Vie all sin fritid til barna

[Teriyaki]

Jeg mener det er sunt å prioritere seg selv og parforholdet innimellom, selv om familielivet så klart står høyest.

Vi er glade i å gjøre ting bare for oss selv av og til. Kanskje sånn en gang i måneden. Ikke akkurat nå når vi har baby på syv uker, men vi hadde regelmessig storebroren hos besteforeldre og dro selv på date før lillebror ble født. Deilig for alle sammen. Eldste elsker å være der, og jeg har mange ganger fått beskjed om å dra med en gang fordi han vil være alene sammen med dem.

Absolutt ikke dårlig samvittighet for det med andre ord. Vi får masse familietid likevel. Sånn som jeg ser det så er det å prioritere å bare være kjærester jevnlig en god investering i framtiden.

[AnonymBruker]

Det kommer vledig an på hvor robust forhold man har, mener jeg. Vi trives også godt med å prioritere familien. Synes vi har veldig mye tid til andre ting uansett, barna legger seg jo tidlig.

Anonymous poster hash: affd6...2ca

[Teriyaki]

Det kommer vledig an på hvor robust forhold man har, mener jeg. Vi trives også godt med å prioritere familien. Synes vi har veldig mye tid til andre ting uansett, barna legger seg jo tidlig.

Anonymous poster hash: affd6...2ca

Nei der er jeg uenig. Det er selvsagt ikke sånn at de som føler det er viktig å prioritere også parforholdet har et mindre robust forhold enn de som vier all sin fritid til familielivet.

[AnonymBruker]

Nei der er jeg uenig. Det er selvsagt ikke sånn at de som føler det er viktig å prioritere også parforholdet har et mindre robust forhold enn de som vier all sin fritid til familielivet.

Skjønner godt hva du mener, men lurer på om AB sikter til at noen forhold tåler mer å gå på sparebluss enn andre, kanskje? Sånn føler jeg det litt. Vi har ikke vært på date siden 2010 og har aldri barnevakt, men det går helt fint likevel. Andre ville kanskje følt seg kvalt og at forholdet ikke eksisterte? Jeg synes mange har et stort fokus på å "pleie parforholdet", og uten at det er noe galt i det er det kanskje slik at det er forskjellig hvor nødvendig det føles.

I forhold til TS sitt spørsmål skjønner jeg ikke helt problemet. Er dere fornøyd, så er vel alt bra?

Anonymous poster hash: 8df26...7e4

[Million]

Man bør vel egentlig passe litt på å dyrke vennskap med venninner innimellom også, ellers står man i fare for at en vakker dag er de borte og vennskapene er dødd ut. Når man da kommer på det og vil ta opp kontakten igjen, har de funnet seg andre venner og er opptatt med annet, kanskje, eller man finner rett og slett ikke tonen lenger og er blitt som fremmede. Selvsagt er det (heldigvis) enkelte venner av det riktig gode, nære slaget man aldri mister, uansett hvor lang tid som går. Men det er verdt å merke seg at det kommer en dag da du vil ha behov for venninner igjen, så pass godt på de du har, så du ikke mister dem

Selv har jeg bare et barn da, men når han var liten, så var det stort sett han jeg brukte fritiden min på, ja. Men når han kom i 4-5 års alderen, begynte jeg å "rive meg litt løs" fra barneboblen, og begynte å prioritere venninner og hobbyer litt mer igjen.

Jeg var så heldig og hadde (og har) bestevenninnen min rett nedi gata da guttungen var baby også, så det var ikke noe problem å ta en spontan tur en kveld ned til henne, mens småen var hjemme og sov og pappa passet på. Så akkurat med henne beholdt jeg kontakten greit, selv om det ikke ble så mange timer hver gang i de årene barnet mitt var lite. Hun hadde barn selv, så vi hadde begge vårt å henge fingrene i.

Jeg ser du nevner at den yngste din bare er et år gammel, bare babyen enda, så jeg skjønner godt at du føler deg litt ekstra familie- og hjemmekjær da, ja Når barna er riktig små er det jo nesten fysisk vondt å forlate dem bare for noen få timer

[AnonymBruker]

Dere som sier dere vier ALL deres fritid til barna, ser dere aldri venninner? Er dere aldri med på juelbord på jobben eller andre ting? Går dere aldri dere en tur? Trener litt?

Anonymous poster hash: 021ed...8e3

[KatyP]

Jeg er alenemamma og har vært dette 100% hele tiden, så å pleie forholdet til mannen kan jeg ikke svare på. Men for meg har tid til meg selv vært uvurderlig. Jeg elsker barnet mitt, og å være med han i helger, hver dag i ferier etc er en gave. Likevel verdsetter jeg kveldene mine og de stundene jeg har med venninner, på trening etc veldig høyt. Min mening er at jeg er en bedre mor dersom jeg får leve ut alle sidene av meg selv og ikke bare mammarollen. Og nå som jeg er i et (veldig) ferskt forhold, er vår tid sammen utrolig verdifull. Jeg tror det er sunt for alle å kunne spille på alle roller en har i livet, og at det styrker rollen som mamma.