Jeg nekter.

[Gjest Gjest, et sted i helvete. 0 0]

Jeg nekter å tro at andre kan ha hatt barn, som i 7 mnd alderen, har hatt en så smittende latter.

En sånn som får tårer til å sprette.

Jeg nekter å tro at noen har hatt et lite barn som gråt så sjeldent.

Fra han var 3 mnd og magesmertene var over, kan jeg ærlig talt ikke huske at han gråt.

Alt var bra. Alt var fint.

Han lyste opp som en kjempediger supersol når jeg kom hjem fra jobb, og småkraftige armer og ben virvlet rundt som en trekk-opp-bil med turbo og både latter og smilet var skjeldent unikt.

Det sier alle foreldre. Jo, det er mulig.

Tross alt, har ingen andre hendelser i 2004 vært viktigere enn at han ble født. Ingen hendelser noensinne, etter min mening.

Så skjedde det noe siden jeg skriver her.

Men jeg vet ikke hva og det gjør meg gal.

Hvordan er det mmulig bare å stoppe å puste når alt er så perfekt?

Jeg fatter det ikke.

Passet du på at han sov på ryggen? Tenk å spørre en sønderknust mor om det?

Hadde den legen vært en mann, hadde jeg slått han ned på ren refleks.

Oksygenmangel og hjertestans.

Jeg nekter å tro at dette skjer.

Jeg nekter å gå med blomster til graven på samme måte som når jeg besøker graven til bestemor.

Det er uaktuelt.

Det erikke mulig.

Jeg nekter å tro at det som var verdens største solstråle ble et lik før noe som helst virkelig startet.

Forholdet vårt er allerede iferd med å sprekke. Dette vil ikke vare.

Ingen bjelker kan henge sammen uten spiker.

Jeg kan ikke, bare fordi jeg er mann, redde en som drukner når jeg drukner selv.

Dette blir bare tull.

Jeg nekter for at det finnes en gud.

Ingen gud kunne latt dette skje.

Jeg nekter for at det finnes noen mening.

Vi er bare en gjeng hyener på en bedriten savanne hvor noen blir pint til døde hver dag uten mål og mening.

For et helt utrolig forferdelig liv jeg nå våkner opp til hver dag.

En helt jævlig fremtid, jeg overhodet ikke har lyst på.

Men må.

Det er så utrolig idiotiskt urettferdig at du nesten må le.

Jeg ler og gråter omhverandre og har mest lyst til å bare stå å slå på en murvegg hele dagen. Et medlindende "hvisketiskeblikk" bak ryggen min til, og jeg blir morder.

Takk for meg.

Livet går videre. Joda. Det gjør det.

Det raser videre.

En gjest, et sted i helvete.

[Gjest agurk 0 0]

Ikke så mye å si til det..

[Gjest Poirot 0 0]

Jeg kjenner folk som har opplevd det samme som dere. Det finnes foreninger med folk som forstår en del hva dere går igjennom, fordi de har vært igjennom det samme selv.

Tiden leger ikke alle sår, men noen sår lir til arr og noen sår lærer man seg å leve med.

Ha mot til å lene dere på andre og ta tiden til hjelp.

Jeg ønsker dere lykke til.

[Gjest 1111 0 0]

Jeg vet ikke hva jeg kan si, men jeg har lest innlegget ditt og jeg forstår at du må ha det vondt..

[Gjest Madam Felle 0 0]

:cry: Kan absolutt ikke forstå hvordan du har det nå, men har bare lyst til å gi deg en klem

[Gjest Pjusk 0 0]

:trøste:

[Sita 18 439 6]

[Usikker 11 124 37]

Kjære deg......... du har opplevd det værste et menneske kan oppleve. Å miste sitt barn. Å miste sitt barn på en helt uforståelig måte. Frisk og oppvakt det ene øyeblikket - død det neste. Hvorfor? Hvordan?

Spørsmål som aldri du eller andre kan få svar på.........

Jeg har ingen råd å gi - jeg har heller ikke noe svar.

Føler med deg i sorgen din - og sender deg varme tanker.

:trøste:

[Arkana 39 833 22 874]

Det vil bli bedre en gang.

[Siam 5 674 8]

:cry: :trøste:

Jeg har heller ingenting jeg kan si som gjør at du føler deg bedre. Vil bare si at jeg tenker på deg, og synes dette var ufattelig trist.

[Gjest Moonshadow 0 0]

:trøste:

[nessi 2 195 131]

:trøste: Ikke gi opp troen på livet selv om dere har det helt foreferdelig nå.

Søk hjelp for å klare å komme videre. Søk trøst i de gode minnene.

[LilleBille 26 052 844]

Jeg kan ikke en gang forestille meg hvor vondt du har det, selv om det å miste et barn er det største marerittet mitt.

Det lite vi utenforstående kan si for å trøste eller hjelpe - annet enn at vi føler med deg.

:trøste:

[Gjest Lille Du 0 0]

Kjære deg.

Først av alt; :dagensrose: Her er ei rose til deg. Del den gjerne med din kjære.

Jeg har ei jente som nå er 7 mnd, og er livredd for det då nå har opplevd...

Livet er ikke rettferdig når man mister et barn. Hvem er han som sitter over oss og tror han har rett til å bare ta dem på denne måten?

De fleste tankene du skrev i innlegget ditt er felles for de fleste som har mistet et barn. Men når det skjer så brått og butalt stagnerer verden, man blir som zombier og bare "luller" seg gjennom hverdagen.

jeg ønsker ikke å si at ting blir bedre eller om det alltid vil være slik, men det er en prosess man må gjennom. Og oftest vil man i ettertid se det som en hard og urettferdig måte å erfare at livet ikke alltid er like greit for alle.

