Inngrep i underlivet.

[AnonymBruker]

Jeg lagde et emne her tidligere inne på Seksualitet, der jeg tok opp at jeg hadde utført 2 inngrep i underlivet.

Jeg følte meg angrepet, dette var min feil og at jeg hadde et problem, av voksne folk som verken har hørt min historie eller vet hvordan situasjonen var.

Ja, jeg skjønner at dette er noe som kan provosere folk og mange synes dette er feil og galt.

Derfor vil jeg skrive min historie her hvordan ting var og hvordan det er nå etter inngrepet. Kom med spørsmål under om du lurer på et eller annet, jeg vil svare så godt jeg kan. Men ikke regn med at jeg skal svare på en fin måte til deg om du kommer hit for å dømme meg eller slenge dritt.

Jeg vil starte fra begynnelsen av når det hele startet.

Jeg er usikker selv når den første gangen jeg tenkte var at jeg var misfornøyd med underlivet mitt. Det var i 10 års alderen husker jeg.

Det var en del ting som skjedde i den tiden, jeg mistet flere jeg var glad i. Jeg hadde det vanskelig. I tillegg fikk jeg ekstremt dårlig selvtillit. Det som skjedde var at jeg stengte meg inne og ville ikke være rundt folk lengre.

Det ble en ond sirkel, og jeg fikk det bare verre med meg selv.

Det jeg så på som det største problemet, det som gjorde til at jeg stengte meg inne var skammen jeg bar på, altså underlivet mitt.

Jeg forandret meg ekstremt mye der nede på kort tid, og etter min mening var jeg unormal, ekkel og følte jeg ikke fortjente noen ting. Det har vært utrolig vanskelig for meg å følt på dette så lenge. Jeg har både slitt med selvskading, jeg har hatt 3 forsøk på selvmord, og jeg har slitt med selvmordstanker vær eneste dag siden, noen ganger flere hundre ganger vær dag. Det har vært utrolig slitsomt å ha det slik med seg selv og føle på all den skammen.

I alderen av 10 da jeg fikk det vanskelig, merket også min mor hvor mye jeg forandret meg som person og hvor vanskelig jeg hadde det med meg selv.

Jeg ble innblandet i barneværet begrunn av at lærere, andre foreldre og voksne sendte inn bekymrings brev til barneværet begrunn av at de var bekymret og merket også hvordan jeg forandret meg.

Jeg fikk hjelp igjennom BUP en god stund.

Jeg husker ikke mye av det fordi jeg var ikke interessert i hjelp selv, jeg sa ikke stort. De prøvde å finne ut hva jeg slet så mye med, men vi kom aldri til buns i det og ingenting forandret seg.

Jeg nevnte aldri til de hva som egentlig plaget meg så mye og hva som gikk i hodet mitt 24/7 så det er ikke rart ingenting forandret seg.

Jeg ble fulgt opp av BUP og Barnevernet fra i 10 års alderen til jeg ble 13 da jeg ble lagt inn på BUP etter forsøk på selvmord og selvskading.

Jeg bodde der i 1 måned og jeg trivdes kjempe godt. Vi var mye ute, de spanderte på meg ting og jeg følte noen faktisk brydde seg og jeg følte meg viktig. De som jobbet der var utrolig greie, skolen der trivdes jeg kjempe godt på, men ingenting forandret seg der inne heller. Jeg slet like mye med tankene der inne også, og jeg ville være mest mulig inne på rommet mitt og for meg selv. For den skammen gjorde til at jeg ville trekke meg unna fra folk og det var så utrolig vondt. Jeg ville jo ikke ha det slik med meg selv og jeg husker jeg lurte på hva jeg hadde gjort galt for at jeg fortjente å ha det det slik.

Ingenting forandret seg etter å fått hjelp fra BUP og Barnevernet, og være innlagt på BUP.

Min mor er var den som alltid stilte opp for meg, og som gjorde alt for å sørge for at jeg hadde det bra. Jeg ser tilbake nå og tenker hvor utrolig slitsomt det må ha vært for henne.

Hun trengte mer hjelp med meg etter at hjelpen jeg fikk ikke var til noe hjelp.

