Min voldtekt

[AnonymBruker]

Siden voldtekt er så mye "i vinden" om dagen har jeg tenkt mye i det siste på den natta for 7 år siden da jeg ble voldtatt selv. Jeg har aldri delt historien med noen i sin helhet, men en en liten håndfull venner har jeg fortalt det til. Jeg anmeldte det aldri. Jeg skriver om hele hendelsen her, mest for min egen terapeutiske del da jeg føler at jeg deler det samtidig som jeg kan forbli anonym.

Jeg var på ferie i syden med en venninne. Vi var 18 år begge to, og hun er vel den eneste som kan gjenkjenne meg i dette innlegget. Vi var skuffet over området vi ferierte i. Det var utenfor sesong og kjedelig der. Ikke så varmt som vi hadde håpet heller. En dag var det likevel litt stemning på den lokale baren. Vi kom i snakk med en som jobbet der som bartender, og kompisene hans. Da baren stengte fant vi ut at vi skulle ha nach. Når jeg tenker tilbake på det undrer jeg hvorfor i helvete vi var så naive? Vi hadde drukket, og pratet med dem. De hadde vunnet tilliten vår.

Nachspiel fant jeg fort ut av var en dårlig ide. Jeg var sliten og trøtt og sovnet. Da jeg våknet var det ingen der bortsett fra en fyr. Han hadde tatt av meg trusa og hadde sex med meg. Jeg prøvde å dytte han bort. Sa "no" og "what are you doing?". Han tok tak i armene mine og holdt meg nede. Jeg husker hvordan armen hans så ut, for jeg ble overrasket over hvor sterk han var. Jeg ble liggende å stirre på bicepsen hans som spente seg mens han holdt meg nede.

Da det var over unnskyldte han seg. Jeg sa ingenting og låste meg inne på badet. Jeg husker han var opptatt av at han ikke ville jeg skulle bli gravid og sa "no baby, no baby" flere ganger.Jeg gikk ikke ut av badet før han hadde gått.

I ettertid har jeg sliti en del med at jeg ikke skrek. At jeg ikke gjorde mer for å komme meg unna. Hvis jeg hadde skreket ville han sikkert sluttet, eller venninna mi som sov i ett annet rom ville hørt meg og kommet meg til unnsetning. Hvorfor i alle dager gjorde jeg ikke det?

Dagen etter visste jeg jo at jeg måtte fortelle venninnen min det. Hun merket at noe var galt, og spurte om alt var i orden. Jeg tok mot til meg og sa det som det var. "Han voldtok meg i går". Venninnen så på meg spørrende og sa "er du sikker på det?" Hun virket ikke som om hun tok det særlig seriøst, eller tvilte litt på om jeg hadde opplevd det riktig eller noe. Jeg følte allerede skyld, og denne "bekreftelsen" gjorde alt helt jævelig. Jeg bestemte meg der og da for å aldri fortelle om det til noen.

En mulig graviditet gjorde meg urolig. Vi dro til det lokale apoteket, og klarte til slutt å få en kvinnelig ansatt til å forstå at vi ønsket å kjøpe en angrepille. I dette landet kunne man ikke kjøpe angrepille uten resept. Jeg måtte bare krysse fingrene og håpe på det beste. Jeg var 18 år og hadde kun hatt sex med en annen mann før så jeg brukte ikke noe prevensjon.

Hjemme i Norge kunne jeg betrygge meg med at jeg ikke var blitt gravid. Neste bekymring var kjønnsykdommer. Jeg oppsøkte Olafia klinikken i Oslo hvor jeg ble testet for det meste, men fikk til min fortvilelse beskjed om at HIV kunne jeg ikke bli testet for før etter 3 måneder. Dessuten kunne ikke hvem som helst teste seg for HIV, man måtte oppgi en grunn. Jeg gikk rundt grøten, men sa til slutt at jeg hadde blitt utsatt for en voldtekt. Hun endret seg totalt og syns plutselig kjempesynd på meg. Det føltes overraskende nok kanskje ikke noe særlig godt med all denne sympatien sykepleieren prøvde å vise. Hun ga meg en brosjyre for Dixi før jeg dro.

