Vie all sin fritid til barna

[AnonymBruker]

Jeg (og mannen) er av typen som vier all min fritid til barna. Nå er de ikke så store ennå, 1 og 4 år. Så kan være det endrer seg om noen år. Jeg synes det er så forferdelig lite tid til barna etter jobb i uka, så når helga kommer er det barna og familien som står høyest prioritert. Jeg trives med det, veldig godt. Men stadig hører man at man må prioritere seg selv av og til og gjøre ting uten barna. Slik som det er nå føler jeg virkelig ikke behov for det. Joda, jeg burde absolutt besøkt venninner oftere. Men (heldigvis) er de opptatt med sitt se også. Og vi har felles forståelse for at nå er ting hektisk og avslapping hjemme frister mest når barna er i seng.

Når helgen kommer drar vi stortsett på hytta, så blir ikke da heller tid til noen andre.

Inni mellom føler jeg allikavel at jeg burde bruke tiden litt på meg selv, mest fordi det kun e jo kanskje vært deilig å prioritere seg selv litt? Så glemmer jeg hele planen om meg selv, for jeg vil bruke tid med familien.

Føler nesten at vi er blitt det eldgamle ekteparet som bare knør hjemme i vår egen lille verden.

Er det andre som har det slik? Burde vi blitt flinkere til å gjøre ting uten barna? Vil det komme en dag hvor vi angret på at det var barna som sto absolutt høyest når de var små? Eller skal vi forsette å sulle rundt i vår egen lykkeboble?

Anonymous poster hash: 1915a...bc7

[LilleBallerina]

Vi gjør som dere. Akkurat nå er familielivet i fokus. Vi har ikke behov for så mye alenetid utenom kveldene når ungene sover. Vi koser oss mye hjemme sammen eller så går den ene ut på trening, med venner etc. mens den andre er hjemme. Dette trives vi med. Så får andre gjøre som de vil

[AnonymBruker]

Jeg (og mannen) er av typen som vier all min fritid til barna. Nå er de ikke så store ennå, 1 og 4 år. Så kan være det endrer seg om noen år. Jeg synes det er så forferdelig lite tid til barna etter jobb i uka, så når helga kommer er det barna og familien som står høyest prioritert. Jeg trives med det, veldig godt. Men stadig hører man at man må prioritere seg selv av og til og gjøre ting uten barna. Slik som det er nå føler jeg virkelig ikke behov for det. Joda, jeg burde absolutt besøkt venninner oftere. Men (heldigvis) er de opptatt med sitt se også. Og vi har felles forståelse for at nå er ting hektisk og avslapping hjemme frister mest når barna er i seng.

Når helgen kommer drar vi stortsett på hytta, så blir ikke da heller tid til noen andre.

Inni mellom føler jeg allikavel at jeg burde bruke tiden litt på meg selv, mest fordi det kun e jo kanskje vært deilig å prioritere seg selv litt? Så glemmer jeg hele planen om meg selv, for jeg vil bruke tid med familien.

Føler nesten at vi er blitt det eldgamle ekteparet som bare knør hjemme i vår egen lille verden.

Er det andre som har det slik? Burde vi blitt flinkere til å gjøre ting uten barna? Vil det komme en dag hvor vi angret på at det var barna som sto absolutt høyest når de var små? Eller skal vi forsette å sulle rundt i vår egen lykkeboble?

Anonymous poster hash: 1915a...bc7

Jeg tror ikke dere vil angre på at dere har gjort det slik. Dere ønsker jo å være sammen med barna. Men det kan jo være godt for deg og mannen å kanskje ha dere en tur ut en kveld på grilling til noen venner i sommer feks, trenger jo ikke være ofte, men det er jo viktig å være litt kjærester også, ikke bare foreldre. En tur ut for å spise en sjelden gang kan jo være veldig godt Men synes ikke dere skal bekymre dere for at dere skal angre på dette.

