Unnvikende personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Kjenner en person som har denne diagnosen. Det er veldig vanskelig å se på at h*n har det så vondt, og jeg ønsker å hjelpe. Men hvordan? Personen har store problemer med å slippe meg inn, selv om jeg ser at h*n vil. Men når h*n av og til gjør det, er det helt magisk. Dette er en helt fantastisk person, som jeg tror ofte blir misforstått av andre. H*n er en del deprimert på grunn av dette.

Uansett, hvordan kan jeg hjelpe? Er det noe jeg kan gjøre for at h*n skal føle seg bedre? Jeg har så lyst til å fortelle personen hvor fantastisk h*n er, men er også redd for skremme personen bort.

Noen med erfaringer? Enten med diagnosen selv, eller noen som kjenner noen med diagnosen?

Anonymous poster hash: 65add...4ff

[AnonymBruker]

Jeg har blandet personlighetsforstyrrelse med unnvikende trekk.

Det jeg ville satt pris på om jeg var vennen din, var å bli spurt om hvordan jeg ville bli møtt. At jeg fikk forklart hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og at det at jeg ikke inviterer på besøk eller er veldig frempå ikke betyr at jeg ikke ønsker å ha kontakt. Jeg tror det er lett å bli oppfattet som at man ikke er interessert når man er unnvikende, men så er det bare angst som hindrer en i å ta kontakt.

Anonymous poster hash: 3d9b0...521

[AnonymBruker]

Jeg har blandet personlighetsforstyrrelse med unnvikende trekk.

Det jeg ville satt pris på om jeg var vennen din, var å bli spurt om hvordan jeg ville bli møtt. At jeg fikk forklart hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og at det at jeg ikke inviterer på besøk eller er veldig frempå ikke betyr at jeg ikke ønsker å ha kontakt. Jeg tror det er lett å bli oppfattet som at man ikke er interessert når man er unnvikende, men så er det bare angst som hindrer en i å ta kontakt.

Anonymous poster hash: 3d9b0...521

Takk for svar. Personen har vært ganske åpen om angsten sin, og det setter jeg veldig stor pris på. Jeg har allerede fortalt at jeg er der hvis h*n trenger det. Håper h*n vet dette. H*n tar faktisk kontakt nesten hver dag, bare for å prate om alt og ingenting, jeg tar dette som et tegn på at h*n vil ha meg som venn? Jeg kjenner til at angst kan føre til at et menneske oppfattes som arrogant og uinteressert selv om det ikke er tilfelle, det gjør det litt enklere å forstå når personen trekker seg unna i perioder.

Jeg har lest at mennesker med denne diagnosen ofte føler seg mindreverdige, stemmer dette? At de så gjerne vil bli likt, men ikke tør nærme seg nye mennesker på et emosjonelt plan i frykt for å bli avvist?

Jeg vil så gjerne forstå og lære mer, fordi dette mennesket fortjener så veldig å ha det bra. Samtidig spør jeg ikke personen så mye om det, slik at h*n ikke skal føle seg presset til å prate om det. Men jeg lytter gjerne.

Anonymous poster hash: 65add...4ff

[AnonymBruker]

Ts, du virker som en fantastisk person selv. Måtte bare si det.

Anonymous poster hash: f58db...28f

[Kittykat]

Jeg slipper kun folk innpå meg som jeg føler meg veldig komfortabel med eller som har samme personlighet som meg. Hvis ikke kjemien stemmer mellom meg og en annen person, så kommer veggen opp, selv om jeg ønsker kontakt. Jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske.

Mitt råd er å rett og slett å være ærlig med vennen din. Gi ros og komplimenter. Jeg får ros og komplimenter av og til, f eks på jobben. Jeg har selv vært deprimert og har verdens minste selvtillit, men når jeg får ros fra sjefen på jobben, så gjør det noe med meg. Man føler at man har virkelig har gjort en bra jobb når sjefen selv gir en positiv kommentar. Dette er jo bare et eksempel da, men når en person får positive vibber og kommentarer fra andre, så løfter det selvtilliten en del.

Så ja, det beste er å være rett frempå. Forsiktig da. Ikke rase fram i rakettfart

[Kittykat]

Takk for svar. Personen har vært ganske åpen om angsten sin, og det setter jeg veldig stor pris på. Jeg har allerede fortalt at jeg er der hvis h*n trenger det. Håper h*n vet dette. H*n tar faktisk kontakt nesten hver dag, bare for å prate om alt og ingenting, jeg tar dette som et tegn på at h*n vil ha meg som venn? Jeg kjenner til at angst kan føre til at et menneske oppfattes som arrogant og uinteressert selv om det ikke er tilfelle, det gjør det litt enklere å forstå når personen trekker seg unna i perioder.

Jeg har lest at mennesker med denne diagnosen ofte føler seg mindreverdige, stemmer dette? At de så gjerne vil bli likt, men ikke tør nærme seg nye mennesker på et emosjonelt plan i frykt for å bli avvist?