Etter hva som kjentes ut som en evighet fikk jeg jo testet meg og alt var negativt. Det var en utrolig god følelse! Jeg slapp "billig" unna det hele. Venninnen min som var der har aldri spurt meg om hvordan det går med tanke på hva som skjedde. Jeg har heller aldri tatt det opp. Vi er pr i dag like gode venner, og det plager meg litt selv om jeg samtidig ikke klarer å ta det opp med henne.

Jeg har fortalt det til to ekser som jeg var sammen med på tidspunktet og til en kompis siden. Det har gitt meg blandede følelser.. Jeg har en frykt for å bli ansett som ett offer: "stakkars deg" samtidig som jeg er redd for at noen skal tro jeg sier det for å få oppmerksomhet. Jeg vil ikke bli sett på som "voldtektsofferet" samtidig som det går ett støkk i meg og jeg kjenner hjertet banker hver gang dette er et samtaleemne.

Jeg tror ikke jeg har issues som følge av dette, men jeg har jo issues. Er det grunnen? Jeg tror det verste er skyldfølelsen. Jeg kunne jo gjort mer for å unngå det, jeg skulle ikke drukket, skulle ikke hatt nach.. Jeg tror det er enkelt for andre som ikke har opplevd det å si at det jo ikke er offerets skyld, men voldtektsofferet samtidig som man som offer sitter igjen å tenker på alle tingene som man kunne gjort for å unngå det. Det er nok også mye lettere å dømme seg selv, enn å dømme andre.

Anonymous poster hash: d8acb...d9e

[Gjest Ravna]

.

Endret 18. januar 2018 av Ravna

[Testosteron]

Kanskje det hadde hjulpet deg å snakke med andre voldtektsofre. De forstår jo hvorfor du klandrer deg selv selv om det ikke var din feil at det skjedde

[The Kitten]

Siden voldtekt er så mye "i vinden" om dagen har jeg tenkt mye i det siste på den natta for 7 år siden da jeg ble voldtatt selv. Jeg har aldri delt historien med noen i sin helhet, men en en liten håndfull venner har jeg fortalt det til. Jeg anmeldte det aldri. Jeg skriver om hele hendelsen her, mest for min egen terapeutiske del da jeg føler at jeg deler det samtidig som jeg kan forbli anonym.

Jeg var på ferie i syden med en venninne. Vi var 18 år begge to, og hun er vel den eneste som kan gjenkjenne meg i dette innlegget. Vi var skuffet over området vi ferierte i. Det var utenfor sesong og kjedelig der. Ikke så varmt som vi hadde håpet heller. En dag var det likevel litt stemning på den lokale baren. Vi kom i snakk med en som jobbet der som bartender, og kompisene hans. Da baren stengte fant vi ut at vi skulle ha nach. Når jeg tenker tilbake på det undrer jeg hvorfor i helvete vi var så naive? Vi hadde drukket, og pratet med dem. De hadde vunnet tilliten vår.

Nachspiel fant jeg fort ut av var en dårlig ide. Jeg var sliten og trøtt og sovnet. Da jeg våknet var det ingen der bortsett fra en fyr. Han hadde tatt av meg trusa og hadde sex med meg. Jeg prøvde å dytte han bort. Sa "no" og "what are you doing?". Han tok tak i armene mine og holdt meg nede. Jeg husker hvordan armen hans så ut, for jeg ble overrasket over hvor sterk han var. Jeg ble liggende å stirre på bicepsen hans som spente seg mens han holdt meg nede.

Da det var over unnskyldte han seg. Jeg sa ingenting og låste meg inne på badet. Jeg husker han var opptatt av at han ikke ville jeg skulle bli gravid og sa "no baby, no baby" flere ganger.Jeg gikk ikke ut av badet før han hadde gått.