Anonymous poster hash: 021ed...8e3

[Calleia]

Det er vel sånn mange i forhold med barn har det... Barna-barna-barna...

Helt til det er for sent...

Kanskje greit å være bevisst på det

[AnonymBruker]

Det er vel sånn mange i forhold med barn har det... Barna-barna-barna...

Helt til det er for sent...

Kanskje greit å være bevisst på det

Vi er veldig beviste på det, og snakker ofte om det. Hver gang konkluderer vi med at jo, vi har det veldig bra som par nå. Vi trives med det slik vi har det, og føler oss både verdsatt og respektert av den andre parten. Forelskelsen som var der for 9 år siden er selvfølgelig ikke helt den samme. Men i gjengjeld er den byttet ut med trygghet, tillit og velvære i hverandres selvskap.

Ts

Anonymous poster hash: 1915a...bc7

[Ultiva]

Vi har barn på 2 og 4 år og vi er mye sammen med vennepar som har jevnaldrende barn. Noen som vi har kjent i mange år som har fått barn omtrent samtidig og andre som vi har blitt kjent med via bhg eller nabolaget. Venner uten barn møter jeg innimellom på kafé når jeg har fri, mannen min føler allerede at han får mer enn nok sosialt via jobb og vennepar med barn. Disse møter vi gjerne på playdates i helgene (vi er som regel hjemme i helgene) eller til middag i uka.

[Tvist]

Så lenge dere trives med det og er bevisste på deres forhold er det vel greit. Så får dere uansett mer tid til andre ting om noen år.

[makkapakka]

jeg vier all fritid til mitt barn, jeg har mer enn nok tid til meg selv senere, plutselig har han flyttet da tenker jeg tid til seg selv blir mer enn nok

[Tante-Sofie]

jeg vier all fritid til mitt barn, jeg har mer enn nok tid til meg selv senere, plutselig har han flyttet da tenker jeg tid til seg selv blir mer enn nok

Sånn tenker jeg også. Når barna har flyttet hjemmefra kommer jeg til å være maks 50 år. Og i disse dager er man jo "ung og sprek" til man er godt over 75, så jeg tror at 25 år med tid til oss bør holde.

[AnonymBruker]

Vi er veldig beviste på det, og snakker ofte om det. Hver gang konkluderer vi med at jo, vi har det veldig bra som par nå. Vi trives med det slik vi har det, og føler oss både verdsatt og respektert av den andre parten. Forelskelsen som var der for 9 år siden er selvfølgelig ikke helt den samme. Men i gjengjeld er den byttet ut med trygghet, tillit og velvære i hverandres selvskap.

Ts

Anonymous poster hash: 1915a...bc7

Så hva lurer du på egentlig?

Anonymous poster hash: 021fa...012

[AnonymBruker]

Vi bruker også det meste av fritiden på barna. De er min "hobby" og etter jeg aksepterte det, og sluttet å ha dårlig samvittighet for å ikke legge inn kreativ alenetid til stadighet, så trives jeg bedre med meg selv også. Nå begynner de å bli så store at de gjerne reiser til venner en helg, og da er det plutselig bare oss. Kjekt det og. Å oppdra, følge opp og tilbringe tid med barna mine, er det mest givende jeg har gjort i mitt liv. Og vi hadde mye moro før vi ble foreldr. Men vi fikk dem ikke før vi var 27 og 33, kanskje det har noe å si?

Anonymous poster hash: d4da2...ba3

[AnonymBruker]

Vier det meste, men ikke all fritid til barna mine. Jeg er bevisst på at vi trenger ikke være sammen hele tiden og at barna mine også må få tid uten meg. Kanskje fordi jeg hadde en mor som viet all tid til meg, og søstrene mine, og det kvalte meg. Hun hang på hele tiden og etterhvert trodde hun kanskje hun var mer en venninne enn en mamma. Da vi flyttet ut hadde hun ingenting igjen, bortsett fra oss barna. Hun ringer konstant, er mer enn ofte på besøk og hun lever gjennom oss barna. Det har hun gjort siden vi ble født.

