Hva er galt med meg? (lang post)

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om noe er galt med meg, men jeg føler det er noe galt. Jeg har en tomhet inni meg, og den går aldri bort. Det er som en klump i magen som ligger der, akkurat som jeg har dårlig samvittighet hele tiden, uten at jeg faktisk har gjort noe galt. Den er der hele tiden, og den blir aldri borte. Jeg klarer aldri å være superglad, selvom jeg har alt jeg trenger og alt for å være verdens lykkeligste. Jeg sliter også med å velge mellom å bo hos mamma og pappa, de skilte seg når jeg var 2, og jeg har bodd hos mamma nå i 14 år og hadde ikke kontakt med pappa på over 5 år. Har fått kjempegod kontakt med han, men han bor et stykke unna mamma, så det blir stress å bo annenhver uke for min del.

Jeg sliter også med en annen ting, men det er vel mer enn "teit" ting. Om jeg sitter på i en bil som passasjer så må jeg alltid "dele" opp skiltene vi kjører forbi. Skal jeg f.eks til "Hønefoss" og ser skiltet må jeg alltid dele det i "Hø ne fo ss", og det MÅ være partall. Blir det ikke partall er det en "stemme" i hodet som sier at jeg f.eks må klype meg selv i fingeren 10 ganger, eller blunke 10 ganger. Jeg kan aldri ha oddetall på noe, og er det oddetall blir jeg skikkelig stressa.

Jeg sliter veldig med å være på skolen for tiden. Jeg var et sterkt mobbeoffer i 8 klasse hvor folk i klassen min ba meg ta selvmord, de fortalte meg at ingen likte meg, at jeg var feit, at jeg var på god vei til å ta selvmord når jeg startet med selvskading, at de håpet jeg kuttet feil, traff pulsåren og døde osv. Det er ikke sånn nå lenger, men det er nå, to år senere det faktisk har gått veldig inn på meg.

Jeg sliter også veldig mye med kaloritelling. Jeg teller ALT(!) jeg spiser, og spiser jeg mer enn 1500kcal (det er en ok grense!) så må jeg trene av meg minst 500kcal for å være "ok" med det. Det skader meg ikke, men det er veldig slitsomt å ikke kunne spise noe uten å telle.

Jeg har opplevd en del traumatiske ting i livet. Jeg ble først tatt kvelertak på av noen i nær familie, så ble jeg seksuelt trakasert på skolen av en medelev, også ble jeg slått 6 ganger, lugget, dratt i ørene, slått på rumpa og dunket i ryggen av en annen i familien i mitt eget hjem. (Nei, ikke moren eller faren min, et familiemedlem på besøk). Dette har traumatisert meg, og gjør at jeg ikke trives her jeg bor nå fordi jeg hele tiden husker det som skjedde, og får flashbacks. Jeg kan våkne om nettene av at jeg skjelver og svetter fordi jeg har drømt om disse hendelsene.

Enkelte dager (på de verste dagene) blir jeg redd av å være i klasserommet. Jeg skjelver og føler at alle "dømmer", dette er noe som plager meg veldig og gjør at jeg ikke klarer å være fulle dager på skolen til tider. Jeg er også veldig dårlig på å holde oppmerksomhet mot folk. Om noen snakker til meg så mister jeg masse konsentrasjon om det er noe som skjer bak oss eller i nærheten av oss, akkurat som jeg ikke har det "filteret" der jeg følger med på hva folk forteller meg, og det er veldig slitsomt for meg og den som snakker med meg, fordi det virker som jeg er totalt uinteressert og care.

Hva kan dette være?

Anonymous poster hash: b674f...a9e

[AnonymBruker]

Ble ikke så lang som jeg trodde, håper dere orker å lese!

Anonymous poster hash: b674f...a9e

[AnonymBruker]

Høres ut som du har litt tvangshandlinger. Det er faktisk overraskende vanlig, og majoriteten har faktisk tvangshandlinger/tankeer i løpet av livet. Jeg hadde en som barn, og det er ingenting "galt" med meg:) Det forsvant av seg selv. Så lenge dette ikke er tvang som negativt påvirker livet ditt så trenger du nok ikke bekymre deg for det, men om du synes det virkelig plager deg i hverdagen så kan du snakke med legen din:)

Men mtp. mobbing, vold og tvangstanker til sammen så vil jeg nok uansett snakket med legen om det, dette er ting som uansett kan være greit å snakke med noen om, om så bare for at du skal få det bedre med deg selv. Om du synes å få henvisning til psykolog virker i det drøyeste laget til å begynne med, kan du jo fortelle om det til en god venn? Kanskje skrive det ned som et slags brev? Familievernkontoret kanskje?

