Bryte kontakten med forelder?

[AnonymBruker]

Hei!
Hva skal til for at dere kunne brutt/vurdert å bryte kontakten med en forelder?

Jeg har et veldig dårlig forhold til moren min. Vi krangler stort sett hver dag når vi snakker sammen og vi går hverandre på nervene. Jeg er ikke den perfekte datteren hun ønsket seg og etter diverse hendelser er hun absolutt ikke en trygg person og en person som jeg føler at jeg kan stole på. I løpet av de siste årene har vi hatt flere store og langvarige krangler, og nå kjenner jeg at jeg er usikker på hvor mye mer av henne jeg orker.

Jeg vil gjerne ha et godt forhold til moren min og jeg har flere ganger prøvd å stenge det ute når ting som kunne brygget opp til krangel hender, jeg har flere ganger unnskyldt meg og lagt min egen moral og meninger i skuffen. Jeg orker ikke å holde på slik mer for det krenker selvrespekten min noe voldsomt, og nå føles det nesten som det har komt til det punktet hvor det er hennes respekt over meg eller min respekt over meg.

Anonymous poster hash: 9fb65...14d

Anonymous poster hash: 9fb65...14d

[Havbris]

Bor du hos moren din? Greit å vite for å få litt mere kjøtt på benet.

[AnonymBruker]

Bor du hos moren din? Greit å vite for å få litt mere kjøtt på benet.

TS her, nei det gjør jeg ikke. Det hadde vel vært litt vanskelig å bryte kontakten med henne da :-P

Anonymous poster hash: 9fb65...14d

[AnonymBruker]

Jeg har brutt kontakten med foreldrene mine over perioder, men har alltid "kommet tilbake".

Har heller ikke noe godt forhold til noen av foreldrene mine, å bo med moren min over lengre perioder(1mnd+) har alltid ført til krangler og upassende oppførsel(riktignok fra begge to). Hun har også en kronisk sykdom som gjør at hun ikke kan bidra i livet mitt slik en mor "vanligvis" gjør, har kastet bort mye tid på å være sint på den situasjonen

Grunnen til at jeg ga opp å bryte kontakten er at jeg innså at jeg selv kunne forbedre situasjonen ganske mye, og jeg skjønte at det var ganske egoistisk ovenfor mine 10 år gamle søsken og moren min. De ble veldig forvirret av at jeg forsvant, og hun ble frustrert og veldig lei seg.

Forholdet har vært, er og blir turbulent, men for min del er det bedre med litt kontakt.

Men sånne situasjoner er veldig individuelle, moren min har ikke lenger kontakt med sin egen mor utover det helt essensielle. Det er en ganske mye mer ekstrem situasjon enn min, da, i og med at min mormor er en psykopat

Anonymous poster hash: 9f5af...468

[AnonymBruker]

TS her, nei det gjør jeg ikke. Det hadde vel vært litt vanskelig å bryte kontakten med henne da :-P

Anonymous poster hash: 9fb65...14d

Men du snakkar med mor di kvar dag?

I såfall er det kanskje sunt å ta ein pause for ei gitt tid. 1 månad, til å begynne med?

Anonymous poster hash: 342a2...8e0

[AnonymBruker]

Men du snakkar med mor di kvar dag?

I såfall er det kanskje sunt å ta ein pause for ei gitt tid. 1 månad, til å begynne med?

Anonymous poster hash: 342a2...8e0

TS her. Jeg snakker ikke med moren min hver dag, men stort sett hver dag vi snakker sammen krangler vi.

Anonymous poster hash: 9fb65...14d

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, så uten foreldrene mine står jeg plutselig uten noen som helst. Fikk et barn for noen år siden, som jeg virkelig har forsøkt mitt ytterste for at foreldrene mine skal få være delaktige besteforeldre.

Dessverre er min mor som et eget lite barn. Narssisist av dimensjoner, og jeg mener hun er psykisk syk. Hun har vært upålitelig hele oppveksten min, med ukentlige krangler og nedsettende ord. Det var daglige krangler med både meg og min far da jeg bodde hos de, jeg flyttet så fort jeg kunne, da var jeg 15 år.

Det er en stor belastning å ha kontakt med henne, selv nå når jeg har bodd 5-9 timer unna de i andre byer i 12 år. Jeg har til og med bodd 3 år i utlandet, så langt sør i europa som man kommer, fortsatt drama og et reint helvete.