Så jeg bodde annenvær uke til en fosterfamilie.

Jeg trivdes ikke i det heletatt. Det var veldig annerledes enn hvordan jeg hadde det hjemme.

Jeg fikk en plan de brukte vær dag, fra de sto opp, aktivitetene de hadde gjennom dagen og når jeg skulle legge meg.

Jeg sluttet å spise da jeg var der og var vrang, så jeg var ikke der lenge før jeg bodde bare hjemme igjen.

I 13 års alderen var jeg veldig streng mot meg selv. Jeg har alltid vært veldig tynn og ikke hatt dårlig selvtillit over kroppen min andre plasser enn underlivet mitt.

Men skammen jeg hadde gjorde til at jeg ble ekstremt streng mot meg selv. Jeg følte jeg ikke fortjente noen ting, så jeg sluttet å spise.

Jeg kunne spise en brødskive gjennom hele dagen, og jeg ble syk av det.

Og ja, alt der begrunn av skammen jeg hadde for underlivet mitt.

Da jeg ble 14 kom jeg i et forhold for første gang. Vi var sammen i rundt 6 måneder, og vi begge hadde sex for første gang.

Jeg var veldig nervøs, og hadde egentlig ikke lyst begrunn av skammen over underlivet mitt.

Jeg sørget for å ha en stilling slik at han ikke kunne se underlivet mitt.

Da jeg kom hjem fra han la jeg meg ned å gråt å lurte på hva jeg hadde gjort.

Jeg fortjente jo ikke å være sammen med en, i alle fall ikke å ha sex.

Jeg gjorde det slutt med han, da han ikke skjønte noen ting fordi vi hadde et veldig greit forhold sammen.

Jeg ble sammen med en annen et halvt år senere da jeg var 15.

Vi hadde regelmessig sex. Problemet var at jeg ville kun ha den inn og ut, så ferdig med det.

Han ville ta på meg og gå ned på meg, som var langt ifra greit for meg.

Han var veldig tålmodig, og han respekterte meg. Men han ble veldig oppgitt da vi ikke kunne ha normal sex, som i alle fall jeg ble, men som jeg ikke ville ta opp med han fordi jeg følte meg ikke komfortabel med siden jeg skjemtes så mye over det.

Jeg tror faktisk det var en av grunnene til at det ble slutt mellom oss, og det plager meg utrolig mye enda nå etter inngrepet mitt også begrunn av at vi hadde det så utrolig bra sammen, han var helt min type og jeg har fortsatt ikke kommet over han. Så nå etter inngrepet føler jeg fortsatt litt skam over at jeg en gang så slik ut, jeg tenker på hvor mye det ødela for meg, jeg tenker at jeg fortsatt kunne ha vært sammen med han. Så jeg kjenner enda på etter operasjonen at jeg skammer meg og ikke fortjener noe, og skulle ønske jeg aldri hadde vært i noe som helst forhold, for det gjør så utrolig vondt nå.

Da jeg ble rundt 15 begynte jeg å drikke å ta litt av vært for å prøve å ikke tenke så mye på det. Jeg var faktisk helt på kjøret i en alder av 15. Jeg fikk meg en type som var en del eldre, han hadde mye problemer. Jeg stakk av, drakk på hverdager, dro ikke på skolen, jeg ble dopet ned av typen min som var helt for jævlig mot meg, jeg ble tatt av politiet å jeg ble sendt på institusjon.

Jeg visste ikke hvem jeg var lengre, jeg hadde mitt 3. forsøk på selvmord da å ble sendt på pumping etter overdose.

Jeg gikk faktisk tilbake til typen min igjen. Jeg likte å være med han fordi han behandlet meg slik jeg følte jeg fortjente å bli behandlet, og jeg følte jo jeg ikke fortjente noen ting.

Ting ble aldri noe bedre egentlig, men jeg kom i et nytt forhold da jeg ble 16. En som var utrolig god mot meg. Han var faktisk den første jeg tok opp dette problemet mitt med. Han respekterte det, men han likte ikke det at jeg ville ta inngrep der nede. Han fortalte meg hele tiden hvor bra og pen jeg var. Men det gikk ikke inn til meg.

