Ser ikke lyset i tunnelen

[Thradredi]

Dette blir vel kanskje et litt for langt innlegg til at folk leser alt, så jeg skal prøve å holde det så kort som mulig.

Jeg er en jente på 22 år og jeg har hatt angstlidelse i ca 7-8 år nå. Jeg husker ikke når dette startet, men det må ha vært mellom hasjrøyking og brystoperasjonen min en gang. Jeg fikk aldri hjelp med dette, selvom jeg var hos legen konstant og forklarte at jeg var dårlig, redd og stresset. For litt mer en et år siden møtte jeg verdens herligste fyr og jeg flyttet til han i Oslo der jeg endelig begynte å få den hjelpen jeg trengte. På et tidspunkt ble jeg bedre, men det tok ikke lang tid før det ble mye verre. Vi har vært sammen i ca et og et halvt år. Den Tirsdagen som var (28.April) så bestemte han seg for å gjøre det slutt med meg fordi han ikke greide mer og hadde mistet følelser for meg. (Ikke at jeg klandrer han, fordi jeg er ikke i stand til å gjøre noe) Dette kom helt ut av det blå og jeg så dette ikke komme, så klart dette er helt jævlig for meg som allerede sliter nok fra før av, men jeg måtte flytte hjem til Foreldrene mine igjen. Før jeg kom hjem til foreldrene mine ble jeg lagt inn på akuttmottaket fordi jeg ikke stolte på meg selv. Det føltes ut som livet mitt var over og jeg ville faktisk ikke leve mer (Utrolig nok så hadde jeg ikke noe angstplager de dagene jeg følte jeg ville dø)

Uansett, Jeg sliter med det å være alene. Uansett. Jeg takler noen få timer (2-3timer) før angsten tar over helt og jeg ikke tør å røre på meg eller gjøre noe.

• Jeg greier ikke dusje.

• Jeg går ikke på do.

• Jeg tør ikke lage mat / spise

• Jeg finner ikke en bra sitte/ligge stilling uten at jeg får angst

• Tør ikke gå ut

• Jeg måtte alltid ha kontakt med eksen min

Alt dette er så klart når jeg er alene, men la oss si jeg er med noen så har jeg fortsatt problemer med å

• Gå på do

• Dusje

• Spise / lage mat

• Sliter med å gå ut (men jeg får det bedre til når jeg ikke er alene)

• Jeg tør ikke sove uten at jeg er fullt påkledd

• Problemer med å sove generelt, trenger å ha på lys, tv eller noen form for lyd.

Så okei, det var det.. Grunnen til at jeg er livredd for å være alene er vell mest det at jeg er redd for at det skal skje noe med meg og så er det ingen der til å hjelpe meg eller redde meg (hjerteinfarkt osv) Jeg har vært inn og ut hos legen flere ganger, tatt mange EKGer og alt mulig, men de sier at alt ser bra ut.

Jeg vet også at angst har mange fysiske symptomer, men jeg blir aldri redd eller får panikkanfall før etter smerten, ubehag osv har kommet.

Jeg har hjertebank eller ekstra slag, ofte. MEN jeg er usikker på om det er faktisk det det er. Altså det føles ut som hjerte stopper opp og så slår ekstra hardt en gang. Dette er jo kjempe ubehagelig når det skjer fordi i det sekundet hjerte da ikke slår så blir jeg jo kjempe dårlig. Jeg har aldri tatt EKG mens jeg har hatt dette. som betyr at jeg bare har tatt EKG når jeg føler selv jeg har normal puls. Har det noe å si på resultatet for EKGen?

Jeg sliter også veldig med at jeg har utrolig vondt i venstrebryst (som noen ganger kommer / blir verre når jeg er i aktivitet) og venstrehånd som virker nummen eller vond.

Så, mens jeg bodde i Oslo så var jeg innom DPS i ca et halvt år. Det hjalp en liten stund og så virket det som om jeg ble immun mot behandlingen. Så dem “kastet” meg ut og sa at når jeg blir bedre så kan jeg komme tilbake. etter det skjedde ble jeg jo så klart bare gradvis verre (dette var før eksen min slo opp)

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre mer, jeg føler jeg har prøvd alt og akkurat nå sitter jeg igjen med ingen venner, ingen samboer (som jeg fortsatt elsker over hele mitt hjerte) ingen eiendeler, siden jeg bodde hos eksen min eier jeg ingenting mer. ingen jobb (ikke at jeg greier å jobbe) ingen inntekt og et studielån siden jeg prøvde meg på skolen i fjord som jeg ikke greide å fullføre pga angsten.

Noen som har noen gode råd til hva jeg kan gjøre for å snu livet mitt rundt?

[AnonymBruker]

Jeg har også slitt med angst og en ting som har hjulpet meg er pusting. Rett og slett ligge nede og puste pusten ned i magen dypt inn og ut, gjerne 100 ganger etter hverandre. 2 andre ting som har hjulpet meg er yoga og meditasjon, mange sier også at eksponeringsterapi er bra for angst, for mestringsfølelsen. Du opplever at du overlever det du er redd for og at du mestrer situasjonen. Jeg tenker at du er ung og har livet foran deg; du må bare ha litt ståpåvilje og kunnskap om hvordan du skal gripe an dette. Kom deg i behandling og søk NAV så du har noe slags inntekt mens du jobber med å komme deg på beina igjen. Fokuser positivt og skriv ned hva du er takknemlig for og hva du har lyst til å gjøre med livet ditt; alle interesser og drømmer og planer og vær takknemlig hver dag for hva du faktisk får til og alle gode stunder du har. Det kan virke rart at en så elementær ting som pusten har så mye å si, men tro meg det er viktig! Det finnes bøker om dette. Også må jeg nevne trening, om du kan så løp. Det er fantastisk mot angst, snakker av erfaring. Kjærlighetssorg og slikt er en del av livet, ingen kommer unna det, men tenk på det positive; du er ung du har et hav av tid til å treffe en ny. Virker som du har kjørt deg litt fast nå, men fokuser positivt. Du får støtte og trygghet ved å bo hjemme og det finnes hjelp å få! Lover!

Anonymous poster hash: ec6f4...3a5

[Thradredi]

Du får støtte og trygghet ved å bo hjemme og det finnes hjelp å få! Lover!

Uheldigvis har jeg ikke en så søttende familie som jeg ønsker.

Jeg har en mor om mobber meg og har ikke empati og ber meg bare suck it up

En bror som mobber meg og en far som egentlig bare støtter meg så lenge mor ikke er tilstedet :|

Jeg har en time hos DPS her jeg bor nå om en ukes tid, men for å være ærlig så er jeg litt usikker på hvordan resultatet blir fordi jeg har så dårlig erfaring med DPS fra før av.

[AnonymBruker]

Det kan godt være at behandlere på dps er flinkere der du har kommet nå, det varierer jo! Kan du snakke alvorlig med familien din? Sette dere ned og ha the talk? Så de kanskje kan forstå deg bedre?

Anonymous poster hash: ec6f4...3a5

[Thradredi]

Det kan hende det er sant ang DPS.

Når det gjelder familien min så har jeg allerede gitt opp håp på dem. Føler ikke jeg kan prate med dem.