Det er en balanse mellom å være opptatt og interessert i barna, like å bruke tid sammen med dem og gjøre ting som en familie vs. at barna blir altoppslukende og all tid går til barna.

Jeg er mer enn "bare" mamma. Har egne interesser, venninner og går gjerne en tur i all stillhet kun for å lufte hodet. Barna leker med venner, er på besøk hos venner og har sine aktiviteter.

For oss fungerer det veldig fint.

(barna er 4 år og 6 år)

Anonymous poster hash: 4cd7b...273

[AnonymBruker]

Kanskje det er litt Sundt for barna ( i hvert fall h*n på 4 å være litt borte fra dere også? Bygge et forhold til besteforeldre for eksempel? Jeg tror det er veldig vanlig å prioritere som dere gjør, men fallgruven er vel at man vokser fra hverandre. Den dagen deres store felles prosjekt flytter hjemmefra, hva da? Hvem er dere da? Jeg tror det er Sundt å prioritere seg selv og kjærestetid, innimellom. Trenger ikke være hver mnd. Men en gang i blant...

Anonymous poster hash: 6d563...92d

[AnonymBruker]

Jeg synes dere er skikkelig flinke!

Anonymous poster hash: 45de2...a9e

[Mousj]

Det er vel sånn mange i forhold med barn har det... Barna-barna-barna...

Helt til det er for sent...

Kanskje greit å være bevisst på det

Hva tenker du skal være for sent? Samliv? Venner? Tror ikke det. Fasene er glidende og det er en tid for alt. Barna er små og trenger basalomsorg, så blir de større og skal kjøres hit og dit på aktiviteter, en blir kjent med dem som ungdommer med alt det innebærer, de flytter ut og finner identiteten sin i skole, reiser og jobb, så blir det gjerne noen barnebarn man kan låne. Historiene om dem som sitter lamslått igjen, på et eller annet tidspunkt, venneløs og fremmede for hverandre hører heldigvis mer til unntaket enn regelen:-)

[AnonymBruker]

Vi er familiemennesker og familien er hovedfokus for oss. Vi er også mye sammen med storfamilien. Jeg stortrives med det. Vi får begge dekket behovet for sosial kontakt med andre gjennom jobben og vi treffer begge venner i blant. Jeg kan ikke se for meg at vi skal angre på det noen gang, vi bygger sterke relasjoner til våre nærmeste og omgir oss med folk vi er glade i og som er lade i og liker å være sammen med oss og det er det viktigste for oss. Og så trives mannen min og jeg veldig godt sammen også og tar oss gjerne en liten avstikker sammen bare vi to. Kan ikke tenke meg noe bedre liv enn et godt familieliv, jeg.

Anonymous poster hash: 2d248...b75

[AnonymBruker]

Hva tenker du skal være for sent? Samliv? Venner? Tror ikke det. Fasene er glidende og det er en tid for alt. Barna er små og trenger basalomsorg, så blir de større og skal kjøres hit og dit på aktiviteter, en blir kjent med dem som ungdommer med alt det innebærer, de flytter ut og finner identiteten sin i skole, reiser og jobb, så blir det gjerne noen barnebarn man kan låne. Historiene om dem som sitter lamslått igjen, på et eller annet tidspunkt, venneløs og fremmede for hverandre hører heldigvis mer til unntaket enn regelen:-)

Gjør det? Hører til untakene, mener jeg. For jeg er selv i den alderen hvor venner har tenåringsbarn som ikke lengre er interessert i å henge med foreldrene hele tiden og der er det ganske mange som sliter. De tror at alle rundt sitter klar og venter på at disse dedikerte foreldrene skal få tid til annet enn barna sine, men oppdager at det ikke er sånn.

