Sier dere alt til psykologen?

[AnonymBruker]

Alt som plager dere? Eller bare det som er relevant ift hva fastlegen oppga som årsak i søknaden?

Anonymous poster hash: 5a177...c1c

[Kragebein]

Jeg forteller om alt som jeg håper hun kan hjelpe med eller som kan være relevant i behandlingen. Hun spør ofte om det er noe som plager meg (annet enn hva vi alt har snakket om), og jeg synes det er naturlig å være åpen med henne.

[pipegakk]

Jeg forteller det samme som Kragebein over meg sier. Jeg har gått til samme psykiater i fem år nå, så det faller oss naturlig å snakke om andre ting enn bare det jeg ble innsøkt for.

[AnonymBruker]

Hadde jeg gått til psykolog hadde jeg mest sannsynlig snakket om alt. Det er forøvrig greit at jeg ikke går til en. Synes allerede synd på min oppdiktede psykolog.

Anonymous poster hash: 5044e...06b

[AnonymBruker]

Ok. Men det er så mye! Så mye å snakke om.

Anonymous poster hash: 5a177...c1c

[Gjest Fotballen]

Nei sier ikke alt. Det er noe jeg ikke har snakket med noen om, og jeg klarer ikke. Det gjør meg gal, men må bare leve med det.

[AnonymBruker]

Jeg har en fantastisk, empatisk, dyktig psykolog som jeg snakker om DET MESTE om. Til og med indre, mørke tanker og fantasier som jeg ikke har fortalt en levende sjel. Har vært heldig, forskjellen på de ulike psykologene kan være store!

Anonymous poster hash: 87ec9...e1f

[AnonymBruker]

Jeg var hos psykolog for et år siden, samtidig ble jeg satt på antidepressiva. Medisinene fjernet det verste av angsten og jeg klarte meg greit i hverdagen, fest og shopping klarte jeg ikke, men jeg klarte det jeg måtte. Så jeg sluttet hos psykolog. Etter å ha blitt sendt på forskjellige ting av NAV for å komme meg ut i arbeid så har jeg innsett at jeg trenger mer hjelp fra psykolog, noe både NAV og fastlege også har innsett. Så nå venter jeg på svar om jeg kommer inn hos DPS igjen.

Første gangen så sa jeg minimalt, svarte kun på spørsmålene om det som var problemet der og da, men aldri om fortiden og ting jeg sliter med pga det. Burde jeg prøve å være mer åpen denne gangen? Føles så innmari teit å ta opp ting som skjedde for 10 år siden, selv om at det har ført til store plager i dag, og hemmer meg mye i livet, det føles så innmari feil og teit for det. Jeg sliter med mye, mer enn det jeg har fortalt til fastlegen, men det føles så.. privat. Selv om at jeg vet at jeg burde få hjelp for det, så er det veldig vanskelig å åpne meg for psykologen. Tenker bare "han er betalt for å bry seg, så han bryr seg egentlig ikke" å da lukker jeg meg å klarer ikke å åpne meg!

Anonymous poster hash: f4625...057

[AnonymBruker]

Jeg var hos psykolog for et år siden, samtidig ble jeg satt på antidepressiva. Medisinene fjernet det verste av angsten og jeg klarte meg greit i hverdagen, fest og shopping klarte jeg ikke, men jeg klarte det jeg måtte. Så jeg sluttet hos psykolog. Etter å ha blitt sendt på forskjellige ting av NAV for å komme meg ut i arbeid så har jeg innsett at jeg trenger mer hjelp fra psykolog, noe både NAV og fastlege også har innsett. Så nå venter jeg på svar om jeg kommer inn hos DPS igjen. Første gangen så sa jeg minimalt, svarte kun på spørsmålene om det som var problemet der og da, men aldri om fortiden og ting jeg sliter med pga det. Burde jeg prøve å være mer åpen denne gangen? Føles så innmari teit å ta opp ting som skjedde for 10 år siden, selv om at det har ført til store plager i dag, og hemmer meg mye i livet, det føles så innmari feil og teit for det. Jeg sliter med mye, mer enn det jeg har fortalt til fastlegen, men det føles så.. privat. Selv om at jeg vet at jeg burde få hjelp for det, så er det veldig vanskelig å åpne meg for psykologen. Tenker bare "han er betalt for å bry seg, så han bryr seg egentlig ikke" å da lukker jeg meg å klarer ikke å åpne meg! Anonymous poster hash: f4625...057

Min psykolog spør: "kan du komme på noe annet i livet som har gitt deg denne følelsen?". Han sikter da til en bestemt følelse vi har snakket om, en følelse som plager meg. Så jeg tror de fleste mener at det er bra at du tar opp "gamle ting".

Jeg er der pga ptsd, så alt jeg tar opp er stort sett "gammelt" (2-10 år)

Anonymous poster hash: 5a177...c1c

[AnonymBruker]

Nei sier ikke alt. Det er noe jeg ikke har snakket med noen om, og jeg klarer ikke. Det gjør meg gal, men må bare leve med det.

Jeg er litt der. Føler han til slutt tenker at jeg er sprø, at det ikke er håp.

I min verden har jeg ocd, er bipolar, har ptsd, lav sosial intelligens, masse fobier. Et vrak.

I psykologens verden har jeg ptsd og kanskje én annen diagnose. Det virker mer ryddig. Men blir man frisk av det?

Anonymous poster hash: 5a177...c1c

[Brimi]

Nei, sier ikke alt. Jeg lyver heller ikke, men det er noen ting som jeg ikke vil eller klarer å snakke om. Både ubevisst og bevisst.