Jeg syntes det var så utrolig godt å få snakket med noen om dette, og jeg følte meg veldig trygg da med han. Men jeg lot heller ikke han få verken ta på meg eller noe som helst.

Etter jeg hadde tatt opp problemet mitt med han tok jeg faktisk opp det til min mor som jeg trodde jeg aldri ville gjøre. Hun ga et klart å tydelig nei, det var helt uaktuelt. Jeg fikk vente med det til jeg ble 18.

Men det var uaktuelt for meg igjen. Jeg klarte jo ikke å leve med det lengre, det hadde ødelagt så mye for meg og jeg taklet det ikke.

Så jeg sto fast ved at om jeg ikke fikk ta den operasjonen nå tok jeg livet mitt. Det sa jeg til henne, og det har jeg dårlig samvittighet for, for at jeg la et så stort press på henne. Men det var slik jeg følte det, jeg kunne ikke noe for det.

Jeg var helt for jævlig mot min mor. Jeg hadde latt henne gått gjennom så mye med meg. Jeg sa så stygge ting som at alt er hennes skyld, hun var et misfoster som aldri skulle ha fått noen barn, jeg sa jeg hatet henne over alt. Jeg sitter her å gråter nå når jeg tenker over alt hun har gått igjennom. Jeg har så dårlig samvittighet.

Etter hun hadde tenkt på det i noen måneder lot hun meg faktisk få gå gjennom denne operasjonen nå.

Og nei, jeg hadde ingen medisinsk grund for denne operasjonen.

Men det gikk så mye utover livskvaliteten min. Jeg har straffet meg selv veldig mye, jeg husker jeg til og gikk med to truser på en lang periode for et håp om at den bulken skulle komme vekk, jeg dusjet til og med med truse på.

Når familien min har vært på ferie har jeg enten vært på hotellrommet når de har vært på stranden eller at jeg har latt være å blitt med. Og det har gjort utrolig vondt. Jeg har også alltid elsket å bade og slikt, men har droppet det i 7 år nå pga. dette.

Mine forventninger til operasjonen var ikke at alt ville bli bra og perfekt etterpå. For dette har vært en ond sirkel lenge og dette er noe jeg er nødt til å jobbe med som jeg har tenkt.

Jeg ser faktisk ganske lyst på fremtiden nå. Jeg har den mest støttende familien og vennene jeg kan tenkte meg.

Selvtilliten min har også gått fra 0-10 nå.

Og ja, jeg vil si jeg hadde god grund for å opereres.

Det var ikke det at jeg hadde litt utenfor de ytre kjønnsleppene, men ekstremt mye.

Det er også mye her jeg ikke har fått med. Men nå har jeg brukt 2 timer på dette, så om det er noen spørsmål er det bare å spørre:-)

Og nei, jeg prøver på ingen måte å si plastisk kirurgi er løsningen her.

Jeg synes det er forferdelig at vi lever i en verden i dag at dette er et tema i det heletatt.

Jeg håper andre der ute er tøffere enn meg og ikke går med på dette.

Linken under her er forresten veldig nyttig:-) Det er normale kvinners underliv.

http://www.greatwallofvagina.co.uk/great-wall-vagina-panels

Anonymous poster hash: 71c68...1b5

[AnonymBruker]

Fint du har fått det bedre. Noen får ekstreme plager, og da er det vel ens personlige valg om man vil operere seg. Det blir litt som veldig utstående ører eller en veldig stor nese, bortsett fra at store kjønnslepper kan gi fysiske plager i tillegg til de psykiske. Kan skjønne ditt valg, jeg.

Men ikke true med selvmord for å oppnå ting, det er ikke bra. Det gir belastning på den som trues, og det kan gjøre at man ikke blir tatt alvorlig om det virkelig er fare for selvmord.

Anonymous poster hash: dd212...212

[AnonymBruker]

Fint du har fått det bedre. Noen får ekstreme plager, og da er det vel ens personlige valg om man vil operere seg. Det blir litt som veldig utstående ører eller en veldig stor nese, bortsett fra at store kjønnslepper kan gi fysiske plager i tillegg til de psykiske. Kan skjønne ditt valg, jeg.