Anonymous poster hash: 35825...64d

[AnonymBruker]

Hva tenker du skal være for sent? Samliv? Venner? Tror ikke det. Fasene er glidende og det er en tid for alt. Barna er små og trenger basalomsorg, så blir de større og skal kjøres hit og dit på aktiviteter, en blir kjent med dem som ungdommer med alt det innebærer, de flytter ut og finner identiteten sin i skole, reiser og jobb, så blir det gjerne noen barnebarn man kan låne. Historiene om dem som sitter lamslått igjen, på et eller annet tidspunkt, venneløs og fremmede for hverandre hører heldigvis mer til unntaket enn regelen:-)

Nå vet ikke jeg hva den personen mente med 'for sent'. Men det er vel typisk sånne par som 'vokser fra hverandre'. Når barna blir eldre og de prøver å finne tilbake til parforholdet igjen så innser man at man ikke har noe til felles lenger... Det er 'for sent' etter å ha nedprioritert seg selv og forholdet så sterkt.

Misforstå meg rett det er selvfølgelig naturlig å bruke mesteparten av fritiden på barna, men ALL fritid HELE tiden?

Anonymous poster hash: 6d563...92d

[Mousj]

Nå vet ikke jeg hva den personen mente med 'for sent'. Men det er vel typisk sånne par som 'vokser fra hverandre'. Når barna blir eldre og de prøver å finne tilbake til parforholdet igjen så innser man at man ikke har noe til felles lenger... Det er 'for sent' etter å ha nedprioritert seg selv og forholdet så sterkt.

Misforstå meg rett det er selvfølgelig naturlig å bruke mesteparten av fritiden på barna, men ALL fritid HELE tiden?

Anonymous poster hash: 6d563...92d

Ja, det er vel de tilfellene som skriver inn til "de blå sidene" i ukeblader og sitter tomme tilbake. Klart man har andre roller som også er viktige enn å være forelder. Den gyldne middelvei er greia her og. Barna er superviktige, men man bør jo selvsagt ikke bli den moren som sitter gråtende og såret når barnet vil gjøre noe annet enn å være hjemme. Helg alene er fantastisk, men jeg vil ikke ha for mange av dem. Romantisk weekend i Paris? Jatakk! Men ikke to uker i syden. Jeg har mistet kontakten med noen barnløse venninner. Og jeg var passe irritert på venniner som dyrket jorden småkrapylene deres gikk på i alle de årene jeg studerte og andre fikk barn. Men jeg blir litt irritert på slike skadefro innlegg som det jeg siterer. TS forteller om en veldig normal og fin hverdag for familier, men jeg tror du må være der for å se det.

[Kanutte]

Vi bruker mye av fritiden vår på barna og barnas fritidsaktiviteter. Samtidig er det viktig for begge to at vi har noe eget også. Mannen har hele tiden hatt en fast kveld i uka med kamerater, jeg har ikke hatt noe fast men har venninnekvelder med jevne mellomrom. Jeg ser at vi burde være flinkere til å prioritere oss to litt også.

Med andre ord, alt med måte. Nå er barna våre i ferd med å bli store og kan være alene på kveldstid uten at det er et stort problem. Så nå prioriterer både mannen og jeg 2-3 kvelder i uka med trening i tillegg til andre aktiviteter. I helgene følger vi stort sett opp barnas fritidsaktiviteter, men det hender at alle tre har kamp samme tidspunkt - da sier det seg selv at en blir uten mor eller far på tribunen. Nå er heldigvis sesongen over.

Det som er viktig er at man selv kjenner på hva man ønsker. Noen har behov for aktiviteter utenfor familien, mens andre ikke har det. Jeg har sett på venninner som har ønsket å være hjemmeværende og tenkt at det hadde aldri jeg klart. Mens venninner av meg igjen ikke skjønner hvorfor jeg prioriterer som jeg gjør. Man må finne sin egen vei, men pass på parforholdet underveis.