Anonymous poster hash: 34e94...fab

[AnonymBruker]

Høres ut som du har litt tvangshandlinger. Det er faktisk overraskende vanlig, og majoriteten har faktisk tvangshandlinger/tankeer i løpet av livet. Jeg hadde en som barn, og det er ingenting "galt" med meg:) Det forsvant av seg selv. Så lenge dette ikke er tvang som negativt påvirker livet ditt så trenger du nok ikke bekymre deg for det, men om du synes det virkelig plager deg i hverdagen så kan du snakke med legen din:)

Men mtp. mobbing, vold og tvangstanker til sammen så vil jeg nok uansett snakket med legen om det, dette er ting som uansett kan være greit å snakke med noen om, om så bare for at du skal få det bedre med deg selv. Om du synes å få henvisning til psykolog virker i det drøyeste laget til å begynne med, kan du jo fortelle om det til en god venn? Kanskje skrive det ned som et slags brev? Familievernkontoret kanskje?

Anonymous poster hash: 34e94...fab

Har snakket ut om det, men føler ikke at jeg helt kommer over det?

Anonymous poster hash: b674f...a9e

[lille_myyy]

Vet du, jeg tror du skal kontakte helsesøster/fastlege å fortelle akkurat det du har fortalt oss her. Det er helt normalt at man kan få en slik tankegang som deg når man har opplevd en del traumatiserende i livet, og det finnes mennesker og fagfolk som kan hjelpe deg Man opparbeider seg en viss adferd når man opplever slike hendelser som du har opplevd. Det er ikke alltid meningen at man skal klare alt selv, og noen ganger trenger man bare hjelp til å forstå at man er verdifull, og at du fortjener å ha det bra.

Du spør i innlegget ditt hva som er galt med deg. Det er ikke noe annet galt med deg, annet enn at du har opplevd forferdelige ting fra ung alder. Det høres ut som du er deprimert, men siden jeg ikke er fagskyndig håper jeg du kontakter noen som er det, og som kan hjelpe deg med å få det bedre med deg selv, for det fortjener du!!

[AnonymBruker]

Høres ut som du har litt tvangshandlinger. Det er faktisk overraskende vanlig, og majoriteten har faktisk tvangshandlinger/tankeer i løpet av livet. Jeg hadde en som barn, og det er ingenting "galt" med meg:) Det forsvant av seg selv. Så lenge dette ikke er tvang som negativt påvirker livet ditt så trenger du nok ikke bekymre deg for det, men om du synes det virkelig plager deg i hverdagen så kan du snakke med legen din:)

Men mtp. mobbing, vold og tvangstanker til sammen så vil jeg nok uansett snakket med legen om det, dette er ting som uansett kan være greit å snakke med noen om, om så bare for at du skal få det bedre med deg selv. Om du synes å få henvisning til psykolog virker i det drøyeste laget til å begynne med, kan du jo fortelle om det til en god venn? Kanskje skrive det ned som et slags brev? Familievernkontoret kanskje?

Anonymous poster hash: 34e94...fab

Glemte forresten helt å takke for svar!

Anonymous poster hash: b674f...a9e

[AnonymBruker]

Vet du, jeg tror du skal kontakte helsesøster/fastlege å fortelle akkurat det du har fortalt oss her. Det er helt normalt at man kan få en slik tankegang som deg når man har opplevd en del traumatiserende i livet, og det finnes mennesker og fagfolk som kan hjelpe deg Man opparbeider seg en viss adferd når man opplever slike hendelser som du har opplevd. Det er ikke alltid meningen at man skal klare alt selv, og noen ganger trenger man bare hjelp til å forstå at man er verdifull, og at du fortjener å ha det bra.

Du spør i innlegget ditt hva som er galt med deg. Det er ikke noe annet galt med deg, annet enn at du har opplevd forferdelige ting fra ung alder. Det høres ut som du er deprimert, men siden jeg ikke er fagskyndig håper jeg du kontakter noen som er det, og som kan hjelpe deg med å få det bedre med deg selv, for det fortjener du!!

Tusen takk for et hyggelig svar! Jeg snakker litt med helsesøster, men jeg føler på en måte ikke at hun forstår hvor ille jeg faktisk føler meg!

Anonymous poster hash: b674f...a9e

[lille_myyy]

Tusen takk for et hyggelig svar! Jeg snakker litt med helsesøster, men jeg føler på en måte ikke at hun forstår hvor ille jeg faktisk føler meg!

Anonymous poster hash: b674f...a9e

Helsesøtere har det dessverre travelt, og har alt for mange arbeidsoppgaver, slik at man kan få en følelse av at de ikke har "tid" til å ta akkurat det du kommer med som seriøst, dessverre. Men bestiller moren din legetime, eller gjør du det selv?

Jeg tror nok at mye kommer til å bli bedre for deg med tid, etterhvert som du kanskje skal gå vgs snart, og kanskje få en annen omgangskrets?

Det er dessverre ikke uvanlig at man i din alder sliter med psyken, da med tanke på destruktive tanker, og bekymringer om at man ikke er bra nok akkurat slik man er. Man må bare jobbe med selvfølelsen og selvtillitten, og det er veldlig vanskelig å gjøre på egenhånd om man ikke vet hvor man skal begynne.

- Men noen tips og råd kan være å gjøre noe du trives med, og som gir deg mestring. Har du noen hobbyer, noe du liker å gjøre på fritiden?

- Ikke tenk at du skal være som ALLE andre, ALLE andre er kjedlige. Dessuten at de som regel noe de sliter med selv, selv om det virker som de er perfekte, og ikke har slike tanker som du har.

