Flere med "usosiale" barn her inne.

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har en sønn på 8 år som sliter med å finne seg til rette sosialt på skolen, d.v.s. ta initiativ til å leke med andre barn. Han går mye rundt for seg selv, men leker/snakker gjerne med andre barn om de tar initiativ.

Jeg har snakket med læreren, og heldigvis ser de problemet og prøver å hjelpe ham. Men det nytter ikke å snakke med sønnen min om dette, da er det som han stritter mer imot liksom.

Sønnen min er langtifra en sjenert gutt, han snakker stort sett litt med alle, men finner liksom ikke tonen med enkeltpersoner noe godt virker det som. Jeg synes dette er veldig rart, kan liksom ikke helt skjønne det. Han er ingen bråkmaker e.l.

Heldigvis har han en venn i gaten sin, men det er stort sett vennen som kommer til oss, og ikke omvendt. Denne vennen har andre venner også, og er liksom så redd han skal slutte å komme til oss på sikt hvis ikke sønnen min tar mer initiativ til å oppsøke han.

Tidligere snakket vi mye om dette hjemme, men de siste mnd har jeg klart å skyve dette litt ifra meg for det hjelper jo ikke å mase på han at han må få venner. Heldigvis ser det ikke ut til at han blir mobbet, men er redd det kan utvikle seg hvis han står alene hele tiden.

Er det noen som har opplevd lignende, har evnt tips?

Kan også presisere at han ikke er en fotballgutt i det hele tatt, ser det er mange som etablerer vennskap gjennom fotballen.

Anonymous poster hash: 69719...892

[Veggdyret]

Er du sikker på at han ønsker å være sosial?

Jeg var en usosial unge (og er det forsåvidt enda), gikk aldri bort til venninner og spurte om de ville leke, hadde veldig sjelden med venner hjem, husker også at jeg ofte - spesielt i alderen 10-12 år - lot som om jeg var syk så jeg slapp å være med ut om noen kom og spurte etter meg. Var normalt populær og alle gikk godt overens på skolen, men når skoledagen var over ville jeg helst være alene...

[AnonymBruker]

Er du sikker på at han ønsker å være sosial?

Dette. Jeg selv lekte fint med de vennenne fikk på skolen, men syntes det var rett ut en plage når enkelte ringt på døren hver bidige dag for å spørre om jeg ville være med å leke. Prøvde jeg å si nei fordi jeg heller ville sitte inne med en bok, gikk mamma opp i limingen og kalte meg unormal.

Anonymous poster hash: bd635...4a3

[AnonymBruker]

Jeg er ikke i samme situasjon, men har ei jente som bruker tid på å bli kjent med andre og som også liker å leke alene (selv om hun leker med mange andre også i bhg). På ettermiddagene er hun stortsett fornøyd med å være hjemme med oss foreldre og lillebroren. Hun er bare 5 år da, så sånn sett litt yngre enn din sønn, men jg har tenkt litt på problemstillingen, for jeg ser at en del andre barn på hennes alder, gjerne løper bort på besøk på ettermiddagene etc. Jeg har kommet fram til at det kanskje lett er mine behov og ønsker jeg egentlig tenker mest på. Jeg er sosial og trives med folk rundt meg, og når hun sittet inne, er det gjerne JEG som ønsker at hun skal ut i gata og leke. Det er MITT behov for at hun skal være sosial. Men når jeg går i meg selv, er jo det viktigste at hun er fornøyd og at hun ikke føler noe press for å være annerledes enn hun egentlig er. Vet ikke om du tok poenget mitt, men jeg tenker at vi foreldre ofte har ønsker for våre barn som ikke alltid stemmer overens med ønskene våre barn har, og det er av og til vanskelig å huske for meg iallefall.

Anonymous poster hash: b2ba0...17a

[Gjest Kaffelattn]

Hvorfor presse barna til å "få venner og komme seg ut"?

Det er ikke alle som liker så voldsomt mye sosialt: husk at barn er på skolen hver dag - de er på jobb!

Dersom barnet sier at det vil ha det slik, la barnet få lov til å være seg selv og prøve seg frem i sitt eget tempo.

Ikke putt barna på samlebånd for å bli lik de andre. Det er mer enn nok tristesse i norsk skole og husk at en del barn må "komme seg" og "lade batteriene" samtidig som de har behov for å orientere seg i hverdagsmaset.

La barna få fred og ro. Ikke press barn til å like fotball - det er veldig positivt jo flere det er som ikke liker fotball. Fotball er slitsomt. Finn noe annet: mat, musikk, trening, sjakk, stavekonkurranser, bordrennis, badminton, hva som helst men ikke fotball...stakkars barn i Norge som liksom må bli født med ski og fotball: man kan bli deprimert av mindre.

[Jade]

Kanskje liker han å ha litt overfladiske vennskap, fordi dype vennskap krever mer enn han ønsker å gi.

