Tenker mye på døden

[AnonymBruker]

Er ganske deprimert fra før, sliter med depresjon og har gått til behandling uten hell. Lider av så kalt "kronisk depresjon". Så det forklarer min ganske negative tankegang.

Jeg tenker mye på døden, nå og da. Men i det siste har det vært mye tenking. Om jeg dør i morgen, av en ulykke eller sykdom, så er jeg redd for at ingen kommer i begravelsen min. Kun familie - fordi de må.
Men ingen venner eller bekjente kommer til å møte opp. Ingen kommer til å nevne det på facebook, ingen minnegruppe på facebook. Foreldrene mine kommer ikke til å reise land og strand for å holde foredrag om min død, om jeg så hadde blitt drept av en fyllekjører. De kommer ikke til å stå foran hundrevis av folk og si "hun var ei fantastisk jente med mye glede, mange gode venner, flink på skolen" osv.

Dette gjør meg enda mer trist og deprimert. Jeg betyr ingenting for noen, foreldrene mine hadde ikke grått en tåre. Jeg er en økonomisk byrde for de, jeg må låne 200 kr en gang i blant, for å få betalt husleie og mat.
"Vennene" mine har andre venner, så de kommer ikke til å sørge, de kommer ikke til å være alene når jeg drar.

Det er så utrolig tungt å tenke på. Ikke bare gjør det meg trist, men også sint. Sint på meg selv, det er min skyld at jeg er den jeg er. Det er min skyld at jeg er for dum til å få til noe som helst, min skyld at jeg er feit, min skyld at jeg er stygg, min skyld at jeg ikke betyr noe. Min skyld at jeg er en byrde for samfunnet. Min skyld at jeg er den jeg er.

Hvordan klarer folk å være så lykkelige å sprudlende? Hvor finner de energien til å klare å smile en hel dag? Hvorfor klarer de det, og ikke jeg?

Anonymous poster hash: 2fb69...2d2

[AnonymBruker]

Oppsøk hjelp

Anonymous poster hash: 6b216...cf7

[anonyym321]

Wow, føler akkurat det samme som deg.. Det er så jævlig, så vondt. Det er som om sykdommene er ondartete, og sprer seg. Hadde de bare kunne tatt en prøve som ga svar på om det kom til å bli bedre eller ei. Jeg begynner faktisk å lure på om jeg virkelig er en byrde? Når mamma og pappa skal bort, må jeg ha barnevakt så jeg ikke tar livet av meg, de må låse inn og ut medisinene mine og passe på at jeg svelger dem, de må betale for dem, jeg har bare gått på grunnskolen og ligger i sengen hele dagen. Jeg kan da umulig ikke være noe byrde? Jeg må være det. Noe må jeg jo være.

Send meg gjerne melding ts, føler vi sitter og tenker og kverner på det samme.

[AnonymBruker]

Wow, føler akkurat det samme som deg.. Det er så jævlig, så vondt. Det er som om sykdommene er ondartete, og sprer seg. Hadde de bare kunne tatt en prøve som ga svar på om det kom til å bli bedre eller ei. Jeg begynner faktisk å lure på om jeg virkelig er en byrde? Når mamma og pappa skal bort, må jeg ha barnevakt så jeg ikke tar livet av meg, de må låse inn og ut medisinene mine og passe på at jeg svelger dem, de må betale for dem, jeg har bare gått på grunnskolen og ligger i sengen hele dagen. Jeg kan da umulig ikke være noe byrde? Jeg må være det. Noe må jeg jo være.

Send meg gjerne melding ts, føler vi sitter og tenker og kverner på det samme.

Det er så uttmattende og gå rundt å føle det slik. Jeg har slitt i mange år, jeg aner ikke hvordan det er å være normal. Er litt redd også, for hva om jeg ER så negativ? Hva om det ikke er sykdommen? Om man fjerner depresjonen, hvem er jeg da?

Jeg kan sitte å gruble inn og ut dagen lang, men kommer ikke frem til et godt svar. Det ender alltid opp med at jeg føler meg maktesløs og en byrde for omverdenen.

