Juliane og mini-sjefen

[Beccy87]

Ohhhhh!! 
Lykke til, heier på deg! 

[Nautika]

Spennende! Lykke til! 

[j86]

Lykke til!!!! 

[juliane]

Lille T kom til verden ca 23.15.  Lang modningsfase ifht forrige fødsel, og en halvtime før hun var ute hadde jeg 5 cm og var ganske fortvilet over det. Så gikk vannet plutselig og jeg gikk fra 5-10 cm på få min. Heftigste jeg har vært med på. To pressrier så var hun ute. 

Barselhotellet er fullt og A må nok en gang reise hjem midt på natta.  Jeg er stuptrøtt og kunne godt ha trengt han til å passe baby mens jeg fikk sove litt...

[MissStiles]

Gratulerer! 

Så trist at A måtte reise hjem. Men håper du og T har det bra! 

[Beccy87]

Gratulerer!!! 


Så teit at han måtte dra hjem da, håper du fikk gitt bort T til noen av pleieren der så du har fått sovet litt allikevel. 

[FruN]

Gratulerer! 

Og er enig med Beccy, håper du fikk litt hjelp så du fikk sove! 

[Nautika]

Gratulerer så mye! Håper det løste seg med soving i natt :klemmer: 

[A4-livet]

Gratulerer!  Høres heftig ut ja! Håper du fikk sove i natt  

[Porcelain]

Gratulerer! 

[juliane]

Satte meg ned i går og tenkte jeg skulle skrive fødehistorien, men det rakk jeg ikke, gitt.  Det får bli en gang jeg klarer å få sneket til meg en halvtime alene med pc-en, for jeg orker ikke skrive på mobil i alle fall...

Livet som tobarnsforeldre går egentlig ganske fint.  Vi kom hjem søndag etter en natt på barsel og to netter på hotellet. Valgte å bli tiden ut for å få litt ro med T, og for å slippe å reise tilbake for å ta blodprøve. Mamma var jo heldigvis på besøk hos oss da jeg plutselig skulle føde, så vi hadde god barnevakt hjemme, som også vasket barneutstyr og ordnet i stand til baby så godt hun kunne. Jeg hadde fått vasket (nesten) alle klærne, men ikke ting som vognbagen, babynestet, bæresjalet osv. Skulle liksom pusle med sånt når S hadde begynt i bhg igjen, tenkte jeg.  Uansett var det veldig deilig å komme hjem, slapper mye bedre av her enn på sykehuset altså. 

S er kjempeflink storesøster, veldig opptatt av baby innimellom, og glemmer henne fullstendig bort resten av tiden. Hun er veldig forsiktig når hun stryker og koser, men kan i neste sekund glemme helt at T er der og bruke henne som klatrestativ for å komme seg opp i sofaen. I dag har vi heldigvis fått opp lekegrinda som skal fungere som soveplass til T, og det fungerer veldig bra. S er bortom og hilser på innimellom (og kommer sikkert til å klatre oppi på et tidspunkt), men kan hvertfall ikke rive henne ned uten å mene det. T var veldig klistremerke de første dagene, men nå går det heldigvis bra å legge henne litt i nestet sitt også.  Bortsett fra at hun har kjørt et par dager uten å sove på dagen går det bra med S i ny barnehage, og i dag tisset hun på do for første gang.  Syns hun har blitt bedre språklig etter at hun ble storesøster også, nå kommer det nye ord hele tiden og det høres ut som om hun prøver å sette sammen litt setninger også. (Selv om det er helt uforståelig.) Og så tror jeg hun har lagt på seg 10 kg siden T kom til verden, hun er jo helt gigantisk! Nekter å tro at hun var like stor for en uke siden!  

T var som sagt veldig klistremerke de første dagene, og jeg var forberedt på at det kom til å bli sånn lenge. Man snakker jo om fjerde trimester, men hun har jo et par uker igjen av tredje trimester også. Men nå virker det som om hun klarer å finne roen i nestet, hvertfall når hun sover. Og sover gjør hun jo mesteparten av tiden, hun går rett i melkekoma etter mat og blir der til hun er sulten igjen. Rekker jo nesten ikke skifte bleie mens hun er våken, for da er hun som regel sulten og utålmodig. Det er vel altfor tidlig å si, men ting kan tyde på at hun har en litt mer mamma-vennlig døgnrytme enn det S hadde. Med S var det aldri natt før kl 2 før hun var tre mnd gammel, mens T sover godt også når det er leggetid. I natt sov hun 5 timer fra 22-03, da vekket jeg henne for mat. 