I ettertid har jeg sliti en del med at jeg ikke skrek. At jeg ikke gjorde mer for å komme meg unna. Hvis jeg hadde skreket ville han sikkert sluttet, eller venninna mi som sov i ett annet rom ville hørt meg og kommet meg til unnsetning. Hvorfor i alle dager gjorde jeg ikke det?

Dagen etter visste jeg jo at jeg måtte fortelle venninnen min det. Hun merket at noe var galt, og spurte om alt var i orden. Jeg tok mot til meg og sa det som det var. "Han voldtok meg i går". Venninnen så på meg spørrende og sa "er du sikker på det?" Hun virket ikke som om hun tok det særlig seriøst, eller tvilte litt på om jeg hadde opplevd det riktig eller noe. Jeg følte allerede skyld, og denne "bekreftelsen" gjorde alt helt jævelig. Jeg bestemte meg der og da for å aldri fortelle om det til noen.

En mulig graviditet gjorde meg urolig. Vi dro til det lokale apoteket, og klarte til slutt å få en kvinnelig ansatt til å forstå at vi ønsket å kjøpe en angrepille. I dette landet kunne man ikke kjøpe angrepille uten resept. Jeg måtte bare krysse fingrene og håpe på det beste. Jeg var 18 år og hadde kun hatt sex med en annen mann før så jeg brukte ikke noe prevensjon.

Hjemme i Norge kunne jeg betrygge meg med at jeg ikke var blitt gravid. Neste bekymring var kjønnsykdommer. Jeg oppsøkte Olafia klinikken i Oslo hvor jeg ble testet for det meste, men fikk til min fortvilelse beskjed om at HIV kunne jeg ikke bli testet for før etter 3 måneder. Dessuten kunne ikke hvem som helst teste seg for HIV, man måtte oppgi en grunn. Jeg gikk rundt grøten, men sa til slutt at jeg hadde blitt utsatt for en voldtekt. Hun endret seg totalt og syns plutselig kjempesynd på meg. Det føltes overraskende nok kanskje ikke noe særlig godt med all denne sympatien sykepleieren prøvde å vise. Hun ga meg en brosjyre for Dixi før jeg dro.

Etter hva som kjentes ut som en evighet fikk jeg jo testet meg og alt var negativt. Det var en utrolig god følelse! Jeg slapp "billig" unna det hele. Venninnen min som var der har aldri spurt meg om hvordan det går med tanke på hva som skjedde. Jeg har heller aldri tatt det opp. Vi er pr i dag like gode venner, og det plager meg litt selv om jeg samtidig ikke klarer å ta det opp med henne.

Jeg har fortalt det til to ekser som jeg var sammen med på tidspunktet og til en kompis siden. Det har gitt meg blandede følelser.. Jeg har en frykt for å bli ansett som ett offer: "stakkars deg" samtidig som jeg er redd for at noen skal tro jeg sier det for å få oppmerksomhet. Jeg vil ikke bli sett på som "voldtektsofferet" samtidig som det går ett støkk i meg og jeg kjenner hjertet banker hver gang dette er et samtaleemne.

Jeg tror ikke jeg har issues som følge av dette, men jeg har jo issues. Er det grunnen? Jeg tror det verste er skyldfølelsen. Jeg kunne jo gjort mer for å unngå det, jeg skulle ikke drukket, skulle ikke hatt nach.. Jeg tror det er enkelt for andre som ikke har opplevd det å si at det jo ikke er offerets skyld, men voldtektsofferet samtidig som man som offer sitter igjen å tenker på alle tingene som man kunne gjort for å unngå det. Det er nok også mye lettere å dømme seg selv, enn å dømme andre.

Anonymous poster hash: d8acb...d9e

Du skal IKKE ha dårlig samvittighet for at du ikke skrek eller prøvde å komme deg unna. Det er et veldig vanlig instinkt hos kvinner å fryse fast i slike situasjoner.

