Ulik kjærlighet til foreldre

[AnonymBruker]

Litt inspirert av tråden om å elske et barn høyere enn de andre, så lurer jeg på om det er flere her inne som føler ulik kjærlighet for sine foreldre? Jeg husker at jeg som lita jente tenkte at jeg elsket begge like høyt og at det var dn selvfølge den gangen. Nå er jeg voksen, og det har skjedd en del ting. I tillegg har jeg nok tenkt en del tilbake og sett at min mor ikke egentlig har gjort bare bra ting. Dette har gjort at jg egentlig noen ganger lurer på om jeg er så glad i henne lenger. Min far derimot er jeg utrolig glad i, og tanken på å skulle miste ham en gang, er uutholdelig. Er det flere som føler det sånn?

Anonymous poster hash: 964af...bc3

[Gjest Honeyblossom]

Jeg har gått fra å være skikkelig pappajente til å nesten ikke bry meg om han i det hele tatt. Han har seg selv å takke og det vet han godt. Jeg er jo såklart glad i han, men ikke på langt nær på samme måte som før eller like mye som jeg er i mamma.

[AnonymBruker]

mamma bar alltid vært favoritten.

Anonymous poster hash: 554fb...dc1

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt. Mamma fant alltid på ting med meg alene, fordi jeg var den eneste jenta. Jeg husker at pappa tok meg med for å fiske og sånn, men jo eldre jeg ble jo mindre tid tilbragte han med meg og det var veldig sårende da han brukte mye tid på min bror.

Dette fører til at jeg vanligvis ringer til mamma når det er noe og vi to gjør ting i lag.

På den annen side, mamma er helt håpløs når det kommer til kommunikasjon. Hun avbryter meg alltid når andre er tilstede og hun er ikke lett å være åpen med. Pappa lytter alltid til meg og vi kan prate om ting... ikke alt, men han er bedre ¨å prate med enn mamma. Mamma virker ikke noe interessert i mitt liv i det hele tatt.

Altså... jeg liker dem forskjellig, men det er balanse på det fordi begge har negative sider som jevner det ut.

Anonymous poster hash: 9705b...dc2

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i begge, men forholdet til mor er nærere. Hun var den som var mest innstilt på alle våre behov, far var litt mer perifer og overlot mye av hus og barn til mor. Han hadde også mindre tålmodighet og forstod oss mindre. Jeg følte at han var mer glad i flere av mine søsken som er likere ham.

Anonymous poster hash: b5727...a77

[AnonymBruker]

Pga overgrep fra min far er jeg mer glad i min mor.

Anonymous poster hash: 7dd01...593

[Gjest Raindrops]

Jeg har ikke et spesielt nært forhold til noen av dem dessverre, men jeg liker dem godt på hver sin måte, og de fyller ulike behov hos meg. Som skillsmissebarn er jeg også i overkant opptatt av å ikke gjøre forskjell på dem på noen måte.

[Gjest The damned]

Jeg har ikke et nært forhold til noen av dem, og i barndommen var det endel vonde opplevelser så det har påvirket forholdet vårt.

Men min mor er den jeg føler meg nærmest, for hun er den som viser mest interesse for meg og vi er nok litt like på endel områder.

Min far er ganske lukket, og er det bare han og meg hjemme så er det en pinlig stillhet. Jeg har egentlig alltid følt at han ikke liker meg, og det var ekstra vondt da jeg var liten.

Så sånn sett føler jeg nok mer kjærlighet til min mor, men jeg synes egentlig at min far har seg selv å takke for akkurat det.

[AnonymBruker]

Litt forskjell er det, for det blir vondest å miste min mor, det kjenner jeg. Men jeg elsker faren min også.

Anonymous poster hash: f25e8...12b

[Puny]

Jeg er nok hakket mer glad i mamma enn pappa. Jeg og mamma er så like personlighetsmessig. Men det er ingen jeg kan krangle med sånn som henne heller da....

[Fliko]

Mine foreldre ble skilt når jeg var rundt 4 år, og jeg bodde hos mamma hele livet. Pappa jobbet i Nordsjøen og flyttet mye på seg i landet. Men jeg besøkte han jevnlig. Jeg kan huske at han var en favoritt da jeg var barn, fordi pappa ga meg alltid penger og jeg fikk alltid lov til ting hos han som jeg kke fikk hos mamma mamma var så streng og hadde for mange regler, og jeg måtte alltid gjøre meg fortjent til penger.

