Hvordan hjelpe..

[AnonymBruker]

Kjæresten til pappa er deprimert. Dette førte til at de for et år siden gikk fra hverandre,og da hadde de ikke vært sammen mer enn noen måneder. Plutselig endret hun seg,og gikk rundt som en zombie med selvmordstanker. Han var rett og slett ikke fulstendig klar over hva som traff ham, og taklet det dårlig. Hun flyttet ut.

Noen uker senere fikk jeg en telefon fra ham der han satt alene i campingvognen sin å skrek. Vi har et ganske nært forhold og kan snakke om mye rart,men dette slo meg i bakken. Da hadde han gått rundt å hatt det helt forferdelig over lang tid,uten å si noen ting. Han savnet henne,og ville bare ha henne tilbake,men han var redd for at jeg og søsknene mine ikke kom til å godta det..jeg og broren min er i 20-årene og er flyttet ut,mens søsteren vår var 15 på daværende tidspunkt.

Jeg ga ham min velsignelse til å få henne hjem igjen,og snakket med dem begge. Jeg gjorde det klart for henne at jeg godtok både henne og sykdommen hennes,men at jeg forventet at hun måtte bidra i arbeidet om å gjøre hverdagen hennes bedre,ettersom hun ikke gikk til verken behandling eller på medisiner.

De har hatt det kjempefint fram til nå. De skjønte at de måtte kommunisere,og dette tror jeg hjalp dem mye på vei. Men,nå har hun havnet i en depresjon..Pappa er frustrert,bekymret og ikke minst sliten. Jeg tror hun har vært deprimert en stund,men at han har latt vær å sagt noe for å skåne både oss rundt, og først og fremst henne. Jeg skjønner det godt,men jeg skulle ønske at DE forsto at hun trenger hjelp...! Enten det er kognitiv samtaleterapi,medisiner, innleggelse osv, så MÅ hun gjøre noe selv. Hun har gode perioder også,å da syns jeg det er rart at hun ikke gjør "forebyggende" arbeid. Hun vet jo at depresjonen kan slå til når hun minst aner det.. Men det kommer bare unskyldninger fra henne. Ingenting hjelper, ingen medisin,ingen terapauter,ingen psykologer... Jeg får en følelse av at hun ikke prøver en gang.

Nå er jeg kanskje ikke i nærheten av å peiling på noe som helst om dette,og håper jeg ikke støter noen. Jeg ser bare for meg at depresjon kan være like mye fysisk som psykisk. At det i hjernen er koblinger som ikke klarer å samarbeide like bra som i en frisk hjerne. Pga det vil jeg jo at hun skal skaffe hjelp,for det finnes jo mange behandlinger..!

Så jeg lurer på om noen har råd å komme med? Jeg vil så gjerne hjelpe,men føler at jeg tråkker dem på tærne ved å blande meg...jeg vil bare at pappa skal ha det bra,for det tærer på et 27-års gammelt hjerte at pappa sitter å er redd for å finne kjæresten sin død i senga en dag..

Anonymous poster hash: 03f22...ee6

[Lumi]

Du får ikke gjort så mye mer enn du allerede har gjort. Vise at du støtter henne og vil hennes beste. Hun må selv kjenne på at hun er klar for og vil ha hjelp og først da kan hun komme seg videre. Om hun er så syk at hun er til stor fare for seg selv kan man i visse, spesielle tilfeller få pasienter tvangsinnlagt.

Prøv å skriv et brev til henne sammen med faren din; fortell henne hvor glad dere er i henne, hvor mye hun betyr for dere, og at dere ønsker å se henne frisk, at dere kun ønsker det beste for henne osv..

Skriv at dere ønsker hun skal komme til behandling og gi henne noen forslag til hvor hun kan henvende seg osv.

Det kan ofte være greiere med et brev enn å sitte ansikt til ansikt å snakke, for den som er deprimert vil ofte føle seg overkjørt av en slik samtale. Med et brev får hun tid til å reagere, ta inn det som står og reflektere over det før dere snakker sammen.

Hun må gjøre jobben selv, men dere kan være støtten på veien som hjelper henne i gang og hjelper henne underveis..