Jeg vil så gjerne forstå og lære mer, fordi dette mennesket fortjener så veldig å ha det bra. Samtidig spør jeg ikke personen så mye om det, slik at h*n ikke skal føle seg presset til å prate om det. Men jeg lytter gjerne.

Anonymous poster hash: 65add...4ff

Fantastisk Det at h*n har vært åpen om angsten og tar kontakt med deg så og si hver dag, betyr mye, for dere begge. Det er et steg inn i komfortsonen til vennen din for deg det

[AnonymBruker]

Jeg slipper kun folk innpå meg som jeg føler meg veldig komfortabel med eller som har samme personlighet som meg. Hvis ikke kjemien stemmer mellom meg og en annen person, så kommer veggen opp, selv om jeg ønsker kontakt. Jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske.

Mitt råd er å rett og slett å være ærlig med vennen din. Gi ros og komplimenter. Jeg får ros og komplimenter av og til, f eks på jobben. Jeg har selv vært deprimert og har verdens minste selvtillit, men når jeg får ros fra sjefen på jobben, så gjør det noe med meg. Man føler at man har virkelig har gjort en bra jobb når sjefen selv gir en positiv kommentar. Dette er jo bare et eksempel da, men når en person får positive vibber og kommentarer fra andre, så løfter det selvtilliten en del.

Så ja, det beste er å være rett frempå. Forsiktig da. Ikke rase fram i rakettfart

Takk for svar! Det hjelper veldig. Når jeg tenker meg om har h*n av og til spurt meg som jeg også føler det slik og sånn til tider. Det kan jo hende h*n tenker som deg, at h*n føler seg mer komfortabel med noen som kan kjenne seg igjen.

Faktisk har jeg selv slitt med sosial angst tidligere, og har av og til tilbakefall. Jeg har ikke fortalt dette, vet ikke hvorfor, men kanskje jeg burde.

Anonymous poster hash: 65add...4ff

[AnonymBruker]

Ts, du virker som en fantastisk person selv. Måtte bare si det.

Anonymous poster hash: f58db...28f

Oi, tusen takk. :D

Anonymous poster hash: 65add...4ff

[Gjest Mythic]

Jeg slipper kun folk innpå meg som jeg føler meg veldig komfortabel med eller som har samme personlighet som meg. Hvis ikke kjemien stemmer mellom meg og en annen person, så kommer veggen opp, selv om jeg ønsker kontakt. Jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske.

Sånn er da jeg også, uten at jeg har noen diagnose, er deprimert eller har angst. Jeg trodde det var vanlig at man ikke slipper alle inn på seg før man har en relasjon man er konfortabel med.

TS: Jeg har ikke noe å bidre med til det du spør om, men ville bare si at du virker som en veldig god venn

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen selv. det hjelper å ikke mase, og bare være der for personen og vise forståelse. og ikke ta det personlig om det går lang tid uten at du hører noe fra personen. Du kan jo gjerne fortelle det med sosial angst når det føles naturlig å ta det opp, for meg er det litt betryggende når noen er i lignende situasjon som meg

Anonymous poster hash: 242e1...ed3

[Calypso]

Vennen din er heldig TS, jeg går rundt og drømmer om å få en venn som deg.

Jeg fikk min diagnose i mars så jeg føler at jeg fortsatt er veldig "ny" med tanke på å takle og forstå hvordan den har påvirket meg for det er mange ting jeg gjør som jeg trodde var helt normalt frem til jeg fikk den (som å planlegge fluktveier overalt hvor jeg er i tilfelle det skulle skje noe f.eks).

Det er en ganske lang liste med ting som kjennetegner en med unnvikende personlighetsforstyrrelse og alt trenger ikke å stemme med alle som har diagnosen men jeg kan svare fra mitt ståsted:

Hvis jeg liker en person slutter jeg som regel å ta kontakt og det kan ta laaang tid før jeg kontakter en person igjen men jeg sitter samtidig og håper inderlig at folk tar kontakt med meg. Dersom ingen gjør dette så tar jeg det som et tegn på at personen aldri likte meg og at jeg gjorde rett i å bryte kontakten før jeg ble såret. Dumt? Ja.

Hva du kan gjøre for å hjelpe? Aner ikke, som jeg nevnte i starten så drømmer jeg om å ha venner som deg.
Om vi føler oss mindreverdige? Jeg gjør i hvertfall det, jeg føler jeg går rundt og ser ut som en feilvare og at jeg er dum som et brød, noe jeg egentlig innerst inne vet ikke er sant fordi jeg leser og lærer om ting hele tiden (det at jeg henger her på KG hvor folk gjør narr av folk uten utdannelse hjelper heller ikke akkurat). Kjøper jeg et smykke som glitrer så føler jeg at det glitrer mindre når jeg tar det på meg, jeg degraderer ting er det noe inni meg som sier.

Vis at du er der. Du trenger ikke å komme med store kunngjøringer og bekreftelser om denne personen flere ganger i uka, det holder med et smil eller en "like" på Facebook, ikke forsvinn.