Angst og ting som hjelper

[AnonymBruker]

Jeg har lenge hatt noen ting som har plaget meg, men som jeg ikke helt har anerkjent. Er en introvert som trenger alenetid, men er nok heller ikke kjempeflink til å uttrykke meg og hva jeg tenker og går igjennom. Det er mest nå i voksen alder (er 24) da jeg er kommet ut i arbeidslivet at jeg ser dette. Nå som jeg skal kunne relatere meg til nye mennesker veldig ofte via jobb m.m. merker jeg hvor meg jeg sliter med å åpne meg, by på meg selv osv.

Jeg har alltid hatt et lass med bekymringer som sitter veldig i kroppen. Det skal lite til å vippe meg av pinnen, og så kan jeg plutselig ikke tenke på annet. Dette gjelder spesifikt familierelasjoner. Selv om jeg har flyttet hjemmefra for lenge siden vil moren min ha veldig jevnlig kontakt og oppdateringer. Enkelte ting deler jeg ikke med henne, rett og slett fordi hun er et verre bekymringsmenneske enn meg og jeg synes ofte hun har så mye hun skulle ha sagt hele tiden.

Ett eksempel - nå i helgen har jeg reist bort (utenlands) med en fyr jeg har truffet litt av og på. Jeg er hjemme igjen til jobb mandag morgen og skulle uansett ikke treffe mamma i helgen så jeg har ikke nevnt det for henne. Da vet jeg at det ville kommet masse ting hun skulle si på det, eller spm. hun skulle stille, og det sliter meg ut. Men nå ringer hun også og jeg har ikke lyst å prate med henne akkurat nå, hvilket blir mer problematisk senere. Jeg tenker også over om det er noe galt og hva det evt. er, men jeg vil heller ikke sjekke ved å evt, lytte til den negative tonen hennes - og så har jeg deretter en dårlig helg.

Uansett hva jeg foretar meg merker jeg disse spenningene i kroppen som kommer av stress fra relasjoner. Jeg skulle så gjerne bare kunne skyve alt vekk og tenke på noe annet. Jeg skulle også gjerne hatt familiemedlemmer som var litt mer avslappet og der det ikke var anspent stemning hele tiden.

Noen som har liknende problemer og har kommet over det?

Anonymous poster hash: fd59e...5b2

[AnonymBruker]

ingen?

Anonymous poster hash: fd59e...5b2

[AnonymBruker]

Dette var litt rotete innlegg, men jeg synes det høres ut som du sliter med stress, ikke angst.. Angst er et annet ord for en slags frykt, som gjerne fører til hjertebank for de fleste, hos meg fører det til magevondt og kvalme.

Det som hjelper for meg (med angst), er å bare stå i det, blir det for ille så må jeg være litt for megselv, men prøver å unngå dette for det gir meg en følelse av at jeg "taper"..

Uansett er det nok stress du sliter med. Ikke angst

Anonymous poster hash: 2978c...1b2

[AnonymBruker]

Enig dette høres ikke ut som typisk angst i det hele tatt, men heller stress eller belastende familierelasjon.


Innse at du er en voksen kvinne og at moren din ikke kan endre livet ditt, så du kan fortelle hun det du vil, og ta telefonen når det passer deg. Det går også an å si til mor at du syns hun ringer litt mye og at det er bedre om du heller ringer henne når du trenger og ønsker.
Jeg hadde lignende forhold til moren min som deg, hun skulle alltid si noe på alt jeg gjorde og selv når jeg flyttet ut måtte jeg spille et dobbeltliv ovenfor henne,tok ikke telefonen, måtte finne på historier fordi jeg ikke tok telefonen, fikk dårlig samvittighet fordi jeg ikke orket å prate med henne osv, men til slutt snakket jeg med hun om det, at jeg var voksen nå og trengte å få være mere selvstendig og på egenhånd, når vi nå ringer hverandre 1 gang i mnd istedet for 1 gang om dagen har vi også en mye hyggelige tone oss i mellom.

Anonymous poster hash: 01751...875