Men ikke true med selvmord for å oppnå ting, det er ikke bra. Det gir belastning på den som trues, og det kan gjøre at man ikke blir tatt alvorlig om det virkelig er fare for selvmord.

Anonymous poster hash: dd212...212

Ja og jeg tenkte på konsekvensene av at jeg kunne miste følelser i underlivet, at det til og med kunne blitt verre med et inngrep.

Og nei, jeg truet henne ikke, selv om jeg på en måte gjorde det. Det jeg mener med at jeg på en måte ikke gjorde det er fordi jeg sa det slik jeg følte det, og jeg var seriøs med det.

Jeg følte det slik at jeg rett og slett ikke føle på alt dette lenger, dette er noe som rett og slett tok over for at jeg skulle ha en normal hverdag.

Og å føle på en slik skam er ikke enkelt. Som sagt hadde jeg 3 forsøk på selvmord nettopp begrunn av dette, så nei, det var ingenting jeg tullet med.

Anonymous poster hash: 71c68...1b5

[AnonymBruker]

Fint du har fått det bedre. Noen får ekstreme plager, og da er det vel ens personlige valg om man vil operere seg. Det blir litt som veldig utstående ører eller en veldig stor nese, bortsett fra at store kjønnslepper kan gi fysiske plager i tillegg til de psykiske. Kan skjønne ditt valg, jeg.

Men ikke true med selvmord for å oppnå ting, det er ikke bra. Det gir belastning på den som trues, og det kan gjøre at man ikke blir tatt alvorlig om det virkelig er fare for selvmord.

Anonymous poster hash: dd212...212

Men jo, det var veldig veldig dårlig gjort av meg, og som jeg sier sitter jeg igjen med mye dårlig samvittighet ovenfor moren min som ville og gjorde alt for meg.

Anonymous poster hash: 71c68...1b5

[AnonymBruker]

Men jo, det var veldig veldig dårlig gjort av meg, og som jeg sier sitter jeg igjen med mye dårlig samvittighet ovenfor moren min som ville og gjorde alt for meg. Anonymous poster hash: 71c68...1b5

Jmemte ikke å påføre deg skyldfølelse, beklager om jeg kom i skade for det. Jeg kan skjønne følelsen av at man ikke orker å leve med en skambelagt plage, for jeg har vært der selv, selv om det i mitt tilfelle var operasjon pga ekstrem håndsvette. Mange (leger og andre) skjønte ikke at dette var et stort problem, frarådet operasjon og sa at jeg sikkert ville bli bedre med årene (det ble jeg ikke). Jeg var også en ung jente som bare ville dø. Så jeg tror jeg vet hvordan du har følt, og det er ikke lett. Det viktigste er at du har kommet deg i gjennom en vanskelig situasjon i livet og at du har vokst på det på veien. Moren din synes sikkert det er godt at du har fått det bedre, og om du synes det er vanskelig i forhold til selvmordsforsøkene, så kan du jo bare snakke ut om det, så dere kan legge det bak dere (forhåpentligvis).

Anonymous poster hash: dd212...212

[Taklampe]

Det var veldig trist å lese! Men det er bra du har det bedre nå. Det er ingenting galt i å ta slike inngrep. Hvis det gjør at du føler deg bedre er det jo kjempebra! Jeg ønsker deg masse lykke til videre.

[AnonymBruker]

Høres ut som historien til 8 av 10 jenter i den alderen. Alle forandrer seg i underlivet når de når puberteten. Kjønnslepper som før ikke var der, henger plutselig utenfor, og siden man ikke ser andre kvinners underliv undenifra i felles dusjer tror man at man er den eneste som har sånt underliv og syntes det er utrolig flaut når en gutt skal ta eller se der nede, så går man rundt å tenker på det ofte, tar på seg truse under trusen og slutter å gå på stranda og føler seg kjempe stygg.

