at den babyen døde. Følte som deg, at jeg var egoistisk. Men det er ikke egoistisk, det er morsfølelsen og hodet vårt som forsøker å lære av andres uhell og sørge for at våre egne ikke lider samme skjebne.

Så lenge man ikke uttaler denne frykten til noen som har mistet et barn men bare klemmer sitt eget godt og lenge og passer ekstra på, så er alt helt normalt.

Anonymous poster hash: 80558...930

[AnonymBruker]

Godt å høre at jeg ikke er helt ut på viddene med tankene mine. Det hele føles så utrolig meningsløst, og jeg har ikke ord. Jeg klarer liksom ikke få de stakkars foreldrene ut av hodet heller, som bare sitter igjen med et par måneder med minner. Det er så urettferdig!!

Tuppa har fått mye kos den siste tiden, kan man trygt si. Jeg priser meg lykkelig for at jeg har henne, og setter virkelig pris på hvert sekund jeg får nyte med henne! <3

Ts

Anonymous poster hash: fd30a...e20

[angara]

Det er ufattelig tragisk, og det at det skjer helt ut av det blå, uten forvarsel, det er veldig skremmende å tenke på.

Selv fikk vi smake på angsten for å miste treåringen vår da det ble oppdaget at hun hadde kreft. På sykehuset ble vi kjent med mange andre, og det var ikke alltid det gikk bra med barna. Vi var blant de heldige, og hun er ferdig med behandling nå.

Det har endret på ting mellom meg og barna. Jeg sier flere ganger per dag at jeg er glad i dem, vi koser mye mer enn før, og jeg setter pris på småting i hverdagen som jeg før ikke tenkte over. Det er som du sier, TS og flere andre her, det er det eneste vi kan gjøre, slike ting er umulig å gardere seg mot. Vi må bare være glade i barna våre og vise dem det ofte, hele tiden.

[AnonymBruker]

Skjønner deg så godt, det er min verste frykt også.

Ei venninne mistet babyen i magen da hun var høygravid. Babyen døde bare, plutselig merket hun ikke noe liv lenger. Det var blodpropp i livmoren, noe ingen kunne forutsett.

Må si jeg klemte, koste og sa jeg var glad i mitt eget barn til henne mange ganger i perioden etterpå.

Anonymous poster hash: c192f...d16

[AnonymBruker]

For mange år siden jobbet mannen min i ambulansen. En kveld måtte han på utrykkning. Dette var før de måtte bo på stasjonen når de var på vakt. På sambandet hørte jeg at det var snakk om livløs baby på 5 mnd.

Akkurat den kvelden hadde jeg besøk av ei venninne. Hun hadde med seg sin 5 mnd gamle baby og jeg hadde baby på 4 mnd... Den følelselsen.. Ambulanse-helikopteret fløy forbi... og så fløy det ikke tilbake.

Vi sto med klump i magen og tårer i øynene og speidet. Håpte så inderlig at det hadde gått bra likevel.

Det gjorde det ikke. Etterpå fant vi ut at de tre babyene hadde blitt døpt samme dag. Jeg hadde holdt den lille jenta, for jeg hadde gått på skole med mora. Jeg hadde vondt så lenge etterpå.

Krybbedød er så urettferdig! De er bare babyer. De er tilsynelatende friske og så bare dør de uten videre i søvne. Hadde de vært syke på forhånd, ville man jo vært enda litt mer påpasselig.

Det ble aldri til at jeg sendte kondolanse til mora. Der satt jeg jo med lys levende baby, og hun hadde mistet sin. Jeg var redd jeg skulle såre uten å mene det. Skikkelig gni det inn..

Anonymous poster hash: 48300...0bc

[AnonymBruker]

Min halvsøster fikk tvillinger etter noen måneder døde den ene tvillinger trist

Anonymous poster hash: fa3a8...869

[Anciol]

JEg er litt paranoid og passer kanskje litt for godt på mine egne barn:) og ringer legen kanksje litt for mye visst de er syke!

Men det kommer av at jeg som 17 åring fant lillesøsteren min på 7 livløs på gulvet med blå lepper, hun hadde en hjertefeil , og døde samme natt under operasjonen!

Endret 31. mai 2015 av Anciol

[AnonymBruker]

Jeg var livredd for krybbedød når mine var små. Sov dårlig og engstet meg mye. Jeg tror det er veldig vanlig, og spesielt etter å ha hørt om andre som har mistet barnet sitt på den måten.

Hver gang jeg leser om barn som har blitt syke, ulykker ol så får jeg helt vondt inni meg og må klemme barna mine en god stund etterpå. Da blir det veldig tydelig hvor mye barna betyr for en.

Du er ikke egoistisk, du er jo selvfølgelig glad det ikke skjedde med din datter, helt naturlig.

Anonymous poster hash: db0fe...4fd