Folk som er lei seg i to dager og kaller depresjon, aner ikke hvor mørkt og slitsomt det egentlig er. Jeg har holdt det meste av sykdommen for meg selv. Jeg har satt på et falskt smil dag inn og dag ut, jeg er den som kjører klokken 4 om natten, for å sitte oppe med ei vennene med kjærlighetssorg. Ingen ante at jeg var så syk som jeg var. Det å skjule sykdommen har blitt en vane, en del av meg. Helt til jeg møtte veggen, da sa det stopp. Jeg hadde to alternativer, skaff hjelp, eller dø. Det var ingen annen utvei, og jeg søkte hjelp.

Fortsatt vet ikke familien hvor ille det er, de trur jeg bare er "deppa", men alt kommer til å bli bedre i morgen. Det gjør det ikke, jeg har ventet på den dagen i 10 år, den kommer ikke. Jeg må jobbe hardere enn jeg noen gang har gjort, kanskje da kommer den dagen.

Skulle ønske du var her, så kunne vi ha sittet oppe hele natten lang, og gruble på de samme tingene. For meg så fungerer ikke psykologer, de får betalt for å late som at de bryr seg. Men egentlig, så bryr de seg kun om lønnslippen de får vær måned.

TS

Anonymous poster hash: 2fb69...2d2

[anonyym321]

Det er så uttmattende og gå rundt å føle det slik. Jeg har slitt i mange år, jeg aner ikke hvordan det er å være normal. Er litt redd også, for hva om jeg ER så negativ? Hva om det ikke er sykdommen? Om man fjerner depresjonen, hvem er jeg da?

Jeg kan sitte å gruble inn og ut dagen lang, men kommer ikke frem til et godt svar. Det ender alltid opp med at jeg føler meg maktesløs og en byrde for omverdenen.

Folk som er lei seg i to dager og kaller depresjon, aner ikke hvor mørkt og slitsomt det egentlig er. Jeg har holdt det meste av sykdommen for meg selv. Jeg har satt på et falskt smil dag inn og dag ut, jeg er den som kjører klokken 4 om natten, for å sitte oppe med ei vennene med kjærlighetssorg. Ingen ante at jeg var så syk som jeg var. Det å skjule sykdommen har blitt en vane, en del av meg. Helt til jeg møtte veggen, da sa det stopp. Jeg hadde to alternativer, skaff hjelp, eller dø. Det var ingen annen utvei, og jeg søkte hjelp.

Fortsatt vet ikke familien hvor ille det er, de trur jeg bare er "deppa", men alt kommer til å bli bedre i morgen. Det gjør det ikke, jeg har ventet på den dagen i 10 år, den kommer ikke. Jeg må jobbe hardere enn jeg noen gang har gjort, kanskje da kommer den dagen.

Skulle ønske du var her, så kunne vi ha sittet oppe hele natten lang, og gruble på de samme tingene. For meg så fungerer ikke psykologer, de får betalt for å late som at de bryr seg. Men egentlig, så bryr de seg kun om lønnslippen de får vær måned.

TS

Anonymous poster hash: 2fb69...2d2

Har også tenkt på hvem jeg er uten sykdommene. Da blir jeg jo ingenting, for det finnes ingenting godt i meg.

Ja, vi hadde sikkert hatt mye å snakke om, haha! De får betalt for å si at det blir bedre, men de kan ikke bevise det. Og det er ikke sånn for alle mennesker. Verken behandling eller medisiner har gjort meg noe bedre, heller verre.

[Hjertefisk]

Hvorfor tenker du så mye på døden?
Jeg driter i om folk kommer i begravelsen min. Hadde jo vært greit om noen kom men allikevel... jeg er jo dau. Kommer ikke til å være med på festen eller høre talene uansett.

Du høres ganske deprimert ut. Du lurer på om du har en verdi for andre. Det har du. Men pga depresjonen ser du det ikke selv.

Er selv deprimert og strever hardt med å holde hodet over vannet og ikke la de negative mørke tankene ta overhånd. Det er kjempevanskelig. Jeg vet hvordan det er å føle at man har INGENTING å gi. Fordi man bare er helt tom og mørk innvendig. Og verden sees gjennom et mørkt slør.