Men nå som jeg er voksen kan jeg se at jeg står absolutt nærmest til mamma. Den dagen hun går vekk vet jeg ikke hva jeg blir å gjøre.. akkurat nå føler jeg at hele min verden hadde rast sammen og hvordan i alle dager kunne jeg leve uten henne? Men så har man barn selv, og man vil leve for dem.... slik føler jeg det..

Jeg er like glad i pappa som i mamma, men hun betyr mye mer for meg.. Men verden raser ikke sammen på samme måte som om det hadde vært mamma... Kanskje det er fordi mamma er en av mine beste venner og kanskje det er fordi jeg alltid har vært nærmest henne, og sett pappa mindre i løpet av livet. Dessuten støtter mamma meg mye mer enn pappa, når det gjelder utdanning, jobb osv.. men han er en pengemaskin så penger er sinnsykt viktig for han. Og siden jeg ikke ser det på samme måte som han så har vi en del uenigheter. Men rådene hans er absolutt smarte råd

[Fliko]

På den annen side, mamma er helt håpløs når det kommer til kommunikasjon. Hun avbryter meg alltid når andre er tilstede

Anonymous poster hash: 9705b...dc2

Jeg signerer denne svært irriterende! Det tror jeg er en egenskap som jeg har arvet litt fra henne, men jeg lytter absolutt mye mer enn henne, samtidig som hun er svæært flink til å gi råd og sånt. Så åpenhet har jeg ikke problemer med henne om

[peppermyntete]

Jeg er like glad i begge to, men på forskjellige måter. Er mye mer på nett med min mor og vi snakker i ett sett sammen, mens far og jeg kan sitte stille sammen i timesvis og bare være i samme rom.

[AnonymBruker]

Jeg misliker begge like mye. De er begge selvsentrerte og har aldri vært gode foreldre

Anonymous poster hash: c03c3...88a

Anonymous poster hash: c03c3...88a

[AnonymBruker]

Pga overgrep fra min far er jeg mer glad i min mor.

Anonymous poster hash: 7dd01...593

Ille å høre at du har blitt utsatt for seksuelt overgrep fra din egen far!!

Var det ingen som oppdaget det - og du sa ikke i fra?!

Anonymous poster hash: 17830...2fe

[AnonymBruker]

Jeg har gått fra å være skikkelig pappajente til å nesten ikke bry meg om han i det hele tatt. Han har seg selv å takke og det vet han godt. Jeg er jo såklart glad i han, men ikke på langt nær på samme måte som før eller like mye som jeg er i mamma.

Dette!

Anonymous poster hash: 48f10...c7b

[frk91]

Jeg var en pappajente helt til jeg kom i puberteten, da likte jeg ikke noen av foreldrene mine noe særlig. Nå når jeg har vokst opp og flyttet for meg selv har jeg fått bedre og bedre kontakt med mamma. Hun er min aller nærmeste, og er den jeg ringer til om jeg har gjort det bra på skolen, om noe har hendt på jobb og ellers om jeg bare har lyst til å prate "skit". Vi kan snakke om alt, og for meg er hun verdens beste mor og bestevenn
Pappa derimot har jeg ikke noe forhold til, han er liksom bare en som bor sammen med mamma. Prøver å gjøre opp for det dårlige forholdet vi har med å nærmest kaste penger etter meg, men nå har det gått såpass mange år at det er for sent å få et godt forhold.

[AnonymBruker]

Jeg har fått et veldig anstrengt forhold til min far. Jeg er jo glad i ham, men sliter veldig med å klare å omgås ham.

Anonymous poster hash: 0cf9d...3ae

[Gjest Castielz]

Liker ingen av mine foreldre som personer, bare glad i dem fordi de er familie, uten det båndet hadde de vært folk jeg ikke hilste på om jeg traff dem på gaten osv.

[AnonymBruker]

Jeg er like glad i begge mine foreldre, men føler meg nok nærmere mamma. Hun er mer lik meg, så det er lettere å snakke om følelser med henne. Jeg ringer/besøker dem ca. like ofte, men vi snakker ikke alltid om de samme tingene.

Anonymous poster hash: 182ff...6ac