Så finner man kirurgi sider på internett som viser bilder av helt glatte kjønnsorganer og tenker at ja da MÅ jeg jo være unormal, også bruker man noen år på å vurdere operasjon. Her hopper de fleste av dette negative tankespinnet, men mange faller også desverre for propagandaen disse kirurgisenterne pumper ut. Jeg syntes det er veldig bra at du føler deg bedre psykisk nå etter inngrepet ditt, men et slikt inngrep og tankegang er i utgangspunktet ikke nødvendig - 3/4 kvinner har utstikkende kjønnslepper og det er ikke før de siste årene at det har blitt så mye usikkerhet rundt det netopp pga plastikkindustrien har gjort det til et fiktivt problem (samme med rumpehull bleking, det har aldri før vært problem å ha naturlig farget rumpehull, men etter at rumpehullbleking oppstod så har mennesker fått et nytt problem å tenke over også!) og det hadde nok vært en mere nyttig post for andre om du delte hvordan prossessen og smerten rundt operasjonen og tiden etter var.

Anonymous poster hash: 9b03a...a4a

[AnonymBruker]

Jmemte ikke å påføre deg skyldfølelse, beklager om jeg kom i skade for det. Jeg kan skjønne følelsen av at man ikke orker å leve med en skambelagt plage, for jeg har vært der selv, selv om det i mitt tilfelle var operasjon pga ekstrem håndsvette. Mange (leger og andre) skjønte ikke at dette var et stort problem, frarådet operasjon og sa at jeg sikkert ville bli bedre med årene (det ble jeg ikke). Jeg var også en ung jente som bare ville dø. Så jeg tror jeg vet hvordan du har følt, og det er ikke lett. Det viktigste er at du har kommet deg i gjennom en vanskelig situasjon i livet og at du har vokst på det på veien. Moren din synes sikkert det er godt at du har fått det bedre, og om du synes det er vanskelig i forhold til selvmordsforsøkene, så kan du jo bare snakke ut om det, så dere kan legge det bak dere (forhåpentligvis).

Anonymous poster hash: dd212...212

Håper det går bedre med deg også, det er ikke gøy å slite med slike ting, spesielt ikke når leger osv. ikke tar deg seriøst.

Noen kan klare å leve med det, noen tenker ikke over det og andre kan det rett og slett plage noen så mye at man tenker at man ikke vil leve lengre.

Anonymous poster hash: 71c68...1b5

[AnonymBruker]

Det var veldig trist å lese! Men det er bra du har det bedre nå. Det er ingenting galt i å ta slike inngrep. Hvis det gjør at du føler deg bedre er det jo kjempebra! Jeg ønsker deg masse lykke til videre.

Tusen takk gode du!:-)

Jeg håper jo selvfølgelig andre ikke lar seg gå under kniven, men jeg forstår de som gjør det begrunn av at jeg har vært i samme situasjon selv. Det er noe man er nødt til å finne ut av selv.

Det er jo viktig at man tenker over konsekvensene som er der, at det kan gå alt osv.

Men til meg var det slik at jeg syntes det så så ille ut at jeg verken brydde meg om det ble verre, fordi jeg følte det ikke kunne blitt verre. Og jeg ville tatt risikoen med å miste alle følelser der nede.

Anonymous poster hash: 71c68...1b5

[Gjest Mrs. Random Nick]

Har du snakket med din mor og fortalt henne at du har dårlig samvittighet over det du har sagt til henne?

Har du snakket noe med en profesjonell psykolog i løpet av livet ditt? Det virker som om at du har mye å tenke på som det hadde vært bra for deg å snakke mye med en fagperson om.

[AnonymBruker]

Høres ut som historien til 8 av 10 jenter i den alderen. Alle forandrer seg i underlivet når de når puberteten. Kjønnslepper som før ikke var der, henger plutselig utenfor, og siden man ikke ser andre kvinners underliv undenifra i felles dusjer tror man at man er den eneste som har sånt underliv og syntes det er utrolig flaut når en gutt skal ta eller se der nede, så går man rundt å tenker på det ofte, tar på seg truse under trusen og slutter å gå på stranda og føler seg kjempe stygg.