Selv syns jeg det er utrolig deilig å ikke være gravid mer, og selv med lite søvn har jeg mye mer energi enn jeg hadde for en uke siden.  Bekkenet er mye bedre på dagtid, og jeg kan bevege meg ganske greit rundt i huset og til og med gå trappa uten problemer. Dessverre er symfysen fremdeles vond, og den stivner noe så innmari om natta når jeg ligger stille. Så det hjelper liksom ikke at ungen sover i fem timer når jeg våkner etter to med så mye smerter at jeg ikke klarer å finne en skikkelig sovestilling.  I natt skal jeg forsøke å ha S i egen seng, så kan jeg hvertfall ligge mer avslappet i senga og ikke stivne fordi jeg ligger helt stille og "passer på" henne. Krysser fingrene for at det går bedre da! Ellers er brystsprengen på vei tilbake (heldigvis), og brystknoppene er ømme, men overlevbare.  

Ble en liten avhandling dette...

[A4-livet]

Herlig å lese  Jr vokste også enormt etter at M kom, pussig det der... M var nesten ikke våken de første ukene, lå og sov i nestet sitt omtrent hele tiden. Var skikkelig uvant da hun begynte å bli mer våken, jeg var jo vant til å gjøre hva jeg ville utenom amming  

[Beccy87]

Så flott at S trives som storesøster og at T kan sove litt for seg selv. 
Det er så mye enklere med sånne babyer som liker å være litt alene.  

Kan du få noen oppfølging av vondtene i symfysen i form av fysio eller noe liknende? 
Det går kanskje over av seg selv etter at hormonene er ferdige med det verste raseriet sitt men slitsomt at du skal fortsette å sove dårlige på grunn av det da. 

[juliane]

Jeg blir SÅ tørst av ammingen! Drikker sikkert 5-6 liter i døgnet, og om natta må jeg tisse hver eneste gang jeg er våken - og så fylle på med en halvliter vann... 

Husker virkelig ikke at jeg var SÅ tørst med S?  

[A4-livet]

Jeg har ikke vært sånn med noen av ungene, men husker svigerinna mi satt med en Imsdalflaske og drakk vann under hver amming fordi hun ble så tørst. 

[juliane]

I dag GIKK jeg og hentet S i bhg. Uten krykker, uten kjøttkniven som hogget meg for hvert skritt, uten å spy på veien.  Og ikke minst, uten å grue meg.  

[SPOCA]

Åh, dette har ikke jeg fått med meg. Gratulerer så mye!  

[kaffemor]

Gratulerer så masse som tobarnsmamma  

[juliane]

*Fødselshistorien*

2. august fikk jeg plutselig noen voldsomme magesmerter ca kl 15. Det var veldig tydelig tarmrelatert og ikke fødselsrelatert, men selv om jeg hadde så vonde knip at jeg måtte kaste opp og svetten silte fikk jeg aldri gått på do. Utpå kvelden begynte det verste å gi seg, og jeg lurte litt på når jeg hadde kjent liv sist. (Er liksom ikke det man fokuserer på når man har så vondt…) Spiste litt is og fikk nok respons til at jeg tenkte det var greit å legge meg. Våknet flere ganger på natta og la merke til at det ikke var noe liv i magen da heller. Morgenen etter dro jeg med S i bhg (dag to) og sa bla til pedlederen på avdelingen hennes at jeg håpte det ikke ble noen fødsel den nærmeste uka siden jeg gjerne ville at S skulle føle seg trygg i bhg først. Dro hjem ca kl 10, og begynte  å kjenne etter om det var noe action i magen. Ingen særlig respons, så etter et par timer med isspising og fullt fokus endte jeg med å ringe Ahus og ba om å få komme inn. Jeg hadde fremdeles litt tak med mageknip (trodde jeg…) og sammen med lite liv følte jeg jeg ville sjekke det ut. Tok taxi ut mens A reiste hjem fra jobb og hentet S i bhg etter soving, og så dro han etter ut til Ahus. Heldigvis var min mamma på besøk slik at hun overtok S. På Ahus viste ctg fin hjerterytme, og etter et par tabletter med druesukker ble det liv i magen også. Samtidig viste ctg en linje jeg ikke visste hva var, men som jeg etter hvert skjønte laget en tydelig topp hver gang jeg hadde «mageknip». Tittet litt nøyere og så at de kom med 7 minutters mellomrom og at alle varte omtrent like lenge. Spurte jordmor om det da hun sa vi kunne reise hjem, men hun sa det gjerne kunne være kynnere og la tydelig ingen vekt på det i det hele tatt. 