Har du forsøkt å jobbe med deg selv og din egen selvfølelse? Har du f.eks forsøkt å skrive dagbok om alt det fine du liker ved deg selv, ting som gir deg glede og ting som kan gjøre at du føler deg bedre med deg selv?

Man kan faktisk "omprogrammere" hjernen til å tenke mer positivt. Så en dokumentar på nrk om det nå nettopp. Men det er en treningssak. Så man skal ikke se så mye ned på psykologenes råd om å skrive positivitets-dagbøker, eller lister over 3 fine ting som har skjedd per dag. Det høres teit ut, men etterhvert vil hjernen selv begynne å lete etter positive opplevelser, bli mer oppmerksom på de, og de vil få større verdi i hverdagen.
Man rett og slett trener opp hjernen på samme måte som man trener muskler.
Det også krever disiplin og rett fokus. Samt rett ernæring (altså ikke fore seg selv med så mye grubling).

[AnonymBruker]

Jeg skriver dagbok, men der skriver jeg ned det negative. Det har hjulpet på å få de negative tankene bort og vekk fra hodet mitt. Jeg grubler mye mindre av å få det ut. Men noen dager, som i går, så blir ting alt for mye og tungt.

Noen dager er lettere, da klarer jeg å late som at alt er bra. Jeg klarer å lage middag.. men jeg er fortsatt ikke frisk.
Det å lese igjennom alt det mørke og negative på en slik dag, hjelper meg med å se ting fra et annet perspektiv, og jeg ser tydelig hvor syk jeg egentlig er. Det å se mine egne ord og tanker skremmer meg, men samtidig så hjelper det meg med å forstå at depresjonen kontrollerer meg, og at jeg må jobbe imot det. Det hjelper meg med å forstå at jeg har et problem. I flere år tenkte jeg at det bare er meg, jeg er slik, jeg er negativ og skadet. Men etter å ha lest mine egne tanke og følelser, så ser jeg at jeg er syk, jeg trenger hjelp.

Jeg har en lang vei å gå, før jeg klarer å finne noe som helst positivt med meg selv. Det eneste positive med meg, er at jeg en dag skal dø. Jeg vil ikke sitte her å lyve å si at jeg er ditt og datt, jeg er lei av å lyve, lei av å late som at jeg er slik som alle andre.

TS

Anonymous poster hash: 2fb69...2d2

[AnonymBruker]

Hei. Tror også jeg hadde hatt mye å snakke om med dere to over,hehe. Jeg har ikke sliti så lenge som 10 år, men 5 cirka. Nådde bunnen for ikke så lenge siden og prøvde å ta mitt eget liv.. Jeg klarte ikke dette.. Jeg har heller ingen dårlig samvittighet for at jeg prøvde. Man kan ikke tenke på alle som vil bli lei seg når de aldri har stilt opp for deg i livet, man må tenke på seg selv. Hvis ikke behandling hjelper deg så gjør dte du føler for om du klarer å bestemme seg. Det er ikke bra for deg å gå å tenke så mye på dete. Gjør det, så har du det overstått og slipper å tenke så ye hele tiden.

Anonymous poster hash: 88619...e43

[AnonymBruker]

Om alle foreldre som mistet et barn skulle reist landet rundt og holdt foredrag hadde det nok blitt litt fullt med sånne foredrag.

Ser du har dårlig erfaring med psykologer, men de er din beste sjangse for å få hjelp om du ikke klarer å snu disse tankene selv.

Anonymous poster hash: a1078...aa4

[AnonymBruker]

Er ganske deprimert fra før, sliter med depresjon og har gått til behandling uten hell. Lider av så kalt "kronisk depresjon". Så det forklarer min ganske negative tankegang.

Jeg tenker mye på døden, nå og da. Men i det siste har det vært mye tenking. Om jeg dør i morgen, av en ulykke eller sykdom, så er jeg redd for at ingen kommer i begravelsen min. Kun familie - fordi de må.