Så finner man kirurgi sider på internett som viser bilder av helt glatte kjønnsorganer og tenker at ja da MÅ jeg jo være unormal, også bruker man noen år på å vurdere operasjon. Her hopper de fleste av dette negative tankespinnet, men mange faller også desverre for propagandaen disse kirurgisenterne pumper ut. Jeg syntes det er veldig bra at du føler deg bedre psykisk nå etter inngrepet ditt, men et slikt inngrep og tankegang er i utgangspunktet ikke nødvendig - 3/4 kvinner har utstikkende kjønnslepper og det er ikke før de siste årene at det har blitt så mye usikkerhet rundt det netopp pga plastikkindustrien har gjort det til et fiktivt problem (samme med rumpehull bleking, det har aldri før vært problem å ha naturlig farget rumpehull, men etter at rumpehullbleking oppstod så har mennesker fått et nytt problem å tenke over også!) og det hadde nok vært en mere nyttig post for andre om du delte hvordan prossessen og smerten rundt operasjonen og tiden etter var.

Anonymous poster hash: 9b03a...a4a

Jeg synes ikke man skal skylde på kirurgene her, selv om det er de som gjennomfører inngrepene.

Selvfølgelig er de ansvarlige også. Men husk at de gjorde slike operasjoner for 20 år tilbake også, bare at det var så å si ingen som gjorde dette fordi dette var ikke et tema.

Jeg har aldri rett reklame om plastikk kirurgi, dette er noe jeg har lete opp helt selv. Jeg visste ikke engang dette gikk før jeg begynte å søke det opp selv.

Media, for lite undervisning, og porno vil jeg si har en stor skyld i dette. Og plastikk kirurgene såklart, men jeg vil ikke legge all skylden på de. Andre årsaker er jo fordi vi begynte med barbering der osv. men det er jo ting vi ikke kan endre på. Jeg hadde i alle fall ikke sluttet å shave meg der nede.

Jeg tenkte å få med progressen etter inngrepet også, men jeg hadde allerede brukt så lang tid på å skrive haha. Men jeg kan ta med litt nå da:-)

Jeg husker dette var noe jeg gledet meg ekstremt mye til å var ikke litt nervøs engang før jeg faktisk var der.

På konsultasjonen dagen før da de forklarte hva jeg skulle skje ville jeg bare kaste opp, og jeg trodde jeg ville besvime. Jeg skulle jo ligge i lokal bedøvelse som vil si at jeg ville være våken, men at jeg var dopet ned.

Dagen det skjedde, skjedde det veldig fort. Jeg fikk ikke med meg at jeg skulle opereres der og da engang. Det er jeg veldig glad for, for jeg rakk ikke å bli nervøs da.

Forventningene til operasjonen var at jeg ville få ekstremt vondt etterpå og det ville ikke bli behagelig.

Faktisk var jeg veldig rolig da jeg kom inn i operasjons salen, det var en sykepleier som holdt meg i armen under hele operasjonen og de var veldig flink til å holde meg rolig.

Jeg har faktisk aldri hatt en så god følelse i hele kroppen som da jeg fikk bedøvelsen, jeg fikk i meg en del morfin så det var veldig behagelig å ligge der.

Jeg ble litt mer våken etter hvert å da fikk jeg litt panikk, men jeg sovnet veldig fort og plutselig var det over.

Da jeg våknet fikk jeg legge meg, og der lå jeg i rundt 7 timer før jeg dro hjem.

Jeg gruvde meg ekstremt mye til å tisse fordi jeg fikk høre det ville gjøre vondt, men det gjorde faktisk ikke så vondt, det var som å ha blærekatarr egentlig.

Jeg hadde heller ingen smerter etter operasjonen. Jeg var hoven, så det var kun det som gjorde vondt. Å det var litt ubehagelig å gå, spesielt å sitte.

Jeg så for meg at det skulle bli så mye verre siden jeg tok vekk så mye av klitoris, og indre kjønnslepper. Så jeg ble litt sjokkert over at alt gikk så fint.

Det verste med alt er vell at det har tatt så lang tid før det har blitt bedre og jeg har måtte holdt meg inne.

Så jeg gleder meg ekstremt mye til å kan gå tilbake som normalt å se resultatet helt!:-)

Anonymous poster hash: 71c68...1b5

[AnonymBruker]

Har du snakket med din mor og fortalt henne at du har dårlig samvittighet over det du har sagt til henne?