Kjørte hjemover i 15-tiden, og det tok ikke lange tiden før riene (som det jo var) begynte å ta seg skikkelig opp. På vei HJEM fra sykehuset liksom.   Ble stående i kø i ganske lang tid, og det tok ikke lang tid før jeg sa til A at jeg trodde vi måtte pakke fødebag med en gang vi kom hjem, for det ville ikke forundre meg om fødselen var i gang. Fikk kastet oppi litt greier i en bag, ringte Ahus og sa jeg gjerne ville inn igjen siden jeg hadde så rask fødsel sist og så dro vi igjen. Kom da inn ca 17.00 med 3 cm åpning og overlevbare rier med 4-5 minutters mellomrom. Vi gikk til narvesen for å få oss litt mat og få litt fart på riene, men en time etterpå var det fremdeles bare 3 cm. Følte modningsfasen denne gangen tok hundre år, men det var nok mest fordi vi hadde dratt inn til sykehuset så raskt. Forrige gang var vi jo hjemme i denne fasen, og som A sa: «Aktiv fødsel for meg er den tiden man er på sykehuset!» I nitida hadde jeg fire cm åpning, men et eller annet gjorde at jeg likevel ikke ble regnet som i aktiv fødsel. Nå begynte det å gjøre skikkelig vondt, og riene kom med to minutters mellomrom, så jordmor bestilte endelig epidural til meg. Hadde allerede brukt lystgass en stund så vidt jeg husker, uten at jeg syns det hjalp noe veldig. Det beste var egentlig å ha noe å konsentrere meg om under riene. Litt over 22 fikk jeg endelig epidural, da hadde jeg nettopp kastet opp og var veeeeeldig klar for å slippe de verste smertene! Men dessverre funket epiduralen kun på høyre side, så jeg kjente fremdeles riene like godt som før på venstre side av magen. Ny jordmor sjekket meg kl 23, da hadde jeg 5 cm og jeg har aldri vært så skuffet i mitt liv. Jeg var jo forberedt på en rask fødsel, og alle tegn kroppen min ga meg sa at jeg var kommet mye lenger enn som så. Vi snakket litt om at jeg skulle gå på do, men vips gikk vannet mitt, og da skjedde ting i rakettfart! Vannavgangen satte i gang en skikkelig stormrie, og jeg gikk fra 5 til 10 cm på noen få minutter. Akkurat der og da trodde jeg nesten jeg skulle dø, jeg hadde null kontroll over kroppen min og klarte ikke å henge med på beskjeder fra jordmor. Husker bare at barnepleier og jordmor jobbet veldig for å få ting klart, ting skjedde visst plutselig raskere enn de hadde forventet. Så måtte jeg plutselig presse, og det var en veldig annerledes opplevelse enn forrige fødsel. Da var jeg så påvirket av epiduralen at jeg ikke kjente pressriene skikkelig, og jeg kjente ikke at S flyttet seg nedover. Presset i 40 minutter, og det var ikke vondt, bare utrolig slitsomt. Denne gangen var det ekstremt vondt, men kroppen jobbet mye bedre, og jeg kjente hvordan hun flyttet seg nedover for hvert eneste press. Trengte bare to pressrier, så skled hun ut av seg selv rett etter den andre. Etterpå hadde vi null peiling på hvor fort det hadde gått, men ifølge papirene var hun hvertfall ute 16 minutter etter at jeg lå der og bare ville grine fordi jeg bare hadde 5 cm åpning og så for meg å være i fødsel i mange timer til…

[Beccy87]

Det er så fascinerende hvor forskjellige fødsler kan være! 
Takk for at du deler, høres ut som en fin opplevelse selv om de ''tok litt lang tid''