Men ingen venner eller bekjente kommer til å møte opp. Ingen kommer til å nevne det på facebook, ingen minnegruppe på facebook. Foreldrene mine kommer ikke til å reise land og strand for å holde foredrag om min død, om jeg så hadde blitt drept av en fyllekjører. De kommer ikke til å stå foran hundrevis av folk og si "hun var ei fantastisk jente med mye glede, mange gode venner, flink på skolen" osv.

Dette gjør meg enda mer trist og deprimert. Jeg betyr ingenting for noen, foreldrene mine hadde ikke grått en tåre. Jeg er en økonomisk byrde for de, jeg må låne 200 kr en gang i blant, for å få betalt husleie og mat.

"Vennene" mine har andre venner, så de kommer ikke til å sørge, de kommer ikke til å være alene når jeg drar.

Det er så utrolig tungt å tenke på. Ikke bare gjør det meg trist, men også sint. Sint på meg selv, det er min skyld at jeg er den jeg er. Det er min skyld at jeg er for dum til å få til noe som helst, min skyld at jeg er feit, min skyld at jeg er stygg, min skyld at jeg ikke betyr noe. Min skyld at jeg er en byrde for samfunnet. Min skyld at jeg er den jeg er.

Hvordan klarer folk å være så lykkelige å sprudlende? Hvor finner de energien til å klare å smile en hel dag? Hvorfor klarer de det, og ikke jeg?

Anonymous poster hash: 2fb69...2d2

Du er absolutt ikke alene! Kan dog ikke gi råd, fordi jeg føler akkurat det samme..

Anonymous poster hash: 7c12f...50f

[Hjertefisk]

Det er bra at du skriver dagbok. Jeg har selv hatt en slik negativitets-dagbok hvor jeg skrev ned all dritten jeg tenkte på. Det funka til en viss grad, men etterhvert forstod jeg bare at den kun bidro til å dyrke mine allerede mørke tanker. Så for meg funka det dårlig i lengden.

Men folk er jo forskjellig, det viktigste er at det hjelper deg i rett retning.

Men du sier du ikke har noe positivt å si om deg selv? Vel... Bare utifra innlegget ditt kan jeg si mye fint. Bla. Er du tenkende og dyp,har selvinnsikt, modig nok til å tørre å akseptere og være deg selv, og ikke minst sterk - som fortsetter kampen. Du må lære deg å lete etter de fine tingene Ts. Vet det ikke er lett, men det kommer.

[AnonymBruker]

Det er bra at du skriver dagbok. Jeg har selv hatt en slik negativitets-dagbok hvor jeg skrev ned all dritten jeg tenkte på. Det funka til en viss grad, men etterhvert forstod jeg bare at den kun bidro til å dyrke mine allerede mørke tanker. Så for meg funka det dårlig i lengden.

Men folk er jo forskjellig, det viktigste er at det hjelper deg i rett retning.

Men du sier du ikke har noe positivt å si om deg selv? Vel... Bare utifra innlegget ditt kan jeg si mye fint. Bla. Er du tenkende og dyp,har selvinnsikt, modig nok til å tørre å akseptere og være deg selv, og ikke minst sterk - som fortsetter kampen. Du må lære deg å lete etter de fine tingene Ts. Vet det ikke er lett, men det kommer.

Selvinnsikt, det er noe jeg har fått hørt fra alle lærerne jeg har hatt, fastlegen og psykologen sa det samme. Men er det egentlig positivt? Ikke for å snu det om til noe negativt, men det jeg tenker når jeg hører det ordet er; Ego. Vet ikke hvorfor, kan være hodet mitt som prøver å gjøre det om til noe negativt, men det er det jeg tenker.

Har diagnosen "sosial angst" også, kaller det diagnose for jeg sliter ikke med det, jeg trur det er grunnen til at jeg kjenner meg selv så godt på en måte, jeg har tenkt igjennom alt og ingenting, grublet i timesvis. Kanskje det er grunnen til at jeg har "selvinnsikt"?

I dag kom jeg meg ut, hurra! :D Jeg var ute å gikk en tur, uten mål og mening. Men bedre det enn å ligge i sengen i ukevis.

TS

Anonymous poster hash: 2fb69...2d2

[Anglofil]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Jeg vil oppfordre deg til å heller ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og netttjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Lykke til videre,

Yvonne (mod)