Hjelp - foreldrene til bestevenninna mi bryter henne ned

[AnonymBruker]

Jeg er veldig bekymret for bestevenninna mi og hvordan foreldrene hennes behandler henne. De første gangene jeg var hjemme hos henne virket familien superhyggelige og gjestfrie. Etterhvert har jeg fått sett andre sider av dem som jeg reagerer veldig på. Venninna mi har hele tiden hatt dårlig selvtillit, og hun har slitt med overvekt tidligere men har nå gått kraftig ned i vekt. Mistankene om at foreldrene brøt henne ned kom ganske tidlig, da hun sa ting som:
"mamma sier jeg ikke får nye klær før jeg får til å kneppe igjen buksen i str. 36"
"foreldrene mine sier at det er så trist fordi jeg egentlig kunne hatt et pent ansikt, men så drukner det ned i halsen min"
"mamma spurte meg om jeg ikke ville tenke meg bedre om før jeg spiste potetgullposen, og spurte om jeg virkelig ville at guttene skulle se hvor stor jeg var blitt til sommeren"
"pappa gikk fra middagsbordet idag fordi han ble så sint da han fant ut at jeg spiste godteri da jeg var på kino i går"
I tillegg når jeg har vært på overnattingsbesøk hos henne og f.eks trent eller gått på tur, har foreldrene slengt ut kommentarer som "ser du ***, sånn burde du også gjort".
Venninna mi har aldri hatt et ønske om å gå ned i vekt selv, dette er noe foreldrene har presset på henne. Det eneste hun trenger hjelp med er å få det bra med seg selv og se verdien sin, og når foreldrene hennes overser det, trøstespiser hun. Hun veide kanskje 80kg på det meste, og veier nå rundt 65kg. Hun er altså på ingen måte overvektig nå, men foreldrene gir seg ikke! De prater stadig vekk om søsknene hennes som er så slanke og vellykkede i karrierene sine..
Jeg har prøvd å snakke med venninna mi flere ganger og uttrykt at jeg synes IKKE det er greit at foreldrene hennes sier slike ting til henne, men hun går i forsvarsposisjon med engang fordi hun ser veldig opp til foreldrene sine og vil egentlig bare gjøre dem fornøyde (eventuelt blitt hjernevasket). Jeg skjønner at det må være vanskelig for foreldre med et overvektig barn å vite hva man skal gjøre, men man kan jo starte med å gå til roten av problemet i stedet for å tro at overspisinga er selve problemet!!
Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Burde jeg kjøre på med å få henne til å forstå at dette ikke er greit, sånn at hun ikke blir opplært til å tro at det er greit å trykke ned andre mennesker på den måten, eller har jeg ikke noe makt til å kunne forandre noe når familiebåndet deres er så sterkt? Er redd for at hun skal bli så fornærmet når jeg kritiserer foreldrene hennes at hun dropper meg.. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: 6958e...6e1

[AnonymBruker]

Jeg har ingen råd til deg, men jeg ville bare si: så utrolig snill og omtenksom du er! Så heldig venninnen din er som har deg
Hvor gamle er dere? Det har jo litt å si for om du klarer å overbevise henne eller ikke.

Anonymous poster hash: 712db...393

[AnonymBruker]

Hvor gammel er hun?

Å bryte ned et barns selvfølelse og selvtillitt er en av de styggeste formene for omsorgssvikt. Vanskelig å bygge opp igjen og ofte vanskelig for disse barna å skape gode relasjoner til andre.

Du bude absolutt motivere venninnen din til å søke hjelp. Hos helsesøster eller barnevern (om hun er under 18 år), hos fastlege og eve. VPP / DPS om hun er eldre.

Anonymous poster hash: 60535...bb6

[tingeling]

De fleste vil gå i forsvarsposisjon hvis noen kritiserer foreldrene deres, uansett hvor mye de selv gjør det.

Tenker derfor at hvis du vil hjelpe venninnen din bør du fokusere på hva som er bra med henne, ikke hva som er dumt med foreldrene. Fortell henne hva du liker ved henne og bygg selvtilliten hennes på den måten, d blir det lettere for henne å takle foreldrene.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen råd til deg, men jeg ville bare si: så utrolig snill og omtenksom du er! Så heldig venninnen din er som har deg

Hvor gamle er dere? Det har jo litt å si for om du klarer å overbevise henne eller ikke.

Anonymous poster hash: 712db...393

Så snilt sagt, tusen takk! Vi er 20-21 år, så hun skal heldigvis flytte ut til høsten. Vet at det kommer til å bli bra for henne.

Er bare redd for at hun begynner å tro at det er greit å snakke ned andre mennesker på den måten.. Har lagt merke til at hun kan komme med kommentarer som "oiii" hvis hun ser noen som er overvektig, og da sier jeg umiddelbart fra om at jeg synes det er utrolig frekt, respektløst, uklokt og fordomsfullt! Og da har hun blitt ganske overrasket, fordi hun er jo vant med at det er helt normalt å kommentere andres vekt. Jeg synes bare det er så vanskelig, for jeg er livredd for å tråkke på noens tær, men vil samtidig hjelpe hvis det er en sjanse for at hun begynner å reflektere rundt om det egentlig er greit å kommentere slike ting..

Anonymous poster hash: 6958e...6e1

[AnonymBruker]

De fleste vil gå i forsvarsposisjon hvis noen kritiserer foreldrene deres, uansett hvor mye de selv gjør det.

Tenker derfor at hvis du vil hjelpe venninnen din bør du fokusere på hva som er bra med henne, ikke hva som er dumt med foreldrene. Fortell henne hva du liker ved henne og bygg selvtilliten hennes på den måten, d blir det lettere for henne å takle foreldrene.

Ja, det er veldig sant.. Problemet er bare at hun har blitt fortalt dette hele livet, så når jeg sier ting som at utseendet er langt ifra det viktigste og at det er det man har inni seg som teller, ser jeg at hun ikke helt skjønner hva jeg mener siden hun har blitt fortalt at hun aldri er bra nok nettopp pga hvordan hun ser ut.. Så dermed har hun fått den holdningen ovenfor seg selv og andre, og hun kan kommentere utrolige frekke ting om utseendet til andre. Ville normalt sett aldri ville omgås med noen som var slik, men akkurat i dette tilfellet føler jeg at jeg på en måte skjønner hvorfor hun har blitt så fucked up rundt akkurat det der, og at det bare bunner i det foreldrene hennes har presset på henne..

Hun er ei utrolig snill jente ellers, det er bare akkurat rundt det med kropp og utseende at hun legger altfor mye verdi ned i det.. Men jeg får bare prøve å gå framfor som et godt eksempel og si ifra når hun kommenterer slike ting, så når hun f.eks kan si "se så feit hun der var, at hun har latt det gå så langt" så kan jeg prøve å svare med "hun har trolig møtt mer motstand i livet enn jeg noen gang har gjort" eller "hva søren spiller det for noen rolle? sånt kommenterer man ikke" o.l.. Også fortsette å gi henne komplimenter, til tross for at de alltid blir vridd om til noe negativt. Dersom jeg klarer å snakke fint om meg selv, vil hun også kanskje forstå med tiden at det er "normalt" og viktig å være snill med seg selv.

Anonymous poster hash: 6958e...6e1