Kanskje han liker å være sosial, men i passe doser

Kanskje han ønsker å være mer sosial, men ikke helt vet hvordan han stifter nye vennskap, kommer inn i en gruppe, eller hvordan han holder vennskap ved like. At det derfor går greit når andre tar initiativet? Kanskje han trenger litt veiledning - sosial trening.

Kanskje han blir mobbet, og ikke vil fortelle det? Nå i disse digitale tider kan mobbing være vanskelig å oppdage.

Fotball er ikke for alle. Heldigvis er det masse andre aktiviteter han kan melde seg på. Kanskje han får seg en hobby han kan stifte nye vennskap igjennom?

Endret 29. april 2015 av Jade

[Wildstar]

Jeg var heller ikke sosial som barn, og presset fra foreldre om at jeg måtte være sosial fikk meg kun til å føle som om det feilet meg noe. Tok meg masse år å innse at det var bare sånn jeg var og det ikke var noe farlig.

[Jeane]

Jeg var heller ikke sosial som barn, og presset fra foreldre om at jeg måtte være sosial fikk meg kun til å føle som om det feilet meg noe. Tok meg masse år å innse at det var bare sånn jeg var og det ikke var noe farlig.

Har en nevø som opplever dette presset fra sine meget sosiale foreldre. Han trekker seg tilbake hver gang de kommer med små stikk om at han aldri er ute sammen med venner, og de klarer ikke å se at de sårer han og får han til å føle at han ikke er bra nok. Jeg har prøvd å snakke med dem, men til ingen nytte. Å leve med få eller ingen venner ville for dem vært et mareritt, og de ønsker selvfølgelig bare det beste for sønnen sin. Bare synd at de glemmer at vennskap og fritidsaktiviteter skal føre til trivsel og avkobling, ikke være enda en plikt.

[Gjest Kaffelattn]

Jeg var heller ikke sosial som barn, og presset fra foreldre om at jeg måtte være sosial fikk meg kun til å føle som om det feilet meg noe. Tok meg masse år å innse at det var bare sånn jeg var og det ikke var noe farlig.

Samme her...

[Wildstar]

Har en nevø som opplever dette presset fra sine meget sosiale foreldre. Han trekker seg tilbake hver gang de kommer med små stikk om at han aldri er ute sammen med venner, og de klarer ikke å se at de sårer han og får han til å føle at han ikke er bra nok. Jeg har prøvd å snakke med dem, men til ingen nytte. Å leve med få eller ingen venner ville for dem vært et mareritt, og de ønsker selvfølgelig bare det beste for sønnen sin. Bare synd at de glemmer at vennskap og fritidsaktiviteter skal føre til trivsel og avkobling, ikke være enda en plikt.

Oi, får helt vondt inni meg...stakkars gutt....

Foreldrene mine gjorde det heller ikke for å være slem, de ville jo det beste, men tror ikke de helt skjønte at jeg kunne være så forskjellig fra de.

[peppermyntete]

Jeg var heller ikke sosial som barn, men lekte gjerne når noen tok kontakt med meg. Som enebarn trivdes jeg veldig godt i mitt eget selskap og synes rett og slett det var slitsomt med alt bråket andre barn førte med seg noen ganger. Hadde ikke bekymret meg så veldig siden han jo leker med folk når han vil

[AnonymBruker]

Sønnen min var heller ikke sosial på den alderen. Han var skoleflink og mer moden enn de andre guttene i klassen. Tror det var derfor han ikke passet så godt inn. Da han begynte på ungdomsskolen fikk han bli med i en gruppe som fikk ta noen fag fra vgs. Der fikk han venner som han passet sammen med. De ble en gjeng med to jenter og tre gutter som var en del sammen på fritiden. Da han ble 16 år fikk han kjæreste, og nå foretrekker han å være sammen med henne eller vennene sine i helgene fremfor å være alene.

Anonymous poster hash: cb2db...6cb

[AnonymBruker]

Kanskje han er introvert.

Vær forsiktig. Barn kan raskt fornemme foreldrenes egne komplekser og deres manglende forståelse for det å være introvert,for i deres selvbilde er det å være ekstrovert synonymt med vellykkethet og det tar seg bra ut utad.

Man skal la gutten være seg selv og ikke fylle noen annens personlighet, og jeg minner her om skadene som kan oppstå om ikke foreldrene klarer å akseptere gutten som han er,pendle seg inn på hvem han er,da det skinner gjennom at de egentlig skulle ønske at han var en annen.

Da er det foreldrene som har problemer og ikke gutten.

Jeg sier ikke at det er slik hos dere jeg bare opplyser om muligheten for det og aksepten for at barn kan komme i mange ulike utgaver.

Han er nok veldig obs på at du observerer han men det er ikke det han trenger,han trenger å bli sett av mennesker som er slik som han for kun de kan forstå,om han faktisk er introvert da vel og merke.

Om han er introvert bør foreldrene slutte å fremelske det ekstroverte som malen på optimal lykke her i livet. Det som skjer utad er minst viktig for har man indre ro vil andre sense det og ting vil ordne seg utad.

Anonymous poster hash: d1893...dda