Har du snakket noe med en profesjonell psykolog i løpet av livet ditt? Det virker som om at du har mye å tenke på som det hadde vært bra for deg å snakke mye med en fagperson om.

Ja det har jeg gjort en utallige ganger. Det jeg trenger nå tror jeg er profesjonell hjelp. Før visste jeg hva problemet mitt var, men nå sitter jeg bare med en tom følelse egentlig, at jeg ikke vet hva problemet mitt er.

Men nå vil jeg faktisk ha hjelp fordi nå føler jeg at jeg fortjener det, så jeg håper på å kan bli lagt inne på BUP igjen fordi jeg trivdes så godt der.

Anonymous poster hash: 71c68...1b5

[AnonymBruker]

Dette også er din tråd fra tidligere idag:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=937050

Du bruker samme ordet: Grund

Du skriver: "Tror kjønnsleppene mine var 2 cm så de plagde meg ikke så kjempe mye før jeg skulle ta operasjonen, for da ville jeg jo ha et best mulig resultat."

2 cm!!

Anonymous poster hash: 08cdf...425

[AnonymBruker]

Dette også er din tråd fra tidligere idag:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=937050

Du bruker samme ordet: Grund

Du skriver: "Tror kjønnsleppene mine var 2 cm så de plagde meg ikke så kjempe mye før jeg skulle ta operasjonen, for da ville jeg jo ha et best mulig resultat."

2 cm!!

Anonymous poster hash: 08cdf...425

Det er nok ikke mitt innlegg du:-)

Å så sinna da:-)

Tror du skal passe på dine saker jeg:-)

Anonymous poster hash: 71c68...1b5

[AnonymBruker]

jeg hadde ingen medisinsk grund....skriver du her.

Jeg hadde ingen medisinsk grund....skriver du der.

kopiert og limet rett fra begge plassene.

Videre er historiene helt likt. Alder og alt.

Anonymous poster hash: 08cdf...425

[AnonymBruker]

Spiller ingen rolle for meg. Jeg synes det er trist du har opplevd mye vondt, men synes man skal være ærlig. Ønsker deg alt godt.

Anonymous poster hash: 08cdf...425

[AnonymBruker]

Spiller ingen rolle for meg. Jeg synes det er trist du har opplevd mye vondt, men synes man skal være ærlig. Ønsker deg alt godt.

Anonymous poster hash: 08cdf...425

Tusen takk:)

Jeg skrev tydelig over, om du kommer hit for å dømme eller slenge dritt kan du ikke regne med å få et seriøst og ordentlig svar tilbake heller.

Men nei, jeg har nok ikke skrevet det andre innlegget:-)

Anonymous poster hash: 71c68...1b5

[AnonymBruker]

jeg hadde ingen medisinsk grund....skriver du her.

Jeg hadde ingen medisinsk grund....skriver du der.

kopiert og limet rett fra begge plassene.

Videre er historiene helt likt. Alder og alt.

Anonymous poster hash: 08cdf...425

So much hate. Stakkar la den jenta være. Synes mer synd på deg som er nødt til å rakke ned og dømme andre for å føle deg bedre selv.

Anonymous poster hash: 71c68...1b5

[AnonymBruker]

har ikke lest svara du har fått, men gå til din mor og gi henne en lang klem og si takk og glad i deg , du sier at du ikke vet hvordan du skal rette opp i det vonde du har sagt til henne - dette er måten å gjøre det på

Anonymous poster hash: 50530...4d8

[Taklampe]

Ikke bry deg om de negative kommentarene. Du har jo ikke gjort inngrepene uten grunn. Du gjorde det fordi det ødela selvtilliten din. Og hvis inngrepene kan hjelpe deg med å få den tilbake er det ikke noe galt i å ta operasjonen. Hva er så mye bedre med å ta silikon eller en neseoperasjon? Det er noe alle ser. Alle ser ikke kjønnsleppene dine. Men hvem tar man egentlig en operasjon for? Tar man det for å se bedre ut for andre, eller tar man det for seg selv? Så klart skal man ta det for sin egen del. Derfor ser jeg ikke hva som er problemet. Så lenge du føler deg bedre med deg selv etter operasjonen!