En ting som er bra her, er at vi er flere med samme type savn, smerter og lengsel.

Det jeg ønsker mest av alt nå er at du stikker innom her og gir en lyd fra deg...ble litt bekymret inni meg...

:trøste:

Lille Du

[Lisemor 1 428 12]

Med mine tårefylte øyne vil jeg gi dere begge en god og varm klem.... :klem2:

[Gjest Anonymous 0 0]

Kjære deg

Jeg føler så inderlig med deg i sorgen....Jeg har selv opplevd det å miste et barn. Sønnen vår døde for åtte mnd siden. Livet er fortsatt forferdelig uten han....

Vil bare si at jeg føler så inderlig med deg og din kjære.

Håper dere klarer å støtte hverandre og stå sterke sammen.

Jeg og min mann har kommet enda nærmere hverandre etter at vi mistet sønnen vår.

.....og en dag vil vi møte han igjen , det vet jeg.

[Gjest Phair 0 0]

Det er ikke noe å si, det er ingen trøstende ord som hjelper, det spiller heller ingen rolle hva som blir sagt og gjort, det er bare å ha det vondt, og det vil du ha, lenge, for alltid. For det er ingenting i verden som er verre enn å miste ungen sin. Det vil føles lettere med tiden, og det viktigste du gjør nå må være å være der for hverandre så godt dere kan. Tenker på deg.

Klem fra en som skjønner litt hva du går igjennom.

[Eplegrønn 722 2]

Dere har min dypeste medfølelse. Sender med dette min kondolanse, og håper dere klarer å komme dere igjennom dette sammen. Ta vare på de gode minnene, sorgen vil alltid være der, og det er vondt, men vit at det er hjelp å få. Som Poirot sier finnes det foreninger dere kan kontakte, der andre som er i samme situasjon kan være med å hjelpe dere igjennom dette.

[Gjest Lille_my 0 0]

[sommerfuglene 464 3]

Det var en gang en gammel, gammel sjel som

hadde levd mange, mange menneskeliv på

jorda og nå var nesten ferdig med sin tilværelse

som sjel også, ja, snart skulle den

smelte sammen med Den store åndeligheten

som fyller Evigheten, og bli en del av den.

For øyeblikket følte den gamle sjelen seg

litt ensom der den satt i tomrommet mellom

sitt siste menneskeliv og den kommende Sammelsmeltingen.

Alle de beste vennene var borte. Den gamle sjelen kunne se dem der

nede på jorden, der de fylte hvert sitt menneske

med iver, nysgjerrighet, undring og tanker av alle slag.

Dit vil jeg, sa den gamle sjelen. Jeg har fremdeles

en god porsjon glede igjen. Jeg vil dit og gi dem den.

Men din tid før Sammensmeltingen er så kort, advarte Vokteren.

Visst kan du gi dem glede, men hvis du er hos dem i så kort tid,

gir du dem også en veldig sorg når du forlater dem.

Jeg vet det, sa den gamle sjelen. Men vil det likevel.

Jeg vil gi dem så mye glede at den

hjelper dem gjennom sorgen som kommer etterpå.

Så la det bli som du vil, sa Vokteren og

slapp løs den gamle, gamle sjelen.

Da fikk et menneskepar på jorda ett barn som de så lenge

hadde ønsket seg. Det var den søteste unge, som strødde glede

over dem fra den dag den ble født,

den ublandede gleden som mennesker føler når deres sjeler møtes

og kjenner hverandre igjen fra Evigheten med henrykkelse.

Men har ikke du veldig kort tid igjen? hvisket morens sjel

til den gamle sjelen i den lille piken.

Tiden er kort, men gleden er stor,

svarte den gamle, gamle sjelen.

Og til tross for at moren ikke hørte denne samtalen, vekket hviskingen

en anende uro i henne, et pust av kunnskapen om at vi ikke eier noenting på jorda,

ikke hverandre, og ikke engang oss selv. Alt blir til slutt tatt fra oss,

alt vi bærer på, alle våre kjæreste omkring oss og til slutt til og med vår egen kropp

og vårt eget liv.

Men pikebarnet vokste og fikk med sin glede moren til å glemme slike tanker.

Og faren var hos dem og frydet seg, han også. Ja, den gamle, gamle sjelen fikk leve

sin siste tid akkurat slik den hadde ønsket seg.

Men tiden var kort, selv målt med menneskenes mål var den kort, og

øyeblikket kom da Sammensmeltingen skulle skje. Den gamle, gamle sjelen

fikk et kall om å innfinne seg til seremonien uten å nøle, og den måtte adlyde.

For menneskene så det ut som om piken fikk en plutselig død. Deres sorg ble uhyrlig,

akkurat som Vokteren hadde forutsagt. Men etersom det eneste de kunne minnes om sitt barn,

var glede og atter glede, klarte de å holde ut sorgen, akkurat som den gamle, gamle sjelen hadde forutsagt.

Så derfor, istedet for å la de gamle, gamle sjelene bare sitte ut sin siste lille skvett av tid i tomrommet,

ble det siden fast skikk i Evigheten å sende dem av sted for å skape sin siste store glede

til mennesker som trenger den. Soregen etterpå, ja, den uungåelige sorgen,

har menneskene gjennom gleden fått kraft til å holde ut og etter hvert vende om til noe godt.

***

Hentet fra boken "Jeg savner deg, jeg savner deg!

Skrevet av Peter Pohl &Kinna Gieth