Den forrige krangelen vår var i februar, jeg har ikke snakket med henne siden, men ifølge tantene mine er hun på telefonen til de støtt og stadig med alle mulige slags historier om meg og hvor udugelig jeg er og en dårlig person. Da jeg var 10 år ca forsvant hun en sommer, sa ikke hvor hun skulle verken til meg eller min far. Hun har vært sykemeldt utallige ganger fordi hun ikke klarer seg sosialt på jobb, hun havner i klinsjer med kollegaer og blir oppfattet som nedsettende og vanskelig. Hun er høgt utdannet og hatt en lederstillinger for internasjonale konsern de årene hun var yrkesaktiv. Nå er hun ufør etter kreft.

Jeg har nådd et punkt der jeg ikke orker mer. Noe av det som er avgjørende er at hun blir mer og mer rasistisk, og at min far blir mer og mer påvirket av henne. Han er ikke lenger sterk og står støtt som en egen person, han forsvarer nå henne og velger å stå ved hennes side i alt.

Anonymous poster hash: 2482a...7fd

[weetos]

Jeg har. Har gjort livet mitt mye enklere på noen områder (slippe å forholde seg til deres baksnakking, intriger og totale mangel på selvinnsikt). Andre ganger er det vanskelig, får dårlig samvittighet for barnet mitt, samt at det gjør kontakt med øvrig familie og slekt vanskelig.

Vet avgjørelsen jeg har tatt er rett, men noen dager er den vanskeligere å leve med enn andre dager.

[Zenobia]

Anbefalt lesning: Boken 'Ut av dine foreldres grep' (Originaltittel: 'Toxic parents'). Denne tar opp ulike dysfunksjonelle familiemønstre, og muligheter for å avklare om man skal gi slipp eller om en form for aksept/imøtekommelse fra forelder/foreldre er oppnåelig.

Kanskje er det riktig å bryte. Kanskje finnes det strategier som kan forsvare fortsatt kontakt. Boken over kan gi mye vettugt tankegods!

Er hun manipulerende? Grete Nordhelles bok: Manipulasjon: Forståelse og håndtering.

[AnonymBruker]

For min del så var det enkelt. Hun mobbet meg da jeg var liten, stod aldri på min side i tillegg til at hun forsømte meg så til de grader gjennom oppveksten. Jeg kuttet ut kontakten med henne, og jeg tror det var da det gikk et lys opp for henne. For hun ringte støtt, la igjen beklagelsesmeldinger, og gråt i telefonen når vi først snakket. Moren min er en sånn person som jeg håper har forandret seg fordi hun også har gode sider, men om hun viser den minste tendens til å prøve å være jævlig igjen så vil jeg ikke nøle med å kutte henne ut igjen. Er tydeligvis det eneste som funker for å få henne til å forstå dessverre..

Anonymous poster hash: 640ca...202

[AnonymBruker]

Min mor er veldig kontrollerende og god til å manipulere. Hun mente stadig at hun hadde rett til å vite og bestemme ting som hun absolutt ikke hadde noe med. Ville bl.a. at min lege skulle konferere med henne før han besluttet hva slags behandling jeg skulle ha, selv etter at jeg var voksen og hadde flyttet for meg selv (Sånn bare for å illustrere nivået på ønsket kontroll).

Jeg måtte på et tidspunkt bestemme meg for om jeg ville leve mitt eget eller hennes liv, og jeg valgte mitt eget. Kuttet kontakten over mange år, og det var veldig befriende. Bakdelen var at jeg også mistet all kontakt med min far, da de bor sammen, og at kontakten med min søster ble mye mer sporadisk. Søsteren min ønsket fortsatt kontakt med mor, og følte seg mellom barken og veden, når hun også hadde kontakt med meg. For noen år siden tok jeg opp kontakten igjen,egentlig mest for min søsters skyld. Nå går det mye bedre, fordi min mor har skjønt at jeg ikke aksepterer hva som helst. Hun har sluttet å prøve å kontrollere meg. Vi har ikke noe nært forhold, men vi treffes fra tid til annen, og kan ha det hyggelig sammen.

Anonymous poster hash: 4fefb...5e8

[Silfen]

Det er helt klart en befrielse å bryte med mennesker som ikke er bra for deg. Også egne foreldre.