- Det å holde seg fysisk aktiv i hverdagen gir som regel mestringsfølelse, og energi. Men ikke overdriv, slik det virker som du gjør med spisingen. Og hvis du skal spise like lite som du gjør nå, vil du nok over tid merke at du ikke har energi eller ork til å gjøre slike ting i hverdagen.

Endret 21. april 2015 av lille_myyy

[AnonymBruker]

Helsesøtere har det dessverre travelt, og har alt for mange arbeidsoppgaver, slik at man kan få en følelse av at de ikke har "tid" til å ta akkurat det du kommer med som seriøst, dessverre. Men bestiller moren din legetime, eller gjør du det selv?

Jeg tror nok at mye kommer til å bli bedre for deg med tid, etterhvert som du kanskje skal gå annen skole, og kanskje få en annen omgangskrets?

Det er dessverre ikke vanlig at man i din alder sliter med psyken, da med tanke på destruktive tanker, og bekymringer om at man ikke er bra nok akkurat slik man er. Man må bare jobbe med selvfølelsen og selvtillitten, og det er veldlig vanskelig å gjøre på egenhånd om man ikke vet hvor man skal begynne.

- Men noen tips og råd kan være å gjøre noe du trives med, og som gir deg mestring. Har du noen hobbyer, noe du liker å gjøre på fritiden?

- Ikke tenk at du skal være som ALLE andre, ALLE andre er kjedlige. Dessuten at de som regel noe de sliter med selv, selv om det virker som de er perfekte, og ikke har slike tanker som du har.

- Det å holde seg fysisk aktiv i hverdagen gir som regel mestringsfølelse, og energi. Men ikke overdriv, slik det virker som du gjør med spisingen. Og hvis du skal spise like lite som du gjør nå, vil du nok over tid merke at du ikke har energi eller ork til å gjøre slike ting i hverdagen.

Jeg bestiller legetimer selv, men er ikke så veldig glad i å gå til legen egentlig? Han er kjempesnill og ufattelig flink, men jeg er ikke helt typen til det. Jeg er mer en person som må klare alt selv, hvis ikke så føler jeg meg svak.

Jeg har masse å gjøre på fritiden, men jeg er helt utslitt så orker nesten ingenting lenger..

Anonymous poster hash: b674f...a9e

[lille_myyy]

Jeg bestiller legetimer selv, men er ikke så veldig glad i å gå til legen egentlig? Han er kjempesnill og ufattelig flink, men jeg er ikke helt typen til det. Jeg er mer en person som må klare alt selv, hvis ikke så føler jeg meg svak.

Jeg har masse å gjøre på fritiden, men jeg er helt utslitt så orker nesten ingenting lenger..

Anonymous poster hash: b674f...a9e

Man må gjøre seg svak for å være sterk Alltid husk det! Absolutt ingen klarer seg i livet på egenhånd, uten hjelp i fra andre i perioder. Det er en del av livet, og ansees ikke som noe svakt, tvert i mot.

[AnonymBruker]

Man må gjøre seg svak for å være sterk Alltid husk det! Absolutt ingen klarer seg i livet på egenhånd, uten hjelp i fra andre i perioder. Det er en del av livet, og ansees ikke som noe svakt, tvert i mot.

Sant nok..

Anonymous poster hash: b674f...a9e

[lille_myyy]

Sant nok..

Anonymous poster hash: b674f...a9e

http://nhi.no/pasienthandboka/sykdommer/psykisk-helse/depresjon-symptomer-og-tegn-9114.html

[AnonymBruker]

http://nhi.no/pasienthandboka/sykdommer/psykisk-helse/depresjon-symptomer-og-tegn-9114.html

Tusen takk, skal lese igjennom den nå!

Anonymous poster hash: b674f...a9e

[AnonymBruker]

dytter litt

Anonymous poster hash: b674f...a9e

[Gjest Unknown]

Sender en god klem og håper alt ordner seg!

[AnonymBruker]

Sender en god klem og håper alt ordner seg!

Tusen takk!

Anonymous poster hash: b674f...a9e

[Gjest Unknown]

Dytter

[AnonymBruker]

Jeg har forresten helt glemt å nevne at jeg er ganske paranoid. Jeg føler at alle baksnakker meg og misliker meg, samme om de liker meg eller ikke.

Jeg er også sånn at når jeg skal sove så begynner jeg å tenke på hvordan jeg puster, og da blir jeg utrolig redd og pusten blir veldig annerledes

Anonymous poster hash: b674f...a9e

[AnonymBruker]

Flere som vet hva det kan være?

Anonymous poster hash: b674f...a9e

[lille_myyy]

Flere som vet hva det kan være?

Anonymous poster hash: b674f...a9e

Det er så mye det KAN være, men jeg tror ikke du får det bedre med deg selv, bare for at du får et svar her inne.. Eller fisker/håper du på et spesielt svar? Som sagt, det er mye det kan være, men du får ikke et skikkelig svar før du drar til fagkyndige:) Endret 21. april 2015 av lille_myyy