[AnonymBruker]

Jeg har blitt utsatt for voldtekt selv av en som var kjæresten min da jeg var 16, så vet hvordan dette med skyldfølelse er. Tiden leger alle sår er min erfaring. Jeg har det bedre og bedre for hvert år, men sliter fortsatt med sex.

Jeg fortalte det engang til en jeg var forelsket i, og han svarte med å hysje meg ned og si at jeg ikke måtte fortelle det til noen andre. Etter det har jeg selv vært veldig redd for å si det, og min samboer vet ikke stort om det.

Anonymous poster hash: 4bcc4...cde

[Gamerfrue]

det var ikke din skyld.

Venninna di burde ikke ha reagert som hun gjorde - vanskelig å vite for henne i øyeblikket, men jeg tror folk burde få med seg at hvis noen velger å fortelle at de har blitt voldtatt, tror de har det, eller føler at de har blitt det, så er den verste reaksjonen å si "Er du sikker på det?".

[AnonymBruker]

Jeg er positivt overrasket over hvor mange som har tatt seg tiden til å lese igjennom det jeg har skrevet, og at flere også har lagt igjen hyggelige kommentarer. Tusen takk!

TS

Anonymous poster hash: d8acb...d9e

[AnonymBruker]

Det var veldig bra skrevet og interessant. Takk for at du delte

Anonymous poster hash: c9c92...779

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe av det samme. og jeg skjønner akkurat hva du mener nå du tenker på at du kunne gjort mer. Jeg har også tenkt den tanken mange ganger. Jeg var ute og drakk med noen venner. Jeg har noen svarte hull, så det er ikke alt jeg husker. Det neste jeg husker er at jeg sitter på et toalett inne på en kebabsjappe og han har penisen sin i min munn. Jeg vrir hodet bort mange ganger og sier han skal slutte og at jeg vil gå. Jeg gjorde ikke så mye motstand enn å vri hodet mitt bort eller å skyve han unna. Da han var ferdig fortet jeg meg ut av lokalet.

Jeg har vært i rettssak og forsvareren hans var veldig på at "Hvis du ble voldtatt - hvorfor skrek du ikke? Hvorfor løp du ikke å hentet hjelp? Da du skulle ut så du en annen i lokalet, hvorfor spurte du ikke han om hjelp?". Svaret mitt er: Jeg vet ikke! Jeg var redd og jeg var i en ekstremt ubehagelig situasjon. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte, men jeg følte på en måte at jeg ikke hadde noe annet valg. Det er vanskelig å forklare. Men jeg vet jo at jeg kunne gjort mye mer enn det jeg gjorde. Jeg kunne slått til han for eksempel, men det gjorde jeg ikke. Men sånn er det. Gjort er gjort, og det får man ikke gjort noe med nå. Hadde det skjedd igjen hadde jeg sikkert oppført meg på samme måte uansett. Situasjonen er ikke koselig i det heletatt, og alle reagerer forskjellig i sånne situasjoner. Det er ikke alle som tørr å gjøre så mye motstand. Du har ingenting å skamme deg over, og du er ikke alene i å tenke sånne tanker. Jeg vet at det er veldig vanskelig å endre på tankene sine. Men du får prøve å tenke at dette var ikke din feil, den situasjonen du var i var skremmende, og da er det ikke alltid like lett å handle på den måten du ville gjort når du tenker på det i ettertid. Det for meg å tenke nå at "herregud, jeg skulle bare slått han mitt i og spurtet ut av lokalet!" Men når jeg var i situasjonen var ikke det en tanke i hodet mitt en gang. Du må ikke føle at det var din feil heller. Du sier han unnskyldte seg. Det betyr at han selv vet like godt som deg at han har gjort noe galt.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si! Men jeg håper du klarer å snu tankene dine. Dette er ikke din feil, og det er lett å tenke at du skulle gjort mer, men i en skremmende situasjon er det ikke like lett!

Anonymous poster hash: b2860...e23

[AnonymBruker]

Kanskje venninnen din hadde sex med han andre og ikke klarer å se for seg at ikke du ville det samme.

Syns du burde tenke over det forholdet.

Jeg må også si at du er kjempe flink som har gått til lege og undersøkt at du er frisk. For da slipper det å lage angst for deg.

Kanskje du kan si det til fastlegen din og dere kan ha faste samtaler? Eller at du blir henvist til noen du kan snakke med? For tror det hadde vært godt for deg <3

Anonymous poster hash: 3b7f8...4c5

[AnonymBruker]

Kanskje venninnen din hadde sex med han andre og ikke klarer å se for seg at ikke du ville det samme.

Syns du burde tenke over det forholdet.

Jeg må også si at du er kjempe flink som har gått til lege og undersøkt at du er frisk. For da slipper det å lage angst for deg.

Kanskje du kan si det til fastlegen din og dere kan ha faste samtaler? Eller at du blir henvist til noen du kan snakke med? For tror det hadde vært godt for deg <3

Anonymous poster hash: 3b7f8...4c5

[AnonymBruker]

Så flink du er som klarte å dele dette! Jeg vet selv hvor vanskelig det er, selvom jeg ikke på langt nær var i samme situasjon... Jeg har problemer med å se på det som skjedde med meg som en voldtekt, fordi det var kjæresten min, og jeg var 14 år, og jeg ga uttrykk for at jeg ville det. Han var psykisk syk og manipulerte meg til å tro at jeg ville det.

Jeg kjempet hardt for å fortrenge det, og det klarte jeg i noen år, å late som om det ikke skjedde... Jeg har også hatt utrolig problemer med å fortelle det til folk, og føler skyld og skam fordi jeg føler at det var gjensidig, men det var jo ikke det.

Jeg synes du burde skaffe en profesjonell å prate med, det har hjulpet meg veldig mye. I begynnelsen begynte jeg å gråte og fikk panikk når vi pratet om det, men nå kan jeg prate med det nærmest uten problemer, jeg blir bare tom inni meg, og det stikker i magen.

Vær sterk, du er sterk som forteller dette <3 klem

Anonymous poster hash: fcd9d...408

[Gjest Gjest_Erica]

Jeg har blitt utsatt for voldtekt selv av en som var kjæresten min da jeg var 16, så vet hvordan dette med skyldfølelse er. Tiden leger alle sår er min erfaring.

Ikke for å være vrang/ekkel mot deg, men min erfaring er at såret leges, men det leges aldri helt. Et overgrep, som barn eller ungdom/voksen, setter i de fleste tilfeller livsvarige spor. Vi er utrustet med ulikt forsvar gjennom oppveksten (støtte fra familie, venner, motgang ellers i livet osv.), og dette er med på hvor plaget man blir i etterkant. Et overgrep er ikke verre enn et annet. Et Overgrep er grusomt. Sex er noe man skal ville helt frivillig. Er det tvang i bildet, er det et overgrep.

Jeg tenker litt på denne venninnen din; hva med å ta det opp med henne en dag? Jeg tenker at hvis hun velger å ignorere det (og deg) er hun ingen god og støttende venninne, slik venninner bør være.

Dette må du kjenne på selv; vurder tanken om å få snakket ut om dette, enten til fastlegen eller annen terapeut, hvis du føler overgrepet ødelegger for deg i hverdagen.

Du har også dixi.no og smiso.no (tidligere SMI) hvor du kan bli kjent med andre i samme situasjon og gjøre ting sammen enten det bare er hobby eller terapeutiske ting. Du kan også ringe Kirkens SOS kirkens-sos.no hvor du også kan skrive meldinger (og få svar innen 24 timeer) eller chatte med noen på hverdagene... Siden sidetmedord.no er også et tilbud fra